Shova Skrevet 21. november 2009 Del Skrevet 21. november 2009 Min datters venn på 19 år har begått selvmord. Det er så utrolig tragisk. Hun er 16 år. Hva gjør/sier man til henne? Er det noen forhåndsregler man må ta? Jeg ble så oppskaket selv, at jeg vet ikke om jeg var stort til nytte for henne. Han sa ofte til henne, at han bestandig kjørte så forsiktig, når andre var med i bilen, men når han kjørte alene var det ikke så farlig...Han kjørte seg ikke ihjel, men kan hun ha skyldfølelse for ikke å oppfatte dette som en alvorlig trussel? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Helmi Skrevet 21. november 2009 Del Skrevet 21. november 2009 Dette var trist å lese... Jeg foreslår at du tar en titt på sidene til LEVE http://www.levenorge.no/ Klikker du på "Til deg som har mistet noen i selvmord", kan du lese en god og informativ brosjyre om det å miste noen i selvmord. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Shova Skrevet 21. november 2009 Forfatter Del Skrevet 21. november 2009 Dette var trist å lese... Jeg foreslår at du tar en titt på sidene til LEVE http://www.levenorge.no/ Klikker du på "Til deg som har mistet noen i selvmord", kan du lese en god og informativ brosjyre om det å miste noen i selvmord. Tusen, tusen takk for flott link. Så utrolig mye man har lyst til å vite med sikkerhet, og så lite man kan vite. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Axcia Skrevet 21. november 2009 Del Skrevet 21. november 2009 Dette er veldig traumatisk. Det viktigste er å være der for henne, og la henne prate om dette. Be hjem vennegjengen, gjerne sammen med foreldre, og snakk sammen. Arrangeres minnestund? I så fall er det smart at noen voksne også følger ungdommene som sørger. Jeg skjønte ikke helt det siste avsnittet. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest trist jente Skrevet 21. november 2009 Del Skrevet 21. november 2009 Uff så grusomt. Vær der for henne. Ikke vær redd for å ta opp temaet. Ikke la det bli et ikke-tema. Det kan komme reaksjoner med en gang og det kan komme reaksjoner i ettertid. Vis at dere tåler å høre. En nær venn av meg tok nylig livet sitt. For meg har det hjulpet å snakke om det. Om igjen og om igjen. Jeg sitter igjen med stor skyldfølelse, til tross for at alle sier at jeg ikke kunne gjort mer enn jeg gjorde. Begynner på ett nivå nå å forstå det med hodet, men ikke med følelsene. Skyldfølelsen er likevel sterk. Å si at han kjører forsiktigere når andre er i bilen ville jeg sett på som et helt vanlig utsagn. Er jo vanlig at man kjører forsiktigere med passasjerer enn uten (har hørt flere si at de kjører mindre forsiktig uten passasjerer - aldri tatt det som noen selvmordsadvarsel). Hun har ingen grunn til å føle skyld for dette. Men det er ikke alltid fornuft og følelser er på samme lag. Ikke vær redd for å spørre om hun føler skyld. Men ikke åpne opp for å ta opp temaer dere ikke kan romme. Om dere åpner for å snakke om det så vit at dere tåler det. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest så skyldfølelse er veldig vanlig Skrevet 22. november 2009 Del Skrevet 22. november 2009 Jeg mistet et nært familiemedlem ganske brått på grunn av hjertestans da jeg var yngre. På sykehuset fikk vi pårørende snakke med en psykolog, og jeg husker han sat at i 90 prosent av tilfellene ved bråe dødsfall sitter det mennesker rundt med skyldfølelse. Om ikke får dødsfallet, så kan det være ting en har sagt og gjort. At en ikke brydde seg nok o.s.v... 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest deprimert58 Skrevet 24. november 2009 Del Skrevet 24. november 2009 Å kjøre for fort når man er alene er ikke i seg selv en trussel om selvmord. Jeg har vraket 2 biler og kjørt for fort i snart 30 år,men bare fått 3-4 fartsbøter. Jeg er 51 år og mener selv at det ikke er noen sammenheng.Jeg er også deprimert,men ville ha valgt andre metoder hvis det var det jeg ville. Man må selv ta ansvar for sitt liv selv om man bare er 19 år.Er man 16 kan man ikke ta ansvar for hva andre gjør,selv ikke nære venner. Man kjenner ikke sine nærmestes inneste tanker,selv ikke innen familie. Selv søsken kan ha de inneste tanker ingen andre vet om.Prøv bare å trøste så godt du kan og sørg for å være i nærheten så mye du kan.Støtt henne selv om hun bare vil være hjemme på rommet sitt og spille musikk. Varer det over 3 mnd ta kontakt med psykolog eller prest. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.