Venn som har fått kreft

[Gjest vil trøste]

HVordan forholder jeg meg til han?

HVa skal jeg si?

Han er så taus, sier lite...

Ingenting kan trøste han.

[Lillemus]

Det beste er vel å oppføre seg så vanlig som mulig. Ta ham med på turer, på kino og konserter og gjøre slike ting dere alltid har pleid å gjøre, så fremt han orker selvfølgelig.

[Gjest hjelp til!]

Vær til hjelp og lytt hvis han snakker. Tilby å gjøre oppgaver for ham som han nå ikke orker. Ikke bare hjelper du ham til å få det bedre men det er også ofte den beste måten å vise at man bryr seg om et menneske.

[Gjest Elextra]

Ikke forsøk å trøste ved å fortelle solskinnshistorier eller at alt sikkert går bra etc. Vær vár for hva vedkommende ønsker og ikke ønsker å snakke om.

Si heller at du tenker på ham/henne, ønsker lykke til med behandling, og at du gjerne hjelper til om det er noe du kan gjøre.

Send gjerne en sms i ny og ne og si du håper det går bra, men ikke ring i tide og utide. Si heller på sms at du er tilgjengelig hvis h*n vil snakke.

[Gjest Ikke alltid like lett]

Jeg har ei venninde som har holdt på nå i over et år. Kraftige behandlinger og mange mørke dumper. Jeg skriver et par varme ord på facebooksiden hennes i ny og nè. At jeg tenker på henne og sånn.

Og så sender jeg en sms i ny og nè, om det samme.

Dette setter hun veldig stor pris på.

Hun har nok med sitt og har fler som styrer rundt henne, ved å gjøre ting på denne måten så kan hun bestemme hvor mye hun orker av meg

[ekte nick]

Det beste er vel å oppføre seg så vanlig som mulig. Ta ham med på turer, på kino og konserter og gjøre slike ting dere alltid har pleid å gjøre, så fremt han orker selvfølgelig.

Det er vel nokså vanlig å bli ganske sliten når man har kreft. Det viktigste er vel å vite at venner tenker på ham.

[Gjest zipper]

Det viktigste mine venner gjorde da jeg fikk kreft var å være den balanserende normaliteten i tilværelsen. De ba meg med på kafé, og aksepterte det hvis jeg sa nei. De snakket med meg om normale og aktuelle ting, og ikke bare om sykdom. De spurte om sykdommen og aksepterte det om jeg svarte kort, og lyttet hvis jeg ville fortelle.

De var fantastiske i jula i fjor. Kom med kakebokser, blomster og tilbud om hjelp, men aksepterte at det var viktigere for meg enn noensinne å klare tilværelsen selv. Så bare fortsett og være der, du, og vær obs på de grensene din venn setter. Bring med deg litt av verden utenfor sykdomsboblen, uten å late som om alt er ved det gode gamle.