Trengt opp i et hjørne

[løvinne71]

Ja, jeg er handlingslammet. Det er derfor jeg forsøker å få noen tips gjennom dette. Og det hjelper. Det er ikke slik at hun er en kynisk utro dame, som totalt gir blaffen i meg. I så fall har dette kommet litt ut av perpektiv. Om hun i det hele tatt har vært utro, kan jeg bare spekulere i. Hun nekter for det selv, og jeg velger inntil videre å stole på det. Men det er grunner til at jeg ikke føler meg helt trygg. Og det har jeg gitt uttrykk for.

Det er en balansegang her, og jeg føler at det er i ferd med å brytes noen grenser. Hovedproblemet er at hun med sin bakgrunn, har så enormt store problemer - at jeg med mine enkle små problemer totalt blir feiet av banen. Det er ikke plass rett og slett.

Men når det er sagt, så prøvde jeg pånytt å ta det opp i går kveld. Og det hjalp. Så da får man bare se hvor lenge det holder denne gangen.

Godt at du har tatt det opp med henne og fikk en positiv respons!

Jeg vil som flere andre her si at jeg tror det er viktig at du tør står på ditt og sette klare grenser for hva du tolerer.

Traumatiske opplevelser i barndommen, kan ikke rettferdiggjøre hensynsløs oppførsel og respektløs behandling av medmennesker i årevis etterpå.

Hun har selv et ansvar for å ta et oppgjør med fortiden sin, og bli "frisk" noe som også innebærer å oppføre seg normalt og etter samme regler som gjelder for andre folk.

Jeg tror ikke du hjelper henne ved å "forstå henne ihjel" Tvert imot tilrettelegger du for at hun skal kunne fortsette med sin "unormale" oppførsel, Da blir det jo enkelt og behagelig å være "annerledes" og du skal ikke se bort ifra at hun vil forsvare sine "rettigheter" med midler som hysteri, og trusler om selvmord.

Og så lenge du tror på henne, og lar deg skremme, så virker det jo perfekt!

Om hun ikke akkurat er så kynisk at hun bruker sine problemer bevisst, så er hun ihvertfall så egoistisk at hun ikke er istand til å se hva hun gjør mot deg.

Satt på spissen, så truer hun jo med å ta livet av seg hvis hun ikke får lov til å gjøre som hun vil med sine mannlige venner!?

Dette virker jo ganske irrasjonellt av en dame som har 3 flotte barn, og en snill mann som støtter henne!

Du skriver at hun går til behandling og får hjelp. Kunne det kanskje være en ide for deg å snakke med hennes behandler på tomannshånd, og fortelle hvordan du har det?

Kanskje du kan be den som behandler henne om å komme inn på temaet på en indirekte måte, og snakke med henne om det på et generellt grunnlag?

Kanskje hun vil oppfatte ting annerledes hvis hun hører det fra en profesjonell, istedet for å oppfatte det som bebreidelser fra deg?

Jeg håper dere finner en løsning, før du evt. for psykiske problemer selv! Du høres ut som en snill og omsorgsfull mann og far som fortjener litt lønn for strevet!

[Gjest Frustrert mann og pappa]

Godt at du har tatt det opp med henne og fikk en positiv respons!

Jeg vil som flere andre her si at jeg tror det er viktig at du tør står på ditt og sette klare grenser for hva du tolerer.

Traumatiske opplevelser i barndommen, kan ikke rettferdiggjøre hensynsløs oppførsel og respektløs behandling av medmennesker i årevis etterpå.

Hun har selv et ansvar for å ta et oppgjør med fortiden sin, og bli "frisk" noe som også innebærer å oppføre seg normalt og etter samme regler som gjelder for andre folk.

Jeg tror ikke du hjelper henne ved å "forstå henne ihjel" Tvert imot tilrettelegger du for at hun skal kunne fortsette med sin "unormale" oppførsel, Da blir det jo enkelt og behagelig å være "annerledes" og du skal ikke se bort ifra at hun vil forsvare sine "rettigheter" med midler som hysteri, og trusler om selvmord.

Og så lenge du tror på henne, og lar deg skremme, så virker det jo perfekt!

Om hun ikke akkurat er så kynisk at hun bruker sine problemer bevisst, så er hun ihvertfall så egoistisk at hun ikke er istand til å se hva hun gjør mot deg.

Satt på spissen, så truer hun jo med å ta livet av seg hvis hun ikke får lov til å gjøre som hun vil med sine mannlige venner!?

Dette virker jo ganske irrasjonellt av en dame som har 3 flotte barn, og en snill mann som støtter henne!

Du skriver at hun går til behandling og får hjelp. Kunne det kanskje være en ide for deg å snakke med hennes behandler på tomannshånd, og fortelle hvordan du har det?

Kanskje du kan be den som behandler henne om å komme inn på temaet på en indirekte måte, og snakke med henne om det på et generellt grunnlag?

Kanskje hun vil oppfatte ting annerledes hvis hun hører det fra en profesjonell, istedet for å oppfatte det som bebreidelser fra deg?

Jeg håper dere finner en løsning, før du evt. for psykiske problemer selv! Du høres ut som en snill og omsorgsfull mann og far som fortjener litt lønn for strevet!

Hei!

Takk for gode råd, og hyggelig ord! Jeg ser et tydelig mønster i tilbakemeldingene jeg har fått så langt, som går på hvordan jeg bør endre adferd. Det er noe jeg selvfølgelig har tenkt på, og vurderer å gjøre.

Oddsen for at det vil virke, forsterkes av tilbakemeldingene jeg har fått. Noe som er positivt. Da blir det tilslutt en vurdering jeg må ta med meg selv, om jeg er villig til å ta konsekvensene det måtte medføre. Det kan, med sterk odds tydeligvis, gå veldig bra. Men det kan også bli andre utfall. Måtte jeg bare gjøre det rette!

[løvinne71]

Hei!

Takk for gode råd, og hyggelig ord! Jeg ser et tydelig mønster i tilbakemeldingene jeg har fått så langt, som går på hvordan jeg bør endre adferd. Det er noe jeg selvfølgelig har tenkt på, og vurderer å gjøre.

Oddsen for at det vil virke, forsterkes av tilbakemeldingene jeg har fått. Noe som er positivt. Da blir det tilslutt en vurdering jeg må ta med meg selv, om jeg er villig til å ta konsekvensene det måtte medføre. Det kan, med sterk odds tydeligvis, gå veldig bra. Men det kan også bli andre utfall. Måtte jeg bare gjøre det rette!

Ja, det er jo du som kjenner henne best, og som best kan vurdere hva hun er istand til å gjøre og hvor reelle truslene hennes om selvmord er!

Men uansett, så er det aldri riktig at DU skal stå til ansvar for hennes handlinger!

Et evt. selvmord er helt og holdent personens eget ansvar! Og hvis hun er istand til å begå en slik handling, gjør det fordi hun har store problemer med SEG SELV, Ikke fordi hun har problemer MED DEG!

Du har allerede stillt opp, og gitt det du kan av deg selv!

På den måten har du påtatt deg hennes byrder på bekostning av deg selv og egne behov. Og foreløpig ser det ikke ut til å ha hjulpet hverken deg, eller henne!

Det er helt naturlig at du kommer til en grense hvor du ikke har mere og gi, og innser at du bare må ta vare på deg selv og barna, og dermed må overlate ansvaret for henne - nettopp til henne selv!

Hvis hun ikke takler dette, så har DU uansett gjort hva du kan, og stort mere kan ingen forvente!

Du kan ikke hjelpe henne ved å ødelegge deg selv..

Du har også et liv å leve, og barn å ta vare på.

[Gjest kjempetrist]

Hei!

Du høres veldig trist ut! Beklager å høre at du har havnet i en slik vanskelig situasjon. Jeg skjønner at beskyttelsesmekanismen din er i ferd med å slå inn, og at du vurderer å gå i fra han. Jeg kjenner også veldig på det, og vil beskytte barna og meg selv. Men jeg er veldig redd for konsekvensene det evt. måtte få.

Foreløpig så har jeg forsøkt å være en trygg og stabil mann, som er der for henne - uansett. Jeg kjenner hele hennes historie, og vet hvor vanskelig hun har det. Men samtidig går det en grense et sted. Og jeg føler at jeg er nært den nå.

Jeg er helt enig i at de må stilles krav til, selv om de er syke. Min kone går til behandling 3 ganger i uka, og får god hjelp. Men nå er det sommerferie i behandlingen, og vi er begge litt spente på hvordan det vil gå.

Jeg skjønner at du føler deg kald og kynisk overfor din mann. Det er vel en naturlig reaksjon. Jeg har det også på den måten i enkelte situasjoner. Det er visse ting som fremprovoserer det. Og da kan jeg kjenner meg totalt likegyldig - noe som samtidig gjør meg vondt. Jeg er kanskje snill og tålmodig, og har lenge håpet at det ville hjelpe. Men det kan i større grad se ut som det bare blir utnyttet.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, og ligger litt på vent akkurat nå. Merker at det er godt å snakke med andre om det. Det gir meg litt perspektiv på det hele, og samtidig litt sårt tiltrengt selvtillit på at jeg fins her i verden.

Det er alltid lett å si hva andre bør gjøre med sine problemer, men jeg skal ikke begi meg ut på å si hva du bør gjøre i din situasjon. Jeg ser at du har det vanskelig, og jeg håper virkelig at det ordner seg. Hvis jeg hadde vist råd, skulle jeg gjerne ha bidratt - men jeg ser bare hvor vanskelig det må være, og dessverre ingen åpenbar utvei. Men der neppe noen andre som kommer inn døra og forteller oss hva vi skal gjøre. Derfor må vi forsøke å ta affære selv, etter beste evne. Lykke til du også!

God sommer, og ta godt vare på deg selv!

Takk for det fine svaret ditt! Vi får håpe på det beste, både for oss oss selv og for de som er syke....!

[Angela1365380318]

Hva med å fortelle hennes psykolog hvordan dette sliter på forholdet. Du har vel kontakt med behandleren hennesd? Du er ikke behandlerens ansvar, men dere som par kan behandleren ha intresse av å få innformasjon om.