Hva som egentlig foregår i hodet mitt

[Gjest hva sier du?]

Hei dere! Jeg er en kvinne på 27 som er til ny utredning hos DPS etter flere år med diagnosen bipolar affektiv II, en diagnose som var feil. Foreløpig har jeg, etter en del samtaler med psykiatrisk sykepleier, fått diagnosen generell angstlidelse, og får nå Zoloft og Truxal. De virker på sett og vis bedre enn Lamictalen jeg tok tidligere, men jeg er ikke i nærheten av å fungere slik jeg ønsker å gjøre. Jeg har ikke fortalt hele sannheten enda om hva som foregår i 'toppen' min, noe jeg vet jeg må gjøre for å kunne få det bedre. Det kommer, men jeg ønsker å 'snakke' litt med dere på forumet først, og forhåpentligvis få noen tilbakemeldinger på det som skjer med meg.

Kort fortalt:

- Jeg har store problemer med å være tilstede i nuet. Tanker om fortid og fremtid kverner konstant i hodet mitt, og jeg klarer sjelden sette pris på øyeblikket. Samtidig som jeg har disse tankene setter jeg spørsmålstegn ved hvorfor de er der. Det blir mao en slags parallell dobbeltkjøring av tanker hele tiden.

- Jeg føler meg distansert fra så og si alle andre mennesker, også min kjæreste. Jeg isolerer meg mest mulig, og de gangene jeg snakker/må snakke med andre ender det opp med grundige analyser av alt vedkommende sier/gjør, ansiktsuttrykk osv. Jeg svarer deretter, så og si alltid 'rett/riktig' utfra slik jeg tolker situasjonen. Jeg er ofte redd for at personen jeg snakker med skal 'gjennomskue' meg, 'se' hva jeg tenker, og passer på å tilpasse kroppsspråk og svar ut fra dette. (Fryktelig slitsomt, derfor jeg unngår andre så godt jeg kan.)

- Jeg blir ofte skremt av egne tanker, spesielt de gangene jeg føler jeg 'ser' ting andre ikke ser. Jeg får av og til for meg at jeg er synsk, noe jeg egentlig vet er tull. Likevel: De gangene jeg føler det slik er det så virkelig for meg! (Eksempelvis har jeg brukt timer på nettet med søking etter navn osv som følge av drømmer jeg har hatt)

- Jeg har i perioder følt meg forfulgt og avlyttet, og har av og til kviet meg for å snakke i telefonen pga redsel for at noen lytter.

Min største redsel med å fortelle om disse tankene er å få diagnosen schizofreni, en diagnose både min bror og min tante har. Har jeg grunn til å frykte dette? Jeg føler meg ikke så 'syk' som dem om dere skjønner, men ser jo selv at det jeg skrev i min oppsummering ikke er helt friskt heller. Har så lyst å være frisk at jeg ikke har turt å utlevere meg til noen ennå. Det største problemet er at tankene mine har forverret seg over de siste årene, og at jeg den siste tiden har begynt å stille spørsmålstegn ved min egen eksistens/vitsen ved den dersom jeg kun skal gruble/være redd konstant.

På forhånd takk for svar