År 2000 - et drittår

[Gjest blåveis]

Tenker på dette året; det har vært så dominert av problemer.

Mannen min ble deprimert, lukket og fortalte at han ikke ønsket å leve mer. Han hadde det helt jævlig. Jeg "stod på hodet" for å forsøke å hjelpe, men kunne bare vise at jeg var der for ham. Fikk ham til behandling, uten at det ble så mye bedre. Plutselig forandret han seg. Ble glad, kjærlig og absolutt ikke deprimert mer. Hvorfor? Jo han hadde forelsket seg. Jeg forsøkte å være forståelsesfull. Kastet ham ikke ut, ville la ham få finne ut av ting. En del av hans depresjon skyldes nok at han føler at livet har passert uten at han har "levet". Det var ikke like lett å være forståelsesfull i praksis som i teori. Etter flere måneder hvor jeg hadde forsøkt å finne løsninger (jeg mer enn vi) brøt han med henne. Dvs de treffes av og til og snakker som venner, men ikke mer, sier han... Av og til føler jeg meg som en idiot som tror på det han sier, men jeg forsøker så godt jeg kan. Mens dette stod på ble jeg selv ganske nedbrutt og selvtilliten fikk en skikkelig knekk. Nå går det bedre og vi dro på en ukes ferie uten barna. Det syntes vi vi hadde fortjent etter alt som har skjedd. Etter et par dager på ferie "gikk han i svart" igjen. Gråt og var helt nede. Ønsket ikke å leve mer. Fortalte at den eneste årsaken til at han lever er hensynet til meg og barna. Han snakket nesten ikke til meg på hele uken. Jeg spiste alene og forsøkte å være munter og blid, for ellers ville han bare bli enda mer deppa for at han hadde ødelagt ferien vår...

Når han er sammen med andre enn meg er han en hyggelig, likandes kar, prater og ser ut til å ha det bra. Sammen med meg er han stille og nedfor. Når han har det bra er han opptatt av at vi begge må ha frihet til å treffe andre mennesker, flirte og oppleve ting. Han forteller om venninner han har som han synes det er så ok å prate med (deriblant hun han hadde et forhold til tidligere). Han trener tre ganger i uka. Det er det eneste stedet hvor han føler at han er like bra som andre og føler seg vel, sier han. Det er der venninnene og kompisene er også. Jeg er aldri der. Det er en ukjent verden for meg. Han ønsker heller ikke at jeg blir med inn i den verdenen, den er hans.

Jeg forstår at han sliter med psyken. Jeg føler meg overflødig. Jeg føler at jeg bare er en støttende person han trenger av og til. Jeg er den han kan være taus og deppa hos. Den han ikke behøver å skjerpe seg hos.

Er jeg helt idiot som finner meg i dette? Er jeg slem som synes synd på meg selv oppi alt dette. Jeg er helt forvirra jeg!

[gyrken]

Du er IKKE slem! Du har holdt ut mye, og det er ikke rart du er forvirret og nedbrutt. Ærlig talt tror jeg det beste ville vært om du kunne løsrive deg litt fra denne mannen. Han bruker deg, trykker deg ned og oppfører seg ikke redelig i det hele tatt! Det virker på meg som om prioriteringene hans er helt gale, han burde prioritere deg og barna, ikke bruke alt sitt gode humør og overskudd på trening og venninner. Ærlig talt, dette trenger du ikke å finne deg i!

Jeg synes det er på tide at du stiller krav for din egen del. Du må hjelpe deg selv før du blir ødelagt! Han tar deg jo med i dragsuget, og det går ikke an, spesielt ikke siden dere har barn sammen! Du må sette grenser, og klarer han ikke å innordne seg synes jeg at du sterkt bør vurdere å i det minste å ta en pause fra denne mannen. Kanskje det er det som skal til for at dere begge skal komme ovenpå igjen, og kanskje det er det som skal til for at han skal gjenoppdage hva slags skatt han har i familien sin og deg. Kanskje han igjen kan lære å sette pris på deg. For det gjør han ikke nå! Nå bare bruker han deg!

At han ødelegger ferien og får DEG til å føle deg ansvarlig for at han ikke skal bli deppa over det også - vel, det høres ut som om han er ute etter å ødelegge deg om du spør meg. Helt utrolig egoistisk oppførsel er det!

Du må ta vare på deg selv, denne mannen er tydeligvis ikke interessert i det. Du har også behov, det virker som om du nesten har glemt dette i iveren etter å hjelpe mannen din. Jeg synes det virker som om du har gjort alt du kan for han, men det nytter ikke å hjelpe noen som ikke er interessert i å ta imot hjelpen..

[Gjest Huppetitt]

Du er IKKE slem! Du har holdt ut mye, og det er ikke rart du er forvirret og nedbrutt. Ærlig talt tror jeg det beste ville vært om du kunne løsrive deg litt fra denne mannen. Han bruker deg, trykker deg ned og oppfører seg ikke redelig i det hele tatt! Det virker på meg som om prioriteringene hans er helt gale, han burde prioritere deg og barna, ikke bruke alt sitt gode humør og overskudd på trening og venninner. Ærlig talt, dette trenger du ikke å finne deg i!

Jeg synes det er på tide at du stiller krav for din egen del. Du må hjelpe deg selv før du blir ødelagt! Han tar deg jo med i dragsuget, og det går ikke an, spesielt ikke siden dere har barn sammen! Du må sette grenser, og klarer han ikke å innordne seg synes jeg at du sterkt bør vurdere å i det minste å ta en pause fra denne mannen. Kanskje det er det som skal til for at dere begge skal komme ovenpå igjen, og kanskje det er det som skal til for at han skal gjenoppdage hva slags skatt han har i familien sin og deg. Kanskje han igjen kan lære å sette pris på deg. For det gjør han ikke nå! Nå bare bruker han deg!

At han ødelegger ferien og får DEG til å føle deg ansvarlig for at han ikke skal bli deppa over det også - vel, det høres ut som om han er ute etter å ødelegge deg om du spør meg. Helt utrolig egoistisk oppførsel er det!

Du må ta vare på deg selv, denne mannen er tydeligvis ikke interessert i det. Du har også behov, det virker som om du nesten har glemt dette i iveren etter å hjelpe mannen din. Jeg synes det virker som om du har gjort alt du kan for han, men det nytter ikke å hjelpe noen som ikke er interessert i å ta imot hjelpen..

Kjære Blåveis,

jeg skjønner så godt hvordan du har det. Du strekker deg og strekker deg for at familien skal ha det bra. Finner deg i en sur og deprimert mann, tolererer at han forelsker seg i andre, prøver å stole på ham når han sier det er slutt...

Jeg kjenner igjen så mye. Vi jenter gjør ofte alt for at mann og barn skal være fornøyde - og glemmer oss selv i det hele.

Det gjorde jeg, og takken var at han forelsket seg å grundig i en annen at han stakk. Vårt barn må nå pendle mellom to hjem. Jeg vet at det skal to mennesker til for en skilsmisse, men jeg føler at han aldri gadd å kjempe for oss. Det har jo din man kanskje prøvd?

Trøsten er at det går fremover etter hvert. I går flyttet han, i dag er huset nyvasket og fritt for "lukten av ham". Nå skal jeg nyte at jeg har fri resten av helgen, gå ut og ha det hyggelig. En pause er kanskje ikke så ille, likevel...

Det er kanskje nettopp det dere trenger også?

[oslogutt]

Kjære Blåveis,

jeg skjønner så godt hvordan du har det. Du strekker deg og strekker deg for at familien skal ha det bra. Finner deg i en sur og deprimert mann, tolererer at han forelsker seg i andre, prøver å stole på ham når han sier det er slutt...

Jeg kjenner igjen så mye. Vi jenter gjør ofte alt for at mann og barn skal være fornøyde - og glemmer oss selv i det hele.

Det gjorde jeg, og takken var at han forelsket seg å grundig i en annen at han stakk. Vårt barn må nå pendle mellom to hjem. Jeg vet at det skal to mennesker til for en skilsmisse, men jeg føler at han aldri gadd å kjempe for oss. Det har jo din man kanskje prøvd?

Trøsten er at det går fremover etter hvert. I går flyttet han, i dag er huset nyvasket og fritt for "lukten av ham". Nå skal jeg nyte at jeg har fri resten av helgen, gå ut og ha det hyggelig. En pause er kanskje ikke så ille, likevel...

Det er kanskje nettopp det dere trenger også?

Hei blåveis! Dette hørtes ikke greit ut nei. du har godtatt mer enn noen skulle trenge. Det du beskriver ligner mer på et mor / vanskelig barn forhold enn mann / dame forhold. Han gjør tydeligvis ikke mye for deg eller forholdet.

Hvorfor fortsetter du i forholdet? Er det fordi du er redd for konsekvensene hvis du bryter? Kommer han til å ta sitt eget liv? Det er skremmende nok, men kan ikke være grunn nok til å fortsette et forhold som mangler andre viktige verdier.

Det er viktig at vi tar vare på hverandre, men basis er at enhver tar ansvar for seg selv. Skulle mannen din senere ta sitt eget liv er det hans eget valg, ikke ditt. På samme måte er det hans ansvar å få til noe i livet sitt, som du skriver. Høyst sannsynlig vil han ikke gjøre ut det han truer med, uavhengig av hva du gjør.

Marker dine egne behov og grenser, gi beskjed om hva du kan og ikke kan gjøre for ham. Dette gjelder både om dere lever i forhold eller ikke.

Lykke til!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Det høres ut som om du er gift med to personer, en hjemme og en borte, i en og samme person. Historien din røper at du må ha et svært problematisk parforhold og samliv.

Dine reaksjoner har ingen ting med idioti å gjøre.

Slik jeg ser det er det heller et spørsmål hvordan du skal få til en forandring på din vanskelige livssituasjon.

Jeg ser at du har fått gode innspill fra flere. Kan jeg få komme med en oppfordring? Det er å be deg om å kontakte terapeut eller annen fagpeson for hjelp. Jeg tror du fortjener mer støtte og hjelp enn det som er mulig å få her på internett.

Når en er forvirret, er det nødvendig å stoppe opp, slik som du nå har gjort, men også å få hjelp. Jeg tror du trenger å snakke gjennom problemene du har med mannen din, og drøfte konsekvensenesom dette har for deg og barna.

Er du klar for å ta kontakt med en terapeut, lege eller psykolog?

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen

[Gjest alene inntil videre]

Hei! Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Kjæresten min ble skikkelig deprimert og ønsket ikke å leve lenger. Vi snakket mye sammen om hvordan han hadde det og følte det uten at det hjalp noe særlig. Prøvde å være der for han, men... Etter 1 1/2 år ble det for mye prat; Han ble rett og slett drittlei av å prate og prate om seg selv og sluttet med det. Og jeg følte meg lite verdsatt fordi han ikke ville prate. Lot mye bli min skyld. Vi ble tause begge to og alt så ut til å rakne. Jeg oppfordret han mange ganger til å kontakte psykolog, men han var ikke motivert. Det er nok et stort skritt for en mann å måtte innrømme at han ikke klarer seg og ikke helt vite hvorfor det blir slik.

Jeg synes dere skal ta en alvorlig prat hvor han må gi deg et svar på om han ønsker å være i forholdet, uavhengig av problemene han har fått (hvis du skjønner). Deretter må han/dere finne ut av hvordan hans depresjon kan løses. Det er nemlig ikke sikkert at den har noe med forholdet deres å gjøre?

Det at han forelsket seg og blomstret opp var nok bare en Kjærkommen utsettelse av problemene for hans del. Om du klarer, så forstå at dette ikke egentlig betyr noe for deres forhold.

Du må tenke over hvor dine grenser går og si ifra når de overkjøres. Hvis du har dine egne grenser, kan du kanskje tåle mye uten at det går utover din integritet.

Han MÅ søke psykologhjelp - og husk at det er ventetid! Fortell at han er såkalt "suicidal" (har selvmordstanker, så blir han kanskje prioritert.

Kjæresten min gikk til psykolog og det hjalp. Mitt under dette ble jeg gravid og for at vi ikke skulle dukke under begge to, har jeg valgt å bli alene inntil videre. Så får vi ta tiden til hjelp.

Lykke til!