jeg gikk...

[Gjest opti]

Hadde et innlegg her den 20. ("ville du gått?").

Vil først få takke dere som svarte.

Forleden bestemte jeg meg for å gå fra ham. Jeg flyttet ut for et par dager mens han pakket og flyttet ut.

Vi hadde snakket om det en tid, men ikke gjort alvor av det. Vi elsker jo hverandre, og for det meste så har vi hatt en helt vidunderlig tid sammen. Ingen har fått meg til å føle meg så elsket som han. Men, han har dessverre en annen side også...

Denne aktuelle kvelden overreagerte han som vanlig på noe jeg sa, og hadde en så truende fremferd at jeg ikke turde å være hjemme. Han har slått sine eks`er ved et par anledninger. Jeg ble redd ham, selv om jeg ikke egentlig tror at han hadde villet slå meg som er gravid.

Foreldrene mine hater ham og vil ikke at jeg skal ha noe med ham å gjøre.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre nå. Holder ikke ut tanken på å miste ham for alltid,- vi gleder oss jo sånn til barnet kommer, elsker hverandre og har så mange fremtidsplaner.

Det jeg har sagt til ham nå, er at jeg vil ha en pause fra ham. Han går til psykolog, og jeg har gitt ham det ultimatum at skal det ordne seg mellom oss, så får han fortsette med disse samtalene og få orden på sjelelivet sitt.

Men ærlig talt,- jeg tror ikke det går an å forandre mentaliteten til en mann på 35. Kanskje oppførselen, men ikke mentaliteten...? Han kan ofte være utrolig ufin og jævli i kjeften uten at jeg har fortjent det. Men om det kommer av at han er deprimert og overarbeidet eller bare ER sånn,- ja si det...? Som jeg skrev i forrige innlegg, så tror jeg ikke han er psykopat, fordi en psykopat har ikke sykdomsinnsikt og ville ikke ha innrømmet sine feil.

Jeg hører vel til disse tåpelige kvinnene som tror de kan forandre en mann....

Jeg har det i allefall helt forferdelig vondt nå. Det var grusomt å komme hjem til huset i morges uten at møblene hans var der. Han var ikke dratt på jobb ennå, så det vi gjorde den halve timen vi fikk sammen var å gråte og holde rundt hverandre.

Alt er bare helt jævli nå, men jeg trenger ro nå resten av svangerskapet. Ro til å bli den samme glade jenta jeg var før, og ro til sønnen min som ikke har godt av å være vitne til all kranglinga.

Vet det kommer til å bli en tøff tid fremover, og ikke får jeg vite om det kommer noe konstruktivt ut av terapien han går til. Jeg har jo bare hans ord, og de er ikke alltid sanne.

Jeg spurte om jeg kunne få være med til neste time, og det var han villig til. Det kunne jo være interessant å vite hva de snakker om. Jeg tror han går dit for depresjon, men mener han burde gå dit for både det og aggresjon.

Håper noen kan gi meg en kommentar og et råd også denne gangen. Trenger det sårt.

[Gjest Dominique]

Kjäre deg,

Jeg har ikke noe erfaring med denne type problemer sä jeg kan vel ikke väre mye til hjelp.

Vil bare si at jeg häper alt ordner seg for deg - og det gjör det nok til slutt. Pä en eller annen mäte.

Jeg tror som du at det er usannsynlig ä tro at man kan forandre den grunnleggende mentaliteten til et voksent menneske, men han kan sikkert läre seg til ä kontrollere sinnet sitt pä en bedre mäte.

Jeg var en gang sammen med en mann som hadde et vanskelig temperament, og jeg fölte at jeg aldri helt kunne slappe av. Dette förte til at jeg fikk mindre og minde fölelser fór ham de seks ärene vi var sammen. Jeg er takknemlig for at han er ute av livet mitt og at jeg nä bor sammen med en som er tryggheten selv - og som jeg elsker av hele mitt hjerte.

Jeg mä innrömme at jeg synes det er litt overraskende at du fortsatt elsker ham like mye selv om du vet hvordan han er.

Pävirker det ikke fölelsene dine at han er säpass ustabil og at han har slätt eksene sine?

Vanskelig blir det jo ogsä siden dere skal ha barn sammen.

Jeg tror du trenger tid for deg selv nä. Hvil ut og tenk pä barnet ditt. Nä er det mannen din sin oppgave og vise om han er verdt deg! Husk det. Det er HAN som mä forandre seg. Du har bare gjort det du mätte...

Önsker deg alt godt.

[Gjest Tror på kjærligheten]

Må si hvor sterk jeg synes du er, at du klarte å sette hardt mot hardt!

Men husk at han er kanskje også et slags offer. Jeg synes det er en veldig god ide å bli med han til psykologen, det kan hende at du kan få fokusen over på det som han virkelig sliter med,aggresjon, kan virke som depresjonen er en følge av at han ikke klarer å oppføre seg slik han vil.

Hjelp han til å bli den han vil være, hvis du elsker han så støtt han.

Kjærligheten er viktigst!

[dea]

Det står stor respekt av det du har gjort, og i mine øyne har du gjort det eneste riktige. Det koster blod å ta en slik avgjørelse, men på lengre sikt er det kanskje det eneste som kan få deg og ditt barn inn i en bedre virkelighet.

Du skriver at en psykopat ikke har sykdomsinnsikt, men er ikke det et definisjonsspørsmål?

En psykopat (el. en med dyssosial personlighetsforstyrrelse), kan tillate seg å bruke alle skitne triks for å gjøre deg vondt, inkludert å "innrømme" sine feil og mangler for så å komme mer inn under huden på deg. Følgene av det er at han rammer deg bare enda hardere enn tidligere med sin atferd, sine ord og handlinger. Det er jo en helt grusom situasjon du er i, venter barn med en som du ikke kan leve med. Jeg har vært der selv, og det har tatt meg flere år å se at det eneste som er riktig, er å verne seg selv og det barnet du bærer frem.

Du sier at han har slått sine eks-kjærester, det hadde min samboer også. Du sier at han ikke vil slå en gravid kvinne, det gjorde min samboer ved flere anledninger. Hans terapi er sikkert til god nytte for ham, kanskje ikke for deg. Du har vært og er fremdeles inne i et svært destruktivt forhold, mine "råd" er å forsøke å distansere deg fra ham, søke støtte og omsorg hos de du har rundt deg og verne om deg selv og ditt eget liv. Jeg vet at det er så utrolig tøft for deg nå, men hold ut og vær sterk!

Lykke til, la oss høre hvordan ting går med deg!

[Gjest Momsen]

Kjäre deg,

Jeg har ikke noe erfaring med denne type problemer sä jeg kan vel ikke väre mye til hjelp.

Vil bare si at jeg häper alt ordner seg for deg - og det gjör det nok til slutt. Pä en eller annen mäte.

Jeg tror som du at det er usannsynlig ä tro at man kan forandre den grunnleggende mentaliteten til et voksent menneske, men han kan sikkert läre seg til ä kontrollere sinnet sitt pä en bedre mäte.

Jeg var en gang sammen med en mann som hadde et vanskelig temperament, og jeg fölte at jeg aldri helt kunne slappe av. Dette förte til at jeg fikk mindre og minde fölelser fór ham de seks ärene vi var sammen. Jeg er takknemlig for at han er ute av livet mitt og at jeg nä bor sammen med en som er tryggheten selv - og som jeg elsker av hele mitt hjerte.

Jeg mä innrömme at jeg synes det er litt overraskende at du fortsatt elsker ham like mye selv om du vet hvordan han er.

Pävirker det ikke fölelsene dine at han er säpass ustabil og at han har slätt eksene sine?

Vanskelig blir det jo ogsä siden dere skal ha barn sammen.

Jeg tror du trenger tid for deg selv nä. Hvil ut og tenk pä barnet ditt. Nä er det mannen din sin oppgave og vise om han er verdt deg! Husk det. Det er HAN som mä forandre seg. Du har bare gjort det du mätte...

Önsker deg alt godt.

Kjære Opti,

Synes du har vært utrolig sterkt og tøff, og håper ikke at «Tror på kjærligheten» har klart å psyke deg ned. Hva er kjærlighet, og hva er å elske? At kjærligheten skal overvinne alt til slutt som et slags trylleserum, er litt for naivt. Hvorfor skulle du bli hos en mann som høres ut til å ikke respektere deg? Det er ingen unnskyldning at han er deprimert, du fortjener ikke slik behandling uansett.

Beundrer deg også for at du går nå før barnet blir født, og at du tar hensyn til din sønn. Barn har ikke godt av å se at mor blir dårlig behandlet, og å leve i stadig ufred. Babyen som du venter vil aldri kjenne til noe annet enn at mor og far ikke bor sammen. Det tror jeg er lettere enn å oppleve et brudd i to-treårsalderen.

Lykke til, kjære deg.

[Gjest opti]

Hei igjen!

Takk for svarene dere har gitt meg. Det hjelper godt å få høre andres synspunkt.

Har hatt en helt forferdelig dag. Fikk heldigvis besøk av en venninne (gift med broren hans).

Han har ringt meg flere ganger og sendt tekstmeldinger om at han har det like vondt og hvor mye jeg betyr for ham. Det koster å være den sterke nå....

Jeg tror ikke at han er psykopat. Han søkte hjelp i hemmelighet, og har hatt flere timer i skjul. Det må jo bety at han VIL gjøre noe med problemene sine..?(Jeg fant det ut ved at jeg sneik i sakene hans.)

Har like lyst til å se ting an en tid. Idag klarer jeg ikke å se for meg livet uten ham.

Bare gråter.....

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære opti!

Jeg ser du har fått flere kommentarer om at du er tøff som har tatt et oppgjør. Det står respekt av slikt.

Du er sannelig i litt av et dilemma: Du sier du elsker denne mannen. Dere venter barn sammen. Og foreldrene dine hater han. Det er mange sterke forventninger til deg, fra mann, fra barn (kommende) og fra foreldre.

Ingen kan forandre andre enn seg selv.

Jeg tror du er på rett vei når du innser at du ikke kan annet enn å fortelle han hvordan du selv reagerer og vil ha det.

Han må gjøre sine valg og eventuelle forandringer.

Nå har du tatt et valg ut fra slik du synes er rett. Stå på det. Minn deg selv om (når du begynner å tvile), at du har tatt valget fordi du ville dette.

Når det gjelder fremtiden ser jeg det slik at dere to som foreldre må komme i en god relasjon. Klarer dere å få til et godt foreldreskap sammen, kan det hende at andre forhold også kan bedre seg.

Hvis du orker, kan du bli med til en psykologtime, men jeg er redd du kan engasjere deg for mye i hans problemer. De må han selv ta ansvar for.

Pass godt på deg selv nå fremover. Ta imot den hjelp og støtte du kan få fra familie og venner.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.