Gå til innhold

Zoloft og panikkangst


Gjest Jente 30år

Anbefalte innlegg

Gjest Jente 30år

Hei. Har i flere år brukt Zoloft mot angst (2x50mg daglig) og har stort sett vært angstfri. Siden nyttår har jeg halvert dosen, og jeg begynte gradvis å få ubehaglige bivirkninger: panikkangst, parestesier og generell uggenhet. For seks dager siden økte jeg dosen (etter råd fra legen) til 75mg per dag. De siste dagene har angsten bare blitt verre. Hvor lang tid bruker det å ta før medisinen virker? Er det andre medisiner som er mer egnet mot panikkangst?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Erikz

Hei,

Cipralex kanskje ? Det går jeg på . Fungert veldig bra i flere år men fikk et kraftig anfall forrige uke som har satt meg helt tilbake . Hvis zoloft har funket på seg før , så kanskje legen vil trappe opp en del til ? Tar noen uker før effekten kommer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest jente30år

Hei,

Cipralex kanskje ? Det går jeg på . Fungert veldig bra i flere år men fikk et kraftig anfall forrige uke som har satt meg helt tilbake . Hvis zoloft har funket på seg før , så kanskje legen vil trappe opp en del til ? Tar noen uker før effekten kommer

Ja, jeg har gått på 100mg Zoloft i flere år og hatt det fint. Men etter jul så tok jeg 100 mg annenhver dag og jeg ble gradvis dårligere. Sist fredag så sa legen min at jeg burde trappe opp til 75 mg og ta medisinen hver dag, noe jeg har gjort. Men angsten har økt med opptrappingen. Håper det vil stabilisere seg snart slik jeg kan komme meg tilbake i jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Erikz

Ja, jeg har gått på 100mg Zoloft i flere år og hatt det fint. Men etter jul så tok jeg 100 mg annenhver dag og jeg ble gradvis dårligere. Sist fredag så sa legen min at jeg burde trappe opp til 75 mg og ta medisinen hver dag, noe jeg har gjort. Men angsten har økt med opptrappingen. Håper det vil stabilisere seg snart slik jeg kan komme meg tilbake i jobb.

Jeg er litt i samme båt, men har ikke trappet ned.

Fikk et voldsomt panikkanfall forrige mandag, noe som har satt meg fullstendig tilbake. Depresjon og angst så langt øyet kan se.

Går på 20 mg cipralex. Økte til 30 mg for 8 dager siden og ber til høyere makter for at de kan få meg på beina igjen. Nå er alt helsvart.

Mitt råd: Vær veldig forsiktig med nedtrapping av medisiner + skaff deg en god terapeut slik at du kan jobbe med tanker og følelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt i samme båt, men har ikke trappet ned.

Fikk et voldsomt panikkanfall forrige mandag, noe som har satt meg fullstendig tilbake. Depresjon og angst så langt øyet kan se.

Går på 20 mg cipralex. Økte til 30 mg for 8 dager siden og ber til høyere makter for at de kan få meg på beina igjen. Nå er alt helsvart.

Mitt råd: Vær veldig forsiktig med nedtrapping av medisiner + skaff deg en god terapeut slik at du kan jobbe med tanker og følelser.

Kjipt når det står på. Men man må bare huske på at det går over. Jeg har hatt dårlige perioder før og det har alltid gått over. Det er det som holder meg oppe når det stormer som verst.Angrer sykt på at jeg begynte å trappe ned, for jeg har hatt det veldig bra det siste året. Har du hatt økt angst når du trapper opp/ned på medisiner? Jeg har alltid blitt dårlig av å trappe opp, mye bivirkninger og mer angst. Men jeg håper at det gradvis stabiliserer seg når kroppen venner seg til ny dose medisiner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Erikz

Kjipt når det står på. Men man må bare huske på at det går over. Jeg har hatt dårlige perioder før og det har alltid gått over. Det er det som holder meg oppe når det stormer som verst.Angrer sykt på at jeg begynte å trappe ned, for jeg har hatt det veldig bra det siste året. Har du hatt økt angst når du trapper opp/ned på medisiner? Jeg har alltid blitt dårlig av å trappe opp, mye bivirkninger og mer angst. Men jeg håper at det gradvis stabiliserer seg når kroppen venner seg til ny dose medisiner.

Spurte du meg ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Erikz

Ja, spurte deg, Erikz :)

Jente30

Ok :)

Jeg har det rett og slett helt grusomt for tiden. Etter tilbakefallet mitt forrige mandag føles det ut som jeg lever i helvete. Har ikke fred et eneste sekund rett og slett. Nå får jeg i alle fall tett oppfølging og hjelp. Er på tiende dagen med 30 mg cipralex.

Har gått på 20 mg i 7 år og hatt det veldig bra, men med noen mindre tilbakefall.

Det føles ut som jeg er "ut av meg selv" og er redd mine egne tanker. Ufattelig psykisk smerte :/

Men, jeg drar meg opp av senga, går tur med hunden og ser på sport på TV. Ber til høyere makter om at doseøkningen får meg "opp" igjen og at symptomene letter snart. For slik orker jeg ikke ha det lenge. Legen sa det var flere andre SSRI å prøve dersom doseøkning ikke hjelper.

Hvordan går det med deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok :)

Jeg har det rett og slett helt grusomt for tiden. Etter tilbakefallet mitt forrige mandag føles det ut som jeg lever i helvete. Har ikke fred et eneste sekund rett og slett. Nå får jeg i alle fall tett oppfølging og hjelp. Er på tiende dagen med 30 mg cipralex.

Har gått på 20 mg i 7 år og hatt det veldig bra, men med noen mindre tilbakefall.

Det føles ut som jeg er "ut av meg selv" og er redd mine egne tanker. Ufattelig psykisk smerte :/

Men, jeg drar meg opp av senga, går tur med hunden og ser på sport på TV. Ber til høyere makter om at doseøkningen får meg "opp" igjen og at symptomene letter snart. For slik orker jeg ikke ha det lenge. Legen sa det var flere andre SSRI å prøve dersom doseøkning ikke hjelper.

Hvordan går det med deg?

Hei Erik :-)

Synd at du ikke er i form. Jeg sliter også om dagen. Får besøk nå så jeg skal svare deg litt mer utfyllende siden. Fint å ha noen å snakke med som er i samme båt.

Helsing jente30

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Erikz

Hei Erik :-)

Synd at du ikke er i form. Jeg sliter også om dagen. Får besøk nå så jeg skal svare deg litt mer utfyllende siden. Fint å ha noen å snakke med som er i samme båt.

Helsing jente30

Takknemlig for det . Godt å ha noen ved sin side når livet står på vent

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takknemlig for det . Godt å ha noen ved sin side når livet står på vent

Hei igjen. Skal skrive litt om hvordan jeg har opplevd angsten denne gangen. Jeg har gått på Zoloft i mange år og har i grunnen stort sett hatt det fint og vært angstfri. Jeg fikk faktisk mitt første panikkanfall den gangen jeg begynte på Zoloft mot sosial angst. Så jeg vet av erfaring at jeg kan få mer angst av tablettene i starten og ved opptrapping (noe jeg opplever nå). Vanligvis har jeg gått på 100 mg Zoloft per dag. Men etter jul begynte jeg å ta tablettene annenhver dag (noe jeg angrer på) i forbindelse med at jeg skulle drikke alkohol ved noen anledninger i julen. I slutten av januar begynte jeg å merke at jeg begynte å få litt dårlig mage, og noe som kjennes ut som adrenalinbølger som plutselig kunne fare gjennom kroppen. Gradvis kom litt munntørrhet, magekramper, maurkrypninger og en abstinensliknende følelse i kroppen. I løpet av februar fikk jeg panikkanfall da jeg satt i sofaen og såg på tv. Det første panikkanfallet var mindre ubehaglig ettersom jeg ikke fikk noen automatiske negative tanker som jeg knyttet til anfallet (sånn som f.eks. nå dør jeg, eller nå blir jeg gal). Jeg lot det bare stå til og det toppet seg i løpet av ti minutter og rundt 20-30 min var det over. I de kommende ukene i februar opplevde jeg flere panikkanfall. Det mest ubehaglige med panikkanfallene (slik jeg ser det) er de ubehaglige angsttankene som kommer med angsten. Når jeg har panikk får jeg følelsen av at jeg ikke har kontroll og jeg blir redd for å bli gal. Rasjonelt sett så vet jeg at det ikke skjer. Men når frykten sitter sterkt i kroppen er det vanskelig å ikke bli skremt av tankene.

Jeg snakket med legen min forrige fredag og han mente at jeg måtte trappe opp fra 50 mg til 75 mg, noe som jeg har gjort. I dag er jeg på 9.de dag av opptrappingen. Ganske umiddelbart etter at jeg trappet opp (kanskje etter en dag eller to) merket jeg at den abstinensliknende følelsen i kroppen forsvant og magekrampene har vært borte. Det jeg imidlertid har merket den siste uka er at angsten har økt på. Fra lørdag til onsdag har angsten og angsttankene stort sett vært dominerende hele dagen. Jeg har heldivis roet meg litt på kvelden slik at jeg har fått sove, men søvnen har heller ikke vært like bra som den vanligvis er. I går og i forgårs har heldivis angsten vært litt mindre dominerende enn tidligere i uka. Men jeg kan plutselig få en absurd angsttanke som kan sette meg helt ut. Når jeg ikke har angst klarer jeg å rasjonalisere vekk angsttankene mine, fordi de er absurde (redd for å bli gal, miste kontrollen), men når jeg kjenner angsten i kroppen, så er det vanskelig å ikke tro på dem fordi frykten i kroppen er så intens. Men jeg har lest mye om angst og automatiske negative tanker på nettet, og det har beroliget meg en del.

Jeg er som sagt nå på dag 9. i opptrappingen, og jeg er forbredt på at jeg trolig må vente noen uker før det verste trøkket er over. Det er slitsomt. Jeg har sett meg nødt til å sykmelde meg, for jeg har hatt nok med å komme meg gjennom dagen. Jeg håper på at det blir bedre snart. Det skal det bli!

Synes det er fint å ha noen å snakke med som er i samme situasjon.

Håper at du blir bedre snart! Det kommer du nok til å bli.

Hvordan opplever du panikkangsten?

Jente 30

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frnå

Hei igjen. Skal skrive litt om hvordan jeg har opplevd angsten denne gangen. Jeg har gått på Zoloft i mange år og har i grunnen stort sett hatt det fint og vært angstfri. Jeg fikk faktisk mitt første panikkanfall den gangen jeg begynte på Zoloft mot sosial angst. Så jeg vet av erfaring at jeg kan få mer angst av tablettene i starten og ved opptrapping (noe jeg opplever nå). Vanligvis har jeg gått på 100 mg Zoloft per dag. Men etter jul begynte jeg å ta tablettene annenhver dag (noe jeg angrer på) i forbindelse med at jeg skulle drikke alkohol ved noen anledninger i julen. I slutten av januar begynte jeg å merke at jeg begynte å få litt dårlig mage, og noe som kjennes ut som adrenalinbølger som plutselig kunne fare gjennom kroppen. Gradvis kom litt munntørrhet, magekramper, maurkrypninger og en abstinensliknende følelse i kroppen. I løpet av februar fikk jeg panikkanfall da jeg satt i sofaen og såg på tv. Det første panikkanfallet var mindre ubehaglig ettersom jeg ikke fikk noen automatiske negative tanker som jeg knyttet til anfallet (sånn som f.eks. nå dør jeg, eller nå blir jeg gal). Jeg lot det bare stå til og det toppet seg i løpet av ti minutter og rundt 20-30 min var det over. I de kommende ukene i februar opplevde jeg flere panikkanfall. Det mest ubehaglige med panikkanfallene (slik jeg ser det) er de ubehaglige angsttankene som kommer med angsten. Når jeg har panikk får jeg følelsen av at jeg ikke har kontroll og jeg blir redd for å bli gal. Rasjonelt sett så vet jeg at det ikke skjer. Men når frykten sitter sterkt i kroppen er det vanskelig å ikke bli skremt av tankene.

Jeg snakket med legen min forrige fredag og han mente at jeg måtte trappe opp fra 50 mg til 75 mg, noe som jeg har gjort. I dag er jeg på 9.de dag av opptrappingen. Ganske umiddelbart etter at jeg trappet opp (kanskje etter en dag eller to) merket jeg at den abstinensliknende følelsen i kroppen forsvant og magekrampene har vært borte. Det jeg imidlertid har merket den siste uka er at angsten har økt på. Fra lørdag til onsdag har angsten og angsttankene stort sett vært dominerende hele dagen. Jeg har heldivis roet meg litt på kvelden slik at jeg har fått sove, men søvnen har heller ikke vært like bra som den vanligvis er. I går og i forgårs har heldivis angsten vært litt mindre dominerende enn tidligere i uka. Men jeg kan plutselig få en absurd angsttanke som kan sette meg helt ut. Når jeg ikke har angst klarer jeg å rasjonalisere vekk angsttankene mine, fordi de er absurde (redd for å bli gal, miste kontrollen), men når jeg kjenner angsten i kroppen, så er det vanskelig å ikke tro på dem fordi frykten i kroppen er så intens. Men jeg har lest mye om angst og automatiske negative tanker på nettet, og det har beroliget meg en del.

Jeg er som sagt nå på dag 9. i opptrappingen, og jeg er forbredt på at jeg trolig må vente noen uker før det verste trøkket er over. Det er slitsomt. Jeg har sett meg nødt til å sykmelde meg, for jeg har hatt nok med å komme meg gjennom dagen. Jeg håper på at det blir bedre snart. Det skal det bli!

Synes det er fint å ha noen å snakke med som er i samme situasjon.

Håper at du blir bedre snart! Det kommer du nok til å bli.

Hvordan opplever du panikkangsten?

Jente 30

Hei,

Det var godt å få en "brevvenn" i en svært tøff periode - den desidert tøffeste i midt liv , sammen med da jeg fikk dette for første gang i 2005. Det er en særdeles smertefull og tøff kamp, men vi skal gå seirende ut av den.

Har du slitt lenge med sosial angst? Hva fikk deg til å oppsøke hjelp første gangen ?

Siden du begynte å trappe ned på tablettene må du ha følt deg ganske bra..?

Når det gjelder panikklidelse(som jeg lider av- og dermed påfølgende depresjon), så arter mine symptomer seg ganske så likt som dine. Jeg fikk midt første panikkanfall påsken 2005 mens jeg var på kino. Den desidert verste følelsen jeg noensinne har fått. Det føltes ut som om jeg gikk ut av min egen sjel og en lammende skrekk satte inn. Ante ikke hva det var og skalv som et aspeløv. Utrolig nok merka ikke vennene mine noe til dette for jeg holdt det skjult resten av filmen og hele veien hjem (!)

Resten av de månedene var et sant helvete på jord. Var sikker på jeg kom til å bli, kjente uvirkelighetsfølelse og var innom de aller fleste psykiatriske diagnoser. Bipolar, personlighetsforstyrrelse og det verste; schizofreni. Jeg følte meg fullstendig bortevekk, så jeg måtte jo være i ferd med å bli gal. Etterhvert kom den lammende depresjonen og jeg havnet i senga, uten livsmot og håp - bare fylt med skrekk og håpløshet.

I juni 2005 ble jeg satt på Cipramil og noen uker etter lettet depresjon og symptomene minsket, jeg brydde meg rett og slett mindre om den og fikk tilbake livsgleden og håpet.

Disse årene har jeg hatt flere mindre tilbakefall, noen litt større, men har alltid kommet meg igjen. De to siste årene har vært veldig bra og jeg har storkost meg!

MEN: Forrige mandag, etter mange stressende jobbuker, masse ansvar, influensa osv smalt det til på et møte. Jeg kjente den samme, gruende følelsen komme som lyn fra klar himmel på et møte. Denne gangen var det så sterkt at jeg har havnet i samme helvetet som i 2005. Som deg er jeg sykemeldt og må komme meg litt opp av grøfta for å kunne fungere igjen. De siste dagene har vært som å leve i helvete. Hvert sekund, minutt og time har vært smerte fra en annen verden.

I samarbeid med legen har jeg økt cipralexdosen fra 20mg til 30mg (har stått på 20mg i flere år), så jeg krysser fingrene for at dette kan hjelpe meg litt opp.

Mine tanker og følelser er som sagt ganske likt dine: Jeg føler at jeg ikke er tilstede i meg selv, kjennes ut som jeg skal bli/er gal, uvirkelighetsfølelse.. og så blir jeg redd, så forsterkes symptomene, og jeg får panikk...en forbaska runddans..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Det var godt å få en "brevvenn" i en svært tøff periode - den desidert tøffeste i midt liv , sammen med da jeg fikk dette for første gang i 2005. Det er en særdeles smertefull og tøff kamp, men vi skal gå seirende ut av den.

Har du slitt lenge med sosial angst? Hva fikk deg til å oppsøke hjelp første gangen ?

Siden du begynte å trappe ned på tablettene må du ha følt deg ganske bra..?

Når det gjelder panikklidelse(som jeg lider av- og dermed påfølgende depresjon), så arter mine symptomer seg ganske så likt som dine. Jeg fikk midt første panikkanfall påsken 2005 mens jeg var på kino. Den desidert verste følelsen jeg noensinne har fått. Det føltes ut som om jeg gikk ut av min egen sjel og en lammende skrekk satte inn. Ante ikke hva det var og skalv som et aspeløv. Utrolig nok merka ikke vennene mine noe til dette for jeg holdt det skjult resten av filmen og hele veien hjem (!)

Resten av de månedene var et sant helvete på jord. Var sikker på jeg kom til å bli, kjente uvirkelighetsfølelse og var innom de aller fleste psykiatriske diagnoser. Bipolar, personlighetsforstyrrelse og det verste; schizofreni. Jeg følte meg fullstendig bortevekk, så jeg måtte jo være i ferd med å bli gal. Etterhvert kom den lammende depresjonen og jeg havnet i senga, uten livsmot og håp - bare fylt med skrekk og håpløshet.

I juni 2005 ble jeg satt på Cipramil og noen uker etter lettet depresjon og symptomene minsket, jeg brydde meg rett og slett mindre om den og fikk tilbake livsgleden og håpet.

Disse årene har jeg hatt flere mindre tilbakefall, noen litt større, men har alltid kommet meg igjen. De to siste årene har vært veldig bra og jeg har storkost meg!

MEN: Forrige mandag, etter mange stressende jobbuker, masse ansvar, influensa osv smalt det til på et møte. Jeg kjente den samme, gruende følelsen komme som lyn fra klar himmel på et møte. Denne gangen var det så sterkt at jeg har havnet i samme helvetet som i 2005. Som deg er jeg sykemeldt og må komme meg litt opp av grøfta for å kunne fungere igjen. De siste dagene har vært som å leve i helvete. Hvert sekund, minutt og time har vært smerte fra en annen verden.

I samarbeid med legen har jeg økt cipralexdosen fra 20mg til 30mg (har stått på 20mg i flere år), så jeg krysser fingrene for at dette kan hjelpe meg litt opp.

Mine tanker og følelser er som sagt ganske likt dine: Jeg føler at jeg ikke er tilstede i meg selv, kjennes ut som jeg skal bli/er gal, uvirkelighetsfølelse.. og så blir jeg redd, så forsterkes symptomene, og jeg får panikk...en forbaska runddans..

Takk det samme, det hjelper å ha noen å snakke med som går gjennom det samme.

Jeg fikk sosial angst (eller mer presist agorafobi) da jeg gikk på videregående på slutten av 1990-tallet. Sluttet på skolen og klarte ikke å gå på butikker m.a. Men jeg gikk i gruppeterapi og jeg kom meg ut av det gjennom å utfordre angsten, oppsøke situasjoner som utløste angst. Så nå vil jeg si at jeg er 100% kvitt den sosiale angsten. Siden 2006 har jeg vært fri for sosial angst.

Når det gjelder min panikkangst. Opplevde det for første gang høsten 2001. Da hadde jeg sluttet med Zoloft på vårparten og følte meg i fin form. Men jeg hadde ikke overvunnet den sosiale angsten. Så psykologen min mente at jeg burde begynne med Zoloft igjen. Jeg hørte på han og tok en tablett på ettermiddagen. Den kvelden fikk jeg mitt første panikkanfall. Jeg var sykt dårlig. Forstod rett og slett ikke hva som skjedde med meg: skalv og svettet og var helt elendig. De kommende ukene var grusomme. Jeg klarte ikke spise, var kvalm store deler av dagen og følte meg elendig både fysisk og psykisk. I løpet av høsten gikk det gradvis over, og jeg vart mer meg selv igjen. Gikk da på 100mg.

Kom meg oppå igjen og etterhvert ønsket jeg å trappe gradvis ned medisin. Da jeg hadde komt meg ned på 25 mg (våren 2005), begynte jeg å merke at jeg fikk støt rundt om kring i kroppen. Fikk rare støt i hodet, og ble selvfølgelig engstelig for at det var noe galt med meg. (Nå vet man at noen opplever slike støt-fornemmelser ved nedtrapping av antidepressiva). Jeg fikk beskjed fra psykolog om å trappe opp medisinen. Jeg gjorde det: og ble veldig dårlig: kvalm og uggen. Det varte i noen måneder før kroppen begynte å fungere normalt igjen.

De siste årene har jeg hatt noen "nedturer" på vårparten særlig dersom jeg har drukket endel alkohol i forkant. Men jeg har alltid komt meg ut av det etter noen uker.

Det siste året har jeg hatt det veldig bra. Har fått meg ny jobb som jeg trives i, kjøpt meg leilighet, blitt forlovet. Alt var med andre ord fryd og gammen :) Så jeg begynte å trappe ned rundt juletider. Så kom skiten tilbake og nå som jeg må trappe opp igjen (for meg er det alltid verst å trappe opp). Bare håper det går over nokså fort. For som du sier, livet blir satt på vent, og det er frustrerende og deprimerende. Jeg har aldri hatt depresjon, men jeg merker at jeg er mer nedstemt nå pga. angsten. Men det er viktig å holde motet oppe! Det går over. Det gjør det alltid. Man forblir ikke sånn. Kroppen trenger sikkert litt tid til å venne seg til den nye medisindosen og da bruker angsten å forverre seg en periode før det blir lettere.

Den siste uka har jeg vurdert å få resept på noe beroligende, men jeg har latt være (jeg vil ikke bli avhengig) og tror kanskje det er best å møte angsten face to face. Men det er en mulighet å få noe de første ukene når man trapper opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Frnå

Takk det samme, det hjelper å ha noen å snakke med som går gjennom det samme.

Jeg fikk sosial angst (eller mer presist agorafobi) da jeg gikk på videregående på slutten av 1990-tallet. Sluttet på skolen og klarte ikke å gå på butikker m.a. Men jeg gikk i gruppeterapi og jeg kom meg ut av det gjennom å utfordre angsten, oppsøke situasjoner som utløste angst. Så nå vil jeg si at jeg er 100% kvitt den sosiale angsten. Siden 2006 har jeg vært fri for sosial angst.

Når det gjelder min panikkangst. Opplevde det for første gang høsten 2001. Da hadde jeg sluttet med Zoloft på vårparten og følte meg i fin form. Men jeg hadde ikke overvunnet den sosiale angsten. Så psykologen min mente at jeg burde begynne med Zoloft igjen. Jeg hørte på han og tok en tablett på ettermiddagen. Den kvelden fikk jeg mitt første panikkanfall. Jeg var sykt dårlig. Forstod rett og slett ikke hva som skjedde med meg: skalv og svettet og var helt elendig. De kommende ukene var grusomme. Jeg klarte ikke spise, var kvalm store deler av dagen og følte meg elendig både fysisk og psykisk. I løpet av høsten gikk det gradvis over, og jeg vart mer meg selv igjen. Gikk da på 100mg.

Kom meg oppå igjen og etterhvert ønsket jeg å trappe gradvis ned medisin. Da jeg hadde komt meg ned på 25 mg (våren 2005), begynte jeg å merke at jeg fikk støt rundt om kring i kroppen. Fikk rare støt i hodet, og ble selvfølgelig engstelig for at det var noe galt med meg. (Nå vet man at noen opplever slike støt-fornemmelser ved nedtrapping av antidepressiva). Jeg fikk beskjed fra psykolog om å trappe opp medisinen. Jeg gjorde det: og ble veldig dårlig: kvalm og uggen. Det varte i noen måneder før kroppen begynte å fungere normalt igjen.

De siste årene har jeg hatt noen "nedturer" på vårparten særlig dersom jeg har drukket endel alkohol i forkant. Men jeg har alltid komt meg ut av det etter noen uker.

Det siste året har jeg hatt det veldig bra. Har fått meg ny jobb som jeg trives i, kjøpt meg leilighet, blitt forlovet. Alt var med andre ord fryd og gammen :) Så jeg begynte å trappe ned rundt juletider. Så kom skiten tilbake og nå som jeg må trappe opp igjen (for meg er det alltid verst å trappe opp). Bare håper det går over nokså fort. For som du sier, livet blir satt på vent, og det er frustrerende og deprimerende. Jeg har aldri hatt depresjon, men jeg merker at jeg er mer nedstemt nå pga. angsten. Men det er viktig å holde motet oppe! Det går over. Det gjør det alltid. Man forblir ikke sånn. Kroppen trenger sikkert litt tid til å venne seg til den nye medisindosen og da bruker angsten å forverre seg en periode før det blir lettere.

Den siste uka har jeg vurdert å få resept på noe beroligende, men jeg har latt være (jeg vil ikke bli avhengig) og tror kanskje det er best å møte angsten face to face. Men det er en mulighet å få noe de første ukene når man trapper opp.

Gratulerer med leilighet og forlovelse!

Ja, dette må gå over. For dette er ikke noe liv.

For meg er det utenkelig å ha det slik uten å være deprimert! For min del henger det veldig sammen. Hvis jeg ikke er deprimert er ikke angsten der, og omvendt.

Skulle nesten ønske jeg kunne "skylde" på en opptrapping eller nedtrapping, men tilbakefallet mitt kom mens jeg gikk på 20 mg. Men kan trygt si at jeg ikke har blitt bedre etter jeg trappet opp på 30 mg ( er på 10 dagen nå ) . Jeg bare håper at en økt dose kan få meg oppå igjen. Virker jo veldig rart at medisinen ikke skal kunne "fungere" lenger. Hvis doseøkningen ikke gjør meg bedre vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Knapt til å holde ut dette.

Utarter dine følelser og tanker seg som mine, eller ?

For meg er det å "grue seg" til hver eneste situasjon, og det blir man ikke akkurat happy av.

Klarer du å slappe av/distrahere deg med noe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer med leilighet og forlovelse!

Ja, dette må gå over. For dette er ikke noe liv.

For meg er det utenkelig å ha det slik uten å være deprimert! For min del henger det veldig sammen. Hvis jeg ikke er deprimert er ikke angsten der, og omvendt.

Skulle nesten ønske jeg kunne "skylde" på en opptrapping eller nedtrapping, men tilbakefallet mitt kom mens jeg gikk på 20 mg. Men kan trygt si at jeg ikke har blitt bedre etter jeg trappet opp på 30 mg ( er på 10 dagen nå ) . Jeg bare håper at en økt dose kan få meg oppå igjen. Virker jo veldig rart at medisinen ikke skal kunne "fungere" lenger. Hvis doseøkningen ikke gjør meg bedre vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Knapt til å holde ut dette.

Utarter dine følelser og tanker seg som mine, eller ?

For meg er det å "grue seg" til hver eneste situasjon, og det blir man ikke akkurat happy av.

Klarer du å slappe av/distrahere deg med noe?

Takk for det.

Vel, jeg vet ikke om jeg kan skylde på nedtrappingen. Men tror kanskje det har en sammenheng. Det at jeg blir dårligere i starten av opptrapping har jeg erfart flere ganger, så den økte angsten tror jeg kommer av opptrappingen. Men jeg har hatt nedturer uten å ha trappet ned også, men da har det ikke vært så sterke symptom som nå, og så har det gått relativt raskt over. Men jeg har opplevd at jeg har måtte trappe ned fra 100 mg til 75 mg pga. bivirkninger som kvalme. Så medisinen har jo bivirkninger som gjerne merkes i opptrappingsfaser.

Ettersom medisinen din har virket tidligere, så gjør den nok det nå også.

Noe av det jeg synest er vanskelig når det står på som verst er tanken om at det ikke går over. Jeg er livredd for å ikke bli bra igjen. Jeg vet at jeg har hatt de samme tankene tidligere også, og at jeg faktisk alltid har blitt bra igjen. Så jeg prøver å tenke det: det har alltid gått over før, ergo så gjør det det denne gangen også. Du har kanskje den redselen selv også?

I tillegg kan jeg av og til oppleve automatiske negative angsttanker (slike angsttanker som jeg har fått i løpet av et panikkanfall) kommer tilbake og setter meg litt ut (uten at jeg får et helt panikkanfall av det). Det setter en liten støkk i meg på en måte.

Heldigvis har jeg de siste par dagene opplevd noe mer av det jeg kaller flyt. Altså: at jeg kan f.eks. se på et tv-program uten å være plaget av angsten/angsttanker. I "flyt" er angsten borte. Jeg glemmer den.

Hva er det du gruer deg til?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frnå

Takk for det.

Vel, jeg vet ikke om jeg kan skylde på nedtrappingen. Men tror kanskje det har en sammenheng. Det at jeg blir dårligere i starten av opptrapping har jeg erfart flere ganger, så den økte angsten tror jeg kommer av opptrappingen. Men jeg har hatt nedturer uten å ha trappet ned også, men da har det ikke vært så sterke symptom som nå, og så har det gått relativt raskt over. Men jeg har opplevd at jeg har måtte trappe ned fra 100 mg til 75 mg pga. bivirkninger som kvalme. Så medisinen har jo bivirkninger som gjerne merkes i opptrappingsfaser.

Ettersom medisinen din har virket tidligere, så gjør den nok det nå også.

Noe av det jeg synest er vanskelig når det står på som verst er tanken om at det ikke går over. Jeg er livredd for å ikke bli bra igjen. Jeg vet at jeg har hatt de samme tankene tidligere også, og at jeg faktisk alltid har blitt bra igjen. Så jeg prøver å tenke det: det har alltid gått over før, ergo så gjør det det denne gangen også. Du har kanskje den redselen selv også?

I tillegg kan jeg av og til oppleve automatiske negative angsttanker (slike angsttanker som jeg har fått i løpet av et panikkanfall) kommer tilbake og setter meg litt ut (uten at jeg får et helt panikkanfall av det). Det setter en liten støkk i meg på en måte.

Heldigvis har jeg de siste par dagene opplevd noe mer av det jeg kaller flyt. Altså: at jeg kan f.eks. se på et tv-program uten å være plaget av angsten/angsttanker. I "flyt" er angsten borte. Jeg glemmer den.

Hva er det du gruer deg til?

Ja, det er jo slik at angsten må man jobbe med selv, mens medisinene skal hjelpe deg slik at du kan jobbe med det når det står på som verst. Selv har jeg ikke startet i terapi, men det skal jeg absolutt gjøre denne gangen. Og jeg er forberedt på at det tar lang tid før jeg klarer å endre tankemønster og dermed kan trappe ned på medisinene.

Så du klarer ikke stå på 100mg pga kvalme ? Psykiateren her inne har i alle fall uttalt at panikklidelse krever høyere doser enn normalt - og det trur jeg på.

Nå som jeg har trappet opp til 30 mg har jeg ikke merket noen spesielle bivirkninger fysisk. Litt vondt i hodet og nedsatt seksuallyst de første dagene bare. Men psykisk hadde jeg det så vondt fra før, så selv om jeg føler meg helt latterlig nå, så trur jeg ikke det har noe med opptrappingen å gjøre.

Det tar vel 2-4 uker før man kan forvente å få noen effekt av opptrapping også..?

Tja, siden 20mg ikke hjelper meg nå, lurer jeg jo på om Cipralex ikke virker noenting nå... Men kanskje jeg rett og slett må øke dosen en periode, for så å trappe ned til 20 igjen..

Har du vært i noen terapi for å jobbe med tankene ?

Ja, jeg har akkurat de samme tankene som deg. "Skal jeg alltid ha det sånn, skal det aldri gå over, jeg føler ikke meg til stede i meg selv, kjenner ingen glede osv osv. Sånn kverner det på i det ustanselige , hele tiden. Så gruer jeg meg til neste dag, neste minutt, neste situasjon osv..for jeg kjenner på de vonde følelsene om du skjønner. Og sånn holder angsten seg levende... Og alt av glede og håp er borte. Helt grusomt.

Det hjelper meg en hulkegråt hver dag. Heldigvis har jeg en fantastisk mor som hjelper meg gjennom dette....

Antar mannen din også støtter deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er jo slik at angsten må man jobbe med selv, mens medisinene skal hjelpe deg slik at du kan jobbe med det når det står på som verst. Selv har jeg ikke startet i terapi, men det skal jeg absolutt gjøre denne gangen. Og jeg er forberedt på at det tar lang tid før jeg klarer å endre tankemønster og dermed kan trappe ned på medisinene.

Så du klarer ikke stå på 100mg pga kvalme ? Psykiateren her inne har i alle fall uttalt at panikklidelse krever høyere doser enn normalt - og det trur jeg på.

Nå som jeg har trappet opp til 30 mg har jeg ikke merket noen spesielle bivirkninger fysisk. Litt vondt i hodet og nedsatt seksuallyst de første dagene bare. Men psykisk hadde jeg det så vondt fra før, så selv om jeg føler meg helt latterlig nå, så trur jeg ikke det har noe med opptrappingen å gjøre.

Det tar vel 2-4 uker før man kan forvente å få noen effekt av opptrapping også..?

Tja, siden 20mg ikke hjelper meg nå, lurer jeg jo på om Cipralex ikke virker noenting nå... Men kanskje jeg rett og slett må øke dosen en periode, for så å trappe ned til 20 igjen..

Har du vært i noen terapi for å jobbe med tankene ?

Ja, jeg har akkurat de samme tankene som deg. "Skal jeg alltid ha det sånn, skal det aldri gå over, jeg føler ikke meg til stede i meg selv, kjenner ingen glede osv osv. Sånn kverner det på i det ustanselige , hele tiden. Så gruer jeg meg til neste dag, neste minutt, neste situasjon osv..for jeg kjenner på de vonde følelsene om du skjønner. Og sånn holder angsten seg levende... Og alt av glede og håp er borte. Helt grusomt.

Det hjelper meg en hulkegråt hver dag. Heldigvis har jeg en fantastisk mor som hjelper meg gjennom dette....

Antar mannen din også støtter deg?

Fint at moren din støtter deg:). Jeg opplever heldigvis mye støtte fra familien :) Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten den støtten jeg har fått nå fra familien. Tror jeg hadde måtte lagt meg inn hvis jeg ikke hadde noen som var med på å "backe" meg opp.

Jeg har klart å stått på 100mg tidligere. Gjorde det i høst. Men en gang måtte jeg trappe ned til 75 mg pga. kvalme. Da gikk den over. Ja, har hørt at en må på en høyere dose mot panikkangst. Min psykolog har sagt at en bør være på minst 100 mg dersom det skal ha reell effekt. Tror maksdosering på Zoloft er på 200mg. Dersom jeg ikke blir bedre på 75 mg, går jeg opp på 100. Tror det er litt individuelt når man begynner å merke effekt av opptrappingen, men tror man må vente minst to uker, kanskje mer. ? Hva er maksdosering av Cipralex?

Jeg har gått i terapi for min sosiale angst tidligere, men jeg har for så vidt ikke gått i terapi for panikkangst. Kanskje jeg bør vurdere å gjøre det. Var innom min gamle psykolog en tur i 2009 da jeg hadde en vanskelig periode, men har fungert så bra at jeg ikke har følt at jeg trenger terapi. Men nå tror jeg kanskje jeg skal vurdere å ta meg en tur. Kan være lurt å få lettet litt på trykket.

Hva gjør du når du har det vanskelig? Går tur? Ser på tv?

Jeg prøver å koble av med litt tv-titting, turer med hund, spill og surfing på nettet. Så snart jeg kommer meg litt mer til hektene skal jeg begynne for fullt å trene igjen også.

Krysser fingrene for at du blir bedre snart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frnå

Fint at moren din støtter deg:). Jeg opplever heldigvis mye støtte fra familien :) Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten den støtten jeg har fått nå fra familien. Tror jeg hadde måtte lagt meg inn hvis jeg ikke hadde noen som var med på å "backe" meg opp.

Jeg har klart å stått på 100mg tidligere. Gjorde det i høst. Men en gang måtte jeg trappe ned til 75 mg pga. kvalme. Da gikk den over. Ja, har hørt at en må på en høyere dose mot panikkangst. Min psykolog har sagt at en bør være på minst 100 mg dersom det skal ha reell effekt. Tror maksdosering på Zoloft er på 200mg. Dersom jeg ikke blir bedre på 75 mg, går jeg opp på 100. Tror det er litt individuelt når man begynner å merke effekt av opptrappingen, men tror man må vente minst to uker, kanskje mer. ? Hva er maksdosering av Cipralex?

Jeg har gått i terapi for min sosiale angst tidligere, men jeg har for så vidt ikke gått i terapi for panikkangst. Kanskje jeg bør vurdere å gjøre det. Var innom min gamle psykolog en tur i 2009 da jeg hadde en vanskelig periode, men har fungert så bra at jeg ikke har følt at jeg trenger terapi. Men nå tror jeg kanskje jeg skal vurdere å ta meg en tur. Kan være lurt å få lettet litt på trykket.

Hva gjør du når du har det vanskelig? Går tur? Ser på tv?

Jeg prøver å koble av med litt tv-titting, turer med hund, spill og surfing på nettet. Så snart jeg kommer meg litt mer til hektene skal jeg begynne for fullt å trene igjen også.

Krysser fingrene for at du blir bedre snart.

Familien er helt uvurderlig i slike situasjoner. For min del har jeg vært veldig åpen til min arbeidsgiver om situasjonen, men det er jo ganske vanskelig å beskrive hvordan jeg føler jeg. "Hei, sjef. Jeg føler jeg skal bli gal jeg. Snakkes" :P

Du har jo masse å gå på ift maxdose. Den anbefalte maksdose på Cipralex (offisielt) er 20 mg, men mange med OCD og panikkangst går visst opp til både 30 og 40 ifølge psykiateren her inne. Min lege og psykiateren på DPS mente også dette var et lurt grep, siden jeg har fungert så bra på Cipralex i flere år. Så nå må jeg bare vente, vente og vente..

Men fungerer ikke dette, så blir det vel Zoloft, Seroxat eller Efexor på meg.

Vel, disse grusomme dagene har jeg lest meg grønn på alt som er med diagnoser, fæle angsthistorier, blogger om folk som lever i angsthelvete, personlige tragedier osv..noe som bare har trigget angsten min. Hvorfor jeg gjør det? Aner ikke, tvangstanker ? I alle fall en ganske så negativ spiral. Selv om angstanfallet kom mandag i forrige uke reagerte jeg ganske sterkt på Knut T. Eggens død. Han har jo slitt med angst og depresjoner, og dette gjorde meg ganske nedbrudt..om du skjønner..

Ellers er jeg sportsidiot og det blir MYE sport på TV. Har en hund som jeg får luftet noen ganger om dagen. Så er mamma her på ettermiddagen.

Hva med deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Familien er helt uvurderlig i slike situasjoner. For min del har jeg vært veldig åpen til min arbeidsgiver om situasjonen, men det er jo ganske vanskelig å beskrive hvordan jeg føler jeg. "Hei, sjef. Jeg føler jeg skal bli gal jeg. Snakkes" :P

Du har jo masse å gå på ift maxdose. Den anbefalte maksdose på Cipralex (offisielt) er 20 mg, men mange med OCD og panikkangst går visst opp til både 30 og 40 ifølge psykiateren her inne. Min lege og psykiateren på DPS mente også dette var et lurt grep, siden jeg har fungert så bra på Cipralex i flere år. Så nå må jeg bare vente, vente og vente..

Men fungerer ikke dette, så blir det vel Zoloft, Seroxat eller Efexor på meg.

Vel, disse grusomme dagene har jeg lest meg grønn på alt som er med diagnoser, fæle angsthistorier, blogger om folk som lever i angsthelvete, personlige tragedier osv..noe som bare har trigget angsten min. Hvorfor jeg gjør det? Aner ikke, tvangstanker ? I alle fall en ganske så negativ spiral. Selv om angstanfallet kom mandag i forrige uke reagerte jeg ganske sterkt på Knut T. Eggens død. Han har jo slitt med angst og depresjoner, og dette gjorde meg ganske nedbrudt..om du skjønner..

Ellers er jeg sportsidiot og det blir MYE sport på TV. Har en hund som jeg får luftet noen ganger om dagen. Så er mamma her på ettermiddagen.

Hva med deg?

Jeg tror nok at medisinen du går på vil virke siden den har hjelpt deg tidligere. Hvis den imot all formodning ikke skulle gjøre det, så finnes der andre medisiner som vil virke (f.eks. de du nevner). Er overbevist om at du kommer til å komme deg til hektene igjen. Det er kanskje vanskelig å tro det nå som du står midt opp i det. Men du var vel kanskje redd for at det ikke skulle gå over sist gang også? Jeg har vært redd for det hver gang jeg har vært i en vanskelig periode. Men jeg har hver gang blitt bedre. Så jeg prøver å tenke at det blir jeg denne gangen også.

Jeg leser ikke om ulike diagnoser på nettet (nettopp fordi at jeg vet at det vil føre til en økt angst spiral nå når jeg har det vanskelig). Men jeg leser om panikkangst og ssri på nettet. Jeg fant en okay side om panikkangst-tanker på nettet:

http://www.anxietynomore.co.uk/anxiety_worrying_thoughts.html

Du leser nok på nettet fordi du har lyst til å komme deg ut av det. Men alt du skriver tyder på at det er en panikk-lidelse du har.

Ja, det var sørgelig å høre om Eggen. Men du må tenke at du kommer deg ut av dette. Det har du gjort tidligere, og det kommer du til å gjøre igjen.

Har du fått time med terapeut?

Jeg prøver å distrahere meg litt med å lese, leke med hunden, se på tv, spille litt mobilspill osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frnå

Jeg tror nok at medisinen du går på vil virke siden den har hjelpt deg tidligere. Hvis den imot all formodning ikke skulle gjøre det, så finnes der andre medisiner som vil virke (f.eks. de du nevner). Er overbevist om at du kommer til å komme deg til hektene igjen. Det er kanskje vanskelig å tro det nå som du står midt opp i det. Men du var vel kanskje redd for at det ikke skulle gå over sist gang også? Jeg har vært redd for det hver gang jeg har vært i en vanskelig periode. Men jeg har hver gang blitt bedre. Så jeg prøver å tenke at det blir jeg denne gangen også.

Jeg leser ikke om ulike diagnoser på nettet (nettopp fordi at jeg vet at det vil føre til en økt angst spiral nå når jeg har det vanskelig). Men jeg leser om panikkangst og ssri på nettet. Jeg fant en okay side om panikkangst-tanker på nettet:

http://www.anxietynomore.co.uk/anxiety_worrying_thoughts.html

Du leser nok på nettet fordi du har lyst til å komme deg ut av det. Men alt du skriver tyder på at det er en panikk-lidelse du har.

Ja, det var sørgelig å høre om Eggen. Men du må tenke at du kommer deg ut av dette. Det har du gjort tidligere, og det kommer du til å gjøre igjen.

Har du fått time med terapeut?

Jeg prøver å distrahere meg litt med å lese, leke med hunden, se på tv, spille litt mobilspill osv.

Både du og jeg skal komme oss ut av dette denne gangen også. Så er det naturligvis noe som gjør at vi kommer inn i denne negative spiralen. Jeg har åpenbart ikke vært flink nok til å reflektere over dette når jeg har hatt det bra, naturlig nok..

Sånn er det kanskje med deg også..?

Kognitiv terapi skal være særdeles bra mot panikkangst. Jeg skal begynne i metakognitiv terapi fra 15.april. Det koster fleskt, men helsen min måler jeg ikke i penger.

Det er ikke slik at jeg har så mange panikkanfall, men symptomene er så utrolig sterke, hele tiden. Den uvirkelighetsfølelsen skremmer livet av meg. Når jeg ser meg i speilet er det som at det ikke er meg.. :(

Ja, kom meg ut av det forrige gang. Etter noen uker på cipramil våknet jeg opp en dag og fikk plutselig lyst på å gjøre andre ting fremfor å fokusere på symptomene. De ble liksom ikke så "viktig" lenger...

Det virker kanskje som om vi er i en litt "lik" situasjon. Altså; To mennesker i "riktig" alder, et godt liv, mange venner, jobb vi trives i osv.

Jeg har fått mine tilbakefall i perioder hvor jeg har vært veldig sliten, tatt på meg for mange oppgaver og rett og slett vært utlada. Slik var det denne gangen også, så jeg må virkelig lære meg å sette grenser.

Hva trur du er årsaken til dine utfordringer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...