Går det ann å slite så mye?

[kathrina1365381129]

Er jeg psykotisk eller paraniod personlighetsforstyrrelse? Jeg føler hele tiden at det er noen rundt meg. Jeg føler det ligger noen under senga mi, under bordet mitt, at noen sitter i baksetet mitt på bilen min. Også føler jeg at noen skal ta meg og være ute etter meg som person. Da det var innbrudd i bilen min for ett år siden så tror jeg at det er meg de er ute etter og ikke bilen. Dette gjør meg helt skrekkslagen.Jeg føler meg også overvåket. Jeg er også redd for at noen skal forgifte meg. Hvis noen serverer meg noe mat så tror jeg at kanskje de har puttet gift i den maten eller noe annet i maten min. Når jeg får et drikke med brus så er jeg redd noen har puttet oppi tabletter ol. i den. Jeg har jo lest om folk som putter dop i glassene på steder og sånn. Jeg føler meg aldri trygg. Jeg er alltid på vakt. Men jeg spiser jo maten og drikker det selv om jeg er skeptisk til om noen skal gjøre meg noe vondt. Men jeg spiser det og later som ingenting. Jeg har ikke sagt dette til noen. Fordi jeg er redd. Men legen min skulle sette meg på noen antipsykotika i tillegg til antideppressivia som jeg går på nå etter påsken. Jeg har fortalt til legen at jeg føler meg overvåket og forfulgt og at jeg tror noen er ute etter meg og skal gjøre meg noe vondt. Jeg er skeptisk til andre mennesker vil skade meg. Også er jeg veldig redd for å bli voldtatt. jeg er livredd for å bli voldtatt så jeg har aldri vært sammen med gutter fordi jeg er så redd de skal voldta meg. Jeg er jomfru og straks 30 år gammel og det er veldig unormalt. Men jeg har alvorlig angst og alvorlig depresjon sa legen min. Jeg går også til psykolog. Jeg er usikker på om jeg blir overvåket. Skeptisk til om noen er ute etter meg. Og vil meg vondt. Jeg har også blitt mobbet opp gjennom hele barne og ungdomskolen. Jeg har også i tillegg til alvorlig angst og alvorlig depresjon også asperger syndrom. Og i tillegg så er jeg kanskje også psykotisk? Er ikke det veldig mange problemer på en gang? Både alvorlig angst og alvorlig depresjon og asperger og kanskje psykose i tillegg. Eller paranoid? Men legen min har ikke sagt til meg at du har en psykose eller du er paranoid. Men første gangen da jeg var innlagt så sa psykologen min på sykehuset at jeg var paranoid. Men siden såå har jeg ikke hørt noe at jeg var paranoid. Jeg vet ikke om det står at jeg er paranoid i papirene mine heller. Hmmm... Men jeg er usikker på om jeg tror at andre vil meg noe vondt. Jeg er redd for at noen skal skade meg og å voldta meg. Hvis det er en mørk gate hvos ingen personer er så tør jeg ikke å gå i den mørke gata i frykt for at noen skal volta meg eller gjøre meg noe vondt. Jeg tør til og med ikke å gå turer alene her jeg bor i frykt for at noen skal voldta meg eller gjøre meg noe vondt. Jeg er i panikk angst jo. Men går det ann å slite så mye som jeg gjør? Går det virkelig ann å ha både det ene og det andre liksom? Jeg synes jeg sliter altfor mye sånn at jeg ikke takler livet. Jeg føler meg forvirra fordi jeg vet snart ikke hva jeg vil eller hva jeg vil med livet. Jeg klarer ikke å slå meg ned til ro. Jeg har masse uro i krooppen. Ekkelt med masse uro. Jeg er helt desperat etter å bli bedre., Jeg vil ikke leve sånn. men legen min sa at jeg må nok leve med det fordi jeg var et veldig vanskelig tilfelle sa legen på DPS. Og jeg har prøvd så mange tabletter og sånn. Og nå har jeg nettopp begynt på noen nye antideppressivia men de har jeg gått på før også en gang. Men jeg skulle visst ha høyere dose med antideppressivia sa legen på dps. Egentlig har jeg gitt opp alt sammen jeg. Alt er håpløst og meningsløst. Jeg vil bare avslutte hele livet mitt jeg. Jeg sliter jo så mye. Til og med psykiatren på dps sa at jeg sliter mye mere enn vanlig med angst og depresjon. Også har jeg gått i terapi siden jeg var lite barn, men har ikke blitt noe bedre. Og da sa psykiateren at det sies hvor mye jeg sliter det sa han da. Og da vet ikke hva de kan hjelpe meg med heller. Fordi de sa at vanlig samtaleterapi ikke hadde noe virkning på meg siden det har jeg prøvd i så mange år. Så jeg må nok leve sånn som jeg er nå resten av livet da. Men jeg orker ikke å ha det sånn. Det er helt uutholdbart å leve sånn som jeg gjør nå ivertfall. Jeg er livredd for alt. Redd noen skal gjøre meg noe vondt. redd for å være alene i eliligheten min. Redd det skal bli innbrudd i leiligheten også er jeg. Uff. Men hvordan skal jeg bli bedre når ikke helsepersonell ikke vet de heller? Jeg vet at jeg sliter men det er så vondt for meg å vite at jeg sliter så mye da med alt. Uff.. Dette ble et langt og rotete innlegg...

[frosken]

Hei kathrina:-)

Jeg sliter med å lese så lange innlegg uten avsnitt. Hadde vært fint om du ville bruke avsnitt når du skriver.

Det er tydelig at du sliter mye. Vil det kunne være til hjelp for deg å prøve å tenke gjennom om det er situasjoner hvor du har det bra eller mindre ille enn ellers? Er det noe som gjør at du har det bedre i korte perioder?

Kanskje vil det beste strategien være å forsøke å gjøre mer av det som fungerer best.

[kathrina1365381129]

Hei kathrina:-)

Jeg sliter med å lese så lange innlegg uten avsnitt. Hadde vært fint om du ville bruke avsnitt når du skriver.

Det er tydelig at du sliter mye. Vil det kunne være til hjelp for deg å prøve å tenke gjennom om det er situasjoner hvor du har det bra eller mindre ille enn ellers? Er det noe som gjør at du har det bedre i korte perioder?

Kanskje vil det beste strategien være å forsøke å gjøre mer av det som fungerer best.

Jeg har det aldri bra. Ingen situasjoner som jeg har det bra nei

[frosken]

Jeg har det aldri bra. Ingen situasjoner som jeg har det bra nei

Men er det situasjoner som er bedre enn andre? Er det noe som gjør at du har det litt bedre?