Trenger jeg terapi?

[Gjest deppemor???]

Hei! Jeg er en kvinne på 31 år, mor til fire vakre små barn under 6 år, gift med en snill og tålmodig mann som jeg elsker, men som er mye borte, og med en dertil travel hverdag. For øyeblikket føler jeg med deprimert og utbrent. Jeg er for tiden hver dag oppfarende og irritert på barna, og blir forferdelig tom og lei meg for det etterpå. Jeg får ikke unna husarbeidet (serverer sunn mat hver dag, og får vasket klærne våre, men det er stort sett det). På jobb (har en fri stilling og jobber kun deltid) kan jeg sitte lenge og grue meg for arbeidsoppgavene uten å komme i gang. Det jeg gjør er ofte slurvete, og det blir ofte feil. Det hjelper heller ikke akkurat på humøret og selvfølelsen.Jeg har også hver dag en trist følelse, litt oppgitt og litt tom... Delvis så ser jeg meg selv som liten og gjenopplever noen følelser som jeg hadde da. Jeg tenker om dette at det ikke er så rart at jeg er sliten med fire små som er mye hjemme, lite søvn og hele tiden noe som skulle vært gjort for lenge siden. På en måte så føler jeg at alt ville blitt bra om jeg bare kunne komme meg ajour en gang for alle. At det var orden i skapene, at regningene var betalt og satt i system og ikke fløt rundt sammen med resten av papirene fra det siste året osv, men å komme dit synes jo helt uoverkommelig. På den annen side så lurer jeg litt på om det kan stikke dypere. Jeg har hatt en barndom preget av fars alkoholisme og selvmordstrusler og mors stilletiing. Jeg har følt meg ansvarlig for husfreden hos foreldrene mine, og gjør til en viss grad det fortsatt når vi er sammen med dem. Jeg har også selvfølgelig alltid vært redd for å finne faren min død, og også redd for at det skulle skje noe med mor eller oss andre i familien også. Han var aldri fysisk voldelig mot oss, snarere svært beskyttende og omsorgsfull, men på den annen side disse truslene i beruset tilstand, der den minste motgang i hverdagen, (søskenkrangel, eller opposisjon mot foreldrene) kunne medføre "takk og farvell" i helgene. Bortsett fra det at jeg var redd noen ganger og hadde denne ekle følelsen av at jeg kunne finne faren min død når jeg kom hjem fra skolen, så har jeg ikke følt at jeg har hatt en vanskelig barndom. Vi har hatt en stor familie (som har visst lite om fars alkohol og psyke-problem), som har betydd mye for meg. Det er bare nå som voksen og spesielt nå i det siste at jeg gjenopplever noen av disse ekle følelsene jeg hadde og føler meg trist. Det er ikke slik at jeg har fortregte traumer etc. Så jeg lurer på... Går dette over? Jeg har tro på at livet går opp og ned, og at det blir bra av seg selv og jeg føler ikke for å sitte i en stol og prate om dette... Men på den annen side så føler jeg kanskje at det er deler av meg som jeg ikke helt har kontakt med. Jeg har alltid hatt lav selvfølelse og lav selvtillit. Kan jeg få det? Har oppveksten min skadet meg?