Nå er jeg dritlei -langt

[billeba]

Nå er jeg bare møkkalei og føler at forholdet vårt snart går i dass.

Har vært sammen i 5 år og har en datter på snart 2.

Forholdet vårt fikk vel egentlig en ganske dårlig start, då det viste seg at han slet veldig økonomisk. Dum som jeg var ordnet jeg opp i dette (inkassoregninger på 100 000 kr)

Det var ikke jeg som betalte, han jobba og jeg studerte. Men det var jeg som hele tida stod ansvarlig for økonomien. Siden vi måtte ta opp lån for å få betalt regningene, ble økonomien vår ganske stram. For å få dette lånet måtte han ut med 5000 i mnd + husleie, mat og regninger. Dvs at hele lønna hans fòr og vi hadde aldri penger til noe.

men det gikk fint og i dag har vi ny gjeldfri bil, leilighet og forholdsvis OK økonomi.

Men nå sliter vi på andre felt......

Jeg klarer ham snart ikke mer. Det er en forferdelig følelse.

Jeg vet at jeg kan være masete, men det er bare fordi han aldri hører etter og gjør noe av det jeg ber ham om. For å si det kort så føler jeg at jeg sliter meg ut.

Jeg har ansvaret for alt. At jenta vår har klær, økonomien, at det er mat i huset og at huset er rent.

Har snakka med ham, til ham......ja jeg har prøvt og prøvt, men det går bare ikke inn. Føler meg som den heksa som bare plager ham.

Han hjelper jo til, men det er først etter masse mas og da kunne jeg likegodt ha gjort tingene selv. Så jeg har bare lyst å kaste ham på dør, men så vet jeg at dattera mi er så glad i ham og han i henne.......

Men jeg er så pisslei av den negative holdningen hans. Finner han noe han har lyst på må han ha det med en gang, og så er det klaging, klaging, klaging etterpå.

Leiligheten vi kjøpte er for liten, bilen er ikke bra nok....alt er det noe galt med. Nei, nå må jeg slutte å klage. Det ble litt rotete dette.

Hva gjør jeg ?. Er det håp ??

Kan forøvrig nevne at jeg fremdeles er student og jeg har like lange dager på jobb som ham. Men det er han som skal hvile når han kommer hjem. Har jeg vært hjemme, har han ingen forståelse for at jeg er sliten.

Presset ble så stort på meg at jeg ble syk og endte med høy feber...........Da jeg var sengeliggende spurte han meg ikke en gang om hvordan det gikk, jeg lå med dårlig samvittighet for at jeg var syk !! Ikke et stryk på kinnet en gang fikk jeg.........Da han måtte være hjemme og ta seg av jenta vår på fredag da var det han som skulle hvile middag.....han var sliten sa han og trengte litt tid for seg selv.

Så der satt jeg da med 40 i feber og måtte underholde Thea mens han fikk hvile i to timer. At jeg kalte ham egoist etterpå skjønte han ingenting av.

Jeg blir snart gal...........synest han er en kald egoist........

Nå får jeg stoppe her før jeg skriver en hel roman. Vil bare tilføye at jeg mener ikke at jeg er feilfri selv heller.......jeg ønsker bare noen råd

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei billeba!

Det høres ut som om du ikke bare er sliten og lei, men snart utslitt. Når du har stått på i flere år med småbarn, studier og dårlig økonomi, er det kanskje ikke uventet at du nå er tappet for krefter og overskudd.

Jeg forstår at du synes mye har rettet seg med de praktiske forholdene. Men nå er det parforholdet som skriker etter næring.

Kunne du/dere ha nytte av parsamtaler hos familieterapeut eller annen fagperson?

Mange (flest kvinner) opplever det som bra å få en 3.person utenfra til å se på situasjonen.

Dersom du ikke lykkes med å få tatt problemene opp med mannen din og med evt.venner eller fagfolk, er jeg redd du vil tøye strikken for langt og muligens bli sykmeldt på nytt.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

[Gjest McPels]

Vis ham det innlegget du har skrevet så kanskje han skjønner hva du mener uten at det blir oppfatta som mas og klaging fra "kjerringa".... hvis du skjønner... Han jeg er sammen med har iallefall skjønt et par ting når jeg har skrevet ned alt jeg føler om det... Tar det liksom litt mer seriøst da.

Og den situasjonen din er det nok altformange andre steder også her i landet. På tide at mannfolka skjønner at det å passe unger ikke er bare-bare.