Gå til innhold

Bestemt meg


Madelenemie

Anbefalte innlegg

Madelenemie

Hei!

 

I flere år har jeg skrevet om min dype kjærlighet til min psykiater. Den er like dyp, like urokkelig, og full av farger som takknemlighet, respekt, utholdenhet og evighet, nå i dag, som da vi møttes, bare ispedd mer forstand og klokskap sprunget ut av en modningsprosess. Jeg var et eplekart nå er jeg et solmodent eple. Rød og rund og med smilehull. 

 

Alt min psykiater vet er: historien om fuglungen og fuglemor og uglemor.

I formen av dyr og i dyrene hun får, kosedyr og bøker og kort og ganske mye mitt hjerte, der i alt det ligger min kjærlighet. Og der i å ta i mot ligger en visdom.

 

Selv om jeg aldri sagt: "jeg elsker deg" eller godt i detaljene på hvor dyp kjærligheten er, hvor vond den er når den favner savn og hvor god den er der inne på kontoret, når den myke stemmen, den varme hånden og ordene er mellom oss. 

 

Det jeg har bestemt er dette: Jeg skal ikke fortelle det, ikke si mer, ikke utdype, for vil bevare det som er. Det som er er fint, det som er er godt for henne som jeg elsker så bunnløst og høyt. Men nettopp fordi jeg elsker så høyt, kjenner et savn som svir som en smerte så vil jeg ikke krenke eller gi henne savn og sår og følelse av utilstrekkelighet. 

 

Hun satte meg i stand når jeg var liten og nede, mine følelser oppstod i et tomrom og ut av et savn jeg ikke viste om, savnet etter en mor. Så fant jeg henne, og hun ga meg det fineste et menneske kan gi,, muligheten til å finne min egen vei og mitt eget liv, Som selvstendig og sterk nok og satt på plass.

 

Ingenting i evighet, i dag eller i morgen kan rokke ved min kjærlighet til henne, men heller ikke skal noe komme mellom å ødelegge den, derfor skal jeg holde detaljene om den for meg selv, for vårt vennskap og relasjons del.

 

Jeg tror at når man elsker ser man den andre, setter seg også i dennes sted, tenker hvordan man selv ville kjent, man utholder egen smerte og man ser at noen ganger startet veien slik man ikke ønsket, men så får man være glad man møttes, der i krysset og ble kjent, i et av evighetens og i universets mange mysterier.:-)

 

kanskje en gang skal jeg skrive en barnebok med fuglene mine, men hemmeligheten om hvem som er hvem blir min, av respekt også, og av kjærlighet til henne jeg elsker, så dypt og høyt og vondt, men aldri vil ødelegge for. Det handler om å, ikke ville krenke, ikke ville såre, om å utholde egen smerte og blir sterk i savnet, men mest av alt handler det om å elske.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Hei! :)

Det høres ut som en fornuftig avgjørelse.

Takk for alt du deler med oss!

Jeg er sikker på at det blir en veldig fin bok, om du bestemmer deg for å skrive den :)

Du kan også velge å ha et kunstnernavn ved bokutgivelse, både av hensyn til egen anonymitet og de du skriver om. Har du også lagret en kopi av det du har delt med oss tidligere? Mye av det du har skrevet tidligere, kunne kanskje også vært med i en eller flere bøker. Jeg tror at mange kunne hatt nytte av å lese og kjenne seg igjen i det du opplever, og også ha nytte av å lese om dine erfaringer med skjema som du har forklart om.

Jeg ønsker deg lykke til! :)



Anonymous poster hash: d54ff...b18
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Madelenemie

 

Hei! :)

Det høres ut som en fornuftig avgjørelse.

Takk for alt du deler med oss!

Jeg er sikker på at det blir en veldig fin bok, om du bestemmer deg for å skrive den :)

Du kan også velge å ha et kunstnernavn ved bokutgivelse, både av hensyn til egen anonymitet og de du skriver om. Har du også lagret en kopi av det du har delt med oss tidligere? Mye av det du har skrevet tidligere, kunne kanskje også vært med i en eller flere bøker. Jeg tror at mange kunne hatt nytte av å lese og kjenne seg igjen i det du opplever, og også ha nytte av å lese om dine erfaringer med skjema som du har forklart om.

Jeg ønsker deg lykke til! :)

Anonymous poster hash: d54ff...b18

 

Hei!

 

Nei har ikke kopi av det, skriver og tegner noe annet :-)

 

Men skal ikke skrive for voksne, for barna mine :-)

 

Laget bok med fugler, og med eventyr, den kan de gi til sine barn :-)

 

Ja noen ting er bra å ikke si, for ord kan ødelegge mens følelser bare gjør vondt inni en selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Hei!

I flere år har jeg skrevet om min dype kjærlighet til min psykiater. Den er like dyp, like urokkelig, og full av farger som takknemlighet, respekt, utholdenhet og evighet, nå i dag, som da vi møttes, bare ispedd mer forstand og klokskap sprunget ut av en modningsprosess. Jeg var et eplekart nå er jeg et solmodent eple. Rød og rund og med smilehull.

Alt min psykiater vet er: historien om fuglungen og fuglemor og uglemor.

I formen av dyr og i dyrene hun får, kosedyr og bøker og kort og ganske mye mitt hjerte, der i alt det ligger min kjærlighet. Og der i å ta i mot ligger en visdom.

Selv om jeg aldri sagt: "jeg elsker deg" eller godt i detaljene på hvor dyp kjærligheten er, hvor vond den er når den favner savn og hvor god den er der inne på kontoret, når den myke stemmen, den varme hånden og ordene er mellom oss.

Det jeg har bestemt er dette: Jeg skal ikke fortelle det, ikke si mer, ikke utdype, for vil bevare det som er. Det som er er fint, det som er er godt for henne som jeg elsker så bunnløst og høyt. Men nettopp fordi jeg elsker så høyt, kjenner et savn som svir som en smerte så vil jeg ikke krenke eller gi henne savn og sår og følelse av utilstrekkelighet.

Hun satte meg i stand når jeg var liten og nede, mine følelser oppstod i et tomrom og ut av et savn jeg ikke viste om, savnet etter en mor. Så fant jeg henne, og hun ga meg det fineste et menneske kan gi,, muligheten til å finne min egen vei og mitt eget liv, Som selvstendig og sterk nok og satt på plass.

Ingenting i evighet, i dag eller i morgen kan rokke ved min kjærlighet til henne, men heller ikke skal noe komme mellom å ødelegge den, derfor skal jeg holde detaljene om den for meg selv, for vårt vennskap og relasjons del.

Jeg tror at når man elsker ser man den andre, setter seg også i dennes sted, tenker hvordan man selv ville kjent, man utholder egen smerte og man ser at noen ganger startet veien slik man ikke ønsket, men så får man være glad man møttes, der i krysset og ble kjent, i et av evighetens og i universets mange mysterier.:-)

kanskje en gang skal jeg skrive en barnebok med fuglene mine, men hemmeligheten om hvem som er hvem blir min, av respekt også, og av kjærlighet til henne jeg elsker, så dypt og høyt og vondt, men aldri vil ødelegge for. Det handler om å, ikke ville krenke, ikke ville såre, om å utholde egen smerte og blir sterk i savnet, men mest av alt handler det om å elske.

Alt dette fine skal du holde for deg selv i hjertet ditt uten å fortelle din psykiater annet enn med vennlighet og små søte gaver. Hun vet at du er glad i henne. Du kan gi et takkekort når hun slutter som din behandler der du i enkelhet takker og forteller hva hun har betydd for din utvikling. Da blir hun nok glad :) men ikke overøs det med hvor inderlig glad du er i henne, det kan du holde for deg selv.

Anonymous poster hash: e074a...e19

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Hei!

I flere år har jeg skrevet om min dype kjærlighet til min psykiater. Den er like dyp, like urokkelig, og full av farger som takknemlighet, respekt, utholdenhet og evighet, nå i dag, som da vi møttes, bare ispedd mer forstand og klokskap sprunget ut av en modningsprosess. Jeg var et eplekart nå er jeg et solmodent eple. Rød og rund og med smilehull.

Alt min psykiater vet er: historien om fuglungen og fuglemor og uglemor.

I formen av dyr og i dyrene hun får, kosedyr og bøker og kort og ganske mye mitt hjerte, der i alt det ligger min kjærlighet. Og der i å ta i mot ligger en visdom.

Selv om jeg aldri sagt: "jeg elsker deg" eller godt i detaljene på hvor dyp kjærligheten er, hvor vond den er når den favner savn og hvor god den er der inne på kontoret, når den myke stemmen, den varme hånden og ordene er mellom oss.

Det jeg har bestemt er dette: Jeg skal ikke fortelle det, ikke si mer, ikke utdype, for vil bevare det som er. Det som er er fint, det som er er godt for henne som jeg elsker så bunnløst og høyt. Men nettopp fordi jeg elsker så høyt, kjenner et savn som svir som en smerte så vil jeg ikke krenke eller gi henne savn og sår og følelse av utilstrekkelighet.

Hun satte meg i stand når jeg var liten og nede, mine følelser oppstod i et tomrom og ut av et savn jeg ikke viste om, savnet etter en mor. Så fant jeg henne, og hun ga meg det fineste et menneske kan gi,, muligheten til å finne min egen vei og mitt eget liv, Som selvstendig og sterk nok og satt på plass.

Ingenting i evighet, i dag eller i morgen kan rokke ved min kjærlighet til henne, men heller ikke skal noe komme mellom å ødelegge den, derfor skal jeg holde detaljene om den for meg selv, for vårt vennskap og relasjons del.

Jeg tror at når man elsker ser man den andre, setter seg også i dennes sted, tenker hvordan man selv ville kjent, man utholder egen smerte og man ser at noen ganger startet veien slik man ikke ønsket, men så får man være glad man møttes, der i krysset og ble kjent, i et av evighetens og i universets mange mysterier.:-)

kanskje en gang skal jeg skrive en barnebok med fuglene mine, men hemmeligheten om hvem som er hvem blir min, av respekt også, og av kjærlighet til henne jeg elsker, så dypt og høyt og vondt, men aldri vil ødelegge for. Det handler om å, ikke ville krenke, ikke ville såre, om å utholde egen smerte og blir sterk i savnet, men mest av alt handler det om å elske.

Alt dette fine skal du holde for deg selv i hjertet ditt uten å fortelle din psykiater annet enn med vennlighet og små søte gaver. Hun vet at du er glad i henne. Du kan gi et takkekort når hun slutter som din behandler der du i enkelhet takker og forteller hva hun har betydd for din utvikling. Da blir hun nok glad :) men ikke overøs det med hvor inderlig glad du er i henne, det kan du holde for deg selv.

Anonymous poster hash: e074a...e19

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Madelenemie

Alt dette fine skal du holde for deg selv i hjertet ditt uten å fortelle din psykiater annet enn med vennlighet og små søte gaver. Hun vet at du er glad i henne. Du kan gi et takkekort når hun slutter som din behandler der du i enkelhet takker og forteller hva hun har betydd for din utvikling. Da blir hun nok glad :) men ikke overøs det med hvor inderlig glad du er i henne, det kan du holde for deg selv.

Anonymous poster hash: e074a...e19

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Madelenemie

Alt dette fine skal du holde for deg selv i hjertet ditt uten å fortelle din psykiater annet enn med vennlighet og små søte gaver. Hun vet at du er glad i henne. Du kan gi et takkekort når hun slutter som din behandler der du i enkelhet takker og forteller hva hun har betydd for din utvikling. Da blir hun nok glad :) men ikke overøs det med hvor inderlig glad du er i henne, det kan du holde for deg selv.

Anonymous poster hash: e074a...e19

Hei!

 

Ja jeg tror akkurat det er rett, takk for bekreftelsen fra et annet menneske  :)

 

Jeg så Star Trek i går, fikk et klok setning eller to, men så tenkte jeg: kommer fra romvesener.

 

Noen ganger trenger man bare vanlige mennesker! De er ikke en illusjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...