Dyr kontra mennesker

[Gjest mora2]

Var nok litt som deg jeg også. Før jeg fikk barn så var jo dyra barna mine. Jeg kunne glatt ofret høyrearmen min for hunden min. Dette har jo endret seg noe etter at jeg selv fikk barn, men jeg er nok fortsatt langt over snittet glad i dyr:-)

På skolen jeg jobber er det fortsatt slik at kolleger kommer rett bort til meg fra inspeksjon ute, om de har sett en skjæreunge som sitter forsvarsløs på bakken. Og jada, jeg har fostret opp et helt kull med blåmeisunger, løpt kjøpesenteret rundt 20 ganger for å få tak i en bitteliten kattunge (som jeg til slutt fikk gravd fram fra motoren på en golf) og jeg har hoppet forholdsvis nyoperert ut i flomstor, iskald elv for å redde hvalpen min som ble tatt av strømmen. He he...jeg vet at mange ser på dette som langt over streken, litt sånn "smågalskap" rett og slett.

Jeg har vokst opp med veldig dyrekjære personer rundt meg og jeg må selv telle til ti mange ganger når jeg har med meg elever på skogsturer. Når jeg ser 8-9åringer som roper: "Se på meg" og sliter en metemark i to så grøsser jeg innvendig. Mine barn kunne aldri funnet på å gjøre noe slikt. Ikke fordi de på noen måte er enfoldige, eller har problemer med mellommenneskelige relasjoner, men fordi de er vokst opp sammen med meg og har fått en helt annen holdning inn med morsmelka når det gjelder behandling av dyr.

Og ja, jeg betrakter meg selv som _litt_ rar når det gjelder dyr:-)

Vi er nok like vil to ;0)