Skravling

[tonie]

Inspirert av tråden under her:) Når er unger egentlig store nok til å holde munn når man for eksempel ser film? Vi sliter stort med å få husets sjuåring til å holde smella si når skravling ikke er ønsket. Han er en pratemaskin for å si det pent. Å, unnskyld, sier han når vi for n´te gang ber ham være stille. Så går det maks ti sekunder, og så har han glemt det. Han skravler på skolen, han skravler når han/vi ser på TV, han skravler videre selv om den han skravler med har forlatt rommet, han skravler i dusjen, han skravler i bilen og han skravler i søvne....

Hva gjør man med en unge som er så full av ord at de bare velter ut? Innføre faste skravletider? Beløninng for å holde munn? Skravlefri soner?

Og kan man forresten bruke lignende metoder med voksne skravlere...?

Han er veldig blid da, det skal han ha. Kvirrevitt!

[PieLill]

Tror det er viktig at han ikke får en opplevelse av at snakkesaligheten er en grunnleggende negativ egenskap. At han ikke behøver å endre sin grunnleggende personlighet, bare bli litt mer disiplinert og målrettet.

Om han stort sett snakker om positive ting, bør hans positivitet påskjønnes.

Det at han snakker i et sett, må ikke gjøre at man slutter å lytte aktivt til gutten når det trengs.

Kanskje det kan hjelpe med en bevisstgjøring på hvilke situasjoner det er folk hører etter å ikke.

Så trenger man masse tålmodighet. Slikt blir ofte bedre med årene.

mvh

[tonie]

Tror det er viktig at han ikke får en opplevelse av at snakkesaligheten er en grunnleggende negativ egenskap. At han ikke behøver å endre sin grunnleggende personlighet, bare bli litt mer disiplinert og målrettet.

Om han stort sett snakker om positive ting, bør hans positivitet påskjønnes.

Det at han snakker i et sett, må ikke gjøre at man slutter å lytte aktivt til gutten når det trengs.

Kanskje det kan hjelpe med en bevisstgjøring på hvilke situasjoner det er folk hører etter å ikke.

Så trenger man masse tålmodighet. Slikt blir ofte bedre med årene.

mvh

Takk for svar!

Ja, det tror jeg også er veien å gå, det er bare så vanskelig å få det til. Vi jobber med det hjemme, og skolen gjør det samme, men jeg kan ikke se at det hjelper i det hele tatt. Han skravler akkurat like mye etter et par år med bevisst jobbing med problemet. Han forstår, han er i grunnen enig i at det blir litt mye, men han glemmer seg i neste sekund.

Da han var mindre fikk han veldig mange positive tilbakemeldinger på at han var så blid, sosial, morsom og skravlete, og det tok han jo selvsagt som en oppfordring til å skravle på enda litt mer. Nå har væremåten satt seg virker det som. Vi burde nok tatt tak i det lenge før, det ser jeg nå.

Vi må vel bare fortsette som vi gjør og smøre oss med tålmodighet, antar jeg. Bevisstgjøring på når folk hører etter og ikke skal jeg prøve. Jeg håper virkelig han er en av dem som roer ned skravlinga med årene:)

[tonie]

Takk for svar!

Ja, det tror jeg også er veien å gå, det er bare så vanskelig å få det til. Vi jobber med det hjemme, og skolen gjør det samme, men jeg kan ikke se at det hjelper i det hele tatt. Han skravler akkurat like mye etter et par år med bevisst jobbing med problemet. Han forstår, han er i grunnen enig i at det blir litt mye, men han glemmer seg i neste sekund.

Da han var mindre fikk han veldig mange positive tilbakemeldinger på at han var så blid, sosial, morsom og skravlete, og det tok han jo selvsagt som en oppfordring til å skravle på enda litt mer. Nå har væremåten satt seg virker det som. Vi burde nok tatt tak i det lenge før, det ser jeg nå.

Vi må vel bare fortsette som vi gjør og smøre oss med tålmodighet, antar jeg. Bevisstgjøring på når folk hører etter og ikke skal jeg prøve. Jeg håper virkelig han er en av dem som roer ned skravlinga med årene:)

Hvis noen lurer på hvorfor jeg har postet dette på samliv har jeg virkelig ingen anelse:)

[PieLill]

Hvis noen lurer på hvorfor jeg har postet dette på samliv har jeg virkelig ingen anelse:)

;-)

mvh

[PieLill]

Takk for svar!

Ja, det tror jeg også er veien å gå, det er bare så vanskelig å få det til. Vi jobber med det hjemme, og skolen gjør det samme, men jeg kan ikke se at det hjelper i det hele tatt. Han skravler akkurat like mye etter et par år med bevisst jobbing med problemet. Han forstår, han er i grunnen enig i at det blir litt mye, men han glemmer seg i neste sekund.

Da han var mindre fikk han veldig mange positive tilbakemeldinger på at han var så blid, sosial, morsom og skravlete, og det tok han jo selvsagt som en oppfordring til å skravle på enda litt mer. Nå har væremåten satt seg virker det som. Vi burde nok tatt tak i det lenge før, det ser jeg nå.

Vi må vel bare fortsette som vi gjør og smøre oss med tålmodighet, antar jeg. Bevisstgjøring på når folk hører etter og ikke skal jeg prøve. Jeg håper virkelig han er en av dem som roer ned skravlinga med årene:)

Lykke til!

Gjentar man det bare ofte nok, går det som regel bedre etter hvert.

Omtrent som å lære barna den usigelig kompliserte operasjonen det er å henge ytterjakke på knaggen fremfor å miste den på gulvet midt foran døra.

;-)

mvh

[laban]

Hvis noen lurer på hvorfor jeg har postet dette på samliv har jeg virkelig ingen anelse:)

Det var nok fordi du ble inspirert av tråden rett under. Inspirasjonen kunne lett forsvunnet dersom du måtte skifte forum.

[tonie]

Det var nok fordi du ble inspirert av tråden rett under. Inspirasjonen kunne lett forsvunnet dersom du måtte skifte forum.

Det var nok sånn det gikk til:)

[black wealch]

Jeg har en gutt som var som din, en skikkelig ekstrem skravlekopp :-)

Han startet å prate tidlig, og elsket å prate med alle, naboen, butikkdama etc. Og gjerne eldre mennesker. Han fikk også masse positiv respons, da "alle" likte å prate med han. Vi hjemme blei litt mer sliten kan man si..

Han er tennåring nå, og er fortsatt god på å skravle, men har også lært seg å tie stille.

Jeg er egentlig litt misunnelig på evnen til å kunne prate i alle situasjoner. Skulle gjerne vært litt mer smalltalker..

[cathlin]

Gi han penn og papir? ;-)

Syns han høres kult ut forøvrig. Jeg er vennlig innstilt med folk som skravler med seg selv.

[AneM1365380603]

Tenåringene mine er stort sett flinke til å tie stilt når vi ser på tv. De minste har litt større problemer. De har så mange tanker i hodet som skal deles, og det er ikke alltid det dreier seg om det vi voksne er opptatt av. Jeg tror det går seg til

For meg er det ikke alltid pratet som er problemet. Det er like ofte alle bevegelsene de har. F eks er det mye dansing under Skal vi danse, og barna vil jo at vi skal se dem også.

Minstepia skravler også mye med seg selv. Hun har ofte rollespill med dukkene sine, og alle parter er aktive. Noen ganger krangler dukkene. I går lå jeg sløv i sofaen og så sport på tv. Hele tiden hørte jeg en klinkekule som trillet fram og tilbake. det var så irriterende, men jeg sa ikke noe. Hun lekte jo så fint alene, og jeg fikk faktisk lov til å ha sporten på. Vanligvis er hun beinhard å forhandle med når det kommer til valg av tv-kanal.

[AneM1365380603]

Glemte å si at det er viktig å sette grenser for når det ikke skal skravles. Jeg pleier å gi grei beskjed om at nå skal jeg f eks lese avisa, men etterpå er det greit å prate. Jeg er flink til å skryte til de minste når jeg er ferdig. "Så kjekt dere tok hensyn da jeg var i telefonen, eller leste avisa". De vet jeg alltid gir beskjed når jeg er ferdig, så da er de ikke så utålmodige.

De har også lært å respektere at jeg vil ha fred når hodetelefonene er på. Da henvender de seg til meg kun når det er viktig. Med fire unger har jeg vært nødt til å ha klare grenser. Alt de har på hjertet skal jo selvsagt innom meg.