Gå til innhold

Trengt opp i et hjørne


Gjest Frustrert mann 30
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Frustrert mann 30

Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet; Jeg har vært sammen med min kone i nærmere 6år, og vi har 2 felles barn på hhv. 3 og 4år - i tillegg til at hun har et barn fra et tidligere forhold. Vi har det i utgangspunktet fint, men min kone har hatt en vanskelig oppvekst preget av seksuelt misbruk, voldtekter, samt at hennes foreldre har utsatt henne for omfattende omsorgssvikt. Vi har snakket mye om dette, og vi lever forsåvidt et godt liv trossalt. Men hun har et svært bittert og komplisert forhold til alt dette, naturlig nok - og går til psykolog 3 ganger i uka.

Hun forsøker å gå gjennom en prossess nå, for å bedre kunne leve med dette, og gjør stadig fremskritt. Jeg hjelper henne så godt jeg kan med dette, og er veldig stolt av henne. Men det er også en enorm belastning, og jeg føler at jeg blir betydningsløs oppi alt dette. Problemer jeg evt. måtte ha, blir peanuts sammenlignet med det hun har opplevd, og gjennomgår. Men det er likefullt tung for meg. Jeg føler meg egoistisk hver gang jeg prøver å ta opp noe, og det ender alltid i at hun tar alt på sin kappe og blir suicidal. Jeg tør rett og slett ikke ta opp ting lenger.

Det er ting med hennes oppførsel overfor andre som plager meg, men som er naturlig i hennes situasjon. Jeg har forsøkt å ta det opp, men det ender med katastrofe, og jeg velger å trekke alt tilbake. Hun har kun mannlige venner, og har en svært flørtende tone med disse. Hun tilbringer veldig mye tid med dem, og holder naturligvis mye skjult for meg. Jeg trenger heller ikke vite alt hun gjør med sine venner, og har heller ikke gjort krav på det. Men jeg føler at hun utleverer meg, oss, og forholdet vårt - mer enn jeg ønsker. Og jeg føler at jeg blir utsatt for en slags form for utroskap. Jeg er ikke sjalu, men blir bare fryktelig lei meg. For jeg føler at hun lyver for meg, og jeg tørr ikke annet enn å late som om alt er i skjønneste orden. For hvis jeg reagerer, så vet jeg ikke hva hun kan finne på å gjøre mot seg selv.

Jeg vet at hun har ligget i armkroken på en mannlig venn i timesvis, og "bare holdt rundt hverandre". Dette i min egen stue, når jeg var bortreist. Naboer, bekjente, og andre har reagert - og det snakkes på bygda. Dette fnyser jeg offisielt av, men gråter meg stille i søvn hver kveld. Jeg har så vondt, og er så uendelig trist. Jeg ser ingen vei ut av dette. Jeg har prøvd å ta det opp, men det kan i verste fall få katastrofale følger. Jeg har heller ingen nære venner som jeg kan ta opp dette med, for de har en tendens til å være fordomsfulle, og jeg orker ikke snakke med dem da. De skjønner ikke min kones situasjon, og er ikke villige til å strekke seg like langt som meg. Jeg får råd om å skille meg fra henne, men det vil jeg jo heller ikke...

Jeg føler at jeg strekker meg veldig langt, men at det kreves at jeg skal strekke meg enda lengre. Det begynner å nærme seg en grense for hvor langt jeg kan strekke meg, men jeg føler at jeg ikke kan gjøre noe selv om grensen blir nådd - og for den saks skyld passeres.

Jeg elsker min kone, og setter henne og våre barn over alt annet. Men jeg er redd for at jeg kommer til å få alvorlige problemer med dette snart. Legen sender meg videre til psykolog, som igjen har årevis lang venteliste...

Det er dessverre mange som sliter med store psykiske problemer i landet vårt, uten å få tilstrekkelig hjelp. Min kone er heldig nå, og får god hjelp. Men det er også pårørende i alle situasjonenen, som ofte blir stillt i skyggen - men også trenger hjelp. Det blir på en måte annenrangs problemer.

Fins det noen uten fordommer der ute som kan gi meg noen gode råd i denne situasjonen?

Hilsen frustrert mann og pappa

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Lillemus

Vet du - jeg hadde ikke godtatt at min kjære hadde ligget med en annen kvinne i armkroken! Samme hvor gode venner de hadde vært - det er ikke hennes plass! Jeg hadde blitt såret og forbannet og hadde forhåpentligvis ikke lagt skjul på det heller.

Men det er klart, om du virkelig mener hun blir ordentlig suicidal om du prøver å snakke om dette så er det vanskelig... Du kan ikke ta en prat med psykologen hennes om dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frustrert mann og pappa

Vet du - jeg hadde ikke godtatt at min kjære hadde ligget med en annen kvinne i armkroken! Samme hvor gode venner de hadde vært - det er ikke hennes plass! Jeg hadde blitt såret og forbannet og hadde forhåpentligvis ikke lagt skjul på det heller.

Men det er klart, om du virkelig mener hun blir ordentlig suicidal om du prøver å snakke om dette så er det vanskelig... Du kan ikke ta en prat med psykologen hennes om dette?

Reaksjonen du får når du tenker deg selv i en lignende situasjon, er nettopp hva jeg føler. Jeg er også såret, forbannet, og lei meg. Jeg har sagt i fra så det sang etter, men det ble tatt veldig ille opp, og jeg ser helt tydelig at hun er i ubalanse når hun gjør disse tingene. Jeg forsvarer henne langt på vei, og tror det fins naturlige årsaker for det hun gjør. Problemet er at jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å svelge disse kamelene. Hvor langt klarer jeg å strekke meg? Jeg har vurdert å ta kontakt meg hennes psykolog, men har kommet frem til at det er min kones objektive mulighet til behandling, og jeg skal ikke blande meg inn i det. Hun er virkelig suicidal, og jeg velger å strekke meg langt for å verne barna mot en katastrofe. Jeg håper og ber om at hun skal bli raskt bedre, og at ting endrer seg.

Hun lar stadig utenforstående mennesker, helst menn, komme inn i det jeg ser på som vårt privatliv. Jeg føler at flere/mange vet ting jeg helst vil holde for meg selv. Jeg vet ikke hvem som vet, hva de vet, hva de tror, tenker, føler. Hun er veldig flott og sjarmerende, og det aner meg at flere av dem ikke bare vil være venner...Vi bor på et lite sted, og jeg blir fullstendig paranoid av mindre. Jeg tar meg selv i å tenke på hvorfor det konsekvent er menn hun har så nær kontakt med...det plager meg, og jeg mister selvtillit.

Jeg skjønner at de færreste ville akseptert dette, og jeg gjør det på sett og vis ikke selv heller. Det er derfor jeg føler meg trengt opp i et hjørnet. Jeg klarer ikke å få gjort noe med det. Det er i ferd med å vokse frem en distanse mellom oss, som stadig gjør seg gjeldende. Hun kan godt spørre hva som er i veien, og er vil være en god partner. Hver gang kjenner jeg at det knyter seg i magen, for jeg kan virkelig ikke si det som det er - i frykt for hva hun vil finne på. Det kan være at dette er ren manipulering fra hennes side, men hva om jeg skulle ta feil?

Jeg føler meg etterhvert spaltet - den ene delen er forståelsesfull og forhåpningsfull, mens den andre er forbannet og lei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Det er relativt vanlig at folk som har opplevd traumer misbruker dette til:

- å påstå at vanlige regler for sosial omgang ikke gjelder for dem

- å devaluere andres følelser og problemer fordi de ikke har vært utsatt for like store traumer

Det hjelper dem ikke, tvert i mot sementerer det dysfunksjonen og lidelsen, om en føyer dem i alt og unngår å stille helt vanlige krav til dem.

Du hjelper ikke din kone ved denne adferd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jordbærpiken

Reaksjonen du får når du tenker deg selv i en lignende situasjon, er nettopp hva jeg føler. Jeg er også såret, forbannet, og lei meg. Jeg har sagt i fra så det sang etter, men det ble tatt veldig ille opp, og jeg ser helt tydelig at hun er i ubalanse når hun gjør disse tingene. Jeg forsvarer henne langt på vei, og tror det fins naturlige årsaker for det hun gjør. Problemet er at jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å svelge disse kamelene. Hvor langt klarer jeg å strekke meg? Jeg har vurdert å ta kontakt meg hennes psykolog, men har kommet frem til at det er min kones objektive mulighet til behandling, og jeg skal ikke blande meg inn i det. Hun er virkelig suicidal, og jeg velger å strekke meg langt for å verne barna mot en katastrofe. Jeg håper og ber om at hun skal bli raskt bedre, og at ting endrer seg.

Hun lar stadig utenforstående mennesker, helst menn, komme inn i det jeg ser på som vårt privatliv. Jeg føler at flere/mange vet ting jeg helst vil holde for meg selv. Jeg vet ikke hvem som vet, hva de vet, hva de tror, tenker, føler. Hun er veldig flott og sjarmerende, og det aner meg at flere av dem ikke bare vil være venner...Vi bor på et lite sted, og jeg blir fullstendig paranoid av mindre. Jeg tar meg selv i å tenke på hvorfor det konsekvent er menn hun har så nær kontakt med...det plager meg, og jeg mister selvtillit.

Jeg skjønner at de færreste ville akseptert dette, og jeg gjør det på sett og vis ikke selv heller. Det er derfor jeg føler meg trengt opp i et hjørnet. Jeg klarer ikke å få gjort noe med det. Det er i ferd med å vokse frem en distanse mellom oss, som stadig gjør seg gjeldende. Hun kan godt spørre hva som er i veien, og er vil være en god partner. Hver gang kjenner jeg at det knyter seg i magen, for jeg kan virkelig ikke si det som det er - i frykt for hva hun vil finne på. Det kan være at dette er ren manipulering fra hennes side, men hva om jeg skulle ta feil?

Jeg føler meg etterhvert spaltet - den ene delen er forståelsesfull og forhåpningsfull, mens den andre er forbannet og lei.

Hei.

Jeg tror at den eneste måten "vi" kan lære på, er ved å bli stillt normale krav til.

Man må jo lære.

Det virker som om hun er noe grenseløs, og forholder seg til menn på en lært måte muligens?

Det er ikke alt man skal finne seg i. Man bør behandles på en vanlig måte, bare sånn kan man lære.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frustrert mann og pappa

Det er relativt vanlig at folk som har opplevd traumer misbruker dette til:

- å påstå at vanlige regler for sosial omgang ikke gjelder for dem

- å devaluere andres følelser og problemer fordi de ikke har vært utsatt for like store traumer

Det hjelper dem ikke, tvert i mot sementerer det dysfunksjonen og lidelsen, om en føyer dem i alt og unngår å stille helt vanlige krav til dem.

Du hjelper ikke din kone ved denne adferd.

Vel, mine umiddelbare reaksjoner på hennes adferd hjalp henne ihvertfall tvert i mot. At jeg har vist henne tålmodighet og støtte hele veien har gjort at hun fortsatt er ved godt mot, og går fast til behandling. Jeg forsøker hele tiden å sette grenser for hva jeg tolererer, men jeg må hele tiden veie dette opp i mot hvilken reaksjoner hun får.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skrev innlegg, var at mine problemer underkjennes totalt i lyset av hennes traumer - hvilket du skriver er helt normalt. Ditt bidrag i denne tråden er i den anledning med på å gjøre nettopp det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

mrxx

Reaksjonen du får når du tenker deg selv i en lignende situasjon, er nettopp hva jeg føler. Jeg er også såret, forbannet, og lei meg. Jeg har sagt i fra så det sang etter, men det ble tatt veldig ille opp, og jeg ser helt tydelig at hun er i ubalanse når hun gjør disse tingene. Jeg forsvarer henne langt på vei, og tror det fins naturlige årsaker for det hun gjør. Problemet er at jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å svelge disse kamelene. Hvor langt klarer jeg å strekke meg? Jeg har vurdert å ta kontakt meg hennes psykolog, men har kommet frem til at det er min kones objektive mulighet til behandling, og jeg skal ikke blande meg inn i det. Hun er virkelig suicidal, og jeg velger å strekke meg langt for å verne barna mot en katastrofe. Jeg håper og ber om at hun skal bli raskt bedre, og at ting endrer seg.

Hun lar stadig utenforstående mennesker, helst menn, komme inn i det jeg ser på som vårt privatliv. Jeg føler at flere/mange vet ting jeg helst vil holde for meg selv. Jeg vet ikke hvem som vet, hva de vet, hva de tror, tenker, føler. Hun er veldig flott og sjarmerende, og det aner meg at flere av dem ikke bare vil være venner...Vi bor på et lite sted, og jeg blir fullstendig paranoid av mindre. Jeg tar meg selv i å tenke på hvorfor det konsekvent er menn hun har så nær kontakt med...det plager meg, og jeg mister selvtillit.

Jeg skjønner at de færreste ville akseptert dette, og jeg gjør det på sett og vis ikke selv heller. Det er derfor jeg føler meg trengt opp i et hjørnet. Jeg klarer ikke å få gjort noe med det. Det er i ferd med å vokse frem en distanse mellom oss, som stadig gjør seg gjeldende. Hun kan godt spørre hva som er i veien, og er vil være en god partner. Hver gang kjenner jeg at det knyter seg i magen, for jeg kan virkelig ikke si det som det er - i frykt for hva hun vil finne på. Det kan være at dette er ren manipulering fra hennes side, men hva om jeg skulle ta feil?

Jeg føler meg etterhvert spaltet - den ene delen er forståelsesfull og forhåpningsfull, mens den andre er forbannet og lei.

En slik oppførsel som hun har ovenfor deg kan du ikke finne deg i selv med hennes bakgrunn.

Dette hadde jeg aldri i verden funnet meg i, aldri i verden om jeg hadde latt henne dumme meg ut på denne måten.

Jeg mener at hun utnytter deg og bruker det hun har opplevd som en unskyldning for sin egen oppførsel. Dette tror jeg at hun bruker for alt det er verdt for å holde på som hun ønsker.

Du blir jo sett på som en fjott i andres øyne.

Hun har nok et behov for oppmerksomhet av disse mennene og selvsagt har ikke alle disse mennene bare et vennskap i tankene. Om hun har gått lenger enn å bare ligget i armkroken vet ikke jeg, men det er garantert at hennes venner har tenkt lenger enn som så.

Jeg skjønner ikke at du gidder, selv om jeg har stor forståelse for det hun har opplevd, men det får da være måte på av oppførsel likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frustrert mann og pappa

En slik oppførsel som hun har ovenfor deg kan du ikke finne deg i selv med hennes bakgrunn.

Dette hadde jeg aldri i verden funnet meg i, aldri i verden om jeg hadde latt henne dumme meg ut på denne måten.

Jeg mener at hun utnytter deg og bruker det hun har opplevd som en unskyldning for sin egen oppførsel. Dette tror jeg at hun bruker for alt det er verdt for å holde på som hun ønsker.

Du blir jo sett på som en fjott i andres øyne.

Hun har nok et behov for oppmerksomhet av disse mennene og selvsagt har ikke alle disse mennene bare et vennskap i tankene. Om hun har gått lenger enn å bare ligget i armkroken vet ikke jeg, men det er garantert at hennes venner har tenkt lenger enn som så.

Jeg skjønner ikke at du gidder, selv om jeg har stor forståelse for det hun har opplevd, men det får da være måte på av oppførsel likevel.

Problemet ligger nettopp der. Jeg finner meg ikke i det overhodet! Jeg har full forståelse for hennes reaksjonsmønster, og vet veldig godt hva hun har vært i gjennom. Jeg har også konfrontert henne med dilemmaet. Jeg er ikke en dust som finner meg i hva som helst fra hvem som helst. Men hva risikerer jeg ved å sette ned foten? Poenget er at hun er helt på randen av å ta sitt eget liv...da blir det for enkelt å bare si at jeg ikke finner meg i dette. Hva skal jeg si etterpå da? Sorry barn, jeg fant meg ikke i det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

petter smart

Vel, mine umiddelbare reaksjoner på hennes adferd hjalp henne ihvertfall tvert i mot. At jeg har vist henne tålmodighet og støtte hele veien har gjort at hun fortsatt er ved godt mot, og går fast til behandling. Jeg forsøker hele tiden å sette grenser for hva jeg tolererer, men jeg må hele tiden veie dette opp i mot hvilken reaksjoner hun får.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skrev innlegg, var at mine problemer underkjennes totalt i lyset av hennes traumer - hvilket du skriver er helt normalt. Ditt bidrag i denne tråden er i den anledning med på å gjøre nettopp det...

Hun er ved godt mot fordi hun får gjøre som hun vil. Hun blir ikke bedre av å være ved godt mot.

Du kan ikke få i både pose og sekk. Du kan ikke la henne gjøre som hun vil og samtidig forvente at ting skal bli bedre.

Har selv vært sammen med ei som ble misbrukt som liten og som hadde store problemer og var suicidal. Hun gikk lenger enn å kun ligge i armkroken. Som din kone mente hun at vanlige normer og regler ikke gjaldt for henne. Hver gang jeg tok henne i utroskap eller i annen uakseptabel oppførsel eller stillte normale krav stormet hun ut og truet med selvmord. Jeg fant ut at jeg kunne ikke leve slik og kuttet kontakten. Hun lever ennå.....

Du MÅ stille krav. Uansett om hun har opplevd mye fælt så vet hun hva normal oppførsel er. Hvorfor skulle ikke den gjelde for henne? Hva gir henne rett til å bryte med normal folkeskikk?

Hun vil helt sikkert true med selvmord (noe som er veldig vanlig), men det er i seg selv uakseptabelt og du kan ikke la deg holdes som gissel av dette gang på gang. Da vil det aldri bli noe bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mrxx

Problemet ligger nettopp der. Jeg finner meg ikke i det overhodet! Jeg har full forståelse for hennes reaksjonsmønster, og vet veldig godt hva hun har vært i gjennom. Jeg har også konfrontert henne med dilemmaet. Jeg er ikke en dust som finner meg i hva som helst fra hvem som helst. Men hva risikerer jeg ved å sette ned foten? Poenget er at hun er helt på randen av å ta sitt eget liv...da blir det for enkelt å bare si at jeg ikke finner meg i dette. Hva skal jeg si etterpå da? Sorry barn, jeg fant meg ikke i det...

Joda, jeg skjønner dette, men likevel kan du ikke finne deg i det. Jeg kan ikke fatte at din kone heller ikke skjønner dette. Jeg skal ikke tvile på at hun er på kanten til ta livet sitt, men jeg ser heller ikke bort i fra at hun bruker akkurat dette i denne saken så hun kan holde på.

Du sier at du ikke finner deg i dette, men samtidig er du fullstendig handlingslammet. Du tør jo ikke en gang å ta dette opp med henne heller lenger, så hva skal du gjøre da, bortsett fra å finne deg i det?

Din kone har også et ansvar i å finne løsninger på dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frustrert mann og pappa

Hun er ved godt mot fordi hun får gjøre som hun vil. Hun blir ikke bedre av å være ved godt mot.

Du kan ikke få i både pose og sekk. Du kan ikke la henne gjøre som hun vil og samtidig forvente at ting skal bli bedre.

Har selv vært sammen med ei som ble misbrukt som liten og som hadde store problemer og var suicidal. Hun gikk lenger enn å kun ligge i armkroken. Som din kone mente hun at vanlige normer og regler ikke gjaldt for henne. Hver gang jeg tok henne i utroskap eller i annen uakseptabel oppførsel eller stillte normale krav stormet hun ut og truet med selvmord. Jeg fant ut at jeg kunne ikke leve slik og kuttet kontakten. Hun lever ennå.....

Du MÅ stille krav. Uansett om hun har opplevd mye fælt så vet hun hva normal oppførsel er. Hvorfor skulle ikke den gjelde for henne? Hva gir henne rett til å bryte med normal folkeskikk?

Hun vil helt sikkert true med selvmord (noe som er veldig vanlig), men det er i seg selv uakseptabelt og du kan ikke la deg holdes som gissel av dette gang på gang. Da vil det aldri bli noe bedre.

Fint å høre at det trossalt endte bra for dere! Jeg skjønner poenget som flere har kommet med. Men det blir som å spille russisk rullett med familien. Å kutte kontakten er kanskje noe man gjør med en kjæreste, men med sin kone - og sine 3 barns mor - er det ikke bare å kutte kontakten med. Og det vil jeg forøvrig heller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frustrert mann og pappa

Joda, jeg skjønner dette, men likevel kan du ikke finne deg i det. Jeg kan ikke fatte at din kone heller ikke skjønner dette. Jeg skal ikke tvile på at hun er på kanten til ta livet sitt, men jeg ser heller ikke bort i fra at hun bruker akkurat dette i denne saken så hun kan holde på.

Du sier at du ikke finner deg i dette, men samtidig er du fullstendig handlingslammet. Du tør jo ikke en gang å ta dette opp med henne heller lenger, så hva skal du gjøre da, bortsett fra å finne deg i det?

Din kone har også et ansvar i å finne løsninger på dette.

Ja, jeg er handlingslammet. Det er derfor jeg forsøker å få noen tips gjennom dette. Og det hjelper. Det er ikke slik at hun er en kynisk utro dame, som totalt gir blaffen i meg. I så fall har dette kommet litt ut av perpektiv. Om hun i det hele tatt har vært utro, kan jeg bare spekulere i. Hun nekter for det selv, og jeg velger inntil videre å stole på det. Men det er grunner til at jeg ikke føler meg helt trygg. Og det har jeg gitt uttrykk for.

Det er en balansegang her, og jeg føler at det er i ferd med å brytes noen grenser. Hovedproblemet er at hun med sin bakgrunn, har så enormt store problemer - at jeg med mine enkle små problemer totalt blir feiet av banen. Det er ikke plass rett og slett.

Men når det er sagt, så prøvde jeg pånytt å ta det opp i går kveld. Og det hjalp. Så da får man bare se hvor lenge det holder denne gangen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mrxx

Ja, jeg er handlingslammet. Det er derfor jeg forsøker å få noen tips gjennom dette. Og det hjelper. Det er ikke slik at hun er en kynisk utro dame, som totalt gir blaffen i meg. I så fall har dette kommet litt ut av perpektiv. Om hun i det hele tatt har vært utro, kan jeg bare spekulere i. Hun nekter for det selv, og jeg velger inntil videre å stole på det. Men det er grunner til at jeg ikke føler meg helt trygg. Og det har jeg gitt uttrykk for.

Det er en balansegang her, og jeg føler at det er i ferd med å brytes noen grenser. Hovedproblemet er at hun med sin bakgrunn, har så enormt store problemer - at jeg med mine enkle små problemer totalt blir feiet av banen. Det er ikke plass rett og slett.

Men når det er sagt, så prøvde jeg pånytt å ta det opp i går kveld. Og det hjalp. Så da får man bare se hvor lenge det holder denne gangen.

Jeg har ikke noe problemer med å skjønne at dette er svært vanskelig.

Men si klart i fra at hvis hun fortsetter så vil ikke du klare å leve slik og må bryte ut.

Da får hun sjangsen til å endre på dette selv og ta ansvar for sin egen familie. Det er ikke slik at det er bare du som har dette ansvaret.

Sett klare grenser, ikke snakk ullent, så hun skjønner godt hva du mener og hvordan du også sliter oppe i dette.

Du sliter jo nok med at hun har oppelvd det hun har opplevd om du ikke skal slite med at hun oppfører seg dårlig i tillegg.

Jeg synes ikke at dine problemer er så små heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Frustrert mann og pappa

Jeg har ikke noe problemer med å skjønne at dette er svært vanskelig.

Men si klart i fra at hvis hun fortsetter så vil ikke du klare å leve slik og må bryte ut.

Da får hun sjangsen til å endre på dette selv og ta ansvar for sin egen familie. Det er ikke slik at det er bare du som har dette ansvaret.

Sett klare grenser, ikke snakk ullent, så hun skjønner godt hva du mener og hvordan du også sliter oppe i dette.

Du sliter jo nok med at hun har oppelvd det hun har opplevd om du ikke skal slite med at hun oppfører seg dårlig i tillegg.

Jeg synes ikke at dine problemer er så små heller.

Takk for gode råd!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

petter smart

Fint å høre at det trossalt endte bra for dere! Jeg skjønner poenget som flere har kommet med. Men det blir som å spille russisk rullett med familien. Å kutte kontakten er kanskje noe man gjør med en kjæreste, men med sin kone - og sine 3 barns mor - er det ikke bare å kutte kontakten med. Og det vil jeg forøvrig heller ikke.

Du skal selvfølgelig ikke kutte kontakten. Men du må sette ned foten og si at slik kan du ikke leve. Da ender du opp som et psykiatrisk tilfelle selv.

Hvis hun ikke aksepterer dette så får du gå til ditt. Kanskje bør du ta med deg barna også, så kan hun konsentrere seg om å bli frisk. Kanskje hun trenger en skikkelig knekk for å innse at hun må endre på livet sitt. Kanskje hun da får den hjelpen hun virkelig trenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest opplevddetselv

Takk for gode råd!

Vi har et liv ikke så ulikt deres. (Ikke like alvorlige probler, ikke like alvorlige overgrep og omsorgssvikt som ligger bak, men dog likheter)

Jeg er kvinne, og den som har den vanskelige bagasjen. Vi har også barn.

I tillegg til at jeg går til terapi, går vi sammen til familieterapi - det hjelper oss VELDIG!!!

Der er det plass også for mannen min, han sier også selv at han føler det slik.

Jeg synes det er VANSKELIG - men veldig, veldig nyttig med familieterapi. Kanskje det kunne være en god ide for dere to?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frustrert mann og pappa

Vi har et liv ikke så ulikt deres. (Ikke like alvorlige probler, ikke like alvorlige overgrep og omsorgssvikt som ligger bak, men dog likheter)

Jeg er kvinne, og den som har den vanskelige bagasjen. Vi har også barn.

I tillegg til at jeg går til terapi, går vi sammen til familieterapi - det hjelper oss VELDIG!!!

Der er det plass også for mannen min, han sier også selv at han føler det slik.

Jeg synes det er VANSKELIG - men veldig, veldig nyttig med familieterapi. Kanskje det kunne være en god ide for dere to?

Hei, så fint å høre at dere får hjelp!! Vi har tidligere gått i familieterapi, og har veldige gode erfaringer med det. Det var et godt forslag, og jeg skal virkelig foreslå det for min kone! Tusen takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest likvidenko

Reaksjonen du får når du tenker deg selv i en lignende situasjon, er nettopp hva jeg føler. Jeg er også såret, forbannet, og lei meg. Jeg har sagt i fra så det sang etter, men det ble tatt veldig ille opp, og jeg ser helt tydelig at hun er i ubalanse når hun gjør disse tingene. Jeg forsvarer henne langt på vei, og tror det fins naturlige årsaker for det hun gjør. Problemet er at jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å svelge disse kamelene. Hvor langt klarer jeg å strekke meg? Jeg har vurdert å ta kontakt meg hennes psykolog, men har kommet frem til at det er min kones objektive mulighet til behandling, og jeg skal ikke blande meg inn i det. Hun er virkelig suicidal, og jeg velger å strekke meg langt for å verne barna mot en katastrofe. Jeg håper og ber om at hun skal bli raskt bedre, og at ting endrer seg.

Hun lar stadig utenforstående mennesker, helst menn, komme inn i det jeg ser på som vårt privatliv. Jeg føler at flere/mange vet ting jeg helst vil holde for meg selv. Jeg vet ikke hvem som vet, hva de vet, hva de tror, tenker, føler. Hun er veldig flott og sjarmerende, og det aner meg at flere av dem ikke bare vil være venner...Vi bor på et lite sted, og jeg blir fullstendig paranoid av mindre. Jeg tar meg selv i å tenke på hvorfor det konsekvent er menn hun har så nær kontakt med...det plager meg, og jeg mister selvtillit.

Jeg skjønner at de færreste ville akseptert dette, og jeg gjør det på sett og vis ikke selv heller. Det er derfor jeg føler meg trengt opp i et hjørnet. Jeg klarer ikke å få gjort noe med det. Det er i ferd med å vokse frem en distanse mellom oss, som stadig gjør seg gjeldende. Hun kan godt spørre hva som er i veien, og er vil være en god partner. Hver gang kjenner jeg at det knyter seg i magen, for jeg kan virkelig ikke si det som det er - i frykt for hva hun vil finne på. Det kan være at dette er ren manipulering fra hennes side, men hva om jeg skulle ta feil?

Jeg føler meg etterhvert spaltet - den ene delen er forståelsesfull og forhåpningsfull, mens den andre er forbannet og lei.

Beklager å måtte si det, men du lar det som skjer skje. Du lar henne få holde på. Hun har det sikkert greit når hun kan få både i pose og sekk, kose seg med alle mannfolka hun vil, og samtidig ha deg uten for mye bråk. selvsagt truer hun med alt mulig når du prøver å si stopp, for hun vil jo ikke miste sine goder.

Du vet like godt som henne at hun ikke kan leve slik, og bare du kan sette ned foten. Du må bare tåle truslene, slik kan hun ikke holde på. Bare fordi hun har blitt misbrukt tidligere så skal hun få misbruke deg og gjøre som hun vil? Nei vettuhva.

Hun får oppføre seg som folk, og ta hensyn hun som andre. Det er ikke SÅ synd på noen at de kan overkjøre andre mennesker på den måten, hun må komme seg videre og se at ikke hun er verdesn midtpunkt og skal ha all oppmerksomhet og viljen sin alltid. Det blir ikke lett, men detmå bli slik, ellers blir hun aldri i nærheten av frisk.

Utrolig egoistisk å true med selvmord. Lavmåls er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest kjempetrist

Hei

Jeg er gift med en mann som er blitt alvorlig psykisk syk. Det er helt forferdelig. Jeg må sui at jeg ikke er sikker på om jeg vil fortsette å leve med han. Jeg er overbevist om at vi som er pårørende må beskytte oss selv, og våre barn, sånn at vi får et godt liv. Den syke blir ikke bedre av at hele familien går under!

At hun ligger i armkroken til andre menn og har et fortrolig forhold til menn bak ryggen din, ville jeg ikke godtatt hvis jeg var deg.

Selv om folk er syke, må de stilles (vanlige) krav til. Er du ikke enig i det?

Du kan ikke gjøre henne frisk, det må det fagfolk til.

Jeg føler meg kald og litt kynisk overfor mannen min. Men det kommer av at han har behandlet meg og barna dårlig i lang tid. Hvor mye tåler egentlig kjærligheten? Selv det er sykdommen som er skyld i hvordan han har behandlet oss, så er jeg fremdeles litt bitter og sint på han! Har du det på den måten? Kan hende er du snillere og mer tålmodige enn meg....

Jeg ønsker deg lykke til. Sett grenser for deg selv, og ta vare på barna. God sommer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frustrert mann og pappa

Hei

Jeg er gift med en mann som er blitt alvorlig psykisk syk. Det er helt forferdelig. Jeg må sui at jeg ikke er sikker på om jeg vil fortsette å leve med han. Jeg er overbevist om at vi som er pårørende må beskytte oss selv, og våre barn, sånn at vi får et godt liv. Den syke blir ikke bedre av at hele familien går under!

At hun ligger i armkroken til andre menn og har et fortrolig forhold til menn bak ryggen din, ville jeg ikke godtatt hvis jeg var deg.

Selv om folk er syke, må de stilles (vanlige) krav til. Er du ikke enig i det?

Du kan ikke gjøre henne frisk, det må det fagfolk til.

Jeg føler meg kald og litt kynisk overfor mannen min. Men det kommer av at han har behandlet meg og barna dårlig i lang tid. Hvor mye tåler egentlig kjærligheten? Selv det er sykdommen som er skyld i hvordan han har behandlet oss, så er jeg fremdeles litt bitter og sint på han! Har du det på den måten? Kan hende er du snillere og mer tålmodige enn meg....

Jeg ønsker deg lykke til. Sett grenser for deg selv, og ta vare på barna. God sommer!

Hei!

Du høres veldig trist ut! Beklager å høre at du har havnet i en slik vanskelig situasjon. Jeg skjønner at beskyttelsesmekanismen din er i ferd med å slå inn, og at du vurderer å gå i fra han. Jeg kjenner også veldig på det, og vil beskytte barna og meg selv. Men jeg er veldig redd for konsekvensene det evt. måtte få.

Foreløpig så har jeg forsøkt å være en trygg og stabil mann, som er der for henne - uansett. Jeg kjenner hele hennes historie, og vet hvor vanskelig hun har det. Men samtidig går det en grense et sted. Og jeg føler at jeg er nært den nå.

Jeg er helt enig i at de må stilles krav til, selv om de er syke. Min kone går til behandling 3 ganger i uka, og får god hjelp. Men nå er det sommerferie i behandlingen, og vi er begge litt spente på hvordan det vil gå.

Jeg skjønner at du føler deg kald og kynisk overfor din mann. Det er vel en naturlig reaksjon. Jeg har det også på den måten i enkelte situasjoner. Det er visse ting som fremprovoserer det. Og da kan jeg kjenner meg totalt likegyldig - noe som samtidig gjør meg vondt. Jeg er kanskje snill og tålmodig, og har lenge håpet at det ville hjelpe. Men det kan i større grad se ut som det bare blir utnyttet.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, og ligger litt på vent akkurat nå. Merker at det er godt å snakke med andre om det. Det gir meg litt perspektiv på det hele, og samtidig litt sårt tiltrengt selvtillit på at jeg fins her i verden.

Det er alltid lett å si hva andre bør gjøre med sine problemer, men jeg skal ikke begi meg ut på å si hva du bør gjøre i din situasjon. Jeg ser at du har det vanskelig, og jeg håper virkelig at det ordner seg. Hvis jeg hadde vist råd, skulle jeg gjerne ha bidratt - men jeg ser bare hvor vanskelig det må være, og dessverre ingen åpenbar utvei. Men der neppe noen andre som kommer inn døra og forteller oss hva vi skal gjøre. Derfor må vi forsøke å ta affære selv, etter beste evne. Lykke til du også!

God sommer, og ta godt vare på deg selv!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...