Utskrevet tre dager etter selvmordsforsøk

[Gjest berre lurer]

For et par måneder siden tok jeg en real stor overdose, men havnet på sykehuset og overlevde. Jeg ble innlagt på psykiatrisk og sa at jeg hadde tenkt på selvmord i et par måneder nå. Jeg ble satt på flere typer medisiner og så skrevet ut fire dager senere av en utenlandsk lege jeg ikke forstod hva snakket om. Lysten på å dø var ikke noe mindre akkurat da jeg ble utskrevet, men jeg tenkte jeg skulle holde ut noen uker til i tilfelle medisinene ville få meg til å forandre mening.

Men i ettertid tenker jeg. Er det ikke uansvarlig å skrive ut et menneske som nylig har prøvd å tatt livet av seg etter fire dager?

[Gjest Carceri]

Kjenner flere som har tatt overdose, de blir pumpet og sendt hjem igjen...ingen psykiatrisk sykehus! Vanlige sykehus driver ikke psykiatri, de ordner det fysiske og det er det eneste de er ansvarlige for.

[Gjest pasienteen]

''Men i ettertid tenker jeg. Er det ikke uansvarlig å skrive ut et menneske som nylig har prøvd å tatt livet av seg etter fire dager?''

Hadde du noe annet behandlingstilbud å falle tilbake på når du ble utskrevet ? Han kan ha vurdert det slik at du ikke var aktiv suicidial når du ble skrevet. Men det er jo som oftest stor pågang på disse stedene. Men kjipt å skulle oppleve det

[XbellaX]

Det avhenger av mange faktorer, nettverk, bosted, aktiv suicidal, selvskading, trusler, jobb/skole, osv. 4 dager er vanlig flere steder, men også langt mindre enn det. Det viktigste her vil jeg si er at du har et godt tilbud når du skrives ut. De faktorene som gjør at du vurderte selvmord forsvinner ikke ved å være innlagt, de er der når du slippes ut. Selv om det utvilsomt kan være nyttig med et avlastningsopphold har jeg langt mer tro på behandling poliklinisk fremfor å isolere seg på en akutt avdeling.

[Gjest Carceri]

Det avhenger av mange faktorer, nettverk, bosted, aktiv suicidal, selvskading, trusler, jobb/skole, osv. 4 dager er vanlig flere steder, men også langt mindre enn det. Det viktigste her vil jeg si er at du har et godt tilbud når du skrives ut. De faktorene som gjør at du vurderte selvmord forsvinner ikke ved å være innlagt, de er der når du slippes ut. Selv om det utvilsomt kan være nyttig med et avlastningsopphold har jeg langt mer tro på behandling poliklinisk fremfor å isolere seg på en akutt avdeling.

''fremfor å isolere seg på en akutt avdeling.''

Kanskje hun isolerer seg hjemme, og hadde hatt godt av et opphold en plass?

Syns det burde fantes flere plasser for...hva heter det? Retreat?

Helsefarmer der folk kunne se nye positive sider ved livet, samles og komme seg ut i naturen

[XbellaX]

''fremfor å isolere seg på en akutt avdeling.''

Kanskje hun isolerer seg hjemme, og hadde hatt godt av et opphold en plass?

Syns det burde fantes flere plasser for...hva heter det? Retreat?

Helsefarmer der folk kunne se nye positive sider ved livet, samles og komme seg ut i naturen

"Kanskje hun isolerer seg hjemme, og hadde hatt godt av et opphold en plass?" Da vil jeg heller si at hyppigere polikliniske samtaler er å foretrekke. Gjerne ispedd dagsenter eller aktivitetssenter. 4 dager er svært lenge i psykiatriverdenen, hun trenger naturligvis hjelp men jeg har langt mer tro på poliklinisk hjelp enn innleggelser. Avlastningsopphold er et godt tilbud til mennesker som trenger det, men såfremt man kan hjelpe klienten i sitt eget miljø/ og legge forholdene mer til rette har jeg mer tro på dette.

[Gjest Carceri]

"Kanskje hun isolerer seg hjemme, og hadde hatt godt av et opphold en plass?" Da vil jeg heller si at hyppigere polikliniske samtaler er å foretrekke. Gjerne ispedd dagsenter eller aktivitetssenter. 4 dager er svært lenge i psykiatriverdenen, hun trenger naturligvis hjelp men jeg har langt mer tro på poliklinisk hjelp enn innleggelser. Avlastningsopphold er et godt tilbud til mennesker som trenger det, men såfremt man kan hjelpe klienten i sitt eget miljø/ og legge forholdene mer til rette har jeg mer tro på dette.

Ja, hvis det hadde funket slik du beskriver det, hadde det vært det opptimale

Men det er jo ønsketenkning.

[Gjest berre lurer]

Det avhenger av mange faktorer, nettverk, bosted, aktiv suicidal, selvskading, trusler, jobb/skole, osv. 4 dager er vanlig flere steder, men også langt mindre enn det. Det viktigste her vil jeg si er at du har et godt tilbud når du skrives ut. De faktorene som gjør at du vurderte selvmord forsvinner ikke ved å være innlagt, de er der når du slippes ut. Selv om det utvilsomt kan være nyttig med et avlastningsopphold har jeg langt mer tro på behandling poliklinisk fremfor å isolere seg på en akutt avdeling.

Jeg la meg inn frivillig. Det var ikke noe impulsivit selvmordforsøk. Jeg fortalte at jeg tenkte på selvmord hele tiden. Skolisene mine ble inndratt... selv om jeg ikke så på de som en mulig selvmordstilfelle. Jeg hadde enn behandler jeg går til to ganger i måneden. Den utenlandske legen plapret noe om at jeg var en aktiv jente da jeg har hest... men hesten min var på det tidspunktet ikke blittt ridd på over to måneder. Jeg hadde samme lengselen etter å dø da jeg ble skrevet ut som inn. Forskjellen var at jeg var satt på masse medisiner. Mens psykotiske og maniske kan bli holdt tilbake i ukesvis ble jeg skrevet ut etter fire dager.

Det var eneste tanken på at kanskje medisinene ville virke etter noe uker som holdt meg oppegåendes lenger. Men nå synes jeg det var uforsvarlig å sende meg ut så tidelig. Det var ikke snakk om noe opptrapping av medisiner heller. Det var rett på max dose og ingen filosofering om livet, død eller framtidshåp.

[XbellaX]

Jeg la meg inn frivillig. Det var ikke noe impulsivit selvmordforsøk. Jeg fortalte at jeg tenkte på selvmord hele tiden. Skolisene mine ble inndratt... selv om jeg ikke så på de som en mulig selvmordstilfelle. Jeg hadde enn behandler jeg går til to ganger i måneden. Den utenlandske legen plapret noe om at jeg var en aktiv jente da jeg har hest... men hesten min var på det tidspunktet ikke blittt ridd på over to måneder. Jeg hadde samme lengselen etter å dø da jeg ble skrevet ut som inn. Forskjellen var at jeg var satt på masse medisiner. Mens psykotiske og maniske kan bli holdt tilbake i ukesvis ble jeg skrevet ut etter fire dager.

Det var eneste tanken på at kanskje medisinene ville virke etter noe uker som holdt meg oppegåendes lenger. Men nå synes jeg det var uforsvarlig å sende meg ut så tidelig. Det var ikke snakk om noe opptrapping av medisiner heller. Det var rett på max dose og ingen filosofering om livet, død eller framtidshåp.

Forferdelig å lese det du skriver. Tragisk at ingen har fulgt deg bedre opp, her er det mye som har sviktet. Jeg stiller stort spørsmålstegn ved dialogen mellom din terapeut og avdelingen. Jeg reagerer likevel ikke på at innleggelsen din kun var 4 dager. Men oppfølgingen du har fått, evt fraværet av den, var ille.

[Gjest berre lurer]

Forferdelig å lese det du skriver. Tragisk at ingen har fulgt deg bedre opp, her er det mye som har sviktet. Jeg stiller stort spørsmålstegn ved dialogen mellom din terapeut og avdelingen. Jeg reagerer likevel ikke på at innleggelsen din kun var 4 dager. Men oppfølgingen du har fått, evt fraværet av den, var ille.

Synes bare det er merkelig. Noen blir holdt tilbake i måneder og gjerne år på psykiatrisk. Mens jeg hadde seriøse planer om å ende alt ble tilbydd fire døgn på psykiatrisk som gjerne er den siste stasjonen for mange som har tatt livet av seg. Der var helller ingen pleiere som snakket med meg om mine dystre tanker... Når jeg gikk i gangen å gråt ville de ha meg til å sette meg ned for å se på tv....

Medisinene har gjoert livet mitt lysere, men tankene er der enda og det selv to måneder etter utskrivelsen.

[Dorthe]

Jeg vet ikke faktisk. Venninna mi har prøvd å ta livet av seg tre ganger og bare den ene gangen ble hun lagt inn. De to andre gangene ble hun sendt hjem med alle sine problemer, hun hadde barn og ikke barnevakt så det kan hende hun valgte det sjøl. Hun fikk heller ikke noen oppfølging.

Det er noen år siden nå, problemene er ikke lenger så store og jeg tviler på at hun kommer til å forsøke flere ganger.

[XbellaX]

Synes bare det er merkelig. Noen blir holdt tilbake i måneder og gjerne år på psykiatrisk. Mens jeg hadde seriøse planer om å ende alt ble tilbydd fire døgn på psykiatrisk som gjerne er den siste stasjonen for mange som har tatt livet av seg. Der var helller ingen pleiere som snakket med meg om mine dystre tanker... Når jeg gikk i gangen å gråt ville de ha meg til å sette meg ned for å se på tv....

Medisinene har gjoert livet mitt lysere, men tankene er der enda og det selv to måneder etter utskrivelsen.

Det er derfor jeg er litt glad du ikke ble sittende fast på psyk., men jeg synes oppfølgingen du fikk med månedlige avtaler var elendig.

Ang selvmordstankene dine, de forsvinner ikke etter et opphold på psyk, det er langt mer sammensatt og komplisert enn som så.

[Gjest pasienteen]

Synes bare det er merkelig. Noen blir holdt tilbake i måneder og gjerne år på psykiatrisk. Mens jeg hadde seriøse planer om å ende alt ble tilbydd fire døgn på psykiatrisk som gjerne er den siste stasjonen for mange som har tatt livet av seg. Der var helller ingen pleiere som snakket med meg om mine dystre tanker... Når jeg gikk i gangen å gråt ville de ha meg til å sette meg ned for å se på tv....

Medisinene har gjoert livet mitt lysere, men tankene er der enda og det selv to måneder etter utskrivelsen.

Selv om du syntes det var tøft å bli skrevet ut så tidlig så er det ikke sikkert at det hadde hjulpet deg å være der måneder og år. Det trenger ikke å være noen sammenheng mellom langvarig (døgn)behandling og bedring.

Jeg tror sykehuspersonale har blitt mer opptatt av hva langvarig institusjonalisering kan gjøre med mennesker. At du blir sendt hjem etter fire dager betyr ikke at de ikke ser at du sliter men at de tenker at det er bedre at du får hjelpen fra en annen instans. Pasienter som blir der lenge kan fort bli svingdørpasienter. Når de ser at du faktisk kan klare deg ute i samfunnet så kan de bli redde for å skape flere problemer for deg med å være der. Nå vet jeg ikke hva slags avdeling du var på. Jeg var på akuttpsykiatrisk i fjor og der var det psykotiske og paranoide folk som skrek hele natten. Jeg måtte blant annet ha følge til rommet mitt pga en paranoid medpasient som ville hevne seg på alle andre kvinner *ekkelt*

Jeg ble skrevet ut etter to dager. Det var riktig nok ikke selvmordsforsøk men alvorlig depresjon. Hvis jeg skulle få problemer igjen så håper jeg at jeg klarer å løse det på et lavere nivå. Jeg skulle egentlig inn på avlastningsopphold via en DPS,men alt var opptatt så akuttpsykiatrisk sto igjen som eneste mulighet. Jeg håper jeg _aldri_ kommer tilbake dit. Det var et jævlig sted å være.

[marlenexxx27]

Jeg la meg inn frivillig. Det var ikke noe impulsivit selvmordforsøk. Jeg fortalte at jeg tenkte på selvmord hele tiden. Skolisene mine ble inndratt... selv om jeg ikke så på de som en mulig selvmordstilfelle. Jeg hadde enn behandler jeg går til to ganger i måneden. Den utenlandske legen plapret noe om at jeg var en aktiv jente da jeg har hest... men hesten min var på det tidspunktet ikke blittt ridd på over to måneder. Jeg hadde samme lengselen etter å dø da jeg ble skrevet ut som inn. Forskjellen var at jeg var satt på masse medisiner. Mens psykotiske og maniske kan bli holdt tilbake i ukesvis ble jeg skrevet ut etter fire dager.

Det var eneste tanken på at kanskje medisinene ville virke etter noe uker som holdt meg oppegåendes lenger. Men nå synes jeg det var uforsvarlig å sende meg ut så tidelig. Det var ikke snakk om noe opptrapping av medisiner heller. Det var rett på max dose og ingen filosofering om livet, død eller framtidshåp.

Men du lever jo?

Jeg kan ikke se at det å være innlagt på en psykiatrisk institusjon er noe som gir en inspirasjon til å leve videre hvis problemet er at en vil dø.

Ikke sikkert at det å ville dø er et psykiatrisk problem. Kanskje det er mer et eksistensielt.

[Gjest leve til du blir gammel?]

Regner med at du ikke ble sendt ut uten oppfølging? Om du hadde tenkt å ta livet av deg hadde du vel ikke fortalt dette til noen? Da hadde du bare gjort det, uansett om du var på psykiatrisk eller andre steder?

Jeg tror det er sunt at man blir ansvarliggjort og må ta ansvar for sitt eget liv. Ingen kan likevel passe på en pasient 24 timer i døgnet.

Jobb med disse tankene dine, be om hjelp, medisiner osv. Selvmordstanker er heller ikke farlige, det er handlingen som er farlig. La hendene ligge i fanget og la tankene bare passere som det de er...tanker! Om du ikke greier å la være å handle på dem, søk hjelp igjen. Du kan bli lagt inn på psykiatrisk mange ganger.

[Gjest berre lurer]

Men du lever jo?

Jeg kan ikke se at det å være innlagt på en psykiatrisk institusjon er noe som gir en inspirasjon til å leve videre hvis problemet er at en vil dø.

Ikke sikkert at det å ville dø er et psykiatrisk problem. Kanskje det er mer et eksistensielt.

Nei, men jeg var dypt deprimert og ble satt på tre ulike medikamenter. Fastlegen min reagerte på at det ikke hadde vært noen opptrapping av disse. Bare Pang på største dosene og pælmet ut. Det jeg savnet var samtaler om liv og død. Håp for framtiden. Og ikke minst optimisme... at medisinene faktisk kunne hjelpe meg til et bedre liv. Noe jeg ikke trodde på den gangen.

[AnonymBruker]

Gjest Carceri skrev (På 30.5.2011 den 18.50):

Kjenner flere som har tatt overdose, de blir pumpet og sendt hjem igjen...ingen psykiatrisk sykehus! Vanlige sykehus driver ikke psykiatri, de ordner det fysiske og det er det eneste de er ansvarlige for.

Det er min erfaring og! Men bra er kanskje det for man burde jo ikke ta overdoser for å hjelp. Men hvor ellers får man hjelp? 

Anonymkode: ea0fd...ca7

[emilie321]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er min erfaring og! Men bra er kanskje det for man burde jo ikke ta overdoser for å hjelp. Men hvor ellers får man hjelp? 

Anonymkode: 

Nå er denne tråden gammel da, men en begynner hos fastlegen. 

[Eva Sofie]

emilie321 skrev (10 timer siden):

Nå er denne tråden gammel da, men en begynner hos fastlegen. 

Jeg er enig der. Om man forsøker å ta livet av seg for å få hjelp, da støtter jeg de som sier at man tar livet av seg for å bli sett. Men ikke for oppmerksomhet. Man ønsker hjelp til å finne en annen løsning på livet enn hva man hittil har forsøkt. Da hjelper det ofte å snakke med  andre. Det finnes i dag en rekke andre ordninger som gjør at man kommer i en mer konstruktiv dialog med helsevesenet og hjelpeapparatet (eller organisasjoner/hjelpeordninger) enn ved å forsøke å begå et halvhjertet selvmordsforsøk for å si "hjelp, se meg noen at jeg strever, for jeg trenger deres hjelp!".

Om man går på skole, har man Helsesykepleier, i kommunene har man etter hvert fått på plass Rask psykisk helsehjelp, fastlegen kan være et svært godt alternativ, i de største byene har man også psykiatrisk legevakt hvor man kan få snakke med noen og man har også Livskrisehjelp. Kommuner har også en del dagsenter for psykisk syke og det er ulikt fra kommune til kommune hva annet tilbud man har, men noen kommuner tilbyr også psykiatrisk hjemmesykepleie. Støttekontakt for å komme seg ut for å bli mer aktiv i hverdagen kan være positivt for mange. Se også om Mental Helse (ev. Ungdom) har et tilbud der du bor, eller spesifike diagnoseorganisasjoner. Man har jo f.eks. Angstringen.

Over hele landet har man også Frisklivssentraler i kommunal regi. Disse bistår ikke med samtaler, men kan gi kurs i ulike emner og tilbyr ulike former for fysisk aktivitet som trening og turgåing - fysisk aktivitet er utvilsomt et viktig element for en god psykisk helse.

For å nå mange av disse tjenestene jeg her nevner, søk på Google etter tjenesten/tilbudet i kombinasjon med stedet der du borsted eller gå direkte til kommunens nettside.