Gå til innhold

psykiatri og somatikk NHD.


orpah
 Del

Anbefalte innlegg

orpah

Jeg har dessverre fått diagnosen etablert osteoporose i en alder av bare 27 år- Dette err veldig vondt for meg å takle og jeg opplever at jeg tenker mye på fremtiden. Gruer meg og er redd for å bli verre. Jeg viste ikke at jeg hadde diagnosen. Men etter jeg fikk den så er jeg alleredet blitt mer engstelig. Feks tør jeg ikke løpe ned trappen og jeg vet jeg bør trene. Men jeg er redd for å få skade eller at jeg skal få et nytt ryggvirvelbrudd. Jeg vet jo at det gror da. Men når du får brudd så involverer det 5-6 uker med mye smerter og problemer med dagligdagse ting.

Egentlig er jeg livredd og jeg føler det er så urettferdig.Og jeg tenker på hvordan fremtiden vil bli. Jeg håper på en vidunderkur da. Denne sykdommen vil jo ikke ta livet av meg håper jeg.Men jeg har fått en dødsdom føles det som. Kanskje jeg til og med vil måtte bli uføretrygdet ,eller sitte i rullestol etterhvert. Også har jeg lest at jeg kan få pukkelrygg. Jeg får lyst å hylgrine. Det er så grusomt og jeg føler Gud må ha en grusom sans for humor. Jeg ville heller fått kreft og gått på cellegift og bli bedre istedenfor en sykdom som ikke kan kureres. Det er så urettferdig og vondt. Men det som er litt rart er at jeg føler meg veldig frisk og ok. Jeg trener litt og er i ganske ok form og jeg har ikke hatt noe problemer fra benskjørheten bare det at jeg har hatt difuse ryggplager. Røntgenbildene viser at det har vært små frakturer og brudd. Jeg har også krympet et par cm på grunn av at ryggraden har kollapset.

hører dette til psykiatrien eller til somatikk? Legene snakker liksom om det medisinske og at jeg kan prøve med medisiner og sånt og stoppe utviklingen. Altså jeg er rimelig sprek og kan gå i trapper og bære ting så den diagnosen kom som et totalt sjokk. Plutselig er jeg syk igjen.

Må innrømme at det er veldig vondt. Spessielt fordi jeg har hatt det kjempetøft psykisk og kjempet meg igjenom endel ting. Og endelig så har jeg det bra. Så tar Gud å spenner bein på meg og lar meg få denne ekle diagnosen.Egentlig så trenger jeg å høre at det ordner seg og at jeg ikke vil bli skikkelig dårlig hvor jeg brekker ribbein bare jeg nyser. Det jeg leser på nettet er så utrolig skremmende. Der står det omtrent at jeg vil få lårhalsbrudd og dø.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Orker ikke nick

Jeg kjenner at jeg blir passelig irritert av innlegget ditt.

Du sier at du heller ville ha fått kreft? Har du noen som helst idé om hva du snakker om??

Jeg har kreft, OG jeg har osteoporose. Sistnevnte kan jeg gjøre noe med. Jeg kan ta medisiner som bårde forebygger, lindrer og styrker skjelettet. Osteoporose er ikke dødelig. Joda, det kan være vondt og hemmende, men det tar ikke livet av deg. Men det gjøre derimot kreft, i mange tilfeller. Jeg lever på lånt tid. Kreften har spredt seg, og da nytter det ikke med "cellegiftbehandling og bli frisk". Jeg skulle gjerne sittet i rullestol resten av livet, om det var alternativet, bare jeg fikk leve lenge nok til å se barna mine vokse opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

orpah

Jeg kjenner at jeg blir passelig irritert av innlegget ditt.

Du sier at du heller ville ha fått kreft? Har du noen som helst idé om hva du snakker om??

Jeg har kreft, OG jeg har osteoporose. Sistnevnte kan jeg gjøre noe med. Jeg kan ta medisiner som bårde forebygger, lindrer og styrker skjelettet. Osteoporose er ikke dødelig. Joda, det kan være vondt og hemmende, men det tar ikke livet av deg. Men det gjøre derimot kreft, i mange tilfeller. Jeg lever på lånt tid. Kreften har spredt seg, og da nytter det ikke med "cellegiftbehandling og bli frisk". Jeg skulle gjerne sittet i rullestol resten av livet, om det var alternativet, bare jeg fikk leve lenge nok til å se barna mine vokse opp.

Ja jeg skjønner at du blir irritert. Det var ikke sånn ment da.Som sagt er jeg rimelig frisk og rask nå. Men det jeg leser om på nettet så virker det som en forferdelig diagnose og blir redd. Det var kanskje lett å henge seg opp i den ene setningen hvor jeg nevnte kreft. Alts jeg vet jo ingenting om hvordan det er å ha kreft. Håper jeg ikke såret deg på noen må.Poenget med innlegget er at jeg synes det er vanskelig å takle den diagnosen jeg har fått.Og får meg så er det vanskelig.

Egen opplevelse av sykdom er jo også subjektivt og indivudelt.Så selv om person er utrolig kjempetøf i forhold til å feks takle å havne i rullestol så er det ikke like lett for alle andre

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Mange lever gode liv også med osteoporose, men det er rimelig at du trenger noe tid på å venne deg til å diagnosen.

Du sier du vet det er viktig med trening men at du er blitt litt "pysete" den senere tiden, og jeg synes du skal ta tak i nettopp dette og spørre fastlegen din om du kan henvises til enten et opptreningssenter eller Beitostølen helsesportsenter for å få treningsveiledning mm. Slike steder tilbringer man som regel 4 uker, det fokuseres primært på fysisk trening men noen steder tilbyr de også noe samtalestøtte til hjelp for å akseptere og gjøre det beste ut av en ny situasjon.

Langt fremskreden osteporose kan være en lite hyggelig sykdom å ha, men foreløpig er du jo langt unna å ha noen fremskreden osteoporose og helseplager som følge av dette, og du bør fokusere på de mulighetene du har og ikke det motsatte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Ja jeg skjønner at du blir irritert. Det var ikke sånn ment da.Som sagt er jeg rimelig frisk og rask nå. Men det jeg leser om på nettet så virker det som en forferdelig diagnose og blir redd. Det var kanskje lett å henge seg opp i den ene setningen hvor jeg nevnte kreft. Alts jeg vet jo ingenting om hvordan det er å ha kreft. Håper jeg ikke såret deg på noen må.Poenget med innlegget er at jeg synes det er vanskelig å takle den diagnosen jeg har fått.Og får meg så er det vanskelig.

Egen opplevelse av sykdom er jo også subjektivt og indivudelt.Så selv om person er utrolig kjempetøf i forhold til å feks takle å havne i rullestol så er det ikke like lett for alle andre

Det kan allikevel være nyttig å sammenligne egen subjektiv opplevelse med hva en ville synes var rimelig sett med mer objektive øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jordbærpiken

Dette er jo somatikk, men jeg vil tro du kan få hjelp til den psykiske biten hos psykolog. Det tar litt tid å venne seg til det vil jeg tro.

Du kan jo gå til fysioterapeut, feks. manuellterapeut og få et skikkelig treningsopplegg som passer for deg, da vil jeg tro du kanskje blir litt betrygget på at det er ok å trene, fordi du får "forsikring" om at det er riktig treningsopplegg for deg.

Det er skikkelig kjipt å få en sånn diagnose, det skjønner jeg. Men det er vel fint mulig å leve godt likevel, man vet jo ikke hva fremtiden bringer uansett. Kanhende går det bra med deg og du slipper "in worst case scenario".

Håper du får en ok helg likevel. Du har noe du kan være stolt av; du er ferdig og har bestått praksisen! :-) Veldig bra jobba.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

goliane

Å lese om sykdom på nettet kan være nyttig, men det kan ha den "bivirkning" at en blir vettskremt fordi en også får greie på det verste som kan skje.

I ditt tifelle har du store sjanser til å unngå det verste. Du kan få medisiner som senker utviklingen av sykdommen og du kan selv gjøre mye for å holde den i sjakk.

Da jeg var 20 år, fikk jeg diagnosen "Psoriasis artritt". Legen min sa den gang at sykdommen kunne føre til invaliditet og at jeg i verste fall kunne havne i rullestol. Jeg husker jeg ble rasende, og bestemte meg for at rullestol ikke skulle bli et aktuelt framkomstmiddel. Jeg fikk henvisning til fysioterapeut. Han satte opp et treningsprogramfor meg. Det er over 40 år siden. Jeg går fremdeles på medisin for å holde revmatismen i sjakk. Jeg trener fortsatt, er i full jobb og i absolutt brukbar form.

Jeg pleier å spøke med at jeg har sprunget fra gikta. Ikke alle er så heldige at de kan det. Men jeg tror at i mitt tilfelle har trening vært av avgjørende betydning både når det gjelder å takle sykdom og andre slag livet gir.

Så du må ikke gi opp! Husk at trening ikke bare gir fysisk effekt. Det gir et psykisk overskudd, også!

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Med skikkelig medikamentell behandling, riktig kosthold og mosjon er detmulig å holde sykdommen i sjakk evt også reversere den.

Trening trenger ikke være løping.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...