Når bør det være ok sammen?

[Gjest Livemarie]

Jeg er 31 år, han 29 og vi har ingen barn. Vi har vært sammen i snart to år og bor hver for oss.

Nå begynner jeg å kjenne jeg på at jeg kunne tenkt meg å ta et skritt videre i forholdet og flytte sammen. Jeg savner og dele mer av hverdagen sammen med ham. Men det er stort sett jeg som bringer dette tema på bane. Han synes tydeligvis vi har det fint nok sånn som vi har det.

Jeg tenker vel at når vi har blitt såpass gamle, så er det vel mest naturlig å flytte sammen? Vi har jo ingen barn å ta hensyn til heller, og ser for meg at vi sikkert ønsker oss barn selv en dag.

Er forøvrig trygg på at det er meg han vil ha og at han elsker meg. Han er slik jeg ser det, bare litt egen på dette området her.

Hvilke tanker har dere rundt dette? Er jeg urimelig som begynner å stille litt krav til å flytte sammen eller er det faktisk mulig å leve sammen som kjærester hver for oss (også med barn)?

[Gjest Livemarie]

Ble helt uferdig og feil overskrift her, hehe

[Gjest Svarttrost]

Vel, jeg møtte mannen min da jeg var 29, vi flyttet sammen etter 5 måneder

[Gjest Elextra]

Vel, jeg møtte mannen min da jeg var 29, vi flyttet sammen etter 5 måneder

Jeg slo deg, vi flyttet sammen etter tre! ;P

Men sier ikke at det er malen og passer alle, altså.

[Gjest Elextra]

Det er jo slett ikke uvanlig å være sammen i flere år før man flytter sammen og evt. får barn. Noen ønsker jo heller hverken å flytte sammen og/eller få barn noen gang.

Jeg stusser litt over at tema samboerskap og barn ikke har vært oppe om dere har hatt fast forhold i over to år og er voksne. Synes du bør ha en ordentlig prat med din kjære. Ikke krev at han fastsetter dato for samboerskap, ekteskap og barn, men forsøk å avklar hvor han ser seg selv om et år, to eller tre.

[løvinne71]

Jeg synes det er helt naturlig at du ønsker en videreutvikling av forholdet nå som dere er såpass voksne, og har vært sammen såpass lenge.

Og det er jo den naturlige veien å gå for de aller fleste unge par som ønsker å satse på hverandre og stifte familie.

Det er sikkert "mulig" å være kjærester å ha barn sammen uten å bo sammen. Men det er absolutt ikke vanlig ( hvis det da ikke er jobb/familie situasjon eller andre ting som gjør det mest hensiktsmessig.)

Dette er jo heller ikke gunstig for evt barn som da må forholde seg til 2 hjem hvis de ikke "må", dessuten blir det jo unødvendig dyrt å betale på to boliger istedet for en.

Utifra hva du skriver, så høres det jo ut som dere har noenlunde samme mål for fremtiden, men at tids-aspektene antagelig er litt ulike.

En mann på 29 føler kanskje at han fortsatt har "god tid" med tanke på etablering og barn, mens du, som kvinne på 31, føler at det nå er "på tide" å komme igang.

Jeg har ikke annet råd enn at du må prøve å snakke seriøst med ham om dette. Og fortelle ham hvorfor det er viktig for deg å få avklart litt bedre hva som blir videreutviklingen i forholdet.

Be ham være ærlig på sine synspunkter, selvom disse ikke skulle samsvare med dine. Og be ham evt tenke igjennom disse tingene hvis han ikke har tatt stilling til det ennå.

Hvis det viser seg at han trenerer det å flytte sammen fordi han egentlig ikke ønsker familieliv og barn, ihvertfall ikke på veldig lenge,så bør du jo få vite hva du har å forholde deg til og gjøre dine valg utifra det.

[løvinne71]

Jeg slo deg, vi flyttet sammen etter tre! ;P

Men sier ikke at det er malen og passer alle, altså.

...og jeg slår dere begge. Flyttet sammen med han som nå er min mann, etter ca 2 måneder.

[Gjest Elextra]

...og jeg slår dere begge. Flyttet sammen med han som nå er min mann, etter ca 2 måneder.

''Flyttet sammen med han som nå er min mann, etter ca 2 måneder.

''

Ja, jeg har aldri skjønt meg på de som kategorisk sier at man må ha vært sammen i halvannet til to år (eller mer) for å kjenne noen godt nok til å flytte sammen eller gifte seg. Kanskje det gjelder i større grad om man er helt ung.

[Dorthe]

...og jeg slår dere begge. Flyttet sammen med han som nå er min mann, etter ca 2 måneder.

Tre uker ;o)

[Gjest Svarttrost]

Tre uker ;o)

Tror jeg må finne meg en ny en, og flytte sammen med ham første natta, for da vinner jeg! Hehe, har heldigvis ikke særlig til konkurranseinstinkt

Spøk til side - kast regler og normer over bord, når en har lett en stund kjenner en det fort når en møter den rette!

[Dorthe]

Tror jeg må finne meg en ny en, og flytte sammen med ham første natta, for da vinner jeg! Hehe, har heldigvis ikke særlig til konkurranseinstinkt

Spøk til side - kast regler og normer over bord, når en har lett en stund kjenner en det fort når en møter den rette!

Hehe, jeg har et par venninner som har gjort det og de har nå vært samboende/ gift i over 30 år. Så faktisk tror jeg ikke at lengden før man flytter sammen spiller noen rolle.

Vi holdt i sju år og to unger, vi hadde garantert blitt skilt uansett lengde på forhånd da det var omstendigheter vi ikke kunne styre over som gjorde at vi ble skilt og ikke har sett hverandre siden.

[løvinne71]

''Flyttet sammen med han som nå er min mann, etter ca 2 måneder.

''

Ja, jeg har aldri skjønt meg på de som kategorisk sier at man må ha vært sammen i halvannet til to år (eller mer) for å kjenne noen godt nok til å flytte sammen eller gifte seg. Kanskje det gjelder i større grad om man er helt ung.

Vi var 22 og 24 år, og hadde ingen barn eller andre ting å ta hensyn til.

I den alderen / situasjonen er det ofte nok at man er forelsket, dermed hopper man bare i det og ser hvordan det går...

Det var nok også omstendighetene som gjorde at det gikk så fort.

Jeg var på vei til å flytte ut av barndomshjemmet, og han bodde også hjemme hos moren etter brudd med en tidligere samboer.

Da broren, som leide hans leilighet, skulle flytte, så ble det mest naturlig at vi flyttet inn der sammen..