Hjelp meg, jeg er helt fortvilet!

[Gjest noe annet i dag]

Nå trenger jeg virkelig trøst, og noen å snakke med.

Mannen min har blitt helt "gal". Virkelig, jeg tror han har fått en eller annen psykisk sykdom. Han har blitt helt besatt på at jeg er utro. Han finner amatørpornobilder av "meg " på internett. Han beskylder meg for å være utro med våre barns sfo-ansatte. Han holder meg våken hele natten og plager meg med dette. Han gir seg ikke!!!! Og ingenting er sant, jeg har aldri vært utro!

Han skremmer meg faktisk, hva om han bruker vold mot meg? Han er ingen voldelig person, men nå synes jeg faktisk han virker helt syk. Han innrømmer det selv, og har kontaktet lege. Da fikk han bare en liste over psykologer som han må ringe selv.....

Han har tenkt på dette lenge sier han, og i våres har han vært sur og mutt og småaggresiv overfor både meg og barna. Vi har to barn sammen. Han sier det er fordi han er sjalu. Det virker nesten som om han hater meg, samtidig vet jeg at han er livredd for at jeg skal forlate han. Han sier rare ting også: plutselig midt i krangelen sier han "kan du ikke suge meg?" Helt sykt!

Hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg har kontaktet familievernkontoret, men de har sås tor pågang at vi neppe får time før om mange uker.

Vær så snill å trøst meg litt. Jeg skal snart snakke med foreldrene min, men nå er de på ferie, så jeg føler meg veldig alene. Kjenner ingen jeg kan betro meg til, for jeg har ikke så nære venninner.....

[minog]

Kjære deg, du trenger både trøst og hjelp. Nå. Kan du oppsøke din

fastlege og be om hjelp på egne vegne eller begges?

Jeg har brøkdelen av ditt problem, og det gjør veldig vondt. Han har utbruddene sine med lange mellomrom - mange måneder - så jeg holder dem ut fordi de varer noen dager og går over.

Jeg spurte inne på psykiartriforumet og fikk til svar at det var "paranoide gjennombrudd" (omtrent det var svaret) Og at antipsykotisk medisin ville ha god effekt. Jeg har aldri fortalt han det.

Men de overraskende angrepene setter meg helt ut. Om at jeg ikke er til å stole på og at jeg legger meg etter andre (navngitte) mannfolk. Jeg er ikke utro og de mennene han påstår at jeg legger meg etter er ikke tiltrekkende engang. Jeg aner ikke hva jeg skal si. Alt blir brukt mot meg uansett.

Mannen din har hatt dette "gjennombruddet" over lang tid. At han selv søker hjelp, er en god ting. Kan du gå sterkere ut mot helsetjenestene? Finnes det psykiatrisk legevakt eller noe i nærheten av der dere bor?

Jeg vet ikke om han kan bli voldelig. Men ikke vent på å finne det ut. Få hjelp!

[Gjest noe annet i dag]

Kjære deg, du trenger både trøst og hjelp. Nå. Kan du oppsøke din

fastlege og be om hjelp på egne vegne eller begges?

Jeg har brøkdelen av ditt problem, og det gjør veldig vondt. Han har utbruddene sine med lange mellomrom - mange måneder - så jeg holder dem ut fordi de varer noen dager og går over.

Jeg spurte inne på psykiartriforumet og fikk til svar at det var "paranoide gjennombrudd" (omtrent det var svaret) Og at antipsykotisk medisin ville ha god effekt. Jeg har aldri fortalt han det.

Men de overraskende angrepene setter meg helt ut. Om at jeg ikke er til å stole på og at jeg legger meg etter andre (navngitte) mannfolk. Jeg er ikke utro og de mennene han påstår at jeg legger meg etter er ikke tiltrekkende engang. Jeg aner ikke hva jeg skal si. Alt blir brukt mot meg uansett.

Mannen din har hatt dette "gjennombruddet" over lang tid. At han selv søker hjelp, er en god ting. Kan du gå sterkere ut mot helsetjenestene? Finnes det psykiatrisk legevakt eller noe i nærheten av der dere bor?

Jeg vet ikke om han kan bli voldelig. Men ikke vent på å finne det ut. Få hjelp!

Tusen takk for trøsten. Nå har han flyttet til moren sin for noen dager, jeg håper bare han blir der en stund. Ikke mye hjelp å få hos legen hans, bare en sykemelding og en liste over psykologer (som sikkert har månedsvis med ventetid )

Jeg orker ikke være i samme hus som han, engang, og nå som ferien snart starter og vi har planer som ungene gleder seg til!!! Hva i all verden skal vi gjøre ?

Jeg føler meg veldig alene om dette, og vet ikke hva jeg skal si til barna.

Heldigvis har moren hans kommet hjem fra ferie, og hun forstår akkurat hva jeg mener. Hun skal hjelpe meg å "passe på han". Det viser seg faren hans var ganske lik......

[Gjest noe annet i dag]

Han ble innlagt. Alvorlig. Nå er jeg veldig lei meg og vet ikke hva jeg skal gjøre, annet enn å ta meg av ungene.....