snakker dere med partner om deres psyk.problem

[Gjest bølger]

Jeg føler at vi bare bryter hverandre ned når vi snakker om det. Mine negative tanker smitter over på han. Derfor velger jeg å tie stille og prøver å skjule det så godt som jeg kan. Han vet at jeg går til psykolog og bruker medisiner, og det føler jeg er nok.

Gjør jeg rett ved å prøve å skjule det når jeg har en dårlig periode?

[Gjest nickless]

Det har jeg faktisk ikke noe konkret svar på. Jeg blir taus når jeg sliter. Biter sammen og det er katastrofe for meg om noen ser hvordan jeg har det.

Mannen min ser det likevel, men han velger også å la meg få fred i slike stunder. Vi snakker sammen om dette når jeg blir litt friskere som regel. Har blitt innlagt noen ganger og da må jo nødvendigvis ting fram i lyset.

Jeg gikk å bar på en hemmelighet i 20 år, før jeg greide å si til min mann at jeg ble misbrukt som ung. For meg følte det ut som jeg var utro, og jeg var sikker på at han kom til å forlate meg om jeg sa noe. Nå som han vet om dette, og vet litt om andre ting jeg har opplevd, så kjennes det litt bedre ut.

[Olav Femte]

Har ikke en partner - så det er et "ikke fenomen"...

[serenity777]

Ettersom psyk problemer i høyeste grad kan forandre oppførsel o.l så lønner det seg å fortelle en del. Feks i mitt forige forhold mistet jeg lysten på sex, grunnet medisiner, og generelt kaos i hodet. Hadde jeg forklart dette, ville hun sikkert ikke gjort det slutt, slik som det gikk.

[Madelenemie]

Hei!

Siden jeg kan være lei meg og ingenting syns på utsiden, så sier jeg nå i fra. På samme måte må min mann lære seg å si i fra, men han mener mer jeg skal være tankeleser, noe jeg ikke er, men min psykiater har fortalt han at det ikke går hvis han ikke sier ting med ord.

Da er ting avklart og i orden, og min mann spør kanskje om han skal lage noe til meg, og da sier jeg feks takk og blir glad,.

Eks et fotbad og en kopp te.

det lønner seg å dele informasjon som er nødevndig, hvis denne kan føre til en lettelse i ens egen situasjon, samt bidra til oppklaring rundt en situasjon.

[Gjest sjelden syk]

Forklarer hvordan det fungerer, hva slags hjelp jeg må ha, hva som er tegn på sykdom osv.. Snakker ikke så mye om hva jeg tenker med han. Ikke at jeg tenker så mye.

[Gjest nygml]

Ja, vi snakker om det, med en positiv vinkling.

Da vi møttes var jeg midt i noe opprivende, og jeg stolte ikke på noen. Han var mye frustrert fordi jeg reagerte på måter han ikke forstod, og det ble slutt flere ganger.

Etter hvert greide jeg å snakke rolig om hva som har skjedd meg. Overraskende nok for meg liker han faktisk svært godt å snakke om slikt. Han er mye mer oppmerksom da enn når vi snakker om hverdagslige ting. Nå vet han det meste, og han vet hvordan han skal forholde seg til det og jeg har blitt lettere å forstå for han. Jeg bruker han riktignok IKKE som psykolog. Jeg sier det på en slik måte at han skal bli bedre kjent med meg, ikke for at han skal være søppelbøtte eller løse alle mine problemer.

I sommer fikk jeg endelig en fast behandler som det går veldig bra med. Dette vet han også, og av og til spør han litt om det, eller jeg kan fortelle han noe generelt som har blitt sagt i timen. Hvis vi diskuterer et problem og han har noe å utsette på min væremåte, kan jeg også si at "dette er noe jeg jobber med i timene, og jeg skal bli bedre". Utenom det prøver jeg å holde omgangstonen vår så frisk og normal som overhodet mulig.