pf og avvisningsproblematikk

[Gjest Only lurer]

Er det typisk for en person med en personlighetsforstyrrelse å ha problemer med avvisning?

[XbellaX]

Ja, uten tvil. Det er et av hovedsymptomene.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, for mange pf. Ikke bare problemer med reell avvisning, men enda viktigere at en opplever avvisning i situasjoner der friske ikke ville opplevd det som avvisning.

[Gjest Send In The Clowns]

Ja, kanskje - etter min mening - hvis folk generelt og svært ofte reagerer negativt på ting man gjør og/eller sier. Og man overhodet ikke klarer å skjønne hvorfor.

Man er imidlertid veldig modig hvis man eventuelt tør å finne ut hva man selv "gjør galt" sosialt.

Men også såkalt psykisk "friske folk" blir avvist flere ganger i løpet av livet. Avvisning skyldes ikke alltid bare egenskaper ved den som blir avvist, men kan også skyldes egenskaper hos den som avviser. Noen mennesker har dessuten en tendens til å oppsøke folk som avviser andre. Jeg var der en gang (det sistnevnte), men ikke nå lenger:-)

Det er som regel jævlig vondt å bli avvist! Men man må lære seg å takle det. Heller ingen vits å prøve å bli elsket av dem som uansett gir faen i en.

Og slitsomt å være sterkt knyttet til mennesker som kun ser seg selv i alle situasjoner.

Å takle å bli avvist er etter min mening en del av det å være psykisk stabil. "Frisk" forstått som "stabil" i seg selv + ha evnen til å se ting fra andres ståsted i ulike situasjoner.

Håper du har nytte av svaret mitt, uansett hvorfor du spurte.

Klem

[frosken]

''Er det typisk for en person med en personlighetsforstyrrelse å ha problemer med avvisning?''

Man kan kanskje trekke frem to forhold ved avvisning som en del med personlighetsproblematikk sliter mer enn vanlig med:

- for det første en tendens til å tolke ting som avvisning også når grunnlaget for dette er svakt

- for det andre sterke følelsesmessige reaksjoner på mulig avvisning.

[Gjest Only lurer]

Ja, for mange pf. Ikke bare problemer med reell avvisning, men enda viktigere at en opplever avvisning i situasjoner der friske ikke ville opplevd det som avvisning.

I og med at det er et fellestrekk lurer jeg på hvorfor det er slik?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I og med at det er et fellestrekk lurer jeg på hvorfor det er slik?

Svært forenklet sett, er pf en umoden del av vår personlighet. Vi reagerer som et vanskelig barn når vi er voksne.

[Bella Dotte]

Svært forenklet sett, er pf en umoden del av vår personlighet. Vi reagerer som et vanskelig barn når vi er voksne.

''Svært forenklet sett, er pf en umoden del av vår personlighet. Vi reagerer som et vanskelig barn når vi er voksne.''

Dette må være SVÆÆÆÆRT forenklet!

Jeg har fryktelig lyst til å sitere fra journalnotat fra en time med en av psykologene mine:

"[Pasienten] beskriver at h*n har vært utsatt for sosial avvisning eller mangel på sosial bekreftelse og aksept over mange år. Dette har h*n til tider opplevd som svært frustrerende og smertefullt og h*n har utviklet teknikker/strategier for "ikke å bli lagt merke til". I voksen alder (etter at jeg fikk diagnose Asperger syndrom, min tilføyelse) har [pasienten] fått hjelp og utviklet en bedre forståelse for reglene som gjelder i sosial samhandling, men det er sannsynlig at erfaringene fra barndom/ungdomsår gjør at [pasienten] er svært sensitiv for sosiale

signaler/kommunikasjon som kan tolkes som avvisning."

Jeg har ingen pf-diagnose, men mange av de problemene folk med disse diagnosene har, har jeg også. Jeg opplever dog ikke at min personlighet er forstyrret, jeg ville tatt et slikt forslag som en fornærmelse!

[frosken]

''Svært forenklet sett, er pf en umoden del av vår personlighet. Vi reagerer som et vanskelig barn når vi er voksne.''

Dette må være SVÆÆÆÆRT forenklet!

Jeg har fryktelig lyst til å sitere fra journalnotat fra en time med en av psykologene mine:

"[Pasienten] beskriver at h*n har vært utsatt for sosial avvisning eller mangel på sosial bekreftelse og aksept over mange år. Dette har h*n til tider opplevd som svært frustrerende og smertefullt og h*n har utviklet teknikker/strategier for "ikke å bli lagt merke til". I voksen alder (etter at jeg fikk diagnose Asperger syndrom, min tilføyelse) har [pasienten] fått hjelp og utviklet en bedre forståelse for reglene som gjelder i sosial samhandling, men det er sannsynlig at erfaringene fra barndom/ungdomsår gjør at [pasienten] er svært sensitiv for sosiale

signaler/kommunikasjon som kan tolkes som avvisning."

Jeg har ingen pf-diagnose, men mange av de problemene folk med disse diagnosene har, har jeg også. Jeg opplever dog ikke at min personlighet er forstyrret, jeg ville tatt et slikt forslag som en fornærmelse!

Hvis du legger merke til overskriften på tråden, så ble det stilt spørsmål om pf og avvisningsproblematikk. Da er det vel ikke så relevant om du med en helt annen problematikk/diagnose ikke kjenner deg igjen i svarene som har blitt gitt?

[Bella Dotte]

Hvis du legger merke til overskriften på tråden, så ble det stilt spørsmål om pf og avvisningsproblematikk. Da er det vel ikke så relevant om du med en helt annen problematikk/diagnose ikke kjenner deg igjen i svarene som har blitt gitt?

Jeg holdt på å få en pf-diagnose, så jeg mener det er relevant.

[frosken]

Jeg holdt på å få en pf-diagnose, så jeg mener det er relevant.

Hvorfor mener du det er relevant? Hvorfor synes du ikke nhd sitt svar er treffende i forhold til pf?

[Bella Dotte]

Hvorfor mener du det er relevant? Hvorfor synes du ikke nhd sitt svar er treffende i forhold til pf?

''Hvorfor mener du det er relevant? Hvorfor synes du ikke nhd sitt svar er treffende i forhold til pf?''

Fordi når jeg kunne ha fått pf-diagnose feilaktig, kan mange andre også ha fått den feilaktig. Jeg mener at å reagere med smerte på avvisning er normalt og naturlig, og ikke skal sykeliggjøres. Ikke det som er innenfor rimelige grenser, iallfall. Og hva som er rimelige grenser, vil være nokså varierende fra situasjon til situasjon, og avhengig av hvem som tolker den.

[frosken]

''Hvorfor mener du det er relevant? Hvorfor synes du ikke nhd sitt svar er treffende i forhold til pf?''

Fordi når jeg kunne ha fått pf-diagnose feilaktig, kan mange andre også ha fått den feilaktig. Jeg mener at å reagere med smerte på avvisning er normalt og naturlig, og ikke skal sykeliggjøres. Ikke det som er innenfor rimelige grenser, iallfall. Og hva som er rimelige grenser, vil være nokså varierende fra situasjon til situasjon, og avhengig av hvem som tolker den.

''Ikke det som er innenfor rimelige grenser, iallfall''

Det typiske for en del av dem som sliter med pf-problematikk er jo nettopp at tolkninger og reaksjoner ikke er innenfor "rimelige grenser".

[Gjest Only lurer]

''Ikke det som er innenfor rimelige grenser, iallfall''

Det typiske for en del av dem som sliter med pf-problematikk er jo nettopp at tolkninger og reaksjoner ikke er innenfor "rimelige grenser".

Nettopp!

[Gjest synes ikke det var ok]

''Svært forenklet sett, er pf en umoden del av vår personlighet. Vi reagerer som et vanskelig barn når vi er voksne.''

Dette må være SVÆÆÆÆRT forenklet!

Jeg har fryktelig lyst til å sitere fra journalnotat fra en time med en av psykologene mine:

"[Pasienten] beskriver at h*n har vært utsatt for sosial avvisning eller mangel på sosial bekreftelse og aksept over mange år. Dette har h*n til tider opplevd som svært frustrerende og smertefullt og h*n har utviklet teknikker/strategier for "ikke å bli lagt merke til". I voksen alder (etter at jeg fikk diagnose Asperger syndrom, min tilføyelse) har [pasienten] fått hjelp og utviklet en bedre forståelse for reglene som gjelder i sosial samhandling, men det er sannsynlig at erfaringene fra barndom/ungdomsår gjør at [pasienten] er svært sensitiv for sosiale

signaler/kommunikasjon som kan tolkes som avvisning."

Jeg har ingen pf-diagnose, men mange av de problemene folk med disse diagnosene har, har jeg også. Jeg opplever dog ikke at min personlighet er forstyrret, jeg ville tatt et slikt forslag som en fornærmelse!

Hvordan hadde du følt det om a) en frisk, eller en ok person som dessverre har så mange vonde opplevelser at han har kan defineres som å ha en personlighetsforstyrrelse, blir fornærmet hvis noen påstår at han har aspergers?

Du ville vel ikke f.eks. følt deg tråkket på, misforstått, stigmatisert osv?

[Bella Dotte]

Hvordan hadde du følt det om a) en frisk, eller en ok person som dessverre har så mange vonde opplevelser at han har kan defineres som å ha en personlighetsforstyrrelse, blir fornærmet hvis noen påstår at han har aspergers?

Du ville vel ikke f.eks. følt deg tråkket på, misforstått, stigmatisert osv?

Jeg vet ikke helt om jeg forsto spørsmålet. De fleste mennesker jeg kjenner som har Asperger er da friske og OK?

[Gjest Hulderen]

Hvordan hadde du følt det om a) en frisk, eller en ok person som dessverre har så mange vonde opplevelser at han har kan defineres som å ha en personlighetsforstyrrelse, blir fornærmet hvis noen påstår at han har aspergers?

Du ville vel ikke f.eks. følt deg tråkket på, misforstått, stigmatisert osv?

Hvis noen ut av det blå påstod at jeg hadde Asperger, ville jeg helt klart reagert negativt.

Slenger du ut slike diagnoser i hytt og pine er det ikke rart om du blur avvist.

[Gjest synes ikke det var ok]

Hvis noen ut av det blå påstod at jeg hadde Asperger, ville jeg helt klart reagert negativt.

Slenger du ut slike diagnoser i hytt og pine er det ikke rart om du blur avvist.

Det var et svar til Bella Dotte og har ingen ting med hva noen påstår om andre. Kun hva de med pf kan føle ved hennes reaksjon på å få en slik "forferdelig" merkelapp

[Gjest synes ikke det var ok]

Jeg vet ikke helt om jeg forsto spørsmålet. De fleste mennesker jeg kjenner som har Asperger er da friske og OK?

Mulig jeg misforstod deg, men jeg oppfattet det slik at du mente det å få en pf-diagnose var en fornærmelse, fordi du assosierer det med noe negativt du ikke vil ha på deg.

Hva da med alle de fine menneskene som prøver sitt beste, men som har opplevd svært vonde ting og har en pf? De kan bli enda mer lei seg og motløse hvis de blir sett ned på pga diagnosen sin.

Hvis det var sånn du tenkte, ville jeg bare si at det jo kan tenkes at mange ville bli fornærmet av å få din diagnose også, det er ikke sikkert den er så mye "bedre" enn andre.

Jeg tenker det er uviktig hvilken merkelapp man har, så lenge man får riktig behandling og prøver sitt beste å bli bedre. Merkelappen trenger ikke si så mye om mennesket under, heller. Jeg synes ikke noen skal gå rundt og føle seg bedre enn andre, uansett om det gjelder sammenligning av diagnoser, utseende eller størrelsen på stortåa.

Som sagt, det er mulig jeg misforstod deg

[Bella Dotte]

Mulig jeg misforstod deg, men jeg oppfattet det slik at du mente det å få en pf-diagnose var en fornærmelse, fordi du assosierer det med noe negativt du ikke vil ha på deg.

Hva da med alle de fine menneskene som prøver sitt beste, men som har opplevd svært vonde ting og har en pf? De kan bli enda mer lei seg og motløse hvis de blir sett ned på pga diagnosen sin.

Hvis det var sånn du tenkte, ville jeg bare si at det jo kan tenkes at mange ville bli fornærmet av å få din diagnose også, det er ikke sikkert den er så mye "bedre" enn andre.

Jeg tenker det er uviktig hvilken merkelapp man har, så lenge man får riktig behandling og prøver sitt beste å bli bedre. Merkelappen trenger ikke si så mye om mennesket under, heller. Jeg synes ikke noen skal gå rundt og føle seg bedre enn andre, uansett om det gjelder sammenligning av diagnoser, utseende eller størrelsen på stortåa.

Som sagt, det er mulig jeg misforstod deg

Jeg må nok opplyse om at jeg er mer enn vanlig sensitiv for ord, språkbruk, følelsen, lyden, smaken av ord og uttrykk. Ikke ta min mening for noe annet enn det.

Jeg reagerer på navnet, "personlighetsforstyrrelse", som om det er noe galt med ens personlighet, og det synes jeg må være fryktelig vondt å få høre. Jeg har en utviklingsforstyrrelse, og jeg synes ikke det er noe galt å si at jeg har en slik diagnose; min utvikling er faktisk forstyrret. Jeg lurer jo da på hvordan de som har en pf-diagnose ser på seg selv og "merkelappen".

Nettopp fordi en pf - vil jeg anta - oppstår fordi man har opplevd vonde ting, synes jeg det er å plassere skam og skyld hos pasienten, når man snakker om at personligheten er forstyrret. PTSD er en mye mer real betegnelse som forteller at noe forferdelig har hendt med pasienten, istedenfor å si at pasienten har en feil.

Jeg startet med en slags angstbehandling, tror jeg; etter en stund kom det fram at jeg hadde Asperger; etter å ha jobbet med den problematikken ble det klart at jeg også hadde ADHD - nå vet jeg ikke om jeg tør mer terapi! :-)

(Det var kanskje litt flåsete uttrykt, men jeg mener å si at noe behandling kan være bedre enn ingen behandling, men det kan også være svært skadelig - eller ihvertfall kontraproduktivt - å sette igang behandling på feil grunnlag. På den andre siden må man begynne et sted, og så lenge pasienten blir sett, er det ingen fare - men man skal ikke ture fram og tro at man vet alt om pasienten etter fem minutter...)

Jeg har lett for å tenke ut fra min egen situasjon - men kanskje kan det være interessant for noen (mest sannsynlig bare for meg, jeg vet det...): Jeg opplevde at det gikk fort framover da jeg sluttet hos psykolog (jeg gikk hos noen ganske dårlige) og isteden bare snakket med en sosionom. Han nektet å kalle det han gjorde for behandling, likevel ble jeg så mye bedre! Jeg vil tro at en del av grunnen var nettopp at det ikke ble kalt behandling, jeg ble ikke regnet som syk, og jeg skulle derfor heller ikke bli "frisk". Etter det har jeg igjen prøvd div behandlere, og endt opp med et par fantastiske psykologer (en fast og en vikar), og jeg sliter med å akseptere pasientrollen (selv om det er på sykehus og greier). Det må jo være behandling for at jeg skal få fortsette å komme dit, men jeg føler meg ikke syk - jeg blir dog garantert syk hvis tilbudet stopper. Kanskje bør det regnes som forebyggende behandling.