Datapsykose?

[Isabella]

Kanskje blir dette et langt innlegg. Jeg begynner med en presentasjon. Jeg er en kvinne på 30 år, gift med en mann på 29. Vi har en sønn på 5 mnd. Vi traff hverandre for åtte år siden. Vi hadde det da utrolig bra sammen. Kjempekoselig! Etter tre år begynte han interessere seg for data. Kun som en hobby. Han ble mer og mer hekta. Vi flyttet sammen på den tiden. Til en annen kant av landet for å gå på høyskole. Det ble ikke akkurat slik jeg hadde forstilt meg kan du si. Han var nesten aldri på skolen (det hører med til historien at han likevel klarte seg bra på eksamner.)Han satt foran datamaskinen i over tolv timer om dagen. Spilte spill, skrudde den fra hverandre og sammen. Lærte mer og mer - ble fjernere og fjernere. Han satt opp til kl. 03.00 - 07.00 hver natt. Noe som førte til en ensomt liv for meg, ettersom jeg ble alene både dag og natt. Men jeg holdt ut og holdt ut. En natt stod jeg opp og slo av datamaskinen. Da fikk jeg se en ny side av ham: Han forandret seg totalt.Klikket og slo til meg. Jeg fikk helt sjokk. (Han slo ikke i ansiktet, og ikke så hardt. Mer for å markere tror jeg.)Vi bodde likevel sammen på denne plassen i tre år.

Så reiste vi hjem. Giftet oss. Han ble fjernere og fjernere. Det største sjokket kom likevel når jeg fortalte ham at vi skulle ha barn. Jeg gledet meg jo sånn, og trodde han gjorde det samme. Han ble ikke noe glad. Ble helt stille og rar. Forandret seg enda mer. Rørte meg aldri, snakket aldri om barnet. Vi har kun hatt sex to ganger det siste året. Han rører aldri ved meg. Jeg føler alt har toppet seg. Han kommer stadig forsent på jobben, og finner aldri på noe med oss.

Så i går kveld skjedde det jeg har ventet på i så mange år. Han ville endelig snakke med meg. Han fortalt hvordan han hadde det. Han gråt. Han sier han er helt hekta på datamaskinen. Den krever ingenting av ham, og han forstår den. Jeg hindrer ham i å bruke den. Og bedre ble det ikke når han fikk høre at vi skulle få barn. Han ble ikke noe glad, sa han. Han føler seg så bindt. Han ønsker at vi skal være sammen, men bo hver for oss.(Vi eier et stort hus med koselig hage sammen....)

Han jobber med mennesker til daglig. Fungerer visst på et vis på jobben. Virker som han trives. Men han har store problemer med autoriteter. Tåler ikke å bli snakket til eller bedt om noe. Dette er visst ikke sjefen hans så begeistret over. Han kommer og går som det passe seg på jobben, så han kan nok risikere å miste den. Han er aldri sammen med venner. Vil heller ikke at vi skal være sammen med andre par. Han sa i går at han ikke bryr seg om noen og at han føler seg følelsesmessig avstumpet. Alt han ønsker er å få være i fred.

Han har alltid hatt problemer med å "passe inn". Føler seg ofte utenfor. Han er også fryktelig sjenert. Han har en væremåte som skyver mennesker bort fra seg. Frekk i munnen. Men han sier han sliter med dårlig samvittighet for så mye. Det passer jo ikke sammen med å være følelsesmessig avstumpet? Jeg synes så synd på ham. Ønsker å hjelpe ham. Men jeg savner også mitt eget liv. Føler ikke at jeg lever lenger. Men jeg er jo så glad i ham.

Jeg har nesten aldri sett ham reagere. Han blir aldri sint. Viser sjelden om han er glad eller sur eller lei seg. Er liksom lik hele veien. Jeg føler at han trekker seg mer og mer inn i sin egen verden. Synes også han virker fryktlig deprimert. Det var han enig i . Han føler seg ofte "tung" sa han, og han blir veldig fort sliten. Særlig hvis han må snakke om følelser eller være sammen med andre mennesker.

Det hører også med til historien at han fortsatt er like hekta på datamaskinen. Sitter oppe til kl. 03.00 hver natt.

Tror du det har noen effekt med ekteskapsrådgivning for oss? Hvordan høres dette ut for deg?

På forhånd takk for svar!

P.S. Jeg har også skrevet innlegg til deg tidligere.

Vennlig hilsen

[Gjest af]

Det høres ut som om mannen har generelt problemer med å takle livet og bare ønsker å flykte.

Gleden finner han bare når han kan fordype seg i noe som gjør at han glemmer hverdagen og hverdagens press og forventninger.

Jeg tror ikke det er så mye du kan gjøre alene. Kanskje dra han med på noe nytt, for eksempel tur i skogen slik at han kanskje kan oppleve noe annet å glede seg over?

Kanskje han trenger en lang sykemelding for å komme bort fra presset?

Antagelig trenger dere profesjonell hjelp, muligens medikamenter for å løfte han ut av depresjonen.

Ta kontakt med helsevesenet. Om han ikke vil selv så undersøk for han.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Isabella!

Jeg sitter tilbake med et sterkt inntrykk av at du har tålt mye og holdt ut lenge med mye slit og savn i parforholdet ditt.

Du tar opp såpass mange forhold, både for hver av dere individuelt og for dere sammen, at det fører for langt å gå inn på alt her.

Men jeg ser med interesse at det har skjedd en erkjennelse fra mannen din i går. Det kan kanskje tyde på at det er klima for kommunikasjon om problemene.

Jeg tror så avgjort det kan være nyttig for dere å bruke tid på familierådgivning.

Ta konakt og bestill time.