Hvordan få henne til å innse?

[A1979]

Hei!

Er en kar på 29 som har et forhold med en jente på 25... Vi har vært sammen i ca 1,5 år, og ting går "normalt" veldig bra.

Vi har imidlertid hatt 3 "episoder" hvor hun trekker seg unna og kommer med eneste svar at "det er noe jeg ikke kan sette fingeren på" De to foregående episodene var helt jævlig (det er nokså frustrerende nå også), men den gang skjønte jeg ikke helt hva det gikk i. Jeg var sikker på det var meg det var noe galt med og blablabla. Vi har snakket noe sammen både nå, og gjennom den tiden vi har kjent hverandre. Hun har imidlertid ikke noe spesielt mer å komme med denne gangen enn at det er "noe" som ikke stemmer. Det ironiske er at hun heller egentlig ikke ønsker at det skal være slutt. Hun liker meg, og hun hater seg selv for det hun utsetter meg for.

Nå er jeg ingen ekspert på området, og man kan aldri være helt siskker. Likevel er jeg av den oppfatning at om det er noe som er uprøvd, så bør man hvertfall forsøke før man kan konkludere med at det ikke gikk.

Det jeg vil frem til er at jeg tror årsaken/eller hvertfall en brikke i sammenhengen går på noe som ligger å murrer tilbake til den tiden hvor hennes mor og far skilte lag. Skilsmisse er vel aldri assosiert med noe positivt for barn, men i dette tilfellet gikk det litt over stokk og stein, og hun har fortsatt uoppgjorte ting med både mor og far som hun "skal ta opp en gang".

Vi har prata om dette, og jeg er sikker på at det å få gått til en psykolog å åpnet seg og ryddet opp i surret ville være bra både for henne selv, og forhåpentlig for vårt forhold som nå er i ferd med å gå i dass.

Jeg vet det er mang fisk i havet, så de som ikke har annen konstruktiv tilbakemelding enn "å gå videre" kan bare droppe det. Jeg er klar over at dette muligens bare er å drøye ting, men denne dama er faktisk så bra at det er verd å kjempe litt for.

Det det basicly står i nå er at jeg har sagt klart i fra om at vi ikke bare kan få ting på gli igjen og "håpe" på at det går bra. Jeg vet vi kan få det på stell, og jeg er like sikker på at det kommer til å gå på trynet igjen om et halvår, så det er ikke et tema. Kravet mitt er at hun setter igang en prosess med en psykolog og får rensket opp, og at vi da tar det videre og ser hva som skjer. Problemet er bare at hun ikke vil (les: tør). Hun kan ikke gjøre dette under press. Skjønner forsåvidt det, man kan heller ikke slutte å røyke under press, man må ville det selv. Imidlertid kan ikke jeg bare presse pauseknappen i forhold til mine følelser og bare la den stå på pause til tiden hennes er inne.

Jeg kan jo ikke akkurat bare ringe og ordne en time og si "hei, du skal til NN kl 14 i morgen". Det med psykolog er ingen garanti, men som jeg har sagt før, jeg er sikker på det vil lette opp i tankene, og fjerne den djevelen som hvisker i øret hennes hver gang hun føler at følelsene tar overhånd, for så å trekke seg tilbake..

Noen tips til innfallsvinkler å "angripe" dette på?

[songbirdy]

Hei.

For det første syns jeg det er helt hårreisende at du "krever" at hun skal til psykolog. Hvis jenta sliter med noe hun ikke kan sette fingeren på, vil det uansett ikke hjelpe med press fra din kant. Psykolog vil heller ikke hjelpe så lenge hun ikke er klar for det!

Det hun trenger er trolig trygghet og bekreftelse på at dere passer sammen. At du er der for henne, no matter what, og at du elsker henne uansett! Du må være tålmodig, og oppofrende. Når hun trekker seg tilbake, skal du ikke pushe og presse på for å presse frem et svar! Du skal la henne få gå i tenkeboksen og komme frem til, i fred og ro, at det er deg hun vil ha!

Hvis hun skal velge deg, vil du vel at hun skal velge deg av egen, fri vilje - og ikke på bakgrunn av noe hun har kommet frem til under press og stress? La henne få tenke i fred, la henne få ta den tiden hun trenger, og finne ut av følelsene sine.

Du vil ha henne og mener hun er verdt å kjempe for! Da må du kjempe, ved å vise henne respekt og tålmodighet. Ved å være forståelsesfull og støttende.

Vis deg som trygg og stødig - ikke som "truende" (ved å stille ultimatum så kan du gi inntrykk av at du ikke orker å bli i forholdet om hun ikke gjør som du sier).

Dersom du ikke klarer å vente, så er hun kanskje ikke så viktig for deg likevel?

[PieLill]

''Vi har imidlertid hatt 3 "episoder" hvor hun trekker seg unna og kommer med eneste svar at "det er noe jeg ikke kan sette fingeren på" ''

Går dette i at hun setter hele forholdet på vent? At hun stiller spørsmål ved hele forholdet? Eller at hun trenger å trekke seg midlertidig litt unna for å komme sterkere tilbake siden?

Om hun gjør ting på en slik måte at det skaper tvil om hele forholdet, synes jeg du må kunne stille noen krav. Dere er begge voksne, så det må være grenser for hvor mye man kan dille rundt.

Selv om det kan være riktig å sette grenser for hvor mye bølger og hvor mye usikkerhet du orker å leve med, bør du kanskje være mer forsiktig med å diktere hvordan hun skal løse dette. Om du "beordrer" henne til psykolog, vil det kanskje forsterke nettopp de negative følelsene du prøver å bekjempe.

Er det derimot bare slik at hun iblant trenger litt distanse og albuerom, bør du gi henne dette. Helt uten å mase eller forsøke å løse hennes problem. Gi henne den tiden og plassen hun trenger og stol på at hun kommer tilbake til deg. Ikke gi henne det tilleggsproblem at det er et problem for deg at hun har et problem...

;-)

Det kan hende at løsningen er så enkel og så vanskelig som at du står fjellstøtt og trygt samme hvor mye hun vakler. At du gir henne tid, smil og uanstrengt, upanisk omsorg. Viser at du stoler på henne selv om hun ikke stoler på seg selv. Viser at du har klippetrod på forholdet både i storm og stille.

Få ting kan reparere vond fortid som gode erfaringer. Vær der for henne, men ikke synk ned i hengemyra sammen med henne.

mvh