Overvekt - Til plage for hvem?

[Gjest dere trenger ikke vite hvem jeg er]

La meg stille deg et spørsmål: Dersom du kunne velge mellom slank/normalvektig og overvektig, hva ville du velge? Ville du velge en overvektig kropp, eller ville du helst hatt en slank/normalvektig kropp dersom du ikke hadde trengt å gjøre noe som helst for å få det?

Jeg skjønner ikke hvorfor du setter likhetstegn mellom det å hate en overvektig kropp og et ønske om å være slank. For noen er det slik, men mange har greid å akseptere og like sin overvektige kropp. Men jeg tror fortsatt ikke at disse som liker seg selv som de er ville VALGT å være overvektige om de kunne fjernet overvekten uten å streve for det.

Jeg ville valgt en normalvektig kropp fordi jeg ville sluppet stigmatisering, negative kommentarer, problemer med å få jobb (dersom jeg ikke hadde hatt en), folks oppfatning om at jeg er lat osv. Og kanskje fordi det hadde vært enda morsommere og handle klær.

Jeg har vært slank også, og jeg var ikke på noen måte lykkeligere da enn jeg er nå. Men jeg slapp å forholde meg til det jeg nevner ovenfor.

Hadde nok følt det annerledes dersom jeg hadde hatt helseproblemer eller vært i dårlig form. Men jeg er en sunn sjel i et sunt, men overvektig legeme, og da er overvekten bare en ørliten bagatell.

[Gjest dere trenger ikke vite hvem jeg er]

I så fall er det du selv som har trukket den konklusjonen. Jeg sa at det er en subjektiv vurdering hvorvidt man er fornøyd med kroppen sin, dvs. opp til den enkelte å vurdere.

Nei, du har (blant annet) sagt at du ikke tror meg når jeg sier at jeg er fornøyd som overvektig. Hvordan kan du bortforklare at du dermed forventer at jeg som overvektig skal føle det vanskelig? Hva er ellers årsaken til at du trekker mitt utsagn i tvil?

[Gjest Blomsterbarnet]

Sitat Babette: "Men jeg nekter å tro at det kun er blikk og kommentarer fra omverdenen som gjør at du ikke trives med å være overvektig."

Du snakker direkte til MEG, jeg svarer direkte til DEG! Jeg har ikke på noe tidspunkt verken hevdet at jeg snakket på vegne av alle overvektige, eller at alle overvektige er som meg. Det legger du i min munn! Jeg har sagt "oss" noen ganger, ja - det burde jeg sikkert ikke gjort - beklager. Men svaret til deg var direkte i forhold til ditt tilsvar til meg - du tror ikke at jeg ikke plages av overvekten min, bortsett fra i forhold til andres kommentarer og stigmatisering.

Det føles respektløst å ikke bli trodd på sitt ord.

At noen overvektige - spesielt de som har dårlig helse pga overvekt - er fortvilet over selve vekten, er jo åpenbart. At de fleste av disse ikke kommer til å klare å gjøre noe med vektproblemet sitt før de fikser selvbilde og føleleser, er for meg like åpenbart. Men jeg kan jo ta feil.

For meg, som frisk, relativt sunnn overvektig i god form, og med strålende blodprøver, kolestrolinnhold, blodtrykk og blodsukker, flott familie, og en jobb jeg trives med, så er ikke overvekten i seg selv noe problem, Hvorfor skulle det egentlig være det?

I gamle dager ble jeg deppa over å ikke finne klær, men nå er ikke det problem lenger. Skyldes dels bedre tilbud, dels bedre personlig økonomi.

Jeg undervurderer ikke overvekt som helseproblem. Men det er en kjennsgjerning at det er verre å være tynn og usunn enn tykk og sunn. Fokus burde flyttes fra vekt til sunnhet, synes jeg. Og flere overvektige ville blitt sunnere dersom de slapp å bli sett hånlig på hvis de våger seg ut i treningstøy.

Det virker som om normalvektige tror at bare man lever sunt og beveger seg, så blir man slank. Det stemmer ikke - man slutter bare å legge på seg. Det er naturligvis kjempebra, men skal man ned i vekt, må det sterkere "kluter" til, og krever mye både i forhold til matinntak og aktivitet. 1 time trening om dagen er det faktisk ikke mange normalvektige som får til, heller - de fleste er fornøyde om de får trent 3-4 ganger i uken.

"Jeg undervurderer ikke overvekt som helseproblem. Men det er en kjennsgjerning at det er verre å være tynn og usunn enn tykk og sunn. Fokus burde flyttes fra vekt til sunnhet, synes jeg. Og flere overvektige ville blitt sunnere dersom de slapp å bli sett hånlig på hvis de våger seg ut i treningstøy."

Jeg synes du har et godt poeng der. Det er mange såkalte slanke som kan spise det de vil uten å legge på seg. Spesielt unge mennesker har høy forbrenning. Og matvanene blir ofte deretter. Man har lettere for å "slappe av" dersom man ikke legger lett på seg. Dessverre ender dette som regel med usunne matvaner som blir desto vanskeligere å gjøre noe med når man blir eldre. Derfor synes jeg det er en god idé å fokusere mer på sunnhet enn overvekt.

Man kan godt si at en overvektig med lavt stoffskifte og en tynn person med høyt stoffskifte kan ha meget like matvaner. Men disse to er jo akkurat like usunne.

Jeg spør hvorfor skal overvektige gå rundt å føle seg skamfulle pga sin fedme? Når vi i dag er så opplyste at vi vet at fedme kan komme av veldig mange faktorer? Poenget er jo nettopp av veldig mange tykke føler seg skamfulle. Er det derfor vi så sjelden ser en overvektig person på helsestudio? Eller på joggetur?

Det er jo ingen hemmelighet at det å være overvektig i dag forbindes med mange fordommer. Avisene skriver om fedme hver dag. Kate Moss er et forbilde med sine 48 kg og høyde på 1,70. I Hollywood er du feit dersom du bruker noe større en størrelse 36. Jeg er sikker på at slike forbilder smitter oss. Det ligger i et menneskets natur å ville være attraktiv og flott. Dersom media fremstiller undervektige som et forbilde så vil vi mennesker tro at det er nettopp det som er attraktivt. Og hvem vil ikke være det?

Jeg kjenner mange menn som ikke liker dette forbildet. De liker ikke tynne jenter. De vil ha runde former, for er det ikke det kvinner egentlig skal være?

Kjønnene er i ferd med å bli like. Jenter skal ikke ha pupper, rumpe eller lår lenger. Forskjellene mellom kjønnene viskes ut. Er dette bra?

Jeg synes at diskusjonen heller kan kretse rundt disse tingene.

[laban]

"Om jeg ut av det blå fikk en telefon fra helsesøster for å sjekke fordi SFO misstenkte at jeg ikke håndterte mitt barns overvekt og kosthold riktig, ville jeg først og fremst lurt på hva i hele vide verden personalet på SFO tenkte om meg. Jeg anser at når noen ber vilt femmede mennesker ringe meg, i stedet for å snakke med meg selv, må jeg være av nedre lavmål. Dernest ville fantasien nesten løp løpsk om hva de har sagt om meg som får han/henne til å finne det nødvendig å buse inn i livet mitt på den måten"

Det er rart hvor forskjellig man kan se det.

Jeg ville tenkt sånn. De har sett oss. De ser hva vi sliter med og de ønsker hjelpe.

At det er helsesøster som tar kontaketen ville jeg sett på som naturlig i og med at det ligger i ordet HELSEsøster at hun skal ivareta barns helse.

Jeg er ganske sikker på at jeg ville tenkt slik, men nå vet jeg også at jeg hadde tatt kontakt selv leeenge før det var nødvendig for helsesøster å måtte gjøre det.

Hvis du, mens sønnen din var på det dårligste (tenk deg at han ikke hadde de synlige sykdomstegnene, bare var like "nedsatt" som han var), hadde blitt oppringt av noen fra skolen som antydet at han måtte ta seg sammen og du måtte følge ham opp bedre - ville du reagert like positivt da?

En mor til en overvektig jente som spiser for mye på SFO, kan føle det like urettferdig.

Kanskje passer hun på som bare det hjemme, men hun vet at datteren overspiser i spesielle situasjoner. Kanskje vet foreldrene også noe om årsaken - det kan være at det startet da hun ikke trivdes på storebarnsavdelingen i barnehagen og begynte å trøstespise der, kanskje glapp kostholdet litt for faren da moren var inn og ut av Radiumhospitalet i månedsvis for etpar år siden, kanskje kompenserte hun med trøstespising da hun fikk en prematur lillebror som tok for mye av foreldrenes oppmerksomhet.

Eller kanskje ser spisingen ut til å være et "sug" etter noe som foreldrene ikke forstår. Da er de sikkert fortvilet nok om de ikke skal få beskjed om å skjerpe seg.

Samarbeid og dialog rundt et problem man er enige om definisjonen av, er en god løsning. Men det er slitsomt og når omverdenen tror de eier både problembeskrivelsen og løsningen, og at du er årsaken til problemet. Det er menneskelig å gå i forsvarsposisjon da.

[Gjest Wita]

Synes du, ja.

Som et forhenværende overvektig barn, synes jeg hun i alle fall forstår meg bedre enn de fleste andre her.

Det dreier seg ikke om å stikke hodet i sanda. Det dreier seg om å starte i riktig ende. Noe de færreste er opptatt av når det gjelder overvekt, tør jeg påstå. Etter veldig mange år med personlig erfaring på området.

"Det dreier seg om å starte i riktig ende"

Hvilken ende er riktig?

[laban]

Utdanningen dekker så mange temaer at det blir litt tilfeldig hva helsesøstrene får god innsikt i og hva de bare har lært seg en tipunkts liste om. Litt avhengig av egne interesser og vektleggingen som var under utdanningen deres.

Man merker dette svært lett det øyeblikket man kommer inn på et tema man selv har kompetanse på. Noen ganger kan de mye og er nyanserte andre ganger er det total bærtur og direkte feilinformasjon.

En annen utfordring for helsesøstre er at de er myndighetenses forlengede arm og helsepisk. Så når myndighetene bestemmer at man blir evneveik av å ikke ta tran, må de mase om det. Om de samme myndighetene året etter bestemmer at det er alt for mange giftstoffer i fiskeleverolje, må helsesøstrene rive tranflaskene ut av hendene på mødrene.

;-)

Når myndighetene bestemmer at valpefett er et tegn på at barnet er i ferd med å utvikle livstruende fedme, må de lire av seg en standard moralpreken til alle som ikke matcher det for tiden gjeldende slankhetskrav. Etter som den lette overvekten for øyeblikket ikke en gang er helseskadelig, kan de selvsagt ikke gjøre annet enn å lire av seg noen ord og sende med en brosjyre. Selv har de ikke kapasitet og det finnes intet henvisningsgrunnlag.

Dyktige helsesøstre er de som kan se ting i et større perspektiv og tenke helhetlig. De håpløse er de som frenetisk skal presse alle barn inn i de nyeste statlige tabellene.

mvh

Jeg husker det var en her som skrev at hun fikk beskjed på helsestasjonen om at (baby)sønnen hennes ikke bare var for tung, han var altfor lang også!

Jeg har smilt for meg selv av den historien mange ganger. Håper på en måte den var sann, for den forteller alt om kurvetyranniet til noen av helsesøstrene.

[Gjest Elextra]

Jeg husker det var en her som skrev at hun fikk beskjed på helsestasjonen om at (baby)sønnen hennes ikke bare var for tung, han var altfor lang også!

Jeg har smilt for meg selv av den historien mange ganger. Håper på en måte den var sann, for den forteller alt om kurvetyranniet til noen av helsesøstrene.

Helt enig, både trist og latterlig hvordan helsesøstre maser med vekten på barna.

Min førstefødte var undervektig, i følge helsesøster, og jeg fikk diverse råd om hvordan jeg skulle få ham til å legge på seg. Som førstegangsmor ble jeg jo litt bekymret.

Min andrefødte var derimot vel tung, det fikk jeg også høre, det var heller ikke helt bra.

Sukk - begge barna er nå helt normalvektige (dog temmelig slanke, begge to), en kan lure på vitsen med slik sykeliggjøring av små avvik fra gjennomsnittsvekten.

[Babette]

Nei, du har (blant annet) sagt at du ikke tror meg når jeg sier at jeg er fornøyd som overvektig. Hvordan kan du bortforklare at du dermed forventer at jeg som overvektig skal føle det vanskelig? Hva er ellers årsaken til at du trekker mitt utsagn i tvil?

Jeg tror du føler deg angrepet og provosert og derfor kommer i forsvarsposisjon. Det er veldig bra at du trives med og er fornøyd med tilværelsen og ikke plages av overvekten. Du har helt rett i at det er sunnere å være overvektig og sprek enn tynn og utrent. Jeg skjønner også de som heller vil leve med noe overvekt enn å måtte leve på salatblader for å holde vekten, for å si det litt sleivete (ikke bostavelig ment). For all del. Det å unne seg og nyte god mat og drikke er viktig for trivselen.

Så det eneste jeg eventuelt ikke forstår, er at du i et valg mellom å være slank og overvektig vil velge det siste.

[Gjest Wita]

Hvis du, mens sønnen din var på det dårligste (tenk deg at han ikke hadde de synlige sykdomstegnene, bare var like "nedsatt" som han var), hadde blitt oppringt av noen fra skolen som antydet at han måtte ta seg sammen og du måtte følge ham opp bedre - ville du reagert like positivt da?

En mor til en overvektig jente som spiser for mye på SFO, kan føle det like urettferdig.

Kanskje passer hun på som bare det hjemme, men hun vet at datteren overspiser i spesielle situasjoner. Kanskje vet foreldrene også noe om årsaken - det kan være at det startet da hun ikke trivdes på storebarnsavdelingen i barnehagen og begynte å trøstespise der, kanskje glapp kostholdet litt for faren da moren var inn og ut av Radiumhospitalet i månedsvis for etpar år siden, kanskje kompenserte hun med trøstespising da hun fikk en prematur lillebror som tok for mye av foreldrenes oppmerksomhet.

Eller kanskje ser spisingen ut til å være et "sug" etter noe som foreldrene ikke forstår. Da er de sikkert fortvilet nok om de ikke skal få beskjed om å skjerpe seg.

Samarbeid og dialog rundt et problem man er enige om definisjonen av, er en god løsning. Men det er slitsomt og når omverdenen tror de eier både problembeskrivelsen og løsningen, og at du er årsaken til problemet. Det er menneskelig å gå i forsvarsposisjon da.

"Hvis du, mens sønnen din var på det dårligste (tenk deg at han ikke hadde de synlige sykdomstegnene, bare var like "nedsatt" som han var), hadde blitt oppringt av noen fra skolen som antydet at han måtte ta seg sammen og du måtte følge ham opp bedre - ville du reagert like positivt da? "

Jeg forstår deg ikke. Det er jo ingen som sier at man bare skal ta seg sammen her. Man forslår hjelpetiltak.

Sønnen min hadde ikke så sterke synlige sykdomstegn. Han var trøtt og sliten og han hørte dårlig pga infeksjon i ørene og penilinekurene tok ikke tok knekken på det. Senere kom alle lungebetennelse som heller ikke pensilinkurene tok knekken på.

Jeg informerte lærerne gjennom hele barneskolen. Jeg tror ikke de la så mye merke til det eller forsto hvor syk han var. Ingen i familien heller forsto hvor syk han var. Det var det bare jeg og pappaen som så.

Men det er selvfølgelig vanskelig å informere lærerne når man ikke har en diagnose. Vi skjønte jo ikke selv heller hvorfor han var så mye syk og ble mer og mer frustrert.

Hvis en lærer hadde sagt at jeg skulle følge han opp bedre hadde jeg reagert med raseri.

Hvis en en helsesøster kunne hjelpe meg på noen måte med å kontakte de riktige kyndige folkene, hadde hun vært min engel.

Jeg følte en enorm lettelse da han fikk diagnosen. Jeg tror ikke jeg kan beskrive den følelsen jeg hadde da vi kom til ekspretene som sa at nå skulle vi få en "ny" sønn.

Hvis jeg hadde et ekstremt overvektig barn og en helsesøster visste hvem som var eksperter på barn og overvekt, ville jeg vært svært takknemlig for hennes innblanding.

Jeg forstår dere ikke:)

Tror ikke jeg skal bruke mer tid på denne diskusjonen nå

[laban]

"Hvis du, mens sønnen din var på det dårligste (tenk deg at han ikke hadde de synlige sykdomstegnene, bare var like "nedsatt" som han var), hadde blitt oppringt av noen fra skolen som antydet at han måtte ta seg sammen og du måtte følge ham opp bedre - ville du reagert like positivt da? "

Jeg forstår deg ikke. Det er jo ingen som sier at man bare skal ta seg sammen her. Man forslår hjelpetiltak.

Sønnen min hadde ikke så sterke synlige sykdomstegn. Han var trøtt og sliten og han hørte dårlig pga infeksjon i ørene og penilinekurene tok ikke tok knekken på det. Senere kom alle lungebetennelse som heller ikke pensilinkurene tok knekken på.

Jeg informerte lærerne gjennom hele barneskolen. Jeg tror ikke de la så mye merke til det eller forsto hvor syk han var. Ingen i familien heller forsto hvor syk han var. Det var det bare jeg og pappaen som så.

Men det er selvfølgelig vanskelig å informere lærerne når man ikke har en diagnose. Vi skjønte jo ikke selv heller hvorfor han var så mye syk og ble mer og mer frustrert.

Hvis en lærer hadde sagt at jeg skulle følge han opp bedre hadde jeg reagert med raseri.

Hvis en en helsesøster kunne hjelpe meg på noen måte med å kontakte de riktige kyndige folkene, hadde hun vært min engel.

Jeg følte en enorm lettelse da han fikk diagnosen. Jeg tror ikke jeg kan beskrive den følelsen jeg hadde da vi kom til ekspretene som sa at nå skulle vi få en "ny" sønn.

Hvis jeg hadde et ekstremt overvektig barn og en helsesøster visste hvem som var eksperter på barn og overvekt, ville jeg vært svært takknemlig for hennes innblanding.

Jeg forstår dere ikke:)

Tror ikke jeg skal bruke mer tid på denne diskusjonen nå

Som nevnt før tror jeg mange snakker veldig forbi hverandre i denne tråden.

Jeg tror de færreste er uenig i at reelle tiltak for barn med ekstrem overvekt ikke er velkomne.

Men det er innblanding av den typen du tror du ville reagert på med raseri, som mange har opplevd når det gjelder overvekt. Dette gjør at man kommer i forsvarsposisjon og kan komme til å stenge døra også når / hvis man blir tilbudt kvalifisert hjelp.

[PieLill]

Hvis du, mens sønnen din var på det dårligste (tenk deg at han ikke hadde de synlige sykdomstegnene, bare var like "nedsatt" som han var), hadde blitt oppringt av noen fra skolen som antydet at han måtte ta seg sammen og du måtte følge ham opp bedre - ville du reagert like positivt da?

En mor til en overvektig jente som spiser for mye på SFO, kan føle det like urettferdig.

Kanskje passer hun på som bare det hjemme, men hun vet at datteren overspiser i spesielle situasjoner. Kanskje vet foreldrene også noe om årsaken - det kan være at det startet da hun ikke trivdes på storebarnsavdelingen i barnehagen og begynte å trøstespise der, kanskje glapp kostholdet litt for faren da moren var inn og ut av Radiumhospitalet i månedsvis for etpar år siden, kanskje kompenserte hun med trøstespising da hun fikk en prematur lillebror som tok for mye av foreldrenes oppmerksomhet.

Eller kanskje ser spisingen ut til å være et "sug" etter noe som foreldrene ikke forstår. Da er de sikkert fortvilet nok om de ikke skal få beskjed om å skjerpe seg.

Samarbeid og dialog rundt et problem man er enige om definisjonen av, er en god løsning. Men det er slitsomt og når omverdenen tror de eier både problembeskrivelsen og løsningen, og at du er årsaken til problemet. Det er menneskelig å gå i forsvarsposisjon da.

Takk!

mvh

[laban]

"Hvis du, mens sønnen din var på det dårligste (tenk deg at han ikke hadde de synlige sykdomstegnene, bare var like "nedsatt" som han var), hadde blitt oppringt av noen fra skolen som antydet at han måtte ta seg sammen og du måtte følge ham opp bedre - ville du reagert like positivt da? "

Jeg forstår deg ikke. Det er jo ingen som sier at man bare skal ta seg sammen her. Man forslår hjelpetiltak.

Sønnen min hadde ikke så sterke synlige sykdomstegn. Han var trøtt og sliten og han hørte dårlig pga infeksjon i ørene og penilinekurene tok ikke tok knekken på det. Senere kom alle lungebetennelse som heller ikke pensilinkurene tok knekken på.

Jeg informerte lærerne gjennom hele barneskolen. Jeg tror ikke de la så mye merke til det eller forsto hvor syk han var. Ingen i familien heller forsto hvor syk han var. Det var det bare jeg og pappaen som så.

Men det er selvfølgelig vanskelig å informere lærerne når man ikke har en diagnose. Vi skjønte jo ikke selv heller hvorfor han var så mye syk og ble mer og mer frustrert.

Hvis en lærer hadde sagt at jeg skulle følge han opp bedre hadde jeg reagert med raseri.

Hvis en en helsesøster kunne hjelpe meg på noen måte med å kontakte de riktige kyndige folkene, hadde hun vært min engel.

Jeg følte en enorm lettelse da han fikk diagnosen. Jeg tror ikke jeg kan beskrive den følelsen jeg hadde da vi kom til ekspretene som sa at nå skulle vi få en "ny" sønn.

Hvis jeg hadde et ekstremt overvektig barn og en helsesøster visste hvem som var eksperter på barn og overvekt, ville jeg vært svært takknemlig for hennes innblanding.

Jeg forstår dere ikke:)

Tror ikke jeg skal bruke mer tid på denne diskusjonen nå

''Jeg tror de færreste er uenig i at reelle tiltak for barn med ekstrem overvekt ikke er velkomne.''

Den nektelsen ble dobbel. Jeg tror de aller fleste er ENIGE i at reelle tiltak for barn med ekstrem overvekt er VELKOMNE.

[Gjest Wita]

Ville du sett det slik om du for lengst hadde oppsøkt hjelp og gjorde alt som sto i din makt og dette var n-te gangen noen meldte seg frivillig for å hjelpe?

Ville du sett det slik om henvedelse bar preg av å finne ut hvor mye snop, chips og brus du tyllet i ungen?

Ville du sett det slik om dette var den samme helsesøstra som var direkte ufin mot både deg og barnet 10 måneder tidligere.

Ville du sett det slik om du følte at helsesøste allerede hadde gjort seg opp en mening om problemet og dets årsaker og du over hodet ikke kjente hverken deg eller barnet igjen.

All PR er ikke god PR. Hvor vidt man føler seg sett kommer ikke an på grad av oppmerksomhet, men at den oppmerksomheten som gis er noe man kan kjenne seg igjen i. Få ting kan få en til å føle seg så underkjent og usett som forutinntatte meninger om sterkt personlige forhold.

----

Men uansett. Siden det finnes slike særinger som meg, som vil ha kontroll over hvem både barna mine og jjeg selv utleveres til, og som ikke synes at en helsetittel er nok til å inngi tillit, kan ikke skole, barnehage eller SFO gamble med å pulverisere alt sammarbeid ved å leke sladre-gå-bak-ryggen-leken.

mvh

"Men uansett. Siden det finnes slike særinger som meg, som vil ha kontroll over hvem både barna mine og jjeg selv utleveres til, og som ikke synes at en helsetittel er nok til å inngi tillit, kan ikke skole, barnehage eller SFO gamble med å pulverisere alt sammarbeid ved å leke sladre-gå-bak-ryggen-leken"

Jeg pleier å være enig med deg i mye, men nå må jeg si at jeg ikke forstår deg.

Det virker som barna dine ikke har slitt med noenting og da er du heldig.

Jeg er selv en person som liker å ha kontroll selv, men jeg har vært der hvor vi ikke hadde noe kontroll og hadde prøvd det meste av leger og alle mulige alternativt tullball.

I en slik situasjon vil man bare EN TING og leter videre etter hjelp.

Det er samme for meg hvem som kommer med hjelpen. Visst var det slitsomt med alle mulige råd. Ingen av dem virket.

Derfor tror jeg at det hadde vært bedre at en helsesøster tok kontakt. Jeg vil tror at en helsesøster vet hvem som kan kontaktes når det gjelder barn og overvekt.

[PieLill]

"Hvis du, mens sønnen din var på det dårligste (tenk deg at han ikke hadde de synlige sykdomstegnene, bare var like "nedsatt" som han var), hadde blitt oppringt av noen fra skolen som antydet at han måtte ta seg sammen og du måtte følge ham opp bedre - ville du reagert like positivt da? "

Jeg forstår deg ikke. Det er jo ingen som sier at man bare skal ta seg sammen her. Man forslår hjelpetiltak.

Sønnen min hadde ikke så sterke synlige sykdomstegn. Han var trøtt og sliten og han hørte dårlig pga infeksjon i ørene og penilinekurene tok ikke tok knekken på det. Senere kom alle lungebetennelse som heller ikke pensilinkurene tok knekken på.

Jeg informerte lærerne gjennom hele barneskolen. Jeg tror ikke de la så mye merke til det eller forsto hvor syk han var. Ingen i familien heller forsto hvor syk han var. Det var det bare jeg og pappaen som så.

Men det er selvfølgelig vanskelig å informere lærerne når man ikke har en diagnose. Vi skjønte jo ikke selv heller hvorfor han var så mye syk og ble mer og mer frustrert.

Hvis en lærer hadde sagt at jeg skulle følge han opp bedre hadde jeg reagert med raseri.

Hvis en en helsesøster kunne hjelpe meg på noen måte med å kontakte de riktige kyndige folkene, hadde hun vært min engel.

Jeg følte en enorm lettelse da han fikk diagnosen. Jeg tror ikke jeg kan beskrive den følelsen jeg hadde da vi kom til ekspretene som sa at nå skulle vi få en "ny" sønn.

Hvis jeg hadde et ekstremt overvektig barn og en helsesøster visste hvem som var eksperter på barn og overvekt, ville jeg vært svært takknemlig for hennes innblanding.

Jeg forstår dere ikke:)

Tror ikke jeg skal bruke mer tid på denne diskusjonen nå

Det er handler over hodet ikke om hvor vidt man ønsker hjelp eller ikke. Det handler om å formidle hjelp på en respektfull måte.

Aller første punkt på listen blir da å avstå fra å engasjere hjelpere uten å si et kløyva ord til den som skal hjelpes. Det er et overformynderisk overtramp av dimensjoner.

Jeg har sjekket litt rundt og tror for øvrig det ville vært brudd på taushetsplikten. Skolehelsetjenesten og skole er to ulike organisasjoner selv om alle er tjent med at de samarbeider. Dermed er fri flyt av informasjon om enkeltpersoner uten informert samtykke et lovbrudd begge veier. Skolen kan ikke forholde seg til helsesøster annerledes enn PPT.

Å ta beslutninger for andre er og blir en nedvurdering av deres innsikt og dømmekraft samt en grov krenkelse av deres integritet. Særlig når det gjelder vekt, der anklagene til daglig hagler mot foreldrene, vil en oppringning fra helsesøster ut av det blå ikke kunne oppfattes som stort annet en personlig kritikk og nedvurdering.

Om en dyktig og innsiktsfull ansatt på SFO derimot hadde sagt at "Jeg kjenner en helsesøster som er helt super på området. Vil du ha nummeret hennes eller skal jeg be henne kontakte deg?" Da har man overlatt roret til den det gjelder, og svaret kan meget mulig bli tusen takk. Eventuelt, takk for omsorgen, men vi har allerede et tilbud som fungerer godt.

Alminnelig basis folkeskikk samt norsk lov i forhold til taushetsplikt. Hva er det som er så vanskelig å forstå?

De fleste er positive til nyttige opplysninger om hjelp, bare informasjonen ikke kommer tett som haggel. De absolutt fleste blir steike forb... om man overkjører dem og trer ting nedover hodet på dem. Det ligger alltid en nedvurdering bak en slik handling.

mvh

[PieLill]

Jeg husker det var en her som skrev at hun fikk beskjed på helsestasjonen om at (baby)sønnen hennes ikke bare var for tung, han var altfor lang også!

Jeg har smilt for meg selv av den historien mange ganger. Håper på en måte den var sann, for den forteller alt om kurvetyranniet til noen av helsesøstrene.

Det er helt sant. Det kan jeg bekrefte.

;-)

Mine barn har nesten uten unntak vært for korte, for lange, for tykke, for tynne. Men for-lang-versjonen var den mest fasinerende. For øvrig har legene på helsestasjonen vært helt topp, tenkt helhetlig og tatt tak i det som er viktig og smilt av resten.

Men det er jo litt morsomt å tenke på at noen har blitt lønnet av det offentlige for å bekymre seg over de tingene ved mine barn som det aldri ville fallt meg inn å ofre en anstrengt tanke.

;-)

Det finnes helt supre helsesøstre. Jeg har vel bare ikke støtt på de riktige. Derfor forbeholder jeg meg retten til å selv velge hvilke helsepersonligheter som skal intervenere i min families liv.

mvh

[Gjest Wita]

Det er handler over hodet ikke om hvor vidt man ønsker hjelp eller ikke. Det handler om å formidle hjelp på en respektfull måte.

Aller første punkt på listen blir da å avstå fra å engasjere hjelpere uten å si et kløyva ord til den som skal hjelpes. Det er et overformynderisk overtramp av dimensjoner.

Jeg har sjekket litt rundt og tror for øvrig det ville vært brudd på taushetsplikten. Skolehelsetjenesten og skole er to ulike organisasjoner selv om alle er tjent med at de samarbeider. Dermed er fri flyt av informasjon om enkeltpersoner uten informert samtykke et lovbrudd begge veier. Skolen kan ikke forholde seg til helsesøster annerledes enn PPT.

Å ta beslutninger for andre er og blir en nedvurdering av deres innsikt og dømmekraft samt en grov krenkelse av deres integritet. Særlig når det gjelder vekt, der anklagene til daglig hagler mot foreldrene, vil en oppringning fra helsesøster ut av det blå ikke kunne oppfattes som stort annet en personlig kritikk og nedvurdering.

Om en dyktig og innsiktsfull ansatt på SFO derimot hadde sagt at "Jeg kjenner en helsesøster som er helt super på området. Vil du ha nummeret hennes eller skal jeg be henne kontakte deg?" Da har man overlatt roret til den det gjelder, og svaret kan meget mulig bli tusen takk. Eventuelt, takk for omsorgen, men vi har allerede et tilbud som fungerer godt.

Alminnelig basis folkeskikk samt norsk lov i forhold til taushetsplikt. Hva er det som er så vanskelig å forstå?

De fleste er positive til nyttige opplysninger om hjelp, bare informasjonen ikke kommer tett som haggel. De absolutt fleste blir steike forb... om man overkjører dem og trer ting nedover hodet på dem. Det ligger alltid en nedvurdering bak en slik handling.

mvh

Hvis du leser den sfo-ansatte`s innlegg en gang til så ser du hva dette handler om.

Hun sier at eleven spiser mye mer enn de andre og i raskere tempo.

Hun mente at hun kanskje kunne hjelpe med dette.

Hun kan ikke snakke med foreldrene, fordi det er ikke "hennes sak"

Hun kan ikke ta kontakt med helsesøster, fordi det er et overtramp.

Hun kan heller ikke forsøke gjøre noe på egenhånd, fordi hun er ikke kyndig.

Det skal jammen ikke være lett.

[Gjest Wita]

''Det virker som om du synes PieLill sier at man ikke skal ta imot råd og veiledning selvom man innser at man kan ha et problem med kosthold og livsstil. Jeg leste det som om hun mente at man ikke skal bombarderes med enkle løsninger, skyld og skam før det faktisk er SIKKERT at problemet ligger i kosthold og livsstil.''

Takk!

Det er deilig når noen forstår en, nesten bedre enn en selv. I hvert fall greide du å sammenfatte det meget bra, kort og konsist.

;-)

Takk for linken. Og for øvrig. Er barna dine tynne og skrantne må det være fordi du ikke lærer dem viktigheten av å spise og generelt lager ekkel og lite proteinrik mat.

Kunne ikke dy meg!

;-)

mvh

"Takk for linken. Og for øvrig. Er barna dine tynne og skrantne må det være fordi du ikke lærer dem viktigheten av å spise og generelt lager ekkel og lite proteinrik mat"

Kunne ikke dy meg!"

Hvis det er et slikt syn du har på folk? Jeg tror du nedvurderer mennesker.

Jeg tror at vi har forskjellige områder vi er flinke og mindre flinke på.Noe mestrer vi, andre ting mestrer vi ikke så godt.

[Gjest Wita]

"Men når man vet hvordan foreldrene kan reagere og sfo-personalet av den grunn gruer seg for å si i fra, er det best for dem å gå til helsesøster med bekymringene om man finner det nødvendig."

En del av en lærers yrke består jo av slike ubehageligheter - nemlig å diskutere sine bekymringer angående barnet. Jeg forstår ikke poenget med å ta runden rundt hele skolen for å melde sin bekymring angående barnets overvekt. En helsesøster er til fordi elever kan selv oppsøke vedkommende for å betro høyst private ting. Eller, hun er der som en rådgivningsinstans ved direkte henvendelser.

Det er mange her som mener at overvektige barn sliter med å fysisk holde følge med slanke barn. Dette kan da pedagogisk personale være vel så kompetent til å observere. En helsesøster er ikke i felten og vil ikke kunne observere hvordan barnet spiser eller rører på seg, eller om han/hun plages av noe, evt sin overvekt. Det er dette pedagogisk personale bl.a. er utdannet for å kunne observere. Som sagt er det en del av jobben deres å diskutere sine bekymringer med barnets foreldre.

Jeg kan ikke forstå hvorfor helsesøster skal bli blandet inn, uten av familien ønsker det selv. Helsesøster er der som en helserådgiver, ikke som politi. Hun er ikke i felten og kan ikke observere, noe det pedagogiske personalet gjør hver dag.

Hva ville du som mor synes om det å bli innkalt til et fremmed menneskets kontor for å bli konfrontert med ditt barns fedme/utagerende atferd, U name it?

Jeg synes heller det er bedre at det pedagogiske personalet tar opp problemstillingen med foreldrene og evt henviser de videre til helsesøster etter eget ønske.

Å være profesjonell innebærer å se sin kompetanse, men også sine begrensninger. Derfor er jeg sikker på at en helsesøster ikke ville gå med på å være den som konfronterer foreldrene i første omgang. Hun er der nettopp for de som ønsker det selv.

"En del av en lærers yrke består jo av slike ubehageligheter - nemlig å diskutere sine bekymringer angående barnet. Jeg forstår ikke poenget med å ta runden rundt hele skolen for å melde sin bekymring angående barnets overvekt"

Men det var jo nettopp det som var problemet her. Folk ønsket ikke denne innblandingen.

[Gjest Wita]

Mens du derimot skal stå høyt på klippen og fortelle alle hva de gjør feil. For hvem vet bedre hvor skoen trykker enn den som aldri har hatt den på.

;-)

Ikke vær så surmaget da, selv om det er torsdag!

;-)

mvh

Var den til meg?

[PieLill]

"Men uansett. Siden det finnes slike særinger som meg, som vil ha kontroll over hvem både barna mine og jjeg selv utleveres til, og som ikke synes at en helsetittel er nok til å inngi tillit, kan ikke skole, barnehage eller SFO gamble med å pulverisere alt sammarbeid ved å leke sladre-gå-bak-ryggen-leken"

Jeg pleier å være enig med deg i mye, men nå må jeg si at jeg ikke forstår deg.

Det virker som barna dine ikke har slitt med noenting og da er du heldig.

Jeg er selv en person som liker å ha kontroll selv, men jeg har vært der hvor vi ikke hadde noe kontroll og hadde prøvd det meste av leger og alle mulige alternativt tullball.

I en slik situasjon vil man bare EN TING og leter videre etter hjelp.

Det er samme for meg hvem som kommer med hjelpen. Visst var det slitsomt med alle mulige råd. Ingen av dem virket.

Derfor tror jeg at det hadde vært bedre at en helsesøster tok kontakt. Jeg vil tror at en helsesøster vet hvem som kan kontaktes når det gjelder barn og overvekt.

Dette handler ikke om hvor vidt man ønsker hjelp.

Det handler om å utvise et minstemål av folkeskikk og redelighet. Det tilsier at man anbefaler noen å kontakte helsesøster fremfor å kontakte helsesøster for dem bak deres rygg. Som for øvrig ville være et brudd på SFOs taushetsplikt.

Om du anbefaler meg en grepa helsesøster i forbindelse med hvilket som helst problem mitt barn kan ha, kan dette være et godt råd jeg har større eller mindre nytte av i forhold til hva jeg har å rutte med fra før.

Om du kontakter en utenforstående tredieperson på mine vegne uten min vitende og mitt samtykke, har du stilt deg selv i en formynderrolle overfor meg. For uten å være nedlatende og frekt fører ofte slike handlinger til at den hjelpende part ender opp med feil forståelse av problemet og følgende uriktige kur.

Respekt, holdninger og redelig kommunikasjon, er grunnstammen for all god helsehjelp. Det er det lille vettet som må til for å styre det store. I sin ytterste konsekvens kan folk dø av at disse bitene uteblir, fordi det gjør det umulig for dem å formidle sine plager å symptomer til legen.

Mener du virkelig at foreldre skal behøve å gå rundt å lure på hvem SFO har kontaktet på mine vegne denne uken. Man kan da ikke samarbeide med folk som opptrer slik.

Heldigvis tror jeg det er få SFO-ansatte som i realiteten kunne være så taktløse og enda ferre helsesøstre som ville gått på limpinnen.

mvh