Hvordan er det å være innlagt?

[Gjest wellbutrin]

Jeg føler jeg har nådd veis ende i kampen. Jeg har ikke mer krefter, og må snart legge inn årene. Det gikk ikke bra med wellbutrinforsøket da jeg holdt på å spise meg i hjel, samt døset døgnet rundt. Ikke virker zoloften, og jeg er ikke i stand til å ta vare på meg selv. Jeg har ikke vært det på lenge, men det er grenser for hvor lenge foreldre kan steppe inn når det ikke kommer noen bedring. Per i dag tar de seg av meg. Jeg har vært alvorlig deprimert i snart ett år, og det blir ikke bedre. Jeg ser ingen annen utvei enn innleggelse, og jeg er så lei meg. Medisiner jeg prøver virker ikke. Jeg er mamma, og dette er ikke så beililig akkurat. Jeg tenker på at de kanskje kan prøve å gi meg elektrosjokk. Eller er det ikke håp for meg? Jeg er så redd for at jeg aldri vil bli bra. Jeg ønsker jo å leve av hele mitt hjerte, men ikke slik som dette. Dette livet er uutholdelig.

Og i morgen må jeg prøve å få til en innleggelse, men jeg snakket med fastlegen før helga, og han ringte dps. De skulle ta kontakt, men har ikke gjort det. På legevakten vet jeg at de ønsker at fastlegen skal ta seg av slikt... Men jeg er ikke i form til byråkrati. Jeg skulle ønske det fantes håp for meg, men det har gått så lang tid nå. Dette er skikkelig vondt. Jeg har ikke vært innlagt før. Kanskje ikke de kan hjelpe meg heller.

[Rosavina]

Si ja til innleggelse.

Hva kan en si..

Man er syk, man trenger ro og hvile. Støtte, en samtalepartner, utredning, oppstart med medisiner, fysisk undersøkelse av lege, blodprøver..

Man har litt aktivitet iform av enkle grupper med litt aktivitet, håndarbeid, turgrupper...

Man får mat til faste tider enten i fellesrom eller på rommet om man er dårlig..

Etterhvert søkte jeg ut i fellesrommene, ble litt kjent med de andre som var der, så tv.

Opplevde en følelse av samhold. Det er lov å le og tulle (mye ironi ), og man kan trekke seg tilbake om det blir nok.

Jeg trengte hvile, en nullstilling, utredning og oppstart av evt medisin.

Det ble satt igang terapi (som jeg fortsatte i etterpå).

Jeg fikk hjelp til å sove og tilsyn på natten.

Jeg ble skjermet fra flere inntrykk, noe jeg ikke ante jeg trengte.

Søvn og skjerming var det viktigste i første omgang..

Jeg ble imøtekommet på en mild og omsorgsfull måte, jeg opplevde stor forståelse uten å måtte si så mye..

Jeg var traumatisert og fikk diagnosen alvorlig deppresjon og Post Traumatisk Stress Syndrom.

Etterhvert som jeg ble bedre ble det litt kjedelig. Da begynte jeg å bevege meg litt ut med følge..

Etterhvert uten. Så var jeg litt hjemmepå ettermiddager, så i helgene..

Gradvis tok jeg tilbake føringen over det de daglidagse tingene i livet mitt.

Det kommer litt ann på hvor dårlig du er, hvilken avdelig, åpen eller lukket...

Å bli innlagt er noen ganger helt nødvendig.Er man syk så må man.

Enten det er fysisk eller psykisk.

[Gjest aner ikke hvordan det er]

Det beste du kan gjøre for deg selv nå er å ta en time-out. Starte på scratch. Så er du i trygge hender.

[Gjest illusjonen]

Gi innleggelse en sjanse!

Selv var jeg innlagt i fire uker og hadde stort utbytte av det.

Nå er det sikkert forskjellig fra sted til sted, men jeg fikk oppfølging av psykolog som veiledet meg i hvordan å leve med min lidelse og jeg hadde støttesamtaler med personalet.

Jeg fikk slappe av, jeg ble kjent med andre i samme situasjon, jeg fikk fysioterapi, jeg fikk drive med hobbyen min og jeg fikk hjelp til å sette opp en plan for fremtiden ++.

Og så hadde jeg et oppfølgingsopphold en måned etter utskrivelsen.

Lykke til!

[Gjest grumsa]

Å legge meg inn var faktisk noe av det beste og klokeste jeg noensinne har gjort for meg selv. Jeg var innlagt i drøye 4 mnd. Det var tøft valg å ta og fryktelig å måtte kapitulere helt, men helt klart verdt det.

[FGT]

Det å være innlagt kan bety så mange ting det da. Jeg var innlagt til utredning, men kag kunne gå å komme som jeg ville, bare jeg holdt avtaler men samtaler,tester osv, Men jeg var innlagr for det.