Er vi ikke bra nok?

[Anonym 82]

''Men ja, vi _kunne_ fått det til:-)''

Ja, hvis du hadde villet. Men det ser ut til å være dette det skorter på.

Njæ, egentlig ikke det heller... Men jeg er nok av de som ser veldig mange problemer i det meste ja!

[PieLill]

Nei, det er ingen selvmotsigelse! Det at jeg ønsker å være der sammen med datteren min fordi hun ikke kjenner svigermor godt nok og muligens er utrygg på henne, betyr ikke at jeg ikke tror at svigermor er kapabel til å ta seg av henne!

''...selv om jeg har forklart henne at ingen får passe henne...''

Det betyr jo at du har utelukket alle andre, uavhengig av hvor godt de kjenner henne.

mvh

[PieLill]

Jeg støvsugde ikke da, vet du... Støvsugeren lå på gulvet og slappa av mens den dura (og jeg tok ut høreapparatet) ;-)

;-)

mvh

[Anonym 82]

''...selv om jeg har forklart henne at ingen får passe henne...''

Det betyr jo at du har utelukket alle andre, uavhengig av hvor godt de kjenner henne.

mvh

Det er jo ingen andre enn pappaen og meg som gjør det... Jeg mener ikke at personen bør ha daglig kontakt med henne altså, men kanskje et par ganger i mnd? Tror ikke det er noen andre enn pappaen og jeg som ser henne mer enn en gang i mnd faktisk. Og det gjør meg utrygg på å plassere henne hos dem ja!

[PieLill]

Det er jo ingen andre enn pappaen og meg som gjør det... Jeg mener ikke at personen bør ha daglig kontakt med henne altså, men kanskje et par ganger i mnd? Tror ikke det er noen andre enn pappaen og jeg som ser henne mer enn en gang i mnd faktisk. Og det gjør meg utrygg på å plassere henne hos dem ja!

Når skal hun begynne i barnehage?

mvh

[PieLill]

Det er jo ingen andre enn pappaen og meg som gjør det... Jeg mener ikke at personen bør ha daglig kontakt med henne altså, men kanskje et par ganger i mnd? Tror ikke det er noen andre enn pappaen og jeg som ser henne mer enn en gang i mnd faktisk. Og det gjør meg utrygg på å plassere henne hos dem ja!

Det du gjør er at du tar henne med til farmor. Så er du der sammen med henne til hun er varm i trøya.

Hold deg mest mulig i bakgrunnen. Når du snakker med jenta har du et solid, tyggt og lykkelig farmorfokus. "Så snill farmor er som..." "Er det gøy å være hos farmor." "Vil du være her litt lengre."

Du tar deg kraftig sammen og snakker og oppfører det som om det å få være hos farmor er det mest fantastiske jenta kan oppleve.

Så stikker du av. Selv om det blir skriking. Etter en halv time, med frykt og angst og svartmaling, ringer du til farmor. Og får vite at alt går helt strålende.

;-)

Du undervurderer både jenta og hennes farmor.

Om du forsetter særlig mye lengre med å holde barnet inne i den bobla du nå har henne, handler du i strid med jentas beste på lang sikt. Det er bare i helt spesielle tilfeller det er best og sunnest for barnet og bli så til de grader skjermet.

mvh

[Anonym 82]

Når skal hun begynne i barnehage?

mvh

Til høsten forhåpentligvis.

[Anonym 82]

Det du gjør er at du tar henne med til farmor. Så er du der sammen med henne til hun er varm i trøya.

Hold deg mest mulig i bakgrunnen. Når du snakker med jenta har du et solid, tyggt og lykkelig farmorfokus. "Så snill farmor er som..." "Er det gøy å være hos farmor." "Vil du være her litt lengre."

Du tar deg kraftig sammen og snakker og oppfører det som om det å få være hos farmor er det mest fantastiske jenta kan oppleve.

Så stikker du av. Selv om det blir skriking. Etter en halv time, med frykt og angst og svartmaling, ringer du til farmor. Og får vite at alt går helt strålende.

;-)

Du undervurderer både jenta og hennes farmor.

Om du forsetter særlig mye lengre med å holde barnet inne i den bobla du nå har henne, handler du i strid med jentas beste på lang sikt. Det er bare i helt spesielle tilfeller det er best og sunnest for barnet og bli så til de grader skjermet.

mvh

Jeg har snakket med samboeren om ikke vi skulle gjort nettopp det en dag se. Ta en tur ned der, og så kunne vi to ruslet oss en tur eller dratt i butikken eller noe, mens babyen er igjen hos farmor. Så det er en helt ok måte å gjøre det på.

Ikke tror jeg det blir skrik fordi vi går heller. Hun har flere ganger vært inne hos naboen mens jeg har gått i søpla/posten for eksempel. Det er jo bare to minutter, men det ser ikke ut til at hun har lagt merke til at jeg gikk ut av rommet engang...

Det jeg tenker på er dersom noe blir ille trist, og hun ikke kjenner den som skal trøste. Går helt sikkert bra altså, jeg er klar over at det er værre for mammahjertet mitt enn det er for jenta;-)

[PieLill]

Ja, jeg tviler ikke på at hun er normal:-)

Men pappaen tar jo ikke kontroll, for han vil ikke være streng når han har henne så sjelden. Det forstår jeg jo selvfølgelig, selv om jeg mener det hadde vært bedre å si en ting helt klart èn gang, enn å mase ti ganger... Men det er altså innmari frustrerende å sitte og se på uten å kunne si et pip, da dette gjelder i mitt eget hus!

I en del situasjoner spiller det faktisk ingen rolle hvor klart og bestemt man sier ting til et barn. Når h*n kommer opp på rommet og finner tegnesaker eller lego, er alt glemt.

Skulle barnet bli så lydig og pliktoppfyllende som man gjerne vil, måtte man i mange tilfeller innføre en så beinhard prøyserdisiplin at det ville gitt både store og små dårlig nattesøvn.

Det er slett ikke sikkert at du ville se de forventede og ønskede resultatene om pappaen taklet disse tingene nøyaktig slik du synes han burde.

Om dette irriterer deg så fotfølg henne i stedet og hjelp henne på en positiv måte til å holde fokus på det som skal gjøres. Alternativt finner du noe å annet å være opptatt av mens pappaen tar sine maserunder.

Et annet alternativ er at du får lov å bli mer engasjert i dette.

Jeg har forresten kjørt fra mine barn når jeg har blitt skikkelig lei av sommel og dill. Så jeg kan godt forstå din frustrasjon. Men det kan nok være nyttig for deg å bebreide andre litt mindre for de tingene du ikke liker.

mvh

[PieLill]

Til høsten forhåpentligvis.

Da må du virkelig henge i med å lære henne og være uten mamma og pappa.

Sannsynligvis er du i ferd med skape et gigaproblem som vil bli veldig vondt for både deg og jenta. Og det bare for å slippe å tenke på at hun kan slå seg og må bli trøstet av andre enn mamma eller pappa. Satt litt på spissen.

Om du er så hard på å beskytte deg og jenta for kortsiktig og bagatellmessig ubehag, kan du ende opp med velge en kjempekrise.

mvh

[PieLill]

Jeg har snakket med samboeren om ikke vi skulle gjort nettopp det en dag se. Ta en tur ned der, og så kunne vi to ruslet oss en tur eller dratt i butikken eller noe, mens babyen er igjen hos farmor. Så det er en helt ok måte å gjøre det på.

Ikke tror jeg det blir skrik fordi vi går heller. Hun har flere ganger vært inne hos naboen mens jeg har gått i søpla/posten for eksempel. Det er jo bare to minutter, men det ser ikke ut til at hun har lagt merke til at jeg gikk ut av rommet engang...

Det jeg tenker på er dersom noe blir ille trist, og hun ikke kjenner den som skal trøste. Går helt sikkert bra altså, jeg er klar over at det er værre for mammahjertet mitt enn det er for jenta;-)

''Det jeg tenker på er dersom noe blir ille trist, og hun ikke kjenner den som skal trøste. Går helt sikkert bra altså, jeg er klar over at det er værre for mammahjertet mitt enn det er for jenta;-)''

En eller annen gang vil hun oppleve at det skjer noe trist uten at mamma er der. Farmoren hennes virker som en glimrende person til å bryte inn i mor-far-barn-symbiosen på en god og sunn måte.

Prøv å tenke på jentas beste framfor morsfølelsene.

Og slutt for all del og bebreide farmor for en situasjon du har gjort både tungvindt og komplisert.

mvh

[Anonym 82]

I en del situasjoner spiller det faktisk ingen rolle hvor klart og bestemt man sier ting til et barn. Når h*n kommer opp på rommet og finner tegnesaker eller lego, er alt glemt.

Skulle barnet bli så lydig og pliktoppfyllende som man gjerne vil, måtte man i mange tilfeller innføre en så beinhard prøyserdisiplin at det ville gitt både store og små dårlig nattesøvn.

Det er slett ikke sikkert at du ville se de forventede og ønskede resultatene om pappaen taklet disse tingene nøyaktig slik du synes han burde.

Om dette irriterer deg så fotfølg henne i stedet og hjelp henne på en positiv måte til å holde fokus på det som skal gjøres. Alternativt finner du noe å annet å være opptatt av mens pappaen tar sine maserunder.

Et annet alternativ er at du får lov å bli mer engasjert i dette.

Jeg har forresten kjørt fra mine barn når jeg har blitt skikkelig lei av sommel og dill. Så jeg kan godt forstå din frustrasjon. Men det kan nok være nyttig for deg å bebreide andre litt mindre for de tingene du ikke liker.

mvh

Bebreide og bebreide, men det er klart at slike ting har med oppdragelse å gjøre! Jeg vil ikke ha "perfekte" barn, absolutt ikke! Men at ungen har respekt for meg, og skjønner at når jeg sier at tvtiden er over, så slåes tv`n av i løpet av et par min - ikke at jeg må si det ti ganger over 20 min før noe skjer! Slikt går meg bare på nervene, og jeg er ikke vant til det hjemmefra selv heller - det har kanskje mye med saken å gjøre.

Jeg kan ikke fotfølge henne når det ikke er min datter! Min samboer mener alt er som det skal, da kan ikke jeg gå imot det.

Jeg er også typen som ville kjørt fra ungene dersom de ikke klarte å få ut fingeren. Dette for at de faktisk skal forstå at verden går rundt uten dem, og at de selv har ansvar for å henge på. Dette går selvfølgelig gradvis etter alder.

Min samboer er en innmari flink pappa ellers, men som veldig mange alenefedre klarer han ikke helt å se alle disse tingene. Jeg synes det er ødeleggende å høre på mas hele dagen - han legger ikke merke til at han maser;-)

[Anonym 82]

Da må du virkelig henge i med å lære henne og være uten mamma og pappa.

Sannsynligvis er du i ferd med skape et gigaproblem som vil bli veldig vondt for både deg og jenta. Og det bare for å slippe å tenke på at hun kan slå seg og må bli trøstet av andre enn mamma eller pappa. Satt litt på spissen.

Om du er så hard på å beskytte deg og jenta for kortsiktig og bagatellmessig ubehag, kan du ende opp med velge en kjempekrise.

mvh

Jeg er klar over at tiden er inne for det, og det føles ikke like skummelt å tenke på det nå! Nå er jeg faktisk bortimot komfortabel med å tenke på at noen skal passe henne en liten stund - bare vedkommende er noen hun kjenner!

Men før nå har jeg ikke vært klar for det, og da har jeg tillatt meg selv å la være! Jeg føler at dette kommer ganske naturlig, og jeg trenger nå bare interessen fra familien, slik at de kan bli kjent med jenta før hun skal være aleine med dem!

[Anonym 82]

''Det jeg tenker på er dersom noe blir ille trist, og hun ikke kjenner den som skal trøste. Går helt sikkert bra altså, jeg er klar over at det er værre for mammahjertet mitt enn det er for jenta;-)''

En eller annen gang vil hun oppleve at det skjer noe trist uten at mamma er der. Farmoren hennes virker som en glimrende person til å bryte inn i mor-far-barn-symbiosen på en god og sunn måte.

Prøv å tenke på jentas beste framfor morsfølelsene.

Og slutt for all del og bebreide farmor for en situasjon du har gjort både tungvindt og komplisert.

mvh

Jeg synes fortsatt det er leit at vi ikke er gode nok til å ta imot besøk av bare fordi X ikke kan være med den dagen ja...!

[tonie]

Jeg er klar over at tiden er inne for det, og det føles ikke like skummelt å tenke på det nå! Nå er jeg faktisk bortimot komfortabel med å tenke på at noen skal passe henne en liten stund - bare vedkommende er noen hun kjenner!

Men før nå har jeg ikke vært klar for det, og da har jeg tillatt meg selv å la være! Jeg føler at dette kommer ganske naturlig, og jeg trenger nå bare interessen fra familien, slik at de kan bli kjent med jenta før hun skal være aleine med dem!

''Men før nå har jeg ikke vært klar for det, og da har jeg tillatt meg selv å la være! ''

Det synes jeg du har gjort helt rett i, og jeg synes du får merkelig mye kjeft her for å ikke overlate en såpass liten unge til andre. Jeg kunne skjønt det om det var snakk om en toåring, men hun er jo under året. Jeg nekter å tro at en baby tar skade av å være mest sammen med foreldrene sine:)

[PieLill]

Jeg synes fortsatt det er leit at vi ikke er gode nok til å ta imot besøk av bare fordi X ikke kan være med den dagen ja...!

Og du snakker om at 11-åringen er sutrete! Hør på deg selv!

;-)

Her velger å tolke ting i absolutt verst tenkelige mening.

Og du ser foreløpig ikke ut til å reflektere over at du har opptrått på en måte som så absolutt kan få en farmor til føle at hun ikke er god nok og dessuten ganske tilsidesatt.

Min svigermor er en super bestemor. Men om ikke jeg, som hennes svigerdatter, i både ord og handlinger hadde vært veldig tydelig på at hun var velkommen og ønsket inn i sine barnebarns liv, er det meget mulig hun hadde trukket seg sørgende tilbake.

Når du beskriver din framgangsmåte overfor din svigermor, du har krav, men har ennå ikke nevnt hva du vil gi, kan jeg se for meg hvordan min egen mor og svigermor ville krympet seg om de opplevde noe slik.

Farmor er en person du må bry deg om, ikke bare en som skal bry seg om din datter. Du sier at det ikke spiller noen rolle for deg å treffe henne. Men at det er viktig for deg at hun stiller opp for dattera di.

Hvilke holdninger har du egentlig til henne. Eller mener du ikke dette slik det låter.

mvh

[PieLill]

''Men før nå har jeg ikke vært klar for det, og da har jeg tillatt meg selv å la være! ''

Det synes jeg du har gjort helt rett i, og jeg synes du får merkelig mye kjeft her for å ikke overlate en såpass liten unge til andre. Jeg kunne skjønt det om det var snakk om en toåring, men hun er jo under året. Jeg nekter å tro at en baby tar skade av å være mest sammen med foreldrene sine:)

Jeg kjefter ikke fordi hun ikke overlater barnet til andre. Men fordi hun klager på svigermor samtidig som hun krever full kontroll over ungen.

En engasjert bestemor og en mamma som skal ha full kontroll over hver minste detalj, er i praksiss en umulig kombinasjon.

mvh

[PieLill]

Jeg er klar over at tiden er inne for det, og det føles ikke like skummelt å tenke på det nå! Nå er jeg faktisk bortimot komfortabel med å tenke på at noen skal passe henne en liten stund - bare vedkommende er noen hun kjenner!

Men før nå har jeg ikke vært klar for det, og da har jeg tillatt meg selv å la være! Jeg føler at dette kommer ganske naturlig, og jeg trenger nå bare interessen fra familien, slik at de kan bli kjent med jenta før hun skal være aleine med dem!

Vær klar over at mange barn er ganske trygge på fremmede fram til 9-12 mndr. alder. Så kommer for mange en periode der de er langt mer skeptiske til fremmede.

Har man ikke benyttet den "trygge" perioden godt til å vende barnet til litt ukjente mennesker og situasjoner, vil en eventuell uttrygg periode bli mye vanskeligere.

Om du vil at andre "skal vise interesse" for barnet ditt, må du faktisk gi en hel del mer og ikke kreve at alle skal spille etter din pipe.

mvh

[PieLill]

Bebreide og bebreide, men det er klart at slike ting har med oppdragelse å gjøre! Jeg vil ikke ha "perfekte" barn, absolutt ikke! Men at ungen har respekt for meg, og skjønner at når jeg sier at tvtiden er over, så slåes tv`n av i løpet av et par min - ikke at jeg må si det ti ganger over 20 min før noe skjer! Slikt går meg bare på nervene, og jeg er ikke vant til det hjemmefra selv heller - det har kanskje mye med saken å gjøre.

Jeg kan ikke fotfølge henne når det ikke er min datter! Min samboer mener alt er som det skal, da kan ikke jeg gå imot det.

Jeg er også typen som ville kjørt fra ungene dersom de ikke klarte å få ut fingeren. Dette for at de faktisk skal forstå at verden går rundt uten dem, og at de selv har ansvar for å henge på. Dette går selvfølgelig gradvis etter alder.

Min samboer er en innmari flink pappa ellers, men som veldig mange alenefedre klarer han ikke helt å se alle disse tingene. Jeg synes det er ødeleggende å høre på mas hele dagen - han legger ikke merke til at han maser;-)

''Bebreide og bebreide, men det er klart at slike ting har med oppdragelse å gjøre!''

Det har med oppdragelse og gjøre. Men det har også i høy grad med barnets personlighet å gjøre. Noen barn er mer konsentrerte og får ting unna. Andre må fotfølges i visse situasjoner om noe skal bli gjort.

Våre spriker i alle retninger på dette området og vi kan helt klart ikke ha samme strategi og forventinger til alle. Barna har akkurat de samme foreldrene. Men et kan bli ferdig på 2 minutter, et annet kan fint somle i 20 minutter om vi ikke gjeter barnet.

mvh

[tonie]

Jeg kjefter ikke fordi hun ikke overlater barnet til andre. Men fordi hun klager på svigermor samtidig som hun krever full kontroll over ungen.

En engasjert bestemor og en mamma som skal ha full kontroll over hver minste detalj, er i praksiss en umulig kombinasjon.

mvh

Jeg tenkte ikke på deg nå egentlig, jeg bare stusser over at så mange mener det er helt hinsides å velge å la et så lite barn omgås mor og far mest det første leveåret. Er det ikke det ekspertene anbefaler, da? Akkurat når det gjelder det forstår jeg henne godt, men det er vel også det eneste jeg føler for å støtte henne på.

Når det gjelder forholdet til svigermor og forholdet til stedatteren og alt det andre er jeg helt enig med deg. For å si det rett ut oppfatter jeg Anonym 82 som en utrolig steil og vanskelig person, og jeg synes hun bør gå krafitg i seg selv og se på hvilken framtid hun er i ferd med å skape for seg selv og resten av familien. Det baserer jeg ikke bare på dette innlegget her, men jeg har fulgt med henne en stund nå. Det er kanskje ikke for sent å gjøre ting bedre, men da bør hun ta en alvorsprat med seg selv snarest.