Psykologen min...

[Gjest klienten28]

Har dere som går i terapi hatt besøk av behandleren hjemme?

Min var her i dag og spiste middag sammen med meg. Koslig det, men litt merkelig setting.

[bibben]

Jeg har hatt besøk av psykologen min flere ganger i fritiden. Vi har også spist sammen. Jeg har syntes at det har vært veldig hyggelig.

Nå i ettertid ser jeg at dette ikke var noe særlig heldig for meg. Jeg fikk et altfor nært og vennskapelig forhold til min behandler. Vi tilbrakte veldig mye tid sammen.

Det å løsrive seg fra dette menneske som jeg kom altfor, altfor nær var et helvete!

[Gjest klienten28]

Jeg har hatt besøk av psykologen min flere ganger i fritiden. Vi har også spist sammen. Jeg har syntes at det har vært veldig hyggelig.

Nå i ettertid ser jeg at dette ikke var noe særlig heldig for meg. Jeg fikk et altfor nært og vennskapelig forhold til min behandler. Vi tilbrakte veldig mye tid sammen.

Det å løsrive seg fra dette menneske som jeg kom altfor, altfor nær var et helvete!

Har vært i lignende situasjoner før.... og som du opplevde jeg også at det tok 2 år å komme seg over vedkommende. Derfor er jeg livredd det skal skje igjen. Samtidig så kom han i dag fordi han hadde et møte i kommunen jeg bor i og dermed gikk den faste timen ut....

Å siden jeg skulle lage meg mat og regnet med at han også var sulten, laget jeg til han også. Noe han satte pris på tydligvis...

[Gjest Istapp]

Synes ikke det hørtes bra ut,jeg hadde ikke likt det ihvertfall.

[bibben]

Har vært i lignende situasjoner før.... og som du opplevde jeg også at det tok 2 år å komme seg over vedkommende. Derfor er jeg livredd det skal skje igjen. Samtidig så kom han i dag fordi han hadde et møte i kommunen jeg bor i og dermed gikk den faste timen ut....

Å siden jeg skulle lage meg mat og regnet med at han også var sulten, laget jeg til han også. Noe han satte pris på tydligvis...

Jeg brukte også en hel del år til å gjøre ting som jeg visste at psykologen min ville like.

Nå som jeg ser tilbake på det så bare grøsser jeg. Det er skremmende hvor sterkt tilknyttet man kan bli til et annet menneske i en slik posisjon. Alle mine tanker kretset rundt psykologen min.

Å slutte hos psykologen min var en forferdelig vond prosess. Jeg blir bare fortvilet når jeg tenker på det.

[jassy]

Har vært i lignende situasjoner før.... og som du opplevde jeg også at det tok 2 år å komme seg over vedkommende. Derfor er jeg livredd det skal skje igjen. Samtidig så kom han i dag fordi han hadde et møte i kommunen jeg bor i og dermed gikk den faste timen ut....

Å siden jeg skulle lage meg mat og regnet med at han også var sulten, laget jeg til han også. Noe han satte pris på tydligvis...

Psykologen burde ikke oppsøkt deg, det er helt klart!! Du på din side burde ikke invitert på mat, når dette først skjedde. Lærte du ikke noe sist gang som du kunne dra nytte av nå?

Tror desverre at fundamentet for god terapautisk behandling i er brutt, og at du bør avslutte terapien selv om det er vondt.

[Lillemus]

Jeg synes det høres helt feil ut at en behandler skal komme hjem til en klient og spise middag... Uprofesjonelt og galt.

[Gjest klienten28]

Jeg brukte også en hel del år til å gjøre ting som jeg visste at psykologen min ville like.

Nå som jeg ser tilbake på det så bare grøsser jeg. Det er skremmende hvor sterkt tilknyttet man kan bli til et annet menneske i en slik posisjon. Alle mine tanker kretset rundt psykologen min.

Å slutte hos psykologen min var en forferdelig vond prosess. Jeg blir bare fortvilet når jeg tenker på det.

Var det du selv eller psykologen som avsluttet kontakten da?

Jeg var sulten... følte det bare var vanlig folkeskikk å spørre om han også ville ha mat...

Jeg føler meg ikke så avhengig av denne psykologen egentlig... Gjør meg ingenting å hoppe over en time, eller at han tok seg 3 måneder sommerferie... Men samtidig har han erklært seg tilgjengelig til alle døgnets tider. Har snakket med han på natten når jeg har vært i fult opprør.

Bestevennen min har spurt meg hvorfor alle profesjonelle i hjelpeapparatet legger seg slik i selen for meg... og jeg har ikke noe godt svar. Fastlegen min kjørte meg hjem etter en time for ca. en måned siden fordi bilen min var ødelagt. En annen pleier har gitt meg penger og klær som datteren hadde vokst ut av... Men det er ikke noe jeg ber om. Det er de som tilbyr meg det. Jeg er veldig takknemlig for "ekstraservicen". Men føler legen min er mest proff av alle. Han bretter ikke ut om privatlivet sitt, gir meg ikke materalistiske ting eller klemmer.

Min forrige psykolog gikk det virkelig over styr med. Kom stadig med gaver, tok meg med på turer, hadde daglig kontakt... men så var det som hun ble lei, og hun begynte å love ting som aldri ble holdt. Dermed kuttet jeg henne helt ut så godt jeg kunne.

Men om jeg skal avslutte alle disse relasjonene, så har jeg jo ingen igjen :-/

Hvorfor blir det slik? Har hørt at jeg er en veldig ærlig og sårbar sjel.... Har vært maks uheldig i livet og føler på en måte at det er et slags "beskyttelsesinstinkt" som trer fram i disse menneskene... Hva tror du om det?

[mariaflyfly]

Jeg synes det høres helt feil ut at en behandler skal komme hjem til en klient og spise middag... Uprofesjonelt og galt.

''Uprofesjonelt og galt.''

Helt enig.

[jassy]

Hva ville/vil du selv da?? Spørsmålene må du stille deg selv. Du skal ikke behage psykologen. Lytt til det du sier i terapien, og lær av det. Psykologen er en liten støtte, jobbe skal du gjøre selv!

[frosken]

Var det du selv eller psykologen som avsluttet kontakten da?

Jeg var sulten... følte det bare var vanlig folkeskikk å spørre om han også ville ha mat...

Jeg føler meg ikke så avhengig av denne psykologen egentlig... Gjør meg ingenting å hoppe over en time, eller at han tok seg 3 måneder sommerferie... Men samtidig har han erklært seg tilgjengelig til alle døgnets tider. Har snakket med han på natten når jeg har vært i fult opprør.

Bestevennen min har spurt meg hvorfor alle profesjonelle i hjelpeapparatet legger seg slik i selen for meg... og jeg har ikke noe godt svar. Fastlegen min kjørte meg hjem etter en time for ca. en måned siden fordi bilen min var ødelagt. En annen pleier har gitt meg penger og klær som datteren hadde vokst ut av... Men det er ikke noe jeg ber om. Det er de som tilbyr meg det. Jeg er veldig takknemlig for "ekstraservicen". Men føler legen min er mest proff av alle. Han bretter ikke ut om privatlivet sitt, gir meg ikke materalistiske ting eller klemmer.

Min forrige psykolog gikk det virkelig over styr med. Kom stadig med gaver, tok meg med på turer, hadde daglig kontakt... men så var det som hun ble lei, og hun begynte å love ting som aldri ble holdt. Dermed kuttet jeg henne helt ut så godt jeg kunne.

Men om jeg skal avslutte alle disse relasjonene, så har jeg jo ingen igjen :-/

Hvorfor blir det slik? Har hørt at jeg er en veldig ærlig og sårbar sjel.... Har vært maks uheldig i livet og føler på en måte at det er et slags "beskyttelsesinstinkt" som trer fram i disse menneskene... Hva tror du om det?

Det er ofte de samme pasientene som i en fase snakker om "ekstraservice" som i andre faser forteller om ulike former for "misbruk" fra terapeuter.

[bibben]

Var det du selv eller psykologen som avsluttet kontakten da?

Jeg var sulten... følte det bare var vanlig folkeskikk å spørre om han også ville ha mat...

Jeg føler meg ikke så avhengig av denne psykologen egentlig... Gjør meg ingenting å hoppe over en time, eller at han tok seg 3 måneder sommerferie... Men samtidig har han erklært seg tilgjengelig til alle døgnets tider. Har snakket med han på natten når jeg har vært i fult opprør.

Bestevennen min har spurt meg hvorfor alle profesjonelle i hjelpeapparatet legger seg slik i selen for meg... og jeg har ikke noe godt svar. Fastlegen min kjørte meg hjem etter en time for ca. en måned siden fordi bilen min var ødelagt. En annen pleier har gitt meg penger og klær som datteren hadde vokst ut av... Men det er ikke noe jeg ber om. Det er de som tilbyr meg det. Jeg er veldig takknemlig for "ekstraservicen". Men føler legen min er mest proff av alle. Han bretter ikke ut om privatlivet sitt, gir meg ikke materalistiske ting eller klemmer.

Min forrige psykolog gikk det virkelig over styr med. Kom stadig med gaver, tok meg med på turer, hadde daglig kontakt... men så var det som hun ble lei, og hun begynte å love ting som aldri ble holdt. Dermed kuttet jeg henne helt ut så godt jeg kunne.

Men om jeg skal avslutte alle disse relasjonene, så har jeg jo ingen igjen :-/

Hvorfor blir det slik? Har hørt at jeg er en veldig ærlig og sårbar sjel.... Har vært maks uheldig i livet og føler på en måte at det er et slags "beskyttelsesinstinkt" som trer fram i disse menneskene... Hva tror du om det?

Etter påtrykk fra fornuftige mennesker rundt meg tok jeg selv initiativet til å avslutte behandlingen. Etter en årrekke med feilbehandling i denne merkelige relasjonen vi hadde utviklet, så reagerte noen av mine nærmeste som faktisk pushet meg til den avgjørelsen som nesten var umulig for meg å ta, nemlig den å forlate det for meg viktigste mennesket i livet mitt.

I motsetning til deg synes jeg opphold i behandlingen (ferier og. lign.) var veldig vanskelig å forholde meg til. Jeg telte dager og timer til jeg skulle se psykologen min igjen. Jeg hadde en helt egen tidsregning som sentrerte rundt behandlingstidspunktene eller møtene våre.

Jeg er enig med deg i at det var høflig å tilby psykologen din mat hvis han var på besøk og at du stod mitt i middagslagingen. Jeg ville klart gjort det samme. Min psykolog og jeg har spist mye lunsj sammen, men også andre måltider. Som regel har hun laget maten.

Jeg pleier, som deg, også å få gode relasjoner til andre rundt meg, så jeg forstår godt at man kan komme i slike situasjoner som dem du skisserer der behandlerne gjør litt uvanlige ting. Jeg har også opplevd det fra andre enn psykologen min. Jeg reagerer allikevel litt på all gavmildheten som er blitt deg til del. Det var temmelig omfattende med alle gavene, pengene og klær til barnet ditt. Om dette tenker jeg at du kanskje appellerer til omsorgsgenet i dine behandlere eller ”beskyttelsesinstinktet” som du skriver. Ja, for det må etter mitt skjønn være noe i forholdet til deg som gir dem noe. Kanskje det å få hjelpe deg booster selvfølelsen deres?

Veldig mange mennesker ser på slike relasjoner som dem vi diskuterer her som noe negativt og ”sykt”. Mye kan nok være destruktivt og skape mer sorg enn glede. Slik ble det i alle fall for meg. Jeg har i utgangspunktet ikke tenkt på at det var noe galt med denne relasjonen jeg hadde til min psykolog og som jeg til dels også har hatt med andre behandlere. Jeg tror noe av grunnen er at jeg kommer fra en familiekultur der det har vært vanlig at huslegen har hatt sosial og privat omgang med diverse familier i småsteder rundt om. Et legeektepar i familien hadde mange av sine pasienter som omgangsvenner. Det var faktisk vanlig før i tiden. Men kanskje kan det argumenteres for at det er en forskjell mellom psykolog og lege når det kommer til vennskap med pasienter.

Selv har jeg vært hjemme hos min fastlege en haug av ganger. Det har vært veldig hyggelig. Men jeg kjenner også nå på problemene jeg føler fordi jeg har lyst til å bytte fastlege. Det er litt vrient akkurat det der.

Vel, jeg har kanskje ikke svart så godt på det du spurte meg om, men dine innspill blåste liv i en del tanker jeg har hatt omkring dette tema og nå rant det visst bare ut av meg her jeg sitter og filosoferer over tastaturet.

Ha en fin kveld )

[Gjest klienten28]

Hva ville/vil du selv da?? Spørsmålene må du stille deg selv. Du skal ikke behage psykologen. Lytt til det du sier i terapien, og lær av det. Psykologen er en liten støtte, jobbe skal du gjøre selv!

Tror jeg har et enormt behov for å vite at noen er der når det virkelig trengs....

Henger sikkert med at jeg har følt meg knust i fillebiter, helt alene, full av skyldfølelse og veldig redd for mange ganger.

[Helmi]

Høres helt merkelig og helt feil ut. Jeg er egentlig ganske så sjokkert....

[Gjest klienten28]

Etter påtrykk fra fornuftige mennesker rundt meg tok jeg selv initiativet til å avslutte behandlingen. Etter en årrekke med feilbehandling i denne merkelige relasjonen vi hadde utviklet, så reagerte noen av mine nærmeste som faktisk pushet meg til den avgjørelsen som nesten var umulig for meg å ta, nemlig den å forlate det for meg viktigste mennesket i livet mitt.

I motsetning til deg synes jeg opphold i behandlingen (ferier og. lign.) var veldig vanskelig å forholde meg til. Jeg telte dager og timer til jeg skulle se psykologen min igjen. Jeg hadde en helt egen tidsregning som sentrerte rundt behandlingstidspunktene eller møtene våre.

Jeg er enig med deg i at det var høflig å tilby psykologen din mat hvis han var på besøk og at du stod mitt i middagslagingen. Jeg ville klart gjort det samme. Min psykolog og jeg har spist mye lunsj sammen, men også andre måltider. Som regel har hun laget maten.

Jeg pleier, som deg, også å få gode relasjoner til andre rundt meg, så jeg forstår godt at man kan komme i slike situasjoner som dem du skisserer der behandlerne gjør litt uvanlige ting. Jeg har også opplevd det fra andre enn psykologen min. Jeg reagerer allikevel litt på all gavmildheten som er blitt deg til del. Det var temmelig omfattende med alle gavene, pengene og klær til barnet ditt. Om dette tenker jeg at du kanskje appellerer til omsorgsgenet i dine behandlere eller ”beskyttelsesinstinktet” som du skriver. Ja, for det må etter mitt skjønn være noe i forholdet til deg som gir dem noe. Kanskje det å få hjelpe deg booster selvfølelsen deres?

Veldig mange mennesker ser på slike relasjoner som dem vi diskuterer her som noe negativt og ”sykt”. Mye kan nok være destruktivt og skape mer sorg enn glede. Slik ble det i alle fall for meg. Jeg har i utgangspunktet ikke tenkt på at det var noe galt med denne relasjonen jeg hadde til min psykolog og som jeg til dels også har hatt med andre behandlere. Jeg tror noe av grunnen er at jeg kommer fra en familiekultur der det har vært vanlig at huslegen har hatt sosial og privat omgang med diverse familier i småsteder rundt om. Et legeektepar i familien hadde mange av sine pasienter som omgangsvenner. Det var faktisk vanlig før i tiden. Men kanskje kan det argumenteres for at det er en forskjell mellom psykolog og lege når det kommer til vennskap med pasienter.

Selv har jeg vært hjemme hos min fastlege en haug av ganger. Det har vært veldig hyggelig. Men jeg kjenner også nå på problemene jeg føler fordi jeg har lyst til å bytte fastlege. Det er litt vrient akkurat det der.

Vel, jeg har kanskje ikke svart så godt på det du spurte meg om, men dine innspill blåste liv i en del tanker jeg har hatt omkring dette tema og nå rant det visst bare ut av meg her jeg sitter og filosoferer over tastaturet.

Ha en fin kveld )

Ja, kjente meg igjen i en del av dine erfaringer....

Noe av det verste jeg har opplevd to ganger er at jeg fikk et seksuellt forhold til folk i hjelpeapparatet. Det første varte i 10 år.... før en fullstendig kollaps der jeg endte på psykiatrisk. Så skjedde det samme der med en pleier som hadde jobbet der i nesten 20 år! Han sa opp stillingen sin i forbindelse med dette. Sa til meg at han ikke forsto hvordan han kunne gå over streken. det hadde vært så mange kvinnfolk som hadde prøvd seg på han. Å jeg blir sittendes å tenke. Hva f... gjør jeg feil? Jeg kan være hengiven, men jeg er absolutt ikke typen til å prøve å forføre menn....

[jassy]

Stikk fingeren i jorda, folkens...denne tråden er ikke troverdig lengre.

Det er to mennesker i terapi, klienten og terapauten. Begge skal føle at de har noe gi til hverandre. En tredje faktor terapirommet!!! BRUK DET!!!! Kaffeslaberas og middagsselskap på nærmeste kafe, hører ikke til terapi!!! BASTA!! Da er det sagt!!!!

Du får rette meg NHD, om det er nødvendig.

[bibben]

Stikk fingeren i jorda, folkens...denne tråden er ikke troverdig lengre.

Det er to mennesker i terapi, klienten og terapauten. Begge skal føle at de har noe gi til hverandre. En tredje faktor terapirommet!!! BRUK DET!!!! Kaffeslaberas og middagsselskap på nærmeste kafe, hører ikke til terapi!!! BASTA!! Da er det sagt!!!!

Du får rette meg NHD, om det er nødvendig.

''...denne tråden er ikke troverdig lengre.''

???

Hva er det som ikke er troverdig i tråden? Og ønsker du i tilfellet også NHDs uttalelse på hvorvidt det er troverdig at slike relasjoner kan oppstå?

Avisene er i disse dager fulle av eksempler på ulike former for overgrep i relasjon til den katolske kirke. Dertil overgrep psykisk utviklingshemmede har blitt utsatt for av folk i hjelpeapparatet.

I alle lag der det er en maktubalanse ser man eksempler på fysiske, psykiske og seksuelle overgrep. Intet nytt under solen i grunnen.

Det er mulig jeg misforsto det du skrev, men jeg fikk inntrykk av at du ikke tenker det er mulig at en terapeut og en klient kan havne i en ondsirkel av maktovergrep og sykelig skadelig tilknytning.

[Gjest togli]

Stikk fingeren i jorda, folkens...denne tråden er ikke troverdig lengre.

Det er to mennesker i terapi, klienten og terapauten. Begge skal føle at de har noe gi til hverandre. En tredje faktor terapirommet!!! BRUK DET!!!! Kaffeslaberas og middagsselskap på nærmeste kafe, hører ikke til terapi!!! BASTA!! Da er det sagt!!!!

Du får rette meg NHD, om det er nødvendig.

Den kan være troverdig... Jeg vet om en som skilte seg fra mannen sin og ble sammen med psykologen hun hadde gått til (avsluttet det "formelle" forholdet for å ta det et steg videre...).

[Gjest klienten28]

''...denne tråden er ikke troverdig lengre.''

???

Hva er det som ikke er troverdig i tråden? Og ønsker du i tilfellet også NHDs uttalelse på hvorvidt det er troverdig at slike relasjoner kan oppstå?

Avisene er i disse dager fulle av eksempler på ulike former for overgrep i relasjon til den katolske kirke. Dertil overgrep psykisk utviklingshemmede har blitt utsatt for av folk i hjelpeapparatet.

I alle lag der det er en maktubalanse ser man eksempler på fysiske, psykiske og seksuelle overgrep. Intet nytt under solen i grunnen.

Det er mulig jeg misforsto det du skrev, men jeg fikk inntrykk av at du ikke tenker det er mulig at en terapeut og en klient kan havne i en ondsirkel av maktovergrep og sykelig skadelig tilknytning.

Nesten slik jeg fikk lyst å møte deg på kafe :-) For du vet hva jeg snakker om. At andre mener dette ikke er troverdig driter jeg en lang mars i fordi jeg vet med mitt hjerte så vet jeg med meg selv at hvert en ord jeg sier er sant.

Virker som du havner i samme situasjoner som meg på en måte.... At du forstår meg....

Jeg klarte å kutte ut den psykologen jeg så som ekstrem... I likhet med du hadde opplevd. Men når de andre begynner å ligne samme mønsteret... hva da?

Her snakker vi om 5-6 personer som er i ansvarsgruppen min. Har vært hjemme med dem alle, untatt legen min....

På en måte gjør det godt, når en føler seg avhengig av andre, men på en annen måte har jeg erfart at det er nærmest livsfarlig og svært ødeleggendes når slike nære bånd må brytes.... Om NHD hadde komt inn her hadde han sagt "Fy og skam", men jeg føler du forstår bedre behovet, avhengigheten og samtidig hva som egentlig er best for en selv.

Å alt er en hårfin balanse. Hva tenker du om pleierenes "beskytellsesinstinkt"....?

Har du noen behandlere no som hjelper deg, uten denne "for nært-politikken" gjelder?

[Angustia]

''Har dere som går i terapi hatt besøk av behandleren hjemme?

Min var her i dag og spiste middag sammen med meg. Koslig det, men litt merkelig setting.''

Har ikke lest hele tråden og kjenner ikke omstendighetene dine, men dette høres svært usunt og uprofesjonelt ut fra terapeutens side (med mindre du bor i omsorgsbolig e.l.)...