Gå til innhold

Hvordan begrense tankekjør/analysering etter å ha vært sosial?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Jeg har et problem med ekstrem (over)tolkning, analysering og tankekaos etter å ha deltatt aktivt i en sosial sammenheng. Da tenker jeg f.eks en tur på kafe, en kveld hjemme hos venner/bekjente eller bare å ha møtt noen på butikken og slått av en prat.
 
Jeg tenker igjennom alt jeg har sagt og kommer frem til at det aller meste er kritikkverdig og lager meg en oppfatning av hvordan de/den andre helt sikkert må ha oppfattet meg og det jeg har sagt - selvfølgelig negativt.
 
Jeg er veldig usikker når jeg skal ta kontakt med noen. Har mange gode venner og bekjente som uttrykker at de liker å tilbringe tid sammen med meg, likevel er det vanskelig for meg å ta initiativ til å møtes fordi jeg er redd for at de egentlig ikke har lyst til å være sammen med meg, men bare sier det for å være hyggelig.
 
Noen ganger forsikrer jeg meg så mange ganger at folk kan bli litt irritert. Da skjønner jeg jo at det også blir veldig feil og det slår negativt ut på min analysering.
 
Hvis jeg, mot formodning, i en setting skulle være mer åpen om meg selv enn det jeg vanligvis er (jeg er ganske privat) så blir alle disse følelsene og tolkningene ekstremt forsterket. Jeg kan gå i dagevis å gruble og angre på ting jeg har sagt, spesielt om jeg føler at jeg ikke har fått noen direkte tilbakemelding på det.
 
Å be noen om en tjeneste er nesten umulig. Da blir analyseringen så omfattende at jeg graver meg selv ned i et stort hull. Det er ikke verdt å be om hjelp til noe når jeg vet at jeg kommer til å bruke så mye energi på alt dette tankekjøret etterpå. Det stakkars mennesket følte helt sikkert at det ikke kunne si nei til meg og tjenesten min, og jeg har vært ordentlig ond som har bedt om hjelp til noe, tenker jeg da.
 
Hvordan kan jeg klare å unngå alt dette?
Og hvorfor er jeg sånn?
 
Jeg har forøvrig ingen psykisk lidelse/diagnose av noe slag. Har heller aldri vært til noen utredning for noe psykisk, selv om jeg har/ har hatt problematikk med mat og kropp og i perioder føler meg ganske nedstemt, mest pga tankekjør og grubling.


Anonymous poster hash: 47718...271
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har et problem med ekstrem (over)tolkning, analysering og tankekaos etter å ha deltatt aktivt i en sosial sammenheng. Da tenker jeg f.eks en tur på kafe, en kveld hjemme hos venner/bekjente eller bare å ha møtt noen på butikken og slått av en prat.

 

Jeg tenker igjennom alt jeg har sagt og kommer frem til at det aller meste er kritikkverdig og lager meg en oppfatning av hvordan de/den andre helt sikkert må ha oppfattet meg og det jeg har sagt - selvfølgelig negativt.

Å deltar i det sosiale liv er bra. Gi deg selv ros for det. Så kan en sette seg små mål før møter med andre, og gi seg selv ros for å klare det. Alt annet som er sagt må du sette en grense for å tenke på, om du ikke har såret noen eller må be noen om unnskyld. Om du klarer små mål så styrer du selvfølelsen :)

Jeg er veldig usikker når jeg skal ta kontakt med noen. Har mange gode venner og bekjente som uttrykker at de liker å tilbringe tid sammen med meg, likevel er det vanskelig for meg å ta initiativ til å møtes fordi jeg er redd for at de egentlig ikke har lyst til å være sammen med meg, men bare sier det for å være hyggelig.

 

Noen ganger forsikrer jeg meg så mange ganger at folk kan bli litt irritert. Da skjønner jeg jo at det også blir veldig feil og det slår negativt ut på min analysering.

Et mål kan jo være å ta initiativ til korte hyggelige møter. Et annet mål senere kan være å ikke be om bekreftelser. Gi deg selv ros når du lykkes.

 

Hvis jeg, mot formodning, i en setting skulle være mer åpen om meg selv enn det jeg vanligvis er (jeg er ganske privat) så blir alle disse følelsene og tolkningene ekstremt forsterket. Jeg kan gå i dagevis å gruble og angre på ting jeg har sagt, spesielt om jeg føler at jeg ikke har fått noen direkte tilbakemelding på det.

Har du satt en grense, eller forskjøvet på en grense, så stå for den etterpå. Gi deg selv ros. Det var modig gjort. Det går an å angre på at en har sagt for mye, men da er du usikker på hvor en setter grenser. Du må nesten være litt snill mot deg selv og si at de grensene du setter eller forskyver på, er dine valg og bra. De tok du ut fra situasjonen, og det er ikke bra å trekke seg hele tiden fra det en gjør.

Å be noen om en tjeneste er nesten umulig. Da blir analyseringen så omfattende at jeg graver meg selv ned i et stort hull. Det er ikke verdt å be om hjelp til noe når jeg vet at jeg kommer til å bruke så mye energi på alt dette tankekjøret etterpå. Det stakkars mennesket følte helt sikkert at det ikke kunne si nei til meg og tjenesten min, og jeg har vært ordentlig ond som har bedt om hjelp til noe, tenker jeg da.

Om alt hendler om manglende selvfølelse eller er over en grense for sosial angst eller annet, det vet ikke jeg. Du gjør en god jobb i å forklare hvordan du har det. Jeg tolker deg slik at du er ganske tøff mot deg selv. Det har du din historikk i livet for å gjøre, men jeg ønsker jo at du finner ut av hva som styrker din selvfølelse, framfor å rasere den.

Hvordan kan jeg klare å unngå alt dette?

Og hvorfor er jeg sånn?

 

Jeg har forøvrig ingen psykisk lidelse/diagnose av noe slag. Har heller aldri vært til noen utredning for noe psykisk, selv om jeg har/ har hatt problematikk med mat og kropp og i perioder føler meg ganske nedstemt, mest pga tankekjør og grubling.

Anonymous poster hash: 47718...271

Det finnes kurs og litratur for å styrke selvtillit og selvfølelse. Om dette er 100 % rett vei, det vet jeg ikke. Du beskriver å bruke så mye energi for å be om hjelp og har tankekjør etter møter. Du ønsker bekreftelser på at du er ok. Om det kvalifiserer til terapi kan ikke jeg svare på.

Om målene dine er for høye rundt deg selv, eller du er vant til å bli kritisert, det nevnes ikke. Slike følelser henger ofte sammen med tidligere erfaringer.

Håper du får mange svar :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg kjenner meg godt igjen. Det gjelder stort sett ikke nære venner som jeg er trygg på og kjenner godt, men i sosiale lag som f.eks. bryllup ( selv om det er sjelden) og andre sammenkomster hvor jeg ikke kjenner folk. Går da igjennom alt etterpå og analyserer.

Jeg vet sannelig ikke hva som hjelper, men jeg har klart å slutte med det. Jeg driter faktisk litt i hva andre mener om meg som jeg ikke kjenner for det har ingen betydning. Om de ser at jeg har litt angst så driter jeg i det også. ( hørtes litt "gi faen" ut når jeg skrev det). Men folk får tenke hva de vil, for så lenge jeg er hyggelig og grei så kan jeg ikke være en annen enn den jeg er. Jeg blir bare mest lei av hele meg selv når jeg er sånn og til slutt blir det et "selvhat" som er fryktelig vondt.



Anonymous poster hash: 7f5d3...783
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om en har god selvfølelse, så tror jeg det er likt med å gi blanke i hva andre mener om oss. Men da må en ha bestemt seg for at slik er jeg, og det får andre godta. Dette mener jeg, og det får andre respektere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Tusen takk for et veldig fint svar, Marie Mel.. jeg vil gjerne kommentere det litt mer i morgen.

 

Til den siste anonyme: For meg er det omvendt. Det blir verre jo nærere jeg kommer personen(e). Altså, når de betyr noe for meg og det er naturlig å snakke dypere enn bare overflateprat blir det mye mer analysering og grubling etterpå.



Anonymous poster hash: 47718...271
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bella Dotte

Dette er brain spam. På samme måte som avisene forteller oss at "hit må du reise i sommer", "så mye sex bør du ha", "denne kaken må du bake til farsdagen" og "håret ditt er fett", så forteller hjernene til enkelte oss at "nå har du virkellig dumma deg ut", "ikke vær så masete", "hvorfor måtte du ta det siste kakestykket, det var tiltenkt noen andre". Det er en treningssak, men jeg er sikker på at vi kan klare å filtrere det ut om vi bestemmer oss for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Å deltar i det sosiale liv er bra. Gi deg selv ros for det. Så kan en sette seg små mål før møter med andre, og gi seg selv ros for å klare det. Alt annet som er sagt må du sette en grense for å tenke på, om du ikke har såret noen eller må be noen om unnskyld. Om du klarer små mål så styrer du selvfølelsen :)

Et mål kan jo være å ta initiativ til korte hyggelige møter. Et annet mål senere kan være å ikke be om bekreftelser. Gi deg selv ros når du lykkes.

 

Har du satt en grense, eller forskjøvet på en grense, så stå for den etterpå. Gi deg selv ros. Det var modig gjort. Det går an å angre på at en har sagt for mye, men da er du usikker på hvor en setter grenser. Du må nesten være litt snill mot deg selv og si at de grensene du setter eller forskyver på, er dine valg og bra. De tok du ut fra situasjonen, og det er ikke bra å trekke seg hele tiden fra det en gjør.

Om alt hendler om manglende selvfølelse eller er over en grense for sosial angst eller annet, det vet ikke jeg. Du gjør en god jobb i å forklare hvordan du har det. Jeg tolker deg slik at du er ganske tøff mot deg selv. Det har du din historikk i livet for å gjøre, men jeg ønsker jo at du finner ut av hva som styrker din selvfølelse, framfor å rasere den.

Det finnes kurs og litratur for å styrke selvtillit og selvfølelse. Om dette er 100 % rett vei, det vet jeg ikke. Du beskriver å bruke så mye energi for å be om hjelp og har tankekjør etter møter. Du ønsker bekreftelser på at du er ok. Om det kvalifiserer til terapi kan ikke jeg svare på.

Om målene dine er for høye rundt deg selv, eller du er vant til å bli kritisert, det nevnes ikke. Slike følelser henger ofte sammen med tidligere erfaringer.

Håper du får mange svar :)

 

Jeg sa jeg skulle svare nærmere på dette, men har ikke helt energien kjenner jeg. Men setter veldig stor pris på et fint svar med mange poeng og gode tips - tusen takk!

Anonymous poster hash: 47718...271

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Dette er brain spam. På samme måte som avisene forteller oss at "hit må du reise i sommer", "så mye sex bør du ha", "denne kaken må du bake til farsdagen" og "håret ditt er fett", så forteller hjernene til enkelte oss at "nå har du virkellig dumma deg ut", "ikke vær så masete", "hvorfor måtte du ta det siste kakestykket, det var tiltenkt noen andre". Det er en treningssak, men jeg er sikker på at vi kan klare å filtrere det ut om vi bestemmer oss for det.

 

Brain spam :)

Da trenger jeg å installere et spamfilter, går jeg ut ifra!

Jeg prøver å sette grenser for grublingen min, men jeg syns det er veldig vanskelig. Jeg prøver også noen ganger å "drite i det", men det kommer gjerne tilbake igjen.

Tusen takk for svaret ditt.

Anonymous poster hash: 47718...271

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...