Gå til innhold

Må det være synlig for å man ha en pf?


Gjest mgefrisk
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest mgefrisk

Kan man ha en pf uten at det "synes" så godt, eller går kriteriene på atferd? Man kjenner inni seg at man reagerer sånn som borderlinere, men utagerer ikke dette så mye. Har man da en pf?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest bipolar II-diagnose

Alle mennesker har 'uheldige' trekk i personligheten. Det kan være at du har borderline-trekk, men ikke mange nok eller i sterk nok grad til at du har en pf.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Pf er en manglende utvikling til en moden/voksen personlighet.

Det å få vonde følelser, men å ha evnen til ikke å utagere dem, er tegn på et høyere psykisk modningsnivå. Det er derfor langt mindre sannsynlig at en har en pf.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tjohei

Pf er en manglende utvikling til en moden/voksen personlighet.

Det å få vonde følelser, men å ha evnen til ikke å utagere dem, er tegn på et høyere psykisk modningsnivå. Det er derfor langt mindre sannsynlig at en har en pf.

Eller det omvendte tenker jeg. At man er så innadvendt og ikke greier å formidle følelser og behov i forhold til andre. Man greier ikke å bli sint når det er på sin plass. Lar andre tråkke på et osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Eller det omvendte tenker jeg. At man er så innadvendt og ikke greier å formidle følelser og behov i forhold til andre. Man greier ikke å bli sint når det er på sin plass. Lar andre tråkke på et osv.

Følelser kan formidles på en konstruktiv måte. Det er når de utageres det er destruktivt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest kvinne 46

Eg tenker at min pf kom av at viktige sider hos meg stoppa opp på forskjellige stadier. Nokre som lita, men det meste veit eg som 16 åring. Mens andre sider utvikla seg desto bedre - som hypersensitivitet for andre sine følelser og behov. Veit at andre ikkje oppfatta meg som vanskeleg eller ubehageleg, men eg sjølv sleit i perioder. Var f.eks. veldig sjølvkritisk, mens eg tålte alt av andre. Var raus mot andre, men turte ikkje be om hjelp til meg. Livet mitt blei veldig svart-kvitt, enten-eller (til andre sin fordel). Hadde anorexi i perioder frå 18 års alderen, for å ha kontroll og fordi eg følte eg blei ikkje respektert av mannen. (men det var berre i perioder, så ingen merka det. Eg var berre heile tida slank). Eg blei også veldig "avhengig" av mannen noko som gjor at eg var livredd for å bli åleine/forlatt.

Ein del uheldige omstendigheite og masse ansvar gjor at eg til slutt ikkje greidde å leve livet mitt slik lenger. Etter tre år inn og ut av psyk.avd. var det endeleg ein som forstod kva eg sleit med (før det trudde dei at det berre var fordi eg hadde mange barn. Sjølv om eg prøvde å forklare at det var ikkje det som var problemet).

Min kjære psykiater, som eg fekk der på psykehuset, tok seg av meg. Og eg fekk reparert "skadene" - gjennom forståelse, innsikt og VELDIG hardt arbeid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Orio

Pf er en manglende utvikling til en moden/voksen personlighet.

Det å få vonde følelser, men å ha evnen til ikke å utagere dem, er tegn på et høyere psykisk modningsnivå. Det er derfor langt mindre sannsynlig at en har en pf.

Hva hvis en ikke utagerer følelser, men heller ikke takler dem på en voksen og adekvat måte? Som hvis første tanke når telefonen er ødelagt er å ta livet av seg? Jeg har aldri drevet noe særlig med utagering, hadde riktignok en periode i tenårene, men det er vel forholdsvis "normalt"? (Kjenner meg ikke helt igjen i pf-diagnosen, særlig fordi jeg ikke utagerer.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Orio

Eg tenker at min pf kom av at viktige sider hos meg stoppa opp på forskjellige stadier. Nokre som lita, men det meste veit eg som 16 åring. Mens andre sider utvikla seg desto bedre - som hypersensitivitet for andre sine følelser og behov. Veit at andre ikkje oppfatta meg som vanskeleg eller ubehageleg, men eg sjølv sleit i perioder. Var f.eks. veldig sjølvkritisk, mens eg tålte alt av andre. Var raus mot andre, men turte ikkje be om hjelp til meg. Livet mitt blei veldig svart-kvitt, enten-eller (til andre sin fordel). Hadde anorexi i perioder frå 18 års alderen, for å ha kontroll og fordi eg følte eg blei ikkje respektert av mannen. (men det var berre i perioder, så ingen merka det. Eg var berre heile tida slank). Eg blei også veldig "avhengig" av mannen noko som gjor at eg var livredd for å bli åleine/forlatt.

Ein del uheldige omstendigheite og masse ansvar gjor at eg til slutt ikkje greidde å leve livet mitt slik lenger. Etter tre år inn og ut av psyk.avd. var det endeleg ein som forstod kva eg sleit med (før det trudde dei at det berre var fordi eg hadde mange barn. Sjølv om eg prøvde å forklare at det var ikkje det som var problemet).

Min kjære psykiater, som eg fekk der på psykehuset, tok seg av meg. Og eg fekk reparert "skadene" - gjennom forståelse, innsikt og VELDIG hardt arbeid.

Kan jeg spørre hva slags pf du har/hadde? Og hva slags behandling du fikk? Og om den hjalp? (Kjenner meg igjen i en del av det du skriver, derfor jeg lurer.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest aldri blitt respektert

Følelser kan formidles på en konstruktiv måte. Det er når de utageres det er destruktivt.

Ikke lett å være mer følsom enn andre:-) Føler selv at jeg må bruke kraft for å få den respekten jeg fortjener. Har blitt tullet med hele livet. Aldri blitt tatt på alvor. Det gjør noe med en. Nå er har jeg blitt dårlig igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest kvinne 46

Kan jeg spørre hva slags pf du har/hadde? Og hva slags behandling du fikk? Og om den hjalp? (Kjenner meg igjen i en del av det du skriver, derfor jeg lurer.)

Eg fekk diagnosa emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det eg lærte mest av var å oppleve og gjenkjenne følelser som å bli vist respekt for den eg var, at terapeuten heldt avtaler (for eg var vant til at min mann "gløymde" alle avtaler). Eg måtte lære meg å "balansere" og å halde ut frustrasjonen ved å ikkje kunne flykte inn i ei ytterligheit. Å stå i angsten når man er uten "kjerne", å bygge innafrå i staden for å gå på jakt etter noko å fylle tomrommet med (som for det meste var å jakte på mennesker eg kunne "hjelpe").

Eg var ikkje berre anorektisk på mat, men eg vegra meg for å gi meg sjølv gode ting. Så eit viktig steg for meg var rett å slett å bruke penger på meg sjølv. Å gå i butikker å kjøpe kle f.eks.. (Då eg var innlagt var noko av det første terapeuten min gjorde å ordne så eg fekk satt på kunstige negler. Han visste eg likte vakre ting, men ikkje unnte meg det. Etter det slutta eg å bite negler :-))

Eg trur at fordi eg fekk "skaden" så pass seint, så var det lettare å forandre på det. Problemet eg fekk tidlegare (med ein autoritær og perfeksjonistisk far), set fastare. Det held eg på å jobber med no i forhold til "sjefer". Eg jobber med meg sjølv for å bygge opp den indre styrken, så eg kan møte det eg frykter. Eg har slutta å bli sint på meg for at eg føler slik. Eg er agressiv mot "spøkelset" i staden. Eg skreiv her for nokre dagar sida at eg skulle ønske at ros vart sagt direkte til meg, for eg følte det ville hjelpe meg. Neste dag ga to sjefer meg ros. Det hjelper meg til å ta "kritikkspøkelset".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest mgefrisk

Pf er en manglende utvikling til en moden/voksen personlighet.

Det å få vonde følelser, men å ha evnen til ikke å utagere dem, er tegn på et høyere psykisk modningsnivå. Det er derfor langt mindre sannsynlig at en har en pf.

Takk for svar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Learning to live

Hmmm... jeg bare lurer på en liten ting jeg...

Hva skal du med denne kunnskapen om "PF"? Hva i svarteste granskauen er det av gode ting som kan komme ut av å drive å finne ut om man er "forstyrret"???

Hehe. Hva med å prøve å finne ut om noen POSITIVE egenskaper gjelder for deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Orio

Hmmm... jeg bare lurer på en liten ting jeg...

Hva skal du med denne kunnskapen om "PF"? Hva i svarteste granskauen er det av gode ting som kan komme ut av å drive å finne ut om man er "forstyrret"???

Hehe. Hva med å prøve å finne ut om noen POSITIVE egenskaper gjelder for deg?

Først når man finner ut HVA som er i veien, kan man begynne å gjøre noe med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Learning to live

Først når man finner ut HVA som er i veien, kan man begynne å gjøre noe med det.

Jeg ville vel sagt at svaret på hva som er i veien ligger begravd i DEG SELV, ikke i noen ICD-10 diagnosebok...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Orio

Jeg ville vel sagt at svaret på hva som er i veien ligger begravd i DEG SELV, ikke i noen ICD-10 diagnosebok...

Fordelen med å finne riktig diagnose er at det er lettere å finne riktig behandling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Learning to live

Fordelen med å finne riktig diagnose er at det er lettere å finne riktig behandling.

Sier hvem? Psykiatrien?

Føler nesten at jeg må le jeg nå... men jeg gjør det ikke...

Til det er dette for TRAGISK. Rett og slett...

Psykiatrien lever av å ødelegge folk de. Det er det de gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest bipolar II-diagnose

Jeg ville vel sagt at svaret på hva som er i veien ligger begravd i DEG SELV, ikke i noen ICD-10 diagnosebok...

Det er ikke alltid man klarer å finne ut hva som er galt selv. Da er det fint å få hjelp av noen som har kunnskap.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest bipolar II-diagnose

Sier hvem? Psykiatrien?

Føler nesten at jeg må le jeg nå... men jeg gjør det ikke...

Til det er dette for TRAGISK. Rett og slett...

Psykiatrien lever av å ødelegge folk de. Det er det de gjør.

Så om du har vondt i magen så lar du være å gå til legen, fordi svaret ligger i deg selv?

Om bilen din lager merkelige lyder lar du være å gå til et verksted for å få hjelp?

Om vaskemaskinen din streiker lar du være å oppsøke hjelp, for det er da ingen som kan hjelpe deg med det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Learning to live

Så om du har vondt i magen så lar du være å gå til legen, fordi svaret ligger i deg selv?

Om bilen din lager merkelige lyder lar du være å gå til et verksted for å få hjelp?

Om vaskemaskinen din streiker lar du være å oppsøke hjelp, for det er da ingen som kan hjelpe deg med det...

Nei, nei.

Men om bilen knirker ville jeg gått til et bilverksted. Og ikke... bilopphoggeriet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Learning to live

Det er ikke alltid man klarer å finne ut hva som er galt selv. Da er det fint å få hjelp av noen som har kunnskap.

Ja. Man trenger ofte hjelp til det der. Men beklager, jeg er sikker i min sak, psykiatrien har ikke kunnskap.

Gå å snakk med... tja en forfatter istedet. De har kunnskap.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...