Greit eller ikke?

[Gjest ikkesignaturalltid]

Dere har felles økonomi.

Din partner forteller h*n skal til tannlege. Greit nok, du kommentere det ikke. Så kommer h*n hjem og forteller at tannlegeregningen er på 20000 kr. Jeg sa lite på det (hva ville du gjort?). Vi diskuterte det ikke videre.

Du overhører så en samtale mellom din partner og andre, og får på den måten vite at neste steg i behandlingen koster 25000 kr. Dette har din partner ikke nevnt for deg. Du hører også din partner forklare sin samtalepartner at dette kan vi ta lån på.... igjen uten at du som ektefelle har vært med i avgjørelsen.

Vet ikke om jeg skal ta det opp. Vil ikke være vanskelig. Hva ville du gjort?

[blanke ark]

Hvis det er nødvendig for at tennene skal være i noenlunde stand, så hadde jeg ikke nølt med å være med å betale. Hvis det er kosmetisk, så hadde jeg tatt det opp med partneren min om det virkelig var nødvendig. Særlig om vi hadde hatt dårlig råd.

Vi var skinnblakke, nyutdanna da mannen min måtte ha en omfattende renovasjon i tanngarden. Det kosta omtrent det du antyder, oppjustert til dagens priser. Og det var verd hver krone. Men om han hadde kommet hjem i dag og sagt at han ville bruke nærmere 50.000 på porselensskall for å se bedre ut, da hadde han nok fått høre det, ja. Selv om det er uproblematisk reint økonomisk sett.

[Gjest skjønner ikke sånt]

Det er naturlig å snakke sammen om alle store utlegg. Hvorfor holder han det hemmelig?

[frosken]

Jeg villle aldri ha protestert på å være med å dekke tannlegeutgifter om vi hadde felles økonomi, men jeg ville reagert på at han ikke fortalte om hva tannlegen hadde forespeilet ham av utgifter.

[Lillemus]

Med mindre økonomien er virkelig skrapet og dere har problemer med å få det til å gå rundt hver mnd så hadde jeg ikke sagt noe på dette - altså selve summene, han kunne jo godt fortalt det hele med en gang da.

Han må jo nesten få ta skikkelig vare på tennene sine, de er en stor og viktig del av den totalt helsa de også.

[Gjest J31!]

Jeg ville tatt det opp fordi du og ingen andre er den rette til å diskutere dette med. Iallfall når det er snakk om så mye penger.

[Gjest majas mamma]

Dette hørtes da ut som noen enorme summer for tannbehandling? Men det er jo klart at man må ta den behandlingen man trenger. Men syns jo det ville være naturlig å ta med partner på råd når det dreier seg om sånne summer.

[Liliaceae]

Jeg hadde nå vist interesse for hva tannlegen har gjort, om det er lagt planer for videre behandling? Da kommer dere jo naturlig nok inn på kostnadene også, som dere bør være sammen om å dekke, synes nå jeg...

Tannbehandling er like viktig som annen behandling på kroppen, så jeg ville ikke blitt sur av den grunn.

Men jeg ville ha ønsket å vite, uansett om økonomien er felles eller ikke. Det har med åpenhet i forholdet og å dele bekymringer og hverdagen med hverandre. Hvis man har dårlig råd, kan man i fellesskap finne ut av hvordan man løser det når en stor tannlegeregning kommer på toppen..

[Gjest Signatura]

Jeg ville selvfølgelig tatt det opp! Ikke for å være vanskelig, men jeg ville jo vært interessert i hvor dyrt dette var forespeilet å bli, hva behandlingen gikk ut på og hvordan vi skulle finansiere det. Rart dere ikke snakket om dette da han kom hjem etter første runde, spurte du ikke om han var ferdig, og fortalte han ikke at det var han ikke? Uansett ville jeg snakket om det nå, uten å være sur eller noe, bare helt saklig om dette med lån osv.

[Gjest Kayia]

''Dere har felles økonomi. Din partner forteller h*n skal til tannlege. (...) tannlegeregningen er på 20000 kr. Jeg sa lite på det (hva ville du gjort?). Vi diskuterte det ikke videre.'' Vi ville snakket om dette, uavhengig av om det var mine eller hans tenner. Det ville ikke betydd at det var et problem, men alle større utgifter nevnes i plenum her i huset. (I går fikk jr iPhone feks - naturlig at sambo ringer og meddeler sum og abonnement før han drar kort, selv om jeg ikke mente så mye om det).

''Du overhører så en samtale mellom din partner og andre, og får på den måten vite at neste steg i behandlingen koster 25000 kr. Dette har din partner ikke nevnt for deg.'' Det er en sum jeg syns det er naturlig å nevne gitt...

''Du hører også din partner forklare sin samtalepartner at dette kan vi ta lån på.... igjen uten at du som ektefelle har vært med i avgjørelsen.Vet ikke om jeg skal ta det opp. Vil ikke være vanskelig. Hva ville du gjort?'' Jeg syns ikke du er vanskelig om du vil vite hvorfor du skal øke din andel av fellesgjeld med 12.500,- ;-)

Når det er snakk om summer som dette ønsker jeg å bli informert - kanskje vet jeg om noen som kunne tilby samme tjeneste for mindre enn 25' også?

[Gjest Elextra]

Kan ikke se at regningene og utleggene som sådan er noe å diskutere; jeg regner med det er snakk om nødvendig behandling og ikke kosmetiske grep.

Han kvier seg vel for å ta det opp med deg på grunn av beløpenes størrelse, men det burde han selvfølgelig gjøre.

Når du først vet det, bør du vel spørre hvordan det går, og evt. invitere til at han forteller om de totale utgiftene. Forhåpentlig vil det da komme for en dag, og dere kan snakke om hvordan dere skal finansiere det, om dere ikke har pengene.

[Speak]

Tannlege er en nødvendighet!!! At han ikke har sagt noe er sikkert fordi du reagerte på den første regningen.

[løvinne71]

Helt ærlig, så synes jeg ikke at såpass store utgifter til "personlig formål" har noe med felles-økonomi å gjøre.

I mine øyne er fellesøkonomi det at man deler på utgifter som gjelder felles investeringer / eiendeler (bolig, innbo) og andre ting somm angår hele husstanden. Dvs utgifter til lån, strøm, mat, ferier og annet felles forbruk.

Jeg synes ikke det er noen selvfølge at store, private utgifter skal dekkes av felleskapet. Enten det dreier seg om påtvungne utgifter (f.eks tannlege) eller selvvalgte utgifter som f.eks en dyr hobby, reise, eller et innkjøp som hovedsakelig er til glede og nytte for den ene det gjelder.

Hvor grensen går, blir jo opp til hver enkelt husstand å avgjøre selv. Og det må kanskje vurderes utifra hvor mye hver enkelt ellers bidrar med, og hvor god økonomi man har generellt.

[Glimtipper]

Helt ærlig, så synes jeg ikke at såpass store utgifter til "personlig formål" har noe med felles-økonomi å gjøre.

I mine øyne er fellesøkonomi det at man deler på utgifter som gjelder felles investeringer / eiendeler (bolig, innbo) og andre ting somm angår hele husstanden. Dvs utgifter til lån, strøm, mat, ferier og annet felles forbruk.

Jeg synes ikke det er noen selvfølge at store, private utgifter skal dekkes av felleskapet. Enten det dreier seg om påtvungne utgifter (f.eks tannlege) eller selvvalgte utgifter som f.eks en dyr hobby, reise, eller et innkjøp som hovedsakelig er til glede og nytte for den ene det gjelder.

Hvor grensen går, blir jo opp til hver enkelt husstand å avgjøre selv. Og det må kanskje vurderes utifra hvor mye hver enkelt ellers bidrar med, og hvor god økonomi man har generellt.

Nå er vi mange hvor "felles økonomi" betyr nettopp det. Man har ikke private penger, man har tilgang til alle kontoer og alt av innkjøp/utgifter avtales som par.

[....AV]

''Din partner forteller h*n skal til tannlege. Greit nok, du kommentere det ikke. Så kommer h*n hjem og forteller at tannlegeregningen er på 20000 kr. Jeg sa lite på det (hva ville du gjort?). Vi diskuterte det ikke videre.''

Vi ville nok for det første snakket om hvorfor han skulle til tannlegen. Etterpå hadde vi nok snakket om hva som hadde blitt gjort og i den forbindelse om noe mer skulle gjøres. Hvis ikke han hadde sagt noe selv, noe han antagelig hadde gjort, hadde jeg spurt. Det er jo da naturlig å komme inn på pris.

[løvinne71]

Nå er vi mange hvor "felles økonomi" betyr nettopp det. Man har ikke private penger, man har tilgang til alle kontoer og alt av innkjøp/utgifter avtales som par.

Høres fryktelig slitsomt ut synes jeg.

Jeg liker å ha en lønnskonto som kun jeg har tilgang til, og hvor jeg til enhver tid har en viss oversikt over hva som går inn/ut.

Hadde ikke passet for meg å måtte "avtale" alle innkjøp/forbruk som gjaldt meg selv eller hobbyen min.

Vi bidrar begge to til familiens fellesutgifter og har en felleskonto til regninger. Men vi har separate lån som vi betjener hver for oss, (siden han også har lån på en båt) og vi har hver vår lønnskonto og betaler "private" utgifter hver for oss.

Denne ordningen passer meg veldig bra.

Men selvsagt bidrar vi for hverandre hvis det er behov.

[Gjest ikkesignaturalltid]

Han er egenrådig og styrer som om han var enslig.

Jeg synes selvsagt tannlege behandling er viktig. Stusser bare litt på å ikke få vite noe om kostnader/planer etc.

Samtidig er jeg vant til å ikke bli informert- så jeg lurte litt på hva som er vanlig blant "folk flest"

Kan jo for eksempel få vite fra naboen at min mann og jeg skal har kjøpt ytterdør eller vindu som skal skiftes. Eller at vi får fliser på her eller der.

Eller jeg står med ferdiglaget middag til vanlig tid- og så dukker han ikke opp før et par-tre timer senere. Selvfølgelig uten å gi beskjed.

Eller han sier han skal handle sent en ettermiddag. Og borte blir han. Dersom jeg etterlyser han etter 5-6 timer, så forteller han at han her hos kompis.

*hjertesukk*

Ja, jeg har forsøkt si noe. Men da er det jeg som er vanskelig og masete og bare gnager og gnager om de der tingene.

Jeg vil jo at vi begge skal ha luft under vingene selv om vi er i lag. Men jeg lurer nesten på om ting bikker litt over her.

[Glimtipper]

Høres fryktelig slitsomt ut synes jeg.

Jeg liker å ha en lønnskonto som kun jeg har tilgang til, og hvor jeg til enhver tid har en viss oversikt over hva som går inn/ut.

Hadde ikke passet for meg å måtte "avtale" alle innkjøp/forbruk som gjaldt meg selv eller hobbyen min.

Vi bidrar begge to til familiens fellesutgifter og har en felleskonto til regninger. Men vi har separate lån som vi betjener hver for oss, (siden han også har lån på en båt) og vi har hver vår lønnskonto og betaler "private" utgifter hver for oss.

Denne ordningen passer meg veldig bra.

Men selvsagt bidrar vi for hverandre hvis det er behov.

Det er fint det passer dere, jeg bare kommenterte det i forhold til forslaget ditt om at dette skulle gå inn under "privat" og ikke felles. Jeg ville bare påpeke at det er mulig det ikke finnes noe som heter "privat"

Vi har kun en konto (bortsett fra en norsk konto jeg har). Til og fra den går alt av utgifter, også til hobby. Men det meste klareres først, med mindre det er typen "sminke, 100 kroner" eller "spandere lunsj på kollega, 200 kroner". Vi trives slik

[PieLill]

Om tannlegebehandlingen er så viktig at de høye utgiftene kan forsvares, tar jeg ikke stilling til.

Framgangsmåten hans ville fått meg til å fly i flint. Slikt skal man diskutere og være enig om på forhånd. Man må som alltid vurdere, prioritere og saldere. Kan noe av behandlingen utsette, gjøres billigere. Han har ingen rett til å frata deg kontroll over din egen økonomi.

Det blir ikke bedre av at han diskuterer med utenforstående før deg.

mvh

[PieLill]

Høres fryktelig slitsomt ut synes jeg.

Jeg liker å ha en lønnskonto som kun jeg har tilgang til, og hvor jeg til enhver tid har en viss oversikt over hva som går inn/ut.

Hadde ikke passet for meg å måtte "avtale" alle innkjøp/forbruk som gjaldt meg selv eller hobbyen min.

Vi bidrar begge to til familiens fellesutgifter og har en felleskonto til regninger. Men vi har separate lån som vi betjener hver for oss, (siden han også har lån på en båt) og vi har hver vår lønnskonto og betaler "private" utgifter hver for oss.

Denne ordningen passer meg veldig bra.

Men selvsagt bidrar vi for hverandre hvis det er behov.

Jeg hadde syntes det var et skikkelig pes å skulle holde styr på ditt og mitt i små og store ting.

Vi har vhver vår bankkonto, men om det kniper er det ikke snakk om ditt eller mitt, men hvilken konto vi skal ta av.

Vi har egne kontoer for regningsbetaling og sparing. Det funker best for oss.

I de små tingene spør vi selvsagt ikke hverandre. Men når det kommer til større utgifter er det _våre_ penger som går. Derfor er vi nødt til å bli enige.

For oss er dette den beste løsningen. Vi synes det er bare pes og skulle holde styr på ditt og mitt.

mvh