Love hurts -solveig vennesland

[Gjest Dolida]

Jeg endel problem i forholdet mitt som jeg så gjerne skulle gjøre noe med. Det har blitt slutt mellom meg og typen min et par ganger allerede, og denne gangen vil jeg få det til å fungere.

Jeg er sammen med verdens herligste gutt, når han er på sitt beste.

Men!

Jeg har begynt å undre på om han kan ha visse psykopatiske trekk, eller om det er meg det er neo galt med.

Jeg skal forsøke å forklare endel av hans trekk. Han kan fare opp i sinne og blir så irritert og sur i dagesvis. Samtidig vil han ikke at jeg skal etterlate han alene når han er "sur" ettersom det er (iflg. han) min "plikt" å få han i godt humør igjen. Jeg har mange ganger tatt meg selv i å "trå forsiktig" rundt han for å ikke terge. De gangene jeg forsøker å prate alvorlig med han om hvordan vi kan gjøre det bedre sier han at han ikke "gidder å forklare det", og da er vi like langt. Han sier i tillegg at han ikke orker å diskutere ting som har med følelser å gjøre.

Han vil ha tid til å gjøre akkurat som han vil når han vil, uten å skulle behøve å ta hensyn til at han er i et forhold. Når jeg ber om å bli holdt rundt, eller nærmer meg han for å gi en klem, eller et kyss kan jeg bli avvist med en bemerkning om at han ikke synes jeg "fortjener" det, eller at han ikke har tid akkurat da.

Vi kan ikke diskutere ting, enten det dreier seg om oppvask (som skal gjøres på hans måte, den riktige måten) eller personlige følelser. Mine meninger teller ikke i sammenhengen ettersom det jeg føler er "galt" og det han føler er "riktig".

Han har sagt endel vonde ting til meg, bl.a at jeg ikke kan være riktig i hodet. Noe som han jo også sier til sin familie og venner. Det har jo resultert i at jeg blir veldig usikker og får meg til å undre.

Jeg har følelsen av at jeg kjemper et tapt slag, men vil jo så gjerne.....

Fins det håp?

Mvh

[Gjest ikke i dag, nei]

Hmm.. han høres ut som en liten psykopat ja.

Antakelig vil han vel ikke ha hjelp heller...

Ikke ødelegg livet ditt, men kom deg bort.. og det før det er for sent..

[Gjest crew V]

Heisann Dolida!

Jeg har ikke vært i akkurat samme situasjon som deg, men en lignende. Og jeg kan svare deg med en gang: Det kommer IKKE til å fungere! I mitt tilfelle ble jeg sammen med en mann jeg hadde kjent i 3 år. Det vil si: jeg trodde jeg kjente han...

Vel, jeg hadde hørt en masse om han (han var skilt): han så ofte bunnen i flaska, hadde gjeld til langt oppover ørene (uten å eie verken hus, bil eller noe annet av betydning), ingen kontakt med ungene, et solid angrep av spillegalskap, var voldelig og aggressiv i fylla osv osv. MEN, som alle sa om han og som du sier om din kjæreste: Han er verdens snilleste og herligste mann når han er i det humøret.

Jeg bestemte meg likevel for å gi fyren en sjanse, han hadde jo ikke gjort meg noe (intelligent tenking...) Vi hadde det greit, men noe snakk om følelser var det ikke. Bare ett par ganger i fylla kunne han snøvle noe om hva han følte og at han var glad i meg osv. Etterpå husket han ingenting av det. Men han var IKKE voldelig i fylla.

Vi var sammen i 14 mnd, og EN gang (i fylla selvfølgelig) sa han "jeg elsker deg". Prøvde jeg å si noe lignende til han feide han det alltid bort med en eller annen kommentar. Må legge til at det var et svært innvikla forhold som foregikk i det skjulte.

Han ville liksom ikke slippe noen innpå seg, ville ikke plage andre med sine problemer. Det var HANS problem at han drakk, det var HANS problem at han hadde spillegalskap (som han klarte å miste jobben på grunn av, etter 2 mislykkede avvenningsforøk til en sum av ca 80.000 kroner) og alt var liksom hans problem, han innså ikke at han trengte hjelp av folk som var glade i han og brydde seg. Han skulle klare seg selv.

De eneste gangene han ga uttrykk for at han satte pris på meg var da vi hadde sex (relativt ofte, men likevel...)

Alt skjedde på hans premisser, når han hadde tid.

Han jobbet stort sett nattskift, kom hjem i 8 tida om morgenen, drakk til han sovna, sov, våkna, gikk på jobb... og sånn holdt han det gående. Skjønner ikke at noen orker å ha det sånn!

Jeg var glad i han (er det vel fortsatt), men det går ikke an å ha det sånn! Et forhold der man ikke kan si hva man føler, ikke kan diskutere med partneren eller aldri får positiv respons er null verdt.

Kom deg bort fra han mens du ennå kan, det er ikke noe å bygge videre på!

*klem*

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære Dolida!

Det var nesten godt å lese den siste setningen din: om at du føler det som om du kjemper et tapt slag.

Det er akkurat det som slår meg når jeg leser din beskrivelse.

Hvordan skal du komme i posisjon når han hverken vil snakke med deg eller forklare seg. I tillegg sier du at han synes det er din plikt å få han i godt humør. Vil du finne deg i å overta ansvaret for hans humør og trivsel? Det kan sikkert være grunner til at han ikke orker å diskutere det som har med følelser å gjøre. Men det gjør ikke din situasjon noe bedre.

Jeg forstår at du gjerne vil få til forholdet. Men du har allerede gjort det slutt et par ganger. Jeg er redd du vil få det fortsatt vanskelig, dersom det ikke skjer noe som gir håp om bedre kontakt mellom dere.

Det virker som om du har gjort det du kan for å jobbe med saken, uten nytte.

Kanskje du må innse at du kjemper et tapt slag?

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.