Er det egentlig rett av meg og fortsette?

[Gjest bare lurer jeg]

Jeg er samboer med verdens snilleste mann. Vi har vært sammen i 13 år. Vi har to barn men kjemien er borte hos oss. Vi har det bra, vi kan fortsatt finne på morsomme ting. Men ingenting er spennende lenger. Savner den kriblende følelsen jeg som nyforelsket får i maven. Savner den herlige følelsen av å høre en sang som minner meg om en person. Savner spenningen. Sexen vår er god men ingen stjerner der heller. Får ikke orgasme ved samleie. Men det har jeg forsåvidt fått bare ved en av mine partnere før jeg ble sammen med samboern min.

Men det som holder meg igjen er at vi har to barn sammen. Vi har slitt med mange problemer som gjelder barna våre. Vi har vært utslitt i mange år. Også lurer jeg jo på om gresset er grønnere på den andre siden da. Vi får se hva jeg gjør videre.

[Gjest en som har vært der]

Prøv om dere kan få barnevakt. Litt avlastning. KOm dere ut og gjør ting hver for dere og sammen.

Selvfølgelig skurrer det etter mange år med problemer. Men husk at problemene også har knyttet dere sammen.

Mannen min og jeg havnet i samme fella. Alt ble grått, og han måtte prøve gresset på den andre siden av gjerdet. I ettertid ser jeg at vi satset for lite på oss selv og på forholdet. Alt ble jobb og barn.

Jeg håper ennå at forholdet vårt kan reddes, men han er ikke enig, så vi har det ganske jævlig akkurat nå.

Prøv å bli, for barnas skyld. Deres verden går til helvete når mamma og pappa skilles.

[Bambings]

Prøv om dere kan få barnevakt. Litt avlastning. KOm dere ut og gjør ting hver for dere og sammen.

Selvfølgelig skurrer det etter mange år med problemer. Men husk at problemene også har knyttet dere sammen.

Mannen min og jeg havnet i samme fella. Alt ble grått, og han måtte prøve gresset på den andre siden av gjerdet. I ettertid ser jeg at vi satset for lite på oss selv og på forholdet. Alt ble jobb og barn.

Jeg håper ennå at forholdet vårt kan reddes, men han er ikke enig, så vi har det ganske jævlig akkurat nå.

Prøv å bli, for barnas skyld. Deres verden går til helvete når mamma og pappa skilles.

du skriver : "Prøv å bli, for barnas skyld. Deres verden går til helvete når mamma og pappa skilles. "

Ikke si slikt.

Selvfølgelig er det vondt for et barn når mor og far skilles, men det er enda verre og ødeleggende for et barn å høre mor og far krangle (eller til og med sloss) hver eneste dag.

[Gjest af]

Du kan ikke sitte på rompa og forvente å være full av lykkefølelse hele livet. Du må være litt aktiv å gjøre noe selv for det. Det er forøvrig det du skriver, men synes du ikke at du burde prøve sammen med han du har i stedet for å forkaste alt og begynne på nytt med en ny?

Ta deg sammen og finn på noe nytt sammen med han. Ta en god kikk på han og se om det som du en gang falt for kanskje fortsatt er der. Du sier han er verdens snilleste mann, hvis han virkelig er det så vær taknemmlig for at han er din. Finn på noe nytt sammen som dere kan dele og glede dere over.

Gjør en seriøs innsats med han du har nå i stedet for å være egoistisk og såre masse mennesker.

Og fungerer det ikke så har d u i hvertfall prøvd!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Har du/dere tenkt på parkurs som et alternativ?

Det er ulike programmer og arrangeres av familiekontorer eller av organsiasjoner og private firmaer.

Slik jeg kjenner til dette er målet for slike kurs å sette fokus på sentrale temaer for samliv. Kanskje dere kan se hverandre på nye måter gjennom noe slikt?

Vennlig hilsen

[Gjest allise]

du skriver : "Prøv å bli, for barnas skyld. Deres verden går til helvete når mamma og pappa skilles. "

Ikke si slikt.

Selvfølgelig er det vondt for et barn når mor og far skilles, men det er enda verre og ødeleggende for et barn å høre mor og far krangle (eller til og med sloss) hver eneste dag.

Helt enig med Bambings her...ikke hold sammen kun pga. barna. Barna vil merke at noe er galt mellom dere, og om dere foreldre går rundt og ikke har det godt med hverandre eller dere selv, så sliter dette i lengden mer på barna en en skilsmisse. Jeg har vært der selv en gang, og det at mine foreldre holdt sammen, med en far som var notorisk utro, en mor som prøvde å se bli' og fornøyd ut...Nei, det ble mye bedre den dagen de gikk veien ut og skilte lag. Da, etter en stund, fikk min mor tilbake "llivsgnisten" og ble den hun en gang var, og vi barna følte oss tryggere. Klart det var tøfft i starten, med skilte foreldre, men etter hvert så ble forholdene så mye bedre for oss, fordi vi så at våre foreldre fikk det bedre med seg selv.

Gresset er ikke grønnere på andre siden...Det bare ser slik ut, og virker slik. Selvsagt kan det hende at man blir forelsket, får en følelse man ikke har hatt før og ikke har lenger med den man er sammen med, da er det muligens verd å gresse litt på andre siden, for er det den rette da, så vil man få det bedre.

Dere trenger helt klart avlastning på en eller annen måte. Finne på noe sammen, hver for dere, uten barna. Unn dere et opphold på høyfjellshotell, med full pensjon, boblebad, god mat og drikke, dans og morro. Slapp av sammen, prøv å finne spenningen. Gå i terapi sammen, finn forslag til hva dere kan gjøre.

Dette ble masse...

Lykke til i alle fall, hva som en skjer. Husk på at det alltids er et lys i enden av tunellen :-)

[Gjest vært der jeg også]

Ikke gi opp! Du har ingen GRUNN til å gå, det blir et "unødvendig" brudd. Dra på ferie alene bare dere to, det hjelper faktisk! Eller flytt, bytt bil, hobby el. likn. eller bli med ham en gang han er på byen med gutta - i det hele tatt: Gjør noe nytt sammen! Du trenger ikke å ta dette opp med ham, sannsynligvis kjeder han seg like mye som du gjør. Men dra igang noe morsomt sammen. Få felles opplevelser - UTEN unger. Det hjelper!!!