Hva skal til for at DU melder fra til Barneverne

[Gjest Grunn til bekymring?]

Meldte ikke fra, det er mange år siden og det plager meg fortsatt.

Hvorfor? Jeg var vel for ung til å ta det ansvaret. (Jeg var tenåring begge gangene.) Det var ikke noen jeg hadde kontakt med selv, men jeg fikk vite det gjennom noen som kjente dem godt. Det var andre, voksne, som var "nærmere" til å melde fra, dels fordi de var voksne og dels fordi de hadde mer kontakt med/mer direkte tilknytning til de barna det gjaldt (venner av egne barn). Jeg tok det opp med foreldrene mine, men de mente det ikke var opp til meg/oss å rapportere. Og jeg var veldig usikker, og ikke voksen nok til å gå imot mine foreldre.

OK, da skjønner jeg veldig godt at du lot være.

Men - det er ikke noe godt å ha slikt hengende over seg....

[Gjest Grunn til bekymring?]

Vet ikke. De har vært inne i bildet i flere år, men mor har flyttet noen ganger.

Sist gang nå var hun pliktet til å kontakte barnevernet dit hun flyttet så det ser ut til å knipe litt sammen rundt henne i allefall.

Utover det så har skolen/helsesøster vært inne med bekymring akkurat på det at jenta har vært for mye alene og støtt flyr rundt og tar vare på sine småsøsken. Men jenta har i det siste fått nære venninder og er mye sammen med dem så akkurat det er litt bedre.

Når barnevernet allerede er såpass inne her som de er så føler jeg at det ikke er stort en annen kan gjøre. Er de blinde for det som skjer i dagliglivet tro?

Det er i allefall ille å se at barn får så liten mulighet for en harmonisk barndom og nesten er dømt til å slite som voksne.

''Er de blinde for det som skjer i dagliglivet tro?''

En slektning av ei tidligere venninne hadde barnevernet "på skulderne" fra den eldste ble født, mest fordi hun var veldig, veldig ung da hun ble mor (rett under 15 år) første gang og fordi hennes egne foreldre ikke var med i bildet (mangel på støtte fra voksne). Etter hvert flyttet og flyttet og flyttet hun fra kommune til kommune, fordi da havnet hun nederst i barnevernsbunken gang på gang.

Hun fikk flere barn med ulike fedre, og de ble virkelig ikke tatt vare på. De hadde klær, ja, og mat fikk de, men det stoppet liksom der. Allikevel greide hun å holde barnevernet "fra livet" med flyttingen sin, samt at når de endelig kom inn på henne skjerpet hun seg kraftig og f.eks. rydda/ordna skikkelig hjemme før de kom på besøk. Ungene fikk alle diagnoser, og det ble på en måte "unnskyldningen" for hvordan de oppførte seg (helt grenseløst).

I dag er ungene store, og det har ikke gått bra med noen av dem dessverre. De er kriminelle og alkoholikere/narkomane alle 5, og det er kjempetrist.

Poenget mitt, da, er at ingen av de som så hva som skjedde i hjemmet der på daglig basis sa noe til barnevernet siden hun allerede var i systemet. Kanskje de ungene kunne ha hatt en annerledes hverdag i dag om hun hadde fått mer hjelp? Jeg vet ikke.

[frosken]

''Synes at det er et paradoks at enkelte synes å mene det er greit å sende bekymringsmelding til barnevernet, fremfor å ta den belastningen det kan være å selv snakke med foreldrene i forkant av at man evt. sender en slik melding.''

Synes du virkelig det? Hm... Kanskje vi ser veldig ulikt på barnevernet; jeg mener de innehar kompetanse jeg ikke har, siden jeg ikke har samme utdannelse/erfaring som de som jobber der.

Jeg tror jeg ville opplevd det som særdeles invaderende om en venninnne/bekjent kom og fortalte meg at jeg gjorde noe galt, og mitt forhold til denne personen ville nok vært ødelagt for alltid. Det blir jo ikke akkurat nøytralt, slik jeg oppfatter barnevernet.

Hvordan reagerer foreldre når du forteller dem at de ikke tar godt nok vare på barna sine?

Det finnes ulike måter å si ting på. Min erfaring er at de foreldrene som har barn jeg er bekymret for, gjerne også selv opplever at de sliter. Det går an å dvele ved dette, uten dermed å påstå at man selv ville kunne gjort det bedre, eller at foreldrene er udugelige.

Å bli kontaktet av barnevernet er langt fra nøytralt for de som opplever det. Barnevernet har heller ikke kompetanse egnet til å løse de "mindre alvorlige sakene" såfremt ikke foreldrene selv ønsker bistand. Det blir stort sett et mye bedre resultat når foreldre selv ber om hjelp, enn når barnevernet reagerer som følge av bekymringsmeldinger - og da særlig dersom disse bekymringsmeldingene fremmes "anonymt" (dersom foreldrene ikke får kjennskap til hva som har forårsaket barnevernets henvendelse, blir situasjonen ekstra belastende og energikrevende).

Når dette er sagt; hvis jeg mistenker overgrep eller mishandling, så ville jeg selvfølge melde dette umiddelbart. Problemet er alle situasjonene som ikke er så alvorlige at det er grunnlag for tvangsinngrep fra barnevernet, men hvor foreldrene ville kunne blitt vesentlig bedre omsorgspersoner hvis de ble gitt veiledning og oppfølgning over tid.

[Gjest Grunn til bekymring?]

Det finnes ulike måter å si ting på. Min erfaring er at de foreldrene som har barn jeg er bekymret for, gjerne også selv opplever at de sliter. Det går an å dvele ved dette, uten dermed å påstå at man selv ville kunne gjort det bedre, eller at foreldrene er udugelige.

Å bli kontaktet av barnevernet er langt fra nøytralt for de som opplever det. Barnevernet har heller ikke kompetanse egnet til å løse de "mindre alvorlige sakene" såfremt ikke foreldrene selv ønsker bistand. Det blir stort sett et mye bedre resultat når foreldre selv ber om hjelp, enn når barnevernet reagerer som følge av bekymringsmeldinger - og da særlig dersom disse bekymringsmeldingene fremmes "anonymt" (dersom foreldrene ikke får kjennskap til hva som har forårsaket barnevernets henvendelse, blir situasjonen ekstra belastende og energikrevende).

Når dette er sagt; hvis jeg mistenker overgrep eller mishandling, så ville jeg selvfølge melde dette umiddelbart. Problemet er alle situasjonene som ikke er så alvorlige at det er grunnlag for tvangsinngrep fra barnevernet, men hvor foreldrene ville kunne blitt vesentlig bedre omsorgspersoner hvis de ble gitt veiledning og oppfølgning over tid.

Jeg ser tildels poenget ditt med Barnevernet, altså, jeg gjør det, men jeg er ikke helt sikker på hvordan man burde gå fram i forhold til foreldrene som privatperson.

Hva sier du? Gir du konkrete råd til foreldrene? Eller ber du dem kontakte barnevernet?

[Lillemus]

Hadde saken blitt meldt til barnevernet så kan det hende barnevernet hadde betalt for plassen som et hjelpetiltak.

Det at de flyttet så mye kan hende hadde med å gjøre at de flyttet fra barnevernet i de kommunene de har bodd i.

Da barnet var såpass lite at det gikk i bhg hadde det oppfølging fra bhg så jeg tenkte ikke i de baner da. Jeg er egentlig litt engstelig for dette barnet og håper det får oppfølging på det nye hjemstedet.

[frosken]

Jeg ser tildels poenget ditt med Barnevernet, altså, jeg gjør det, men jeg er ikke helt sikker på hvordan man burde gå fram i forhold til foreldrene som privatperson.

Hva sier du? Gir du konkrete råd til foreldrene? Eller ber du dem kontakte barnevernet?

Jeg prøver å prate om konkrete episoder som har skjedd når vi har vært sammen. Er spørrende i forhold til hvordan foreldrene opplever situasjonen, og av og til ganske konkret og tydelig i forhold til ting jeg reagerer på dersom det er stort omfang av dette.

I noen tilfeller har jeg foreslått at foreldrene skal be om frivillig hjelp fra barnevernet, eller konkrete typer tiltak som jeg vet barnevernet kan tilby foreldre som ønsker det. I andre tilfeller finnes det alternativer til barnevernet, Noen steder er foreldre så heldige at det finnes lavterskeltilbud med familieterapeuter med høy faglig kompetanse.

[KaVa]

Jeg vet ikke, faktisk.

Jeg tror generelt at det skal for MYE til før man tar steget å kontakte barnevernet. Barnevernet melder jo også om at de får foruroligende få bekymringsmeldinger fra barnehage og skole - vi er for redde for å ta feil, visstnok.

Synes Redd Barnas kampanje "vennligst forstyrr" er ganske god.

http://vennligst-forstyrr.campaign.webscape.no/?nid=25&lcid=1044

[hidi, the scorpion]

Jeg prøver å prate om konkrete episoder som har skjedd når vi har vært sammen. Er spørrende i forhold til hvordan foreldrene opplever situasjonen, og av og til ganske konkret og tydelig i forhold til ting jeg reagerer på dersom det er stort omfang av dette.

I noen tilfeller har jeg foreslått at foreldrene skal be om frivillig hjelp fra barnevernet, eller konkrete typer tiltak som jeg vet barnevernet kan tilby foreldre som ønsker det. I andre tilfeller finnes det alternativer til barnevernet, Noen steder er foreldre så heldige at det finnes lavterskeltilbud med familieterapeuter med høy faglig kompetanse.

Skulle virkelig ønske at alle foreldre som sliter med barneoppdragelse, hadde en "frosk" de kunne prate med.

Mange foreldre trenger støtte og hjelp mye mer enn "forståsegpå" mennesker, noen gang kan yte.

[Gjest Grunn til bekymring?]

Skulle virkelig ønske at alle foreldre som sliter med barneoppdragelse, hadde en "frosk" de kunne prate med.

Mange foreldre trenger støtte og hjelp mye mer enn "forståsegpå" mennesker, noen gang kan yte.

Nå er det vel slik at mange som gjør mye feil i forhold til sine barn, slett ikke oppfatter at de tar feil. Min egen far er et meget godt eksempel, uten at jeg tenker å utdype det her. Hadde noen av de få som kom på besøk hos oss sagt noe som helst om måten han "oppdro" oss barn på, så hadde disse blitt lagt for hat for resten av livet.

Jeg har en følelse at man skal kjenne folk utrolig godt for å kunne gå inn i en slik rådgivende oppdragerrolle. Å finne balansen vil være vanskelig, med mindre den andre parten tar opp temaet selv.

[Gjest Grunn til bekymring?]

Jeg prøver å prate om konkrete episoder som har skjedd når vi har vært sammen. Er spørrende i forhold til hvordan foreldrene opplever situasjonen, og av og til ganske konkret og tydelig i forhold til ting jeg reagerer på dersom det er stort omfang av dette.

I noen tilfeller har jeg foreslått at foreldrene skal be om frivillig hjelp fra barnevernet, eller konkrete typer tiltak som jeg vet barnevernet kan tilby foreldre som ønsker det. I andre tilfeller finnes det alternativer til barnevernet, Noen steder er foreldre så heldige at det finnes lavterskeltilbud med familieterapeuter med høy faglig kompetanse.

Du blir ikke oppfattet som "ovenfra-og-ned", da? Jeg greier ikke helt å finne ut, i tankene, hvilken setting som skulle til for at jeg kunne tatt opp noe slikt med noen, ser for meg at balansegangen er utrolig vanskelig...

Med mindre den andre part tar opp spørsmålet selv, da, det blir jo noe annet.

[hidi, the scorpion]

Nå er det vel slik at mange som gjør mye feil i forhold til sine barn, slett ikke oppfatter at de tar feil. Min egen far er et meget godt eksempel, uten at jeg tenker å utdype det her. Hadde noen av de få som kom på besøk hos oss sagt noe som helst om måten han "oppdro" oss barn på, så hadde disse blitt lagt for hat for resten av livet.

Jeg har en følelse at man skal kjenne folk utrolig godt for å kunne gå inn i en slik rådgivende oppdragerrolle. Å finne balansen vil være vanskelig, med mindre den andre parten tar opp temaet selv.

Nå mente jeg ikke at vi alle skal oppføre oss som rådgivere! Mente det stikk motsatt! Man må være en meget spesiell, kunnskapsrik og emosjonell person for å kunne nå gjennom til folk.

[Gjest Grunn til bekymring?]

Nå mente jeg ikke at vi alle skal oppføre oss som rådgivere! Mente det stikk motsatt! Man må være en meget spesiell, kunnskapsrik og emosjonell person for å kunne nå gjennom til folk.

Beklager.

[hidi, the scorpion]

Beklager.

Absolutt ingen grunn til å beklage;))

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har meldt fra til barnevernet en gang.

Det gjaldt en gutt som da gikk i andre klasse. Moren var enslig. Hun jobbet nattevakt, og når hun skulle sove, fikk ikke sønnen komme hjem fra skole. Hun hadde ikke råd til SFO, så han måtte være ute i skolegården alene. Hun jobbet to uker i Norge, og så to uker i Danmark. Hun bad oss ha gutten når hun var i Danmark. Vi gjorde det i to omganger, men så nektet vi mer fordi vi så at gutten ikke hadde det bra. Vi kunne ikke ringe henne, men hun lovte å ringe ham hver kveld. Hun ringte ikke en eneste gang, og gutten gråt seg i søvn hver kveld. Han var svært kuet, stille og forsiktig.

Jeg vet ikke hvorfor hun bad oss om å passe ham, vi var ikke omgangsvenner, kjente hverandre ikke fra før. Og jeg fikk meg ikke til å si nei.

Når vi ikke lenger ville ha ham, så tok hun gutten ut av skolen de to ukene hun var i Danmark så han mistet skolegang.

Jeg tok det først opp med lærer og rektor, og fikk da høre at de hadde kalt inn moren til mange foreldremøter fordi de var bekymret for barnet, men at hun aldri stilte.

Da jeg meldte fra til barnevernet og de skulle komme på hjemmebesøk, så flyttet hun permanent til Danmark. Jeg har tenkt mye på den gutten i ettertid og lurt på hvordan det har gått med ham.

[Gjest Niccola]

Jeg har meldt fra til barnevernet en gang.

Det gjaldt en gutt som da gikk i andre klasse. Moren var enslig. Hun jobbet nattevakt, og når hun skulle sove, fikk ikke sønnen komme hjem fra skole. Hun hadde ikke råd til SFO, så han måtte være ute i skolegården alene. Hun jobbet to uker i Norge, og så to uker i Danmark. Hun bad oss ha gutten når hun var i Danmark. Vi gjorde det i to omganger, men så nektet vi mer fordi vi så at gutten ikke hadde det bra. Vi kunne ikke ringe henne, men hun lovte å ringe ham hver kveld. Hun ringte ikke en eneste gang, og gutten gråt seg i søvn hver kveld. Han var svært kuet, stille og forsiktig.

Jeg vet ikke hvorfor hun bad oss om å passe ham, vi var ikke omgangsvenner, kjente hverandre ikke fra før. Og jeg fikk meg ikke til å si nei.

Når vi ikke lenger ville ha ham, så tok hun gutten ut av skolen de to ukene hun var i Danmark så han mistet skolegang.

Jeg tok det først opp med lærer og rektor, og fikk da høre at de hadde kalt inn moren til mange foreldremøter fordi de var bekymret for barnet, men at hun aldri stilte.

Da jeg meldte fra til barnevernet og de skulle komme på hjemmebesøk, så flyttet hun permanent til Danmark. Jeg har tenkt mye på den gutten i ettertid og lurt på hvordan det har gått med ham.

Uff, en vond historie.. :-(

[frosken]

Du blir ikke oppfattet som "ovenfra-og-ned", da? Jeg greier ikke helt å finne ut, i tankene, hvilken setting som skulle til for at jeg kunne tatt opp noe slikt med noen, ser for meg at balansegangen er utrolig vanskelig...

Med mindre den andre part tar opp spørsmålet selv, da, det blir jo noe annet.

Det blir ikke alltid friksjonsfritt om man tar opp vanskelige temaer. Men hvis man først velger å ta opp slike tema, så må man også være villig til å ta i mot en del negative reaksjoner om de skulle komme - tenker jeg. Jeg mener det er mye mer realt og konstruktivt å ta opp ting direkte, enn å gå bak ryggen på noen. De situasjonene jeg har vært involvert i, har dog vært med mennesker jeg kjenner - ikke folk jeg har observert på gaten eller tilfeldige naboer jeg ikke kjenner. Dersom man ikke har noen form for kontakt i utgangspunktet, så vil det jo være vanskelig å snakke om slike temaer.

[Gjest solkinn]

''Er de blinde for det som skjer i dagliglivet tro?''

En slektning av ei tidligere venninne hadde barnevernet "på skulderne" fra den eldste ble født, mest fordi hun var veldig, veldig ung da hun ble mor (rett under 15 år) første gang og fordi hennes egne foreldre ikke var med i bildet (mangel på støtte fra voksne). Etter hvert flyttet og flyttet og flyttet hun fra kommune til kommune, fordi da havnet hun nederst i barnevernsbunken gang på gang.

Hun fikk flere barn med ulike fedre, og de ble virkelig ikke tatt vare på. De hadde klær, ja, og mat fikk de, men det stoppet liksom der. Allikevel greide hun å holde barnevernet "fra livet" med flyttingen sin, samt at når de endelig kom inn på henne skjerpet hun seg kraftig og f.eks. rydda/ordna skikkelig hjemme før de kom på besøk. Ungene fikk alle diagnoser, og det ble på en måte "unnskyldningen" for hvordan de oppførte seg (helt grenseløst).

I dag er ungene store, og det har ikke gått bra med noen av dem dessverre. De er kriminelle og alkoholikere/narkomane alle 5, og det er kjempetrist.

Poenget mitt, da, er at ingen av de som så hva som skjedde i hjemmet der på daglig basis sa noe til barnevernet siden hun allerede var i systemet. Kanskje de ungene kunne ha hatt en annerledes hverdag i dag om hun hadde fått mer hjelp? Jeg vet ikke.

Jeg synes du peker på en viktig ting. Ofte når en vet at barn er i systemet, velger en å ikke si noe. Men da bør en vel følge opp mer enn noen gang, for at barnevernet skal skjønne alvoret i situasjonen. At barnevernet er inne i bildet er ingen kvalitetssikring for barna når en ser at de fortsatt har en usunn oppvekst.

At vi vet at barnevernet er "inne i bildet", bør gjøre oss rundt mer var enn noen gang. Skal de få samlet nok fakta trenger de innspill fra mange rundt barnet som ser og kan rapportere hva som foregår.

[Gjest solkinn]

Det blir ikke alltid friksjonsfritt om man tar opp vanskelige temaer. Men hvis man først velger å ta opp slike tema, så må man også være villig til å ta i mot en del negative reaksjoner om de skulle komme - tenker jeg. Jeg mener det er mye mer realt og konstruktivt å ta opp ting direkte, enn å gå bak ryggen på noen. De situasjonene jeg har vært involvert i, har dog vært med mennesker jeg kjenner - ikke folk jeg har observert på gaten eller tilfeldige naboer jeg ikke kjenner. Dersom man ikke har noen form for kontakt i utgangspunktet, så vil det jo være vanskelig å snakke om slike temaer.

I det hele tatt burde en ta opp til diskusjon oppdragelse som en ikke er enig i, også når det ikke er snakk om at en vurderer å ringe barnevernet.

Min erfaring er at det går an uten at folk opplever en som nedlatende eller bedrevitende. Det går an å få en dialog, en diskusjon, hvor det da også ikke er selvsagt at det er jeg som sitter med fasiten. Men det fremmer refleksjon, noe alle med barn trenger rundt egen oppdragelse. av barn.

Når jeg ser noe som jeg tror skaper dårlig selvfølelse, har jeg problemer med å holde kjeft. Det er min kjepphest. At barn skal ha en oppvekst hvor de kan stå trygt på egne ben, med god selvfølelse under og etter oppvekst.

Men en velger da tid og sted. Det viktige er ikke hva en sier, men hva som eventuelt går inn.

[Gjest Ulvinnen]

Uff, en vond historie.. :-(

Ja. Jeg får vondt inni meg hver gang jeg tenker på det.

[pusi]

Vi var et nabogjeng som sendte bekymringsmelding til barnevernet.

Dette gjaldt et nabobarn med en antatt psykisk ustabil mor og en dott av en far. Vi kunne ikke se at barnet gikk på skolen, og visste at barnet hadde byttet skole og klasse flere ganger pga at mor ikke likte læreren. Barnet hadde heller ikke naturlig omgang med nabobarn.

Tre uker at vi sendte brevet møtte barnet opp på vår skole, og alt ser bra ut.

Det kan jo være tilfeldig, men jeg er glad vi sendte dette brevet. Det var ihvertfall 4 nabopar som skrev under. Denne situasjonen ble altså observert og pratet om av naboene over lengre tid. Jeg er glad vi gjorde mer enn å bare slarve om det. Jeg har ikke hørt at noen har fått tilbakemelding på brevet, men det kan være det samme, så lenge barnets situasjon er bedre )