Åpent brev til mamma.

[Gjest Madagaskar]

Snart fyller jeg 35 år, mamma.

Jeg brukte ca 10 år på å være livredd deg, ca 10 år på å veksle mellom redsel og sinne ovenfor deg, ca 10 år på å være sinna på deg, og de siste 5 årene på å prøve å forstå deg. Men alltid har jeg vært usikker og utrygg på deg.

Tikkende bombe... Når smeller det?

-Pang! Der sa jeg visst et galt ord eller en gal setning, og jeg vet hevnen kommer. Du hevner deg alltid 20-dobbelt tilbake, og "straffen" står aldri i riktig forhold til "forbrytelsen".

Det verste er at du i lange tider kan være ok, omsorgsfull og snill. Og når jeg har begynt å glede meg over at du har forandret deg, smeller det... Når jeg minst aner det, eller venter det... Da forandrer du deg til å bli et ondt troll... Jeg vil ikke komme inn på her hva du har gjort, for da kan jeg bli gjenkjent.

Uforutsigbarheten, usikkerheten, utryggheten...

Berg-og dalbane i følelseslivet: Skal jeg elske eller hate deg? I dine dårlige perioder, har jeg vært redd, usikker, trist, deprimert... I dine gode perioder har jeg vært glad og fornøyd med livet. Merkelig at du kan ha sånn makt, mamma!

Du tror faktisk at du er "O`store, Allmektige, enerådende Hersker". DU kan være spydig og ekkel, komme med slengbemerkninger, si din hjertens mening om andre, ja, sogar skjelle folk ut..., men ANDRE kan ikke si noe "galt" til deg. Og hva "det gale" er for noe, ja, det vet bare du. Du finner det uansett, selv om andre virkelig anstrenger seg for å ikke "trå deg på tærne".

Jeg har vært utrolig langt nede på grunn av deg, mamma. I perioder har jeg ikke hatt livslyst. Jeg har vært utrolig sinna på deg også, mamma. Så sinna at jeg nesten har sprukket. Har til og med fantasert om mord på deg. Du er i perioder en så stor pest og plage at jeg HATER deg!

Jeg har i årevis gått i terapi på grunn av deg, mamma. Uten den hjelpen og støtten jeg har fått gjennom det, hadde jeg ikke sittet her i natt...

Og det har gått bra med meg, tross alt. Jeg har overlevd. Nå er jeg godt voksen, og har i de seinere årene prøvd å forstå deg. At du som liten var utsatt for omsorgssvikt, og hadde en mor som stadig kritiserte deg (forøvrig akkurat det samme du gjør med meg).

Men har vi ikke en fri vilje? Selv om barndommen vår har vært vond, er vi ikke dømt til et videre liv i helvete for det. For vi kan vel VELGE å oppføre oss som fornuftige, ansvarsfulle, høflige og "ordentlige" mennesker? Vi kan vel VELGE å gjøre det beste ut av ting? Eller kan vi ikke det?

Er livet så skjebnestyrt? Jeg tror ikke det. Jeg har f.eks VALGT å få hjelp (det kan du også gjøre, mamma), og jeg har VALGT å ikke føre "familieforbannelsen" videre til mine barn. Jeg har f.eks. VALGT å ikke kritisere dem, men heller støtte, oppmuntre og rose dem.

Hvorfor jeg skriver dette til deg nå, er for at det i julen skjedde igjen. Du har igjen blitt så full av hat, så full av hevnlyst, så sinna og såret. Ja, for du, "O`store", har selvsagt eneretten på å føle deg krenket og såret... Denne gangen gikk det ikke ut over meg, men svigerinna mi. Hun som er gift med sønnen din. Men husk, det var faktisk DU som begynte... Hun bare sa meninga si tilbake...

Hvorfor er du sånn, mamma? Egentlig kunne jeg ønske at noen turde å sette deg skikkelig på plass. Jeg kunne ønske du kunne bli litt mer ydmyk. Innse dine egne feil. Si "unnskyld". Men nei, du Store enerådende Hersker, tar aldri feil. DU har rett til å krenke å såre på skikkelig vis, men du føler deg selv krenket og såret over bagateller.

Er så lei. Jeg forstår deg nok aldri.

[AnnaSara]

Dette var sterkt å lese!!

Jeg føler med deg - men jeg kan nok ikke forstå.

Fordi jeg ikke har opplevd noe i nærheten av det du har opplevd.

Du stiller et interessant spørsmål, synes jeg.

Kan hun ikke med sin vilje bestemme seg for en anstendig oppførsel (fritt oversatt)??

Jeg tror ikke hun kan det.

Fordi hun tydeligvis ikke skjønner hva hun gjør med sine nærmeste....hun mangler helt selvrefleksjon.

Hun turer fram og tenker ikke konsekvenser....for andre og også henne selv.

Hun har selv opplevd omsorgssvikt og mye vondt.

Men mange har det uten å bli som henne.

Jeg synes det virker som hun har sterke psykopatiske trekk og det hadde antakeligvis hennes mor igjen også.

Jeg tror det er forklaringen.

Du får være sjeleglad for at du ikke har arvet disse trekkene og at du har klart å skaffe deg et ordnet liv. Det står det virkelig respekt av.

Ønsker deg lykke til videre!

[muskath]

Kjære madagaskar, så fint at du er blitt et så reflektert menneske til tross for en slik mor. Jeg tror jeg vet litt om hvordan du har det. Har slitt/sliter med min mor. Det som hjelper best er å ta avstand, holde meg unna. Jeg holder en fysisk og psykisk avstand slik at slagkraften hennes er blitt redusert. Ønsker for deg at du kunne klare det.

[Gjest saphira]

Kjære Madagaskar, du har kommet veldig langt, og dette _til tross for_ moren din. Du skriver veldig godt, du skal se det også er en terapi for deg? Har du tenkt å gi henne brevet? Kanskje du burde det?

Nå har det seg jo sånn at vi ikke velger foreldrene våre, og som barn er vi ofte prisgitt dem. Vi gjør så godt vi kan. Det eneste som er forutsigbart er uforutsigbarheten. Og hvordan forholder man seg nå til noe så utrygt? Jo, man tilpasser seg så godt man kan. Noe som går på bekostning at hele den normale utviklingen som skulle funnet sted opp gjennom årene....

Du kan prise deg lykkelig over at du er så sterk at du ba om hjelp til deg selv. Sånt krever innsikt og styrke.

Jeg håper du finner den beste løsningen for deg selv, også videre fremover. Ønsker deg lykke til.

Moren din burde få vite for en flott datter hun har:)

Klem