Uetisk av lege/psykiater?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan ta det opp med min behandler kanskje. Bare vil ikke dumme meg ut og fortelle om det, hvis jeg får høre at sånt bare er noe jeg må tåle.

Det er ikke noe en må tåle. På den annen side virker det svært overdimensjonert å gjøre en sak ut av dette i dag.

[Gjest Minner]

Det er ikke noe en må tåle. På den annen side virker det svært overdimensjonert å gjøre en sak ut av dette i dag.

Har ikke tenkt å gå til sak nei, har jo ingen bevis heller, så det ville vært meningsløst.

[Gjest winda]

Har ikke tenkt å gå til sak nei, har jo ingen bevis heller, så det ville vært meningsløst.

Slike ting, hvis man greier det, er det best å "parkere" et sted og tenke at man kan ikke endre på det likevel. Å grave i slike ting kan gjøre det mye verre. Selvsagt skal du få lov til å fortelle din "historie", men la det være med det. Lær deg heller teknikker som gjør at du kan konsentrere deg om livet ditt i dag og framover. Det er for ille at fortiden skal ødelegge for resten av ditt liv? Det står jo der helt ubrukt og du kan bruke det til det du vil :-)

[nitty-gritty]

Har ikke tenkt å gå til sak nei, har jo ingen bevis heller, så det ville vært meningsløst.

Jeg tror ikke NHD mente å "gå til sak", men der i mot å gjøre dette til et tema i dag.

[Gjest Minner]

Slike ting, hvis man greier det, er det best å "parkere" et sted og tenke at man kan ikke endre på det likevel. Å grave i slike ting kan gjøre det mye verre. Selvsagt skal du få lov til å fortelle din "historie", men la det være med det. Lær deg heller teknikker som gjør at du kan konsentrere deg om livet ditt i dag og framover. Det er for ille at fortiden skal ødelegge for resten av ditt liv? Det står jo der helt ubrukt og du kan bruke det til det du vil :-)

Skrev ikke dette for å fortelle "min historie" altså, men har bare aldri glemt det og har syntes det har vært ubehagelig. Derfor jeg spurte om dette var vanlig måte å gjøre det på, eller om jeg har lov til å synes det var skremmende og bokstavelig talt avkledende.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke NHD mente å "gå til sak", men der i mot å gjøre dette til et tema i dag.

Nettopp :-)

[Gjest Minner]

Jeg tror ikke NHD mente å "gå til sak", men der i mot å gjøre dette til et tema i dag.

Ah, sånn ja Nei jeg ser heller ikke på dette som en traume som må behandles altså. Jeg har bare aldri hatt noen å uttrykke vanskelig følelser og hendelser til i livet.

[nitty-gritty]

Ah, sånn ja Nei jeg ser heller ikke på dette som en traume som må behandles altså. Jeg har bare aldri hatt noen å uttrykke vanskelig følelser og hendelser til i livet.

Du velger jo selv hva du tar opp med behandleren din. Jeg hadde dog fokusert på det som forårsaker problemer den dag i dag.

Hva plager deg med episoden? Ja, den legen var litt dum, men sånt skjer ofte. Var det at du ikke sa i fra der og da? Er problemstillingen egentlig at du er svært følsom? Eller handler det om en rekke med krenkelser som du ikke klarer å gi slipp på, fordi du egentlig ønsker en eller annen form for oppreisning?

Tenk over det og finn kjernen, så snakker du heller med behandleren om det som egentlig gnager.

[Gjest Gåten]

Slike ting, hvis man greier det, er det best å "parkere" et sted og tenke at man kan ikke endre på det likevel. Å grave i slike ting kan gjøre det mye verre. Selvsagt skal du få lov til å fortelle din "historie", men la det være med det. Lær deg heller teknikker som gjør at du kan konsentrere deg om livet ditt i dag og framover. Det er for ille at fortiden skal ødelegge for resten av ditt liv? Det står jo der helt ubrukt og du kan bruke det til det du vil :-)

Enig :-)

[Sarah Elizabeth]

Akkurat det samme ble gjort med meg på den alderen. Jeg var liten og tynn og spiste lite. Jeg forstod selv at han gjorde det for å se om jeg hadde kommet i puberteten og fått hår, men ja, det var veldig ubehagelig at legen ikke sa et ord før han tittet ned i trusen min. Egentlig ble jeg ikke snakket til av noen på barneavdelingen.. Dette var dessverre ikke uvanlig før i tiden. Jeg har egentlig bare dårlige minner om hvordan jeg ble behandlet av helsepersonell som barn. Håper virkelig de har forbedret seg.

[Gjest Minner]

Du velger jo selv hva du tar opp med behandleren din. Jeg hadde dog fokusert på det som forårsaker problemer den dag i dag.

Hva plager deg med episoden? Ja, den legen var litt dum, men sånt skjer ofte. Var det at du ikke sa i fra der og da? Er problemstillingen egentlig at du er svært følsom? Eller handler det om en rekke med krenkelser som du ikke klarer å gi slipp på, fordi du egentlig ønsker en eller annen form for oppreisning?

Tenk over det og finn kjernen, så snakker du heller med behandleren om det som egentlig gnager.

Det er vel et generelt problem at jeg ikke tør si fra når noen gjør noe galt eller er frekk mot meg. Det gjaldt hendelser i barndommen, som mobbing og utstøtning, men også i dag, i jobbsammenheng. De få gangene jeg har turt å sagt fra, eller si i mot, så har jeg unnskyldt meg etterpå og tatt på meg skylden og sagt at jeg bare er sårbar.

Da foreldrene mine ble skilt, var det fyll og noen voldelige hendelser hjemme. Jeg tror det var da det startet at jeg skulle takle alt selv, ville ikke at andre skulle merke at noe var galt.

[nitty-gritty]

Det er vel et generelt problem at jeg ikke tør si fra når noen gjør noe galt eller er frekk mot meg. Det gjaldt hendelser i barndommen, som mobbing og utstøtning, men også i dag, i jobbsammenheng. De få gangene jeg har turt å sagt fra, eller si i mot, så har jeg unnskyldt meg etterpå og tatt på meg skylden og sagt at jeg bare er sårbar.

Da foreldrene mine ble skilt, var det fyll og noen voldelige hendelser hjemme. Jeg tror det var da det startet at jeg skulle takle alt selv, ville ikke at andre skulle merke at noe var galt.

Da kan du be om hjelp fra behandleren til å takle de handlingsmønstrene

Men du? Å klare seg selv er i de aller fleste tilfeller en styrke, så ikke pisk deg selv for den innstillingen.

[Gjest Minner]

Akkurat det samme ble gjort med meg på den alderen. Jeg var liten og tynn og spiste lite. Jeg forstod selv at han gjorde det for å se om jeg hadde kommet i puberteten og fått hår, men ja, det var veldig ubehagelig at legen ikke sa et ord før han tittet ned i trusen min. Egentlig ble jeg ikke snakket til av noen på barneavdelingen.. Dette var dessverre ikke uvanlig før i tiden. Jeg har egentlig bare dårlige minner om hvordan jeg ble behandlet av helsepersonell som barn. Håper virkelig de har forbedret seg.

Høres veldig likt ut ja. Har aldri tenkt at han kan ha gjort det for å sjekke om jeg hadde kommet i puberteten. Men når du sier det nå, så gir det jo mening.

Det er rart at de ikke skjønner at barn i en sånn situasjon (som kanskje sliter med kropp og sårbarhet med tanke på spiseproblemer), kan være ekstra redde for å bli avkledd.

[Gjest Minner]

Da kan du be om hjelp fra behandleren til å takle de handlingsmønstrene

Men du? Å klare seg selv er i de aller fleste tilfeller en styrke, så ikke pisk deg selv for den innstillingen.

Det er jo sant, men nå vet jeg ikke om jeg "klarte meg selv" likevel etter alt. Kanskje hadde jeg ikke vært i psykiatrien dersom jeg hadde snakket med noen mellom 1985-2010.

[nitty-gritty]

Det er jo sant, men nå vet jeg ikke om jeg "klarte meg selv" likevel etter alt. Kanskje hadde jeg ikke vært i psykiatrien dersom jeg hadde snakket med noen mellom 1985-2010.

Det kan sikkert også stemme. At du ville klare deg selv betyr ikke at alt var konstruktivt. Men innstillingen er allikevel positiv, mener jeg.

[Gjest winda]

Skrev ikke dette for å fortelle "min historie" altså, men har bare aldri glemt det og har syntes det har vært ubehagelig. Derfor jeg spurte om dette var vanlig måte å gjøre det på, eller om jeg har lov til å synes det var skremmende og bokstavelig talt avkledende.

Selvsagt har du lov til å føle det du følte i situasjonen der og da. Du kan synes det var så ille at du spyr ved å tenke på det. Uansett endre det ingenting, hendelsen blir ikke borte. Du må lære deg å tenke at slik var det, det var ikke bra, men jeg kan ikke gjøre noe med dette nå. Skjedd har skjedd.

Får du voldsomme minner, drømmer osv, da handler det om noe helt annet. Da kan det være en sykdom.

[PieLill]

Det er jo sant, men nå vet jeg ikke om jeg "klarte meg selv" likevel etter alt. Kanskje hadde jeg ikke vært i psykiatrien dersom jeg hadde snakket med noen mellom 1985-2010.

Du brukte de beste mestringsstrategiene du kom over. At du likevel ikke kom umerket og uskadd fra det, er ikke noe du skal bebreide seg selv.

Blir nesten som om en som er pasasjer i en båt som forliser klandrer seg selv for å ha havnet i sjøen.

mvh