Falske minner NHD

[Sandia]

Kan man "huske" overgrep som aldri har funnet sted? Etter en tid i behandling begynte jeg å "huske" overgrep. Hvorfor har jeg ikke husket det før nå, nå er jeg jo voksen? Føler at jeg lyver for meg selv og andre, kanskje jeg ville ha oppmerksomhet, har jeg funnet på dette selv fordi jeg er syk i hodet? Sliter forferdelig med disse tankene, samtidig som "minnene" fra overgrepene ødelegger meg. Uholdbart, uansett hva som er den egentlige sannheten! Psykiateren sier jeg bør prate om det jeg "husker", men jeg kan jo ikke det så lenge jeg tviler så om hva som egentlig har skjedd!

Søstera min har vært -og er, psykiatrisk pasient i 20 år og hun sier at legen mener hun må være misbrukt, men hun husker ingenting. Min far er heller ikke frisk. Jeg føler jeg ikke kan fortelle noen i familien om dette med "minnene", da det er en av besteforeldrene som er den "skyldige". Jeg skulle ønske jeg ikke "husket" noe som helst.......og det er vel ikke alt en skal snakke om? Hva skal jeg gjøre, har jeg gjort noe kriminelt når jeg har "anklaget" en person for noe så uhyrlig, selv om det var til en lege?

[Gjest swinging]

Det var "rart" å lese innlegget ditt fordi det kunne like gjerne handle om meg selv.

Jeg har også en sterk skamfølelse når det gjelder disse uklare minnene; men jeg har også en visshet om at det er noe i dem. Jeg får mye støtte av behandlere som kjenner meg godt. Jeg vet også at minnene ikke er påført meg i behandlingen, det er ingen som spesiellt har spurt etter slike minner.

Minnene dukket bare opp i form av sterk angst knyttet til korte glimt fra barndommen. Dette var helt uavhengig av behandlingen, men jeg var psykisk presset da.

Jeg synes som deg at det er vanskelig å tro noe så vondt om de nærmeste og skulle gjerne vært foruten. Desverre har det lekket ut i familien og jeg blir møtt med sterk mistro. Det gjør også vondt. Men vi kommer vel gjennom dette og?

[Sandia]

Det var "rart" å lese innlegget ditt fordi det kunne like gjerne handle om meg selv.

Jeg har også en sterk skamfølelse når det gjelder disse uklare minnene; men jeg har også en visshet om at det er noe i dem. Jeg får mye støtte av behandlere som kjenner meg godt. Jeg vet også at minnene ikke er påført meg i behandlingen, det er ingen som spesiellt har spurt etter slike minner.

Minnene dukket bare opp i form av sterk angst knyttet til korte glimt fra barndommen. Dette var helt uavhengig av behandlingen, men jeg var psykisk presset da.

Jeg synes som deg at det er vanskelig å tro noe så vondt om de nærmeste og skulle gjerne vært foruten. Desverre har det lekket ut i familien og jeg blir møtt med sterk mistro. Det gjør også vondt. Men vi kommer vel gjennom dette og?

Hei Swinging!

"minnene" mine kom frem under hypnose. Legen var så sikker på at jeg var misbrukt, men jeg nektet, dvs. en av "lekene" var også to av mine søstre med på og det har vi snakket om flere ganger, den "leken" husket jeg også. Men legen mente altså at det var mer bak og under hypnose hadde jeg altså fortalt om flere hendelser. Etterpå sa han til meg hva jeg hadde sagt og det er det jeg "husker". Det var slik det begynte og siden har det bare "ballet på seg". Men er det jeg sier til legen sant?

[Gjest fubar]

Hei Sandia.

Jeg ble sittende med et par spörsmål etter å ha lest innlegget ditt. Hvor mye husker fra din egen barndom? Er det perioder du ikke husker noe av? Stiller legen din ledende spörsmål? Hvor sikker er du på "minnene" dine? Og ikke minst (og denne er ganske brennbar....): Hvordan ser du selv på tanken om at du kan ha värt utsatt for noe?

Saken er at jeg er/har värt i tilsvarende situasjon som du er. Jeg lurer på om jeg kan ha värt utsatt for noe, tror det ikke, men har diverse indikasjoner og fölelser som jeg verken kan plassere eller godta. Jeg husker ikke noe för jeg var 10 år, og dermed er det umulig for meg å skjönne hva fölelsene eventuellt har kommet av.

Hvor mye av det du "husker" har du mulighet til å kontrollere? Er det steder du kan besöke for å gjenoppfriske hukommelsen, er det personer du kan snakke med eller hva som helst som kan få hukommelsen din på glid? Dersom du hadde klart å finne noen "svar", hadde fölelsene blitt lettere å håndtere.

Om jeg ikke tar helt feil, er den situasjonen du nå er i veldig tung å bäre. Jeg har värt i tilsvarende selv. Ikke klarer jeg å akseptere fölelsene, ikke husker jeg noe som helst, ikke får jeg gjort noe särlig med situasjonen, og hele tiden går jeg rundt og lurer på om jeg holder på å totalt miste forstanden. Slitsomt......

Jeg er litt nyskjerrig på hvilke erfaringer du har med hypnose, så om du kunne skrive litt om det hadde jeg värt takknemlig. Jeg vurderer det som en siste mulighet for å pröve å huske noe som helst av min barndom, men er livende redd for å havne sammen med en hypnotisör som stiller ledende spörsmål og har på forhånd gjort seg opp en mening om "...hva vi vil finne...".

Håper det löser seg for deg

[Gjest swinging]

Hei Swinging!

"minnene" mine kom frem under hypnose. Legen var så sikker på at jeg var misbrukt, men jeg nektet, dvs. en av "lekene" var også to av mine søstre med på og det har vi snakket om flere ganger, den "leken" husket jeg også. Men legen mente altså at det var mer bak og under hypnose hadde jeg altså fortalt om flere hendelser. Etterpå sa han til meg hva jeg hadde sagt og det er det jeg "husker". Det var slik det begynte og siden har det bare "ballet på seg". Men er det jeg sier til legen sant?

Spennende å høre at du har brukt hypnose. Jeg har tenkt endel på det selv, men jeg tør ikke. Jeg er nok redd for det samme som "fubar", at hypnotisøren ikke er til å stole på eller at jeg ikke stoler på det jeg får høre da heller.....

Behandlerne mine sier at ting skal komme når det er rett tid; vi skal ikke vekke det som sover, men heller ikke overse det som har våknet. Og at vi husker det vi kan klare å forholde oss til.

Jeg vet ikke hva som er best, men det hadde vært spennende å høre mer om hypnosen. Jeg reiser på ferie nå, men er på nettet igjen om ca. 1 uke.

God sommer!!

[Sandia]

Hei Sandia.

Jeg ble sittende med et par spörsmål etter å ha lest innlegget ditt. Hvor mye husker fra din egen barndom? Er det perioder du ikke husker noe av? Stiller legen din ledende spörsmål? Hvor sikker er du på "minnene" dine? Og ikke minst (og denne er ganske brennbar....): Hvordan ser du selv på tanken om at du kan ha värt utsatt for noe?

Saken er at jeg er/har värt i tilsvarende situasjon som du er. Jeg lurer på om jeg kan ha värt utsatt for noe, tror det ikke, men har diverse indikasjoner og fölelser som jeg verken kan plassere eller godta. Jeg husker ikke noe för jeg var 10 år, og dermed er det umulig for meg å skjönne hva fölelsene eventuellt har kommet av.

Hvor mye av det du "husker" har du mulighet til å kontrollere? Er det steder du kan besöke for å gjenoppfriske hukommelsen, er det personer du kan snakke med eller hva som helst som kan få hukommelsen din på glid? Dersom du hadde klart å finne noen "svar", hadde fölelsene blitt lettere å håndtere.

Om jeg ikke tar helt feil, er den situasjonen du nå er i veldig tung å bäre. Jeg har värt i tilsvarende selv. Ikke klarer jeg å akseptere fölelsene, ikke husker jeg noe som helst, ikke får jeg gjort noe särlig med situasjonen, og hele tiden går jeg rundt og lurer på om jeg holder på å totalt miste forstanden. Slitsomt......

Jeg er litt nyskjerrig på hvilke erfaringer du har med hypnose, så om du kunne skrive litt om det hadde jeg värt takknemlig. Jeg vurderer det som en siste mulighet for å pröve å huske noe som helst av min barndom, men er livende redd for å havne sammen med en hypnotisör som stiller ledende spörsmål og har på forhånd gjort seg opp en mening om "...hva vi vil finne...".

Håper det löser seg for deg

Vet ikke helt om jeg vil anbefale hypnose. Jeg følte at jeg mistet kontrollen til legen, at han gjorde "hva han ville med meg" under hypnosen. Men det nytter jo ikke å skru tiden tilbake. Jeg begynte å skade meg selv, tror det var pga. det legen fortalte etter hypnosen. Jeg forstår heller ikke hvorfor jeg ikke kunne fortelle det på "normalt" vis, men kun under hypnose. I ettertid ble også min flukt inn i meg selv hyppigere. Det var akkurat som om jeg fikk en altfor stor innlevningsevne, jeg kom "inn i" minnene så livaktig som om jeg skulle ha opplevd det "her og nå" Et mareritt i våken tilstand! Jeg husker ganske mye av barndommen, den var vond!!!!! "Overgriper" gjorde tilværelsen til et mareritt for hele familien. Jeg fikk mye juling, var konstant i "beredskap": sov dårlig, redd og kvalm når jeg skulle på skolen, det samme når jeg skulle hjem.....hadde mye ansvar, bla. for småsøsken. Jeg ble holdt utenfor på skolen og hjemme var jeg alles huggstabbe. Min mor var veldig snill, men "så" meg liksom ikke, hun stilte dessuten høye krav. .....men jeg kan ikke huske fødselen til barnet mitt, faktisk gikk det noen dager før jeg forstod at det var mitt barn og at jeg var på sykehus. Det var slik jeg kom til psykiateren.

[Gjest juli]

Hei Swinging!

"minnene" mine kom frem under hypnose. Legen var så sikker på at jeg var misbrukt, men jeg nektet, dvs. en av "lekene" var også to av mine søstre med på og det har vi snakket om flere ganger, den "leken" husket jeg også. Men legen mente altså at det var mer bak og under hypnose hadde jeg altså fortalt om flere hendelser. Etterpå sa han til meg hva jeg hadde sagt og det er det jeg "husker". Det var slik det begynte og siden har det bare "ballet på seg". Men er det jeg sier til legen sant?

Hei!

Dette er vanskelig!

Kanskje kan det være en ide å spørre kroppen gjennom rosenterapi?

Jeg er svært interressert i dette, men har ennå ikke prøvd det selv. Jeg sliter med tanker og følelser som jeg ikke forstår. Vil gjerne vite om det finnes mer i fortiden min som kan gi meg svar.

En liten bok om rosenterapi og hypnose er både billig og interressant; "Når kroppen husker det du vil glemme" av Solveig Bøhle. Gyldendal fakta.

[Gjest (Anonymous)]

Hei!

På noen måter er jeg i samme situasjon som deg, med at jeg er veldig opptatt av seksuelt misbruk i barndommen. Jeg er sikker på at jeg ble misbrukt, men har problemer med å huske, og når jeg husker litt, så blir jeg redd fordi det er vanskelige ting å forholde seg til.

Jeg reagerte på noen ting du skrev i innlegget ditt. For det første så lurer jeg på om du går til denne psykiateren ennå. Jeg synes det kan virke som du kanskje har blitt presset litt for mye i forhold til å huske, og at det at du under hypnose har fortalt legen din ting, som gjør at han er sikker, men ikke du, det høres ut som en veldig feil vei å gå. Var det han som foreslo hypnose?

Det er ingen grunn til at du skal huske noe som helst før du er klar for det. Og det burde den psykiateren du går til være den første til å minne deg på!!

Du har heller ikke gjort noe kriminelt ved å nevne seksuelt misbruk for en lege. Han har taushetsplikt, så det du sier hos ham/henne skal ikke fortelles videre. Det som er kriminelt er om du beskylder personen i det offentlige rom, f.eks. i en avis, hvis personen ikke er dømt for ugjerningen. Da kan du bli stevnet for injurierende beskyldninger.

Jeg har egentlig ingen gode råd å gi deg, men jeg synes det høres ut som du sliter unødig, ved at du på en måte blir presset til å forholde deg til om du har blitt seksuelt misbrukt, uten at du egentlig ønsker det selv. Disse tingene er det du som må ønske å jobbe med selv, det er ingen som skal tvinge eller fortelle deg at du har godt av å huske noe som helst hvis du ikke ønsker det selv. Jeg synes som sagt at du kanskje har havnet borti en psykiater som ikke helt har den innsikten som trengs for å kunne hjelpe deg på en hensiktsmessig måte. Målet med å huske er jo å få det bedre, ikke bli mer selvdestruktiv og fortvilet.

Det går an å ta en telefon til et senter mot incest, du kan være anonym, og fortelle om de tankene du gjør deg. Kanskje de kan gi deg noen råd. Du kan også skrive brev/E-post, og legge frem alt i skriftlig form, det er ofte lettere.

Prøv uansett og gjør det du føler er mest riktig for deg, det som gir deg mest ro i sjelen, for det høres ut som du sliter mye, uten at det kommer så mye positivt ut av det! Håper det ordner seg for deg!!

vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Falske minner (false memory) har jeg skrevet om før (prøv et søk).

Dette er et av de aller vanskeligste tema som finnes i psykiatrien. False memory finnes. Det er også mulig at fortrengte virkelige opplevelser kommer til bevissthet når en har gått en stund i terapi.

Hva som er hva, kan bare en erfaren terapeut som kjenner en svært godt ha en formening om.

Jeg har ingen mulighet for å si noe om dine minner er virkelige eller falske.