NHD et case til deg.

[Gjest skriker]

La oss si at du har en pasient, denne pasienten har opplevd traumer, og status presens ved første konsultasjon var han i stand til å gi deg skriftelig informasjon om seg selv i form av symptomer som konsentrasjonsvansker og hukommelsesvikt + at det andre som står skrevet er hvilke skoler pasienten har gått på + opplevd traumer og stress. Etter noen konsultasjoner spør pasienten "hvorfor er jeg her?" Pasienten fortsetter samtaleterapi en gang pr uke, i begynnelsen av behandlingen hadde han mye angst, og det eneste trygge holdepunktet var deg som holdt han oppe fra time til time. Små belastninger som litt for mye aktivitet i løpet av en dag, og litt for mange inntrykk fører til at pasienten blir kaotisk og må skjerme seg selv. Det går på en måte rundt for pasienten, som går og gjemmer seg på det tryggeste stedet. Pasientens hukommelse er brokkete, det vil si at noen ganger husker vedkommende mye, andre ganger så faller han helt ut og husker ikke det han pleier å huske. Du må gjenta ting ofte, og selv om du har sagt ting tusen ganger for å forsikre pasienten om at du er MED pasienten trenger pasienten stadig bekreftelse på hva du synes, mener, tror osv. Du sitter med følelsen av at du snakker til et hull. Etter nærmere et år med samtalebehandling, ukentlig spør pasienten "vet du mye om meg?" Pasienten klager over en slags hodepine, om natten, frontalt. Pasienten er inteligent. Pasienten sitter med en følelse av at alt er farlig, alt kan skje, og verden er ikke normal lenger. Verden er et skremmende sted. En dag våkner pasienten plutselig opp mentalt og finner ut at "oj...verden er jo akkurat slik den alltid har vært"

Hva ville du tenkt om denne pasienten (meg)