Gå til innhold

Vurderer å bryte ut.


Gjest vilikkvilikke
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest vilikkvilikke

Jeg beklager at jeg velger å være anonym nå.

Jeg er gift på 10. året med en veldig snill mann. Vi har 4 barn sammen. Jeg har vært hjemmeværende siden vi fikk barn. Jeg har ingen utdannelse utover videregående skole.

Forholdet til mannen min blir stadig verre. Ikke at det er noe alvorlig. Det er bare at vi ikke helt klarer å snakke sammen. Sex har vi kanskje 2-4 ganger i året, og det er ikke særlig tilfredsstillende. Jeg har prøvd å ta initiativ til å gjøre det litt mer spennende uten at det har hjulpet.

Han virker lite interessert i å være sammen med familien selv om jeg vet han er veldig glad i barna. Kanskje det er mer at han viser ting på en annen måte enn jeg?

Nå føler jeg at følelsene virkelig har tatt slutt. Vi har hatt oppturer og nedturer før også. Jeg vet at kjærligheten går i bølger.

Det jeg føler nå er at jeg er glad i ham for at han er faren til barna våre. Men det er likesom ikke noe særlig mer.

Tenker jeg fremover virker det mer forlokkende å være alene enn å være sammen med ham.

Ser jeg meg selv som gammel er aldri han med i bildet.

Men hvordan skal jeg gå frem for å klare meg som alenemor da? Finnes det jobber der jeg kan tjene nok til å brøfø 4 barn og en voksen?

Hvordan finner jeg boliger jeg kan leie? Regner ikke med at jeg får råd til å kjøpe noe?

Er det dumt å ta en pause fra forholdet for å se om det er liv laga?

Jeg vet jo ikke om skilsmisse er det rette. Akkurat nå føler jeg for å skape meg et liv der jeg kan være mer meg selv.

Beklager at dette ble litt rotete men hvis noen har noen gode og konstruktive tanker setter jeg pris på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest til vilikke

Hva med ekteskapsrådgivning?

En kollega var over 50 da mannen fant seg en annen og hun plutselig sto alene. Hun hadde ikke jobbet en dag i hele sitt liv. Så ble hun hjemmehjelp og assistent i pleien på sykehjem, og hun klarer seg fint.

Tenk litt mer over det og snakk gjerne med venninne eller rådgiver.

Kanskje dere to trenger mer alene-tid? Let etter følelsene du hadde da dere kom sammen; hvorfor falt du for ham?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest sjøstjerna

Ekteskap er arbeid. Arbeid om å ivareta forholdet mellom også mann og kvinne.

Lett å glemme med flere barn. Kan selv skrive under på det....

Ekteskapsrådgivning var foreslått så jeg. Og hva med slike "helgekurs" for par?

Vet det kan være lite motiverende når man har glidd fra hverandre... men det er jo det som er jobben. Du/dere må velge jobbe for hverandre om dere skal få forholdet på glid i gjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest vilikkevilikke

Hva med ekteskapsrådgivning?

En kollega var over 50 da mannen fant seg en annen og hun plutselig sto alene. Hun hadde ikke jobbet en dag i hele sitt liv. Så ble hun hjemmehjelp og assistent i pleien på sykehjem, og hun klarer seg fint.

Tenk litt mer over det og snakk gjerne med venninne eller rådgiver.

Kanskje dere to trenger mer alene-tid? Let etter følelsene du hadde da dere kom sammen; hvorfor falt du for ham?

Jeg har foreslått rådgivning, men det vil han ikke. I følge ham har vi ikke noen problemer.

Jeg vet jeg falt for at han var snill og til å stole på. Og det er han fremdeles. Men jeg sliter med at han prioriterer farmilien så lite. Som i ettermiddag. Han kom hjem fra jobb kl. 16.30. Spiste middag sammen med oss. Så var han grei og ryddet inn i oppvaskmaskinen så jeg fikk gått på do :-)

Etter det satte han seg ved datamaskinen. Der satt han til han gikk på do. Og der satt han etter at han var ferdig på do.

Jeg spurte om han kunne legge den minste og han sa ja. Han skulle bare spille ferdig et spill. Så var det 30 minutter over leggetid, da tok jeg minsten med på badet. Etter en stund kom han og lurte på om jeg kunne ta leggingen så han kunne gjøre noe ute.

Det er jo flott at han vil gjøre noe ute for det trengs det også. Men jeg blir så lei meg på barnas vegne når han ikke prioriterer å være sammen med dem i det hele tatt.

Og det i kveld er absolutt ikke noe unntak. Det er mer slik det er hver eneste dag.

Og på datamaskinen gjør han ikke noe viktig, men han spiller spill og leser nyhter og sport.

Likevel vet jeg han er 100% til å stole på. Han vil stille opp 100% hvis noen i vår familie, eller i hans barndomsfamilie trenger det. Han har stor ansvarsfølelse for jobben og for hobbyen sin. Skulle bare ønske han la ned like mye energi i oss.

Uff, beklager at jeg øser ut til deg. Er så lei meg nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest vilikkevilikke

Ekteskap er arbeid. Arbeid om å ivareta forholdet mellom også mann og kvinne.

Lett å glemme med flere barn. Kan selv skrive under på det....

Ekteskapsrådgivning var foreslått så jeg. Og hva med slike "helgekurs" for par?

Vet det kan være lite motiverende når man har glidd fra hverandre... men det er jo det som er jobben. Du/dere må velge jobbe for hverandre om dere skal få forholdet på glid i gjen.

Du har helt rett. Ekteskap er arbeid, og vi har jobbet ganske hardt til tider før også. Nå føler jeg at det bare er jeg som sliter. Jeg har foreslått rådgivning, men han mener vi ikke har noen problemer. Om det er fornektelse vet jeg ikke for han må jo merke at ting ikke er bra han også.

Helgekurs for par har jeg ønsket meg lenge men han nekter plent. Det er vel nedverdigende å innrømme at forholdet ikke er perfekt?

Kan forholdet reddes ved at bare jeg jobber med det? Jeg føler at jeg gjør ganske mye for å få det bedre men jeg får ikke noen respons. Da blir heller ikke iveren til å jobbe så stor heller.

Inntrykket jeg sitter med er at alt og alle er viktige bortsett fra barna og jeg.

Jeg vet jo at han er veldig glad i barna, og han er nok glad i meg også på en måte. Men han skal liksom ikke bruke tid på oss. Hvorfor er det slik?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

PieLill

Du har helt rett. Ekteskap er arbeid, og vi har jobbet ganske hardt til tider før også. Nå føler jeg at det bare er jeg som sliter. Jeg har foreslått rådgivning, men han mener vi ikke har noen problemer. Om det er fornektelse vet jeg ikke for han må jo merke at ting ikke er bra han også.

Helgekurs for par har jeg ønsket meg lenge men han nekter plent. Det er vel nedverdigende å innrømme at forholdet ikke er perfekt?

Kan forholdet reddes ved at bare jeg jobber med det? Jeg føler at jeg gjør ganske mye for å få det bedre men jeg får ikke noen respons. Da blir heller ikke iveren til å jobbe så stor heller.

Inntrykket jeg sitter med er at alt og alle er viktige bortsett fra barna og jeg.

Jeg vet jo at han er veldig glad i barna, og han er nok glad i meg også på en måte. Men han skal liksom ikke bruke tid på oss. Hvorfor er det slik?

Jeg forstår du er sliten og frustrert og sikkert møkk lei. Samtidig har du veldig mye å tape på å bryte ut. Alene med fire barn er steinhardt og ender du i tillegg i et lavtlønnsyrke, blir det ikke enklere. Og så kan det hende at denne mannen fortsatt tilfører livet ditt ting selv om det ikke er lett å få øye på akkurat nå.

Jeg tror det er mulig å jobbe ensidig med forholdet til den andre er med igjen. Men det kreves både kløkt, tolmodighet og vilje. Og kanskje en god rådgiver som er oppsatt på å hjelpe folk å finne tilbake til hverandre i stedet for å få dem til å skille seg.

En ting som slår meg når jeg leser innlegget ditt er at dere virker ganske fastlåst i mønstre. Og at dere lever i svært forskjellige hverdager. Kan det være at dere tar hverandre som en selvfølge? Det virker i hvert fall som han tar mye av din innsats hjemme for en selvfølge. Kanskje et radikalt rollebytte kunne hjulpet mer enn alskens rådgivning. Noen ganger kan nesten en hvilken som helst forandring være positivt fordi man våkner av det.

Er det en utdanning du ønsker å ta? Har du studiekompetanse? Er det noe du lenge har prioritert bort til fordel for ungene? Om det er noe du gjerne vil gjøre så fortell det til ham på en positiv måte. Ta med alle fordelene det vil være både for deg og familien om du gjør dette. Si at dette vil gjøre deg mer fornøyd og det ha alle godt av. La den tingen du velger å satse på være en solid utfordring uten at du gaper over for mye.

Dette vil gi ham en grunn til å ta tak i ting og ta ansvar hjemme. En grunn som ikke handler om at du er møkk lei og han burde ha skyldfølelse for alt han ikke har gjort. Men at dere gjør noe nytt og positivt sammen. (Pass for all del på å organisere tingene slik at han rent praktisk blir tvunget til å komme på banen.)

For deg vil det kan hende være godt og få byttet luft litt og få nye impulser, føle at du gjør noe som er for deg selv. Det i seg selv kan være bra for forholdet. Og skulle hele greia gå andundas så er litt mer utdanning enn du har ikke av veien når du skal inn på jobbmarkedet.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest sibling

Ta deg en prat med ham og si at du har forsøkt å få han med til familierådgivning og annen hjelp utenfra. Siden han ikke ønsker å være med på noen av delene ønsker du å flytte ut en periode. (Finn en god forklaring til barna). Da må han ta seg av hus og barn.

Jeg får inntrykk av at han tar deg som en selvfølge. Om han ikke gjør sin del av jobben så blir det gjort likevel. Du tar deg jo av det! Om du blir borte og alt ansvaret faller på ham vil han forstå hva du har bidratt med. Det kan til og med være at han savner deg!

Om du velger å skille deg så er det jo en mulighet at han får ansvar for barna. Du blir helgemamma til du får økonomien din i orden. Jobbmarkedet er godt nå. Du vil alltids finne noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Elextra

Et svar litt på siden, men forsøker å selv sette meg inn i situasjonen, i den grad jeg klarer det..

Jeg har bestandig jobbet, det vil si etter at jeg var ferdig å studere, bortsett fra de to gangene jeg hadde fødselspermisjon. Da jeg hadde permisjon savnet jeg voksenliv, og følte at mannen min utgjorde en vel stor del av dette. Følte faktisk at dette bidro til at forholdet ble mer sårbart.

Nå vet jeg jo ikke om det er nok for deg, men tror du ikke du ville være bedre rustet til å takle samlivet, mannen og livet ellers om du også hadde et utfordrende liv utenfor hjemmet? Hva med å få deg en deltidsjobb eller et studium?

Du har veldig mye å tape på å gå fra mennen din, synes du (dere) burde prøve alle andre utveier først.. Men er du helt sikker på at dere før eller siden kommer til å gå fra hverandre, er det vel ikke noe å vente på heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest vilikkevilikke

Et svar litt på siden, men forsøker å selv sette meg inn i situasjonen, i den grad jeg klarer det..

Jeg har bestandig jobbet, det vil si etter at jeg var ferdig å studere, bortsett fra de to gangene jeg hadde fødselspermisjon. Da jeg hadde permisjon savnet jeg voksenliv, og følte at mannen min utgjorde en vel stor del av dette. Følte faktisk at dette bidro til at forholdet ble mer sårbart.

Nå vet jeg jo ikke om det er nok for deg, men tror du ikke du ville være bedre rustet til å takle samlivet, mannen og livet ellers om du også hadde et utfordrende liv utenfor hjemmet? Hva med å få deg en deltidsjobb eller et studium?

Du har veldig mye å tape på å gå fra mennen din, synes du (dere) burde prøve alle andre utveier først.. Men er du helt sikker på at dere før eller siden kommer til å gå fra hverandre, er det vel ikke noe å vente på heller.

Jeg tror kanskje du har rett. Jeg trives veldig godt hjemme. Koser meg med barna og med husarbeidet. Ssamtidig blir det jo ganske snevert.

Uten å skryte vil jeg vel si at jeg er rimelig intelligent :-), og jeg liker veldig godt å lese.

Hmmm, kanskje jeg skal kaste meg ut i noe helt nytt og spennende? Det vil bli hardt men kanskje verdt det likevel?

Du har gitt meg noe å tenke på . Tusen takk for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest vilikkevilikke

Ta deg en prat med ham og si at du har forsøkt å få han med til familierådgivning og annen hjelp utenfra. Siden han ikke ønsker å være med på noen av delene ønsker du å flytte ut en periode. (Finn en god forklaring til barna). Da må han ta seg av hus og barn.

Jeg får inntrykk av at han tar deg som en selvfølge. Om han ikke gjør sin del av jobben så blir det gjort likevel. Du tar deg jo av det! Om du blir borte og alt ansvaret faller på ham vil han forstå hva du har bidratt med. Det kan til og med være at han savner deg!

Om du velger å skille deg så er det jo en mulighet at han får ansvar for barna. Du blir helgemamma til du får økonomien din i orden. Jobbmarkedet er godt nå. Du vil alltids finne noe.

Han tar meg definitivt som en selvfølge. Det er ingen god følelse.

Bare tanken på at han skal ha hovedansvaret for barna får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Det blir en alt for høy pris å betale å ikke kunne være sammen med barna mine så og si hele tiden.

Jeg vet jo at ved en eventuell skilsmisse så vil han ha barna litt han også. Men jeg vet at han ikke har mulighet til å ha dem mer enn ca. annenhver helg og kanskje 1 dag i uka. Det skal jeg klare. Men ikke full tid. Aldri!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnnaMolina

Jeg har foreslått rådgivning, men det vil han ikke. I følge ham har vi ikke noen problemer.

Jeg vet jeg falt for at han var snill og til å stole på. Og det er han fremdeles. Men jeg sliter med at han prioriterer farmilien så lite. Som i ettermiddag. Han kom hjem fra jobb kl. 16.30. Spiste middag sammen med oss. Så var han grei og ryddet inn i oppvaskmaskinen så jeg fikk gått på do :-)

Etter det satte han seg ved datamaskinen. Der satt han til han gikk på do. Og der satt han etter at han var ferdig på do.

Jeg spurte om han kunne legge den minste og han sa ja. Han skulle bare spille ferdig et spill. Så var det 30 minutter over leggetid, da tok jeg minsten med på badet. Etter en stund kom han og lurte på om jeg kunne ta leggingen så han kunne gjøre noe ute.

Det er jo flott at han vil gjøre noe ute for det trengs det også. Men jeg blir så lei meg på barnas vegne når han ikke prioriterer å være sammen med dem i det hele tatt.

Og det i kveld er absolutt ikke noe unntak. Det er mer slik det er hver eneste dag.

Og på datamaskinen gjør han ikke noe viktig, men han spiller spill og leser nyhter og sport.

Likevel vet jeg han er 100% til å stole på. Han vil stille opp 100% hvis noen i vår familie, eller i hans barndomsfamilie trenger det. Han har stor ansvarsfølelse for jobben og for hobbyen sin. Skulle bare ønske han la ned like mye energi i oss.

Uff, beklager at jeg øser ut til deg. Er så lei meg nå.

Hvis han ikke vil ha familierådgivning, så ville jeg iallefall sørget for noen avtaler han må holde. Barna vil ikke lide om du gjør noe for deg selv. Kanskje vil mannen din også bli tvunget til å ta litt mer ansvar i heimen om du blir borte.

Du kan gjøre hva som helst. Trene. Gå på kurs. Treffe venner etc.

Jeg skjønner at du blir lei deg. Jeg ville blitt veldig trist selv. Men i steden for å kanskje sitte fast i det triste ved dette og vente på han så bør du ta kontroll selv og sørge for at livet ditt ikke blir trist og enspora.

Men alenemor for fire barn og klare seg økonomisk er ingen spøk. Jeg hadde tre barn som jeg var alene for. Det var såvidt vi klarte oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnnaMolina

Hva med ekteskapsrådgivning?

En kollega var over 50 da mannen fant seg en annen og hun plutselig sto alene. Hun hadde ikke jobbet en dag i hele sitt liv. Så ble hun hjemmehjelp og assistent i pleien på sykehjem, og hun klarer seg fint.

Tenk litt mer over det og snakk gjerne med venninne eller rådgiver.

Kanskje dere to trenger mer alene-tid? Let etter følelsene du hadde da dere kom sammen; hvorfor falt du for ham?

Hjemmehjelpsjobben er nok ganske skralt når du har fire barn.

Fire barn krever mer av alt. Hus, Bil, Klær og Mat for ikke å snakke om ferier etc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sigga

Hei, dette var som å lese om meg og samboeren min. vi slet veldig og jeg vurderte å bryte ut av forholdet. men tvilen naget hele tiden, for når har en liksom lov til å sette seg selv først og ta vare på egen lykke oppi et liv med barn og familie. jeg synest det er viktig å gi seg selv lov til å være lykkelig, og er en ikke det i forholdet så må noe gjøres. bedre å være lykkelig alene, enn ulykkelig når man er to....det ble mitt motto, og jeg tok opp tråden,..vi snakket litt, jeg øste av min frustrasjon og det endte med at han pakket en sekk og flyttet ut.

vi snakket ikke på noen dager , men tilslutt tok han(!) initiativet til å oppsøke familiekontoret og der fikk vi time. var letter å snakke sammen når vi var der, og han forstod virkelig alvoret. mye prating og 2 måneder senere ble vi enige om å prøve igjen..jeg er enda litt itvil om dette er det rette, men akkurat nå føles det veldig bra.jeg vet alikavel at jeg ikke orker å ofre så veldig mye mer av meg selv for å få dette til å fungere, så om jeg føler meg "tvunget" tilbake i samme gamle sporet så er veien ut kort. og da for godt. men vi jobber med saken, vet vi må ta vare på hverandre og bruke tid på hverandre på en annen måte. vi er ikke i mål enda, og vet ik om vi noensinne vil bli et par som er nyforelsket hele tida, men akkurat nå....føles d veldig godt.

så er du veldig i tvil, og ikk vet om du orker mer eller når inn til samboeren din ville jeg tatt sjanesne på å være litt fra hverandre en stund, finne ut hva som holder dere sammen og om du savner han.vil også anbefale familiekontoret. de gir ikke svarene til dere, men hjelper dere til å teke litt annerledes kanskje...iallefall fikk vi andre ting enn sure sokker å fokusere på.

Prøv det...og lykke til...(",)...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest vilikkevilikke

Hei, dette var som å lese om meg og samboeren min. vi slet veldig og jeg vurderte å bryte ut av forholdet. men tvilen naget hele tiden, for når har en liksom lov til å sette seg selv først og ta vare på egen lykke oppi et liv med barn og familie. jeg synest det er viktig å gi seg selv lov til å være lykkelig, og er en ikke det i forholdet så må noe gjøres. bedre å være lykkelig alene, enn ulykkelig når man er to....det ble mitt motto, og jeg tok opp tråden,..vi snakket litt, jeg øste av min frustrasjon og det endte med at han pakket en sekk og flyttet ut.

vi snakket ikke på noen dager , men tilslutt tok han(!) initiativet til å oppsøke familiekontoret og der fikk vi time. var letter å snakke sammen når vi var der, og han forstod virkelig alvoret. mye prating og 2 måneder senere ble vi enige om å prøve igjen..jeg er enda litt itvil om dette er det rette, men akkurat nå føles det veldig bra.jeg vet alikavel at jeg ikke orker å ofre så veldig mye mer av meg selv for å få dette til å fungere, så om jeg føler meg "tvunget" tilbake i samme gamle sporet så er veien ut kort. og da for godt. men vi jobber med saken, vet vi må ta vare på hverandre og bruke tid på hverandre på en annen måte. vi er ikke i mål enda, og vet ik om vi noensinne vil bli et par som er nyforelsket hele tida, men akkurat nå....føles d veldig godt.

så er du veldig i tvil, og ikk vet om du orker mer eller når inn til samboeren din ville jeg tatt sjanesne på å være litt fra hverandre en stund, finne ut hva som holder dere sammen og om du savner han.vil også anbefale familiekontoret. de gir ikke svarene til dere, men hjelper dere til å teke litt annerledes kanskje...iallefall fikk vi andre ting enn sure sokker å fokusere på.

Prøv det...og lykke til...(",)...

Tusen takk for godt svar. Det er godt å vite at vi ikke er de eneste.

Hva gjør de egentlig på familievernkontoret? Har de evne til å se ting nøytralt? For selv om jeg mener jeg har rett, så mener nok han at han har rett ;)

Greit å få et helt nøytralt syn på samlivet vårt.

Ringer man bare dit? Hva sier man? Lang ventetid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sigga

Tusen takk for godt svar. Det er godt å vite at vi ikke er de eneste.

Hva gjør de egentlig på familievernkontoret? Har de evne til å se ting nøytralt? For selv om jeg mener jeg har rett, så mener nok han at han har rett ;)

Greit å få et helt nøytralt syn på samlivet vårt.

Ringer man bare dit? Hva sier man? Lang ventetid?

Hei..du bare ringer og sier at dere trenger en samtale med en nøytral person. Du kan velge å gå dit alene eller sammen med mannen.hos oss var det opptaksmøte uka etter vi ringte, så vi slapp ikke til med en gang, men det er kanskje ulikt rundt om i landet. ring å spør. De har mange sånne henvendelser hele tiden og vet hva de gjør.

Vi snakket rett og slett om problemene. Han fikk oss til å tenke over hva som EGENTLIG var problemet vårt, fikk oss til å fokusere på det som var viktigest. for oss var det iallefall sånn at problemene vare mer enn smuler på kjøkkenbenken og sokker under bordet. men de dypere tingene tar vi oss liksom ikke tid til å snakke om i hverdagen, det tar for lang tid. så blir d til at vi jenter/damer føler vi mangler noe vesentlig i forholdet og så hisser vi oss opp for disse små hverdagstingene. Jeg for min del syntest det var viktig å bli forstått på det at jeg ønsker respekt, og endelig gi klart uttrykk for hvordan han kan vise meg den respekten.

Det var til tider tøft å sitte der å prate, og ikke alt er like enkelt, for begge parter blir ofte veldig ærlige på et slikt kontor, og en må være klar over at en kanskje får høre ting en ikke visste på forhånd.

Vel, ble vel ikke noe klarere av dette, men du har ikke noe å tape på å prøve. Hvis du finner ut at det ikke er noen følelser igjen å finne så har du alltid muligheten til å kontakte deres person på fam.kontoret og be om megling...da er de der for å hjelpe dere til å bli foreldre med felles barn. så ring dem og prat. det hjelper på en eller annen måte.

klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest en desperat utlandinger!

Hei!

Jeg er i en lignende situasjon. Problem er at jeg er glad i min mann ennå, men jeg føler meg så ensom i vårt parforhold at jeg har ofte vurdert å gå fra ham. Hva kan jeg gjøre når vi har tre små barn. Jeg er fransk og selv om jeg har vært 4 år på universitetet i Frankrike før jeg flyttet til Norge kan jeg ikke finne fulltidsjobb her og blir nødt til å studere igjen. Har lyst å jobbe i helse og sosial sektoren, sykepleier eller helsesøster... men det er 3 eller 4 års utdanning det og med tre små barn og studier som ikke er på mitt morsmål blir det alt for hektisk.

Jeg har snakket ofte med min mann om at han jobbet for mye, leste hele tiden hjemme, ikke gjorde noen ting sammen med meg eller barna, ikke hjalp nok og bare koste seg på sin sofa med artiklene sine. I 2 år har jeg mast om å få litt mer oppmerksomhet og hjelp, uten nytte.Jeg må bare akseptere ham som han er sier han.

Han er snill, elsker barna sine, men klarer ikke å handtere stress små barn påfører. Så helgene ble kjempe kjedelige: hjemme, hjemme, hjemme. Ikke noen tur, ikke noe besøk, og i vinter er det enda være fordi det regner og vi kan ikke gå ut.Ikke vil han være til bru og spørre folk å sitte barnevakt for oss. Vi har ikke gått ut sammen og kost oss siden første mann ble født, for 5 år siden. Jeg føler vårt 6 års ekteskap er i ferd til å gå i stukker. Hans utroskap i 2 måneder noen uker etter fødselen til vårt tredje barn hjelper heller ikke å få det bedre. Han fortalte meg om det for å gjøre slutt på det, men selv om han sa det var meg han ville ha og angret sterkt det som hadde skjedd er jeg ikke sikker fordi han kan ikke trøste meg. Han blir helt lammet av sin dårlig samvitighet. Og jeg blir frustrert å ikke få en klem av ham en gang!

Vi går hos familieterapeut, jeg ser en psykologue. Hva mer kan vi gjøre?

Det har vært en periode hvor jeg har følt meg bedre. Han hadde sagt at hvis jeg sluttet å være sint på ham og begynner å visse mer kjærlighet ville han være mer kjærlig selv. Jeg har klart det en måned, og så gikk det galt igjen. Minnet er der ennå, smerten er like vond. En musikk, en film, ensomheten, det er mye som gjør at jeg tenker på det. Og da er jeg lei meg og forventer hans trøst. Han ser at jeg er trist... ikke sint, nei, det er forbi, men bare trist... jeg har til og med sagt at jeg forsto at det kunne ha skjedd og tilga ham...allikevel kan han ikke være her for meg. Da blir jeg sint! Han avvisser meg, han som bedro meg! Hvorfor ville han tilbake. Han sier han elsker meg men kan ikke gi omsorg. Istedenfor kjefter han på meg for at jeg skal ta meg sammen. Kan jeg virkelig leve sånn?

Vår minste mann er 9 måneder nå. Kan jeg leve uten å se barna mine hverdag?

Jeg straffer meg hvis jeg velger å skilles. Har ikke fulltidsjobb? ikke familie her, bare hans.

Jeg blir gal bare å tenke på at han kunne være med en annen. Vil så gjerne ha det bra med ham, men han vil ikke forandre seg. Jeg føler vi er fortapt. Har gjort mye for vårt forhold allerede syns jeg, det var hans tur og hans ansvar å redde det nå, spessiel etter hans utroskap. Vil ikke være en annen enn den han er!! Det er snakk om å tilfredstille hverandres behov og ønsker i parforhold. Jeg er villig til å gjøre det som trengs mens han ikke vil offre sin personlihet? hva må jeg gjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Valnøtt

Om du skal gå fra han eller ikke, kan du bare finne ut av selv. Men økonomien ordner seg nok. Det er mange jobber, de er greie å få. Du skal ha barnetrygd for fem barn, diverse andre støndaer plus bidrag så du kommer til å klare deg fint økonomisk ihvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest vilikkevilikke

Om du skal gå fra han eller ikke, kan du bare finne ut av selv. Men økonomien ordner seg nok. Det er mange jobber, de er greie å få. Du skal ha barnetrygd for fem barn, diverse andre støndaer plus bidrag så du kommer til å klare deg fint økonomisk ihvertfall.

Tusen takk for svar.

Hvordan finner jeg i så fall ut hva slags stønader jeg har krav på og hvor mye det vil utgjøre?

Jeg har kikket litt etter steder å bo, men finner bare hus eller små leiligheter som er til salgs. Det er jo mye over 1 million for det billigste. Jeg kan jo aldri få råd til noe slikt. Hvor finner jeg oversikt over ting til leie?

Barnetrygden er jo bare på 970,-, så om jeg får for 4 eller 5 utgjør jo ikke den helt store forskjellen.

Kan jeg klare meg på det jeg tjener på å jobbe i butikk for eksempel? Hvor mye tjener man på en 100 prosent stilling i butikk egentlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest vilikkvilikke

Hei!

Jeg er i en lignende situasjon. Problem er at jeg er glad i min mann ennå, men jeg føler meg så ensom i vårt parforhold at jeg har ofte vurdert å gå fra ham. Hva kan jeg gjøre når vi har tre små barn. Jeg er fransk og selv om jeg har vært 4 år på universitetet i Frankrike før jeg flyttet til Norge kan jeg ikke finne fulltidsjobb her og blir nødt til å studere igjen. Har lyst å jobbe i helse og sosial sektoren, sykepleier eller helsesøster... men det er 3 eller 4 års utdanning det og med tre små barn og studier som ikke er på mitt morsmål blir det alt for hektisk.

Jeg har snakket ofte med min mann om at han jobbet for mye, leste hele tiden hjemme, ikke gjorde noen ting sammen med meg eller barna, ikke hjalp nok og bare koste seg på sin sofa med artiklene sine. I 2 år har jeg mast om å få litt mer oppmerksomhet og hjelp, uten nytte.Jeg må bare akseptere ham som han er sier han.

Han er snill, elsker barna sine, men klarer ikke å handtere stress små barn påfører. Så helgene ble kjempe kjedelige: hjemme, hjemme, hjemme. Ikke noen tur, ikke noe besøk, og i vinter er det enda være fordi det regner og vi kan ikke gå ut.Ikke vil han være til bru og spørre folk å sitte barnevakt for oss. Vi har ikke gått ut sammen og kost oss siden første mann ble født, for 5 år siden. Jeg føler vårt 6 års ekteskap er i ferd til å gå i stukker. Hans utroskap i 2 måneder noen uker etter fødselen til vårt tredje barn hjelper heller ikke å få det bedre. Han fortalte meg om det for å gjøre slutt på det, men selv om han sa det var meg han ville ha og angret sterkt det som hadde skjedd er jeg ikke sikker fordi han kan ikke trøste meg. Han blir helt lammet av sin dårlig samvitighet. Og jeg blir frustrert å ikke få en klem av ham en gang!

Vi går hos familieterapeut, jeg ser en psykologue. Hva mer kan vi gjøre?

Det har vært en periode hvor jeg har følt meg bedre. Han hadde sagt at hvis jeg sluttet å være sint på ham og begynner å visse mer kjærlighet ville han være mer kjærlig selv. Jeg har klart det en måned, og så gikk det galt igjen. Minnet er der ennå, smerten er like vond. En musikk, en film, ensomheten, det er mye som gjør at jeg tenker på det. Og da er jeg lei meg og forventer hans trøst. Han ser at jeg er trist... ikke sint, nei, det er forbi, men bare trist... jeg har til og med sagt at jeg forsto at det kunne ha skjedd og tilga ham...allikevel kan han ikke være her for meg. Da blir jeg sint! Han avvisser meg, han som bedro meg! Hvorfor ville han tilbake. Han sier han elsker meg men kan ikke gi omsorg. Istedenfor kjefter han på meg for at jeg skal ta meg sammen. Kan jeg virkelig leve sånn?

Vår minste mann er 9 måneder nå. Kan jeg leve uten å se barna mine hverdag?

Jeg straffer meg hvis jeg velger å skilles. Har ikke fulltidsjobb? ikke familie her, bare hans.

Jeg blir gal bare å tenke på at han kunne være med en annen. Vil så gjerne ha det bra med ham, men han vil ikke forandre seg. Jeg føler vi er fortapt. Har gjort mye for vårt forhold allerede syns jeg, det var hans tur og hans ansvar å redde det nå, spessiel etter hans utroskap. Vil ikke være en annen enn den han er!! Det er snakk om å tilfredstille hverandres behov og ønsker i parforhold. Jeg er villig til å gjøre det som trengs mens han ikke vil offre sin personlihet? hva må jeg gjøre?

Jeg skjønner deg så utrolig godt. Jeg har jo fordelen av at jeg er norsk. Men jeg har heller ikke noe slekt her i nærheten. Det er bare hans familie som er her.

Jeg vet ikke hva du må gjøre. Jeg vet ikke hva jeg selv må gjøre heller.

Det er ikke lett dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest vilikkevilikke

Hvis han ikke vil ha familierådgivning, så ville jeg iallefall sørget for noen avtaler han må holde. Barna vil ikke lide om du gjør noe for deg selv. Kanskje vil mannen din også bli tvunget til å ta litt mer ansvar i heimen om du blir borte.

Du kan gjøre hva som helst. Trene. Gå på kurs. Treffe venner etc.

Jeg skjønner at du blir lei deg. Jeg ville blitt veldig trist selv. Men i steden for å kanskje sitte fast i det triste ved dette og vente på han så bør du ta kontroll selv og sørge for at livet ditt ikke blir trist og enspora.

Men alenemor for fire barn og klare seg økonomisk er ingen spøk. Jeg hadde tre barn som jeg var alene for. Det var såvidt vi klarte oss.

Tusen tak for svar.

Jeg har prøvd å finne på ting, men det blir bare rot. Og så kommer jeg hjem til en sur mann, et hus som ikke ser ut og unger som kanskje ikke har kommet seg i seng til rett tid.

Da er det neste bedre å la være å gå ut.

Men det er vel egentlig dumt det også.

Det er neimen ikke lett dette. Jeg er jo glad i mannen. Han har mange flotte kvaliteter også, vi bare klarer ikke helt å være på samme side.

Hvor mye penger må jeg regne med å trenge for å forsørge meg og barna? Jeg er helt blåst på slike ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...