Er jeg blitt et monster?

[IsteSitron]

Jeg tror det... 

 

Jeg skulle sitte på med foreldrene mine til øye-klinikken, fra første stund jeg satte meg inn i bilen, var faren min rett og slett ufordragelig.

Helt fra jeg ble født har han hatt store sinneutbrudd, rett og slett vært en ufordragelig liten unge med trass. 

Alt var galt, han var sint fordi jeg skulle begynne på skolen, noe faren min mener jeg ikke klarer. 

Han var sint for at jeg ikke fant bussruten. 

Han var sint for at jeg har vondt i ryggen, noe sykepleieren mener jeg må til legen for, noe faren min ikke mener fordi han mener at ryggplagene mine skyldes at jeg er feit. 

Sykepleieren mener det kan være prolaps siden jeg har hatt det før og kjenner igjen symptomene, men igjen min far mener det skyldes at jeg er for feit. 

Han ser det ikke selv at han oppfører seg slik, han ser kun problemene til alle andre, ikke seg selv. 

I dag konfronterte jeg han med at han var sur, da fornektet han dette, og sa at han kun sier sin mening. 

Jeg er rett og slett møkka lei av han akkurat nå. 

Han blir sur for alt, kritiserer alt, gir aldri noen komplimenter, bare stygge kommentarer. 

Han blir sur hvis han ikke får det han har lyst på til middag. 

Han blir sur hvis vi ikke springer på pinne for ham. 

Når han er syk så prater han om hvor dårlig han er for å få sympati. 

Men når vi andre er syke så gidder han ikke bry seg. 

Løfter aldri en finger når det gjelder husarbeid. 

Jeg kjenner det grøsser i kroppen min når jeg forteller alt dette, jeg skjønner når jeg leser dette at min far ikke er helt frisk slik han holder på. 

Jeg sitter nå med tårer i øynene. 

Jeg synes dette er så trist, trist for de som må leve med ham. 

Han er akkurat som et barn, som skriker helt til han får viljen sin. 

I dag fikk jeg en tanke oppi hodet, jeg bestemte meg for at når han dør skal jeg ikke komme i hans begravelse. Hvorfor skal jeg egentlig sørge over en som har vært med på å ødelegge livet mitt? En som har gjort alt for å bryte ned selvtilliten og nesten fått deg til å ta selvmord? 

Jeg vet jeg høres ut som et monster, men jeg er bare så lei. 

Jeg sa til moren min i dag at jeg hadde lyst å bryte kontakten med ham. 

Jeg har jo mulighet for dette siden jeg bor i egen leilighet. 

Han har aldri støttet meg, og da mener jeg aldri. 

Da jeg ble mobbet på både barne og ungdomsskolen sa han at jeg ikke trengte å komme til ham og få hjelp siden det var min skyld at jeg ble mobbet da jeg var feit. 

Da jeg var innlagt ringte han til avdelingen ofte og fortalte mye dritt om meg som er dokumentert i journalen. 

Han sa at jeg spiste for mye, at jeg var feit og mye mer.. 

I dag så klarte han å få meg deprimert, nok en gang så lar jeg ham vinne. 

Nok en gang klarer jeg ikke å sette foten ned. 

Nok en gang er jeg en taper. 

Kanskje faren min har rett? 

At jeg er bare en feit dust som fortjener å bli mobbet? 

 

Jeg har snart ikke mer energi til å kjempe. 

Jeg klarer lenger ikke synet av min egen far. 

Jeg missliker ham, jeg er redd ham. 

 

Jeg er et monster... 

 

 

 

 

[stjernestøv]

Du er ikke et monster, det er veldig forståelig at du blir lei av den oppførselen hans.

[IsteSitron]

Du er ikke et monster, det er veldig forståelig at du blir lei av den oppførselen hans.

 

Hvis jeg ikke er et monster, hva er jeg da? Ja, jeg er lei av oppførselen hans, så lei at jeg har fått en del vonde tanker som jeg ikke klarer å få bort, de der forferdelige selvmordstankene, tanker som ikke er konstruktive, tanker som, hvorfor gidder jeg å kjempe? Hvorfor henger jeg meg ikke? Men de få konstruktive tankene jeg har igjen forteller meg at jeg skal drite i å ta selvmord og heller bryte kontakten med den der idioten

[stjernestøv]

Hvis jeg ikke er et monster, hva er jeg da? Ja, jeg er lei av oppførselen hans, så lei at jeg har fått en del vonde tanker som jeg ikke klarer å få bort, de der forferdelige selvmordstankene, tanker som ikke er konstruktive, tanker som, hvorfor gidder jeg å kjempe? Hvorfor henger jeg meg ikke? Men de få konstruktive tankene jeg har igjen forteller meg at jeg skal drite i å ta selvmord og heller bryte kontakten med den der idioten

 

Du kan jo distansere deg fra han en stund å se hvordan det går, ikke alle folk er like greie å ha kontakt med. Vil kalle det du har er en menneskelig reaksjon, han er jo veldig negativ da. Men synd du får slike vanskelige tanker. Hvordan går det med deg i egen leilighet?

[ISW]

Jeg har lest posten din et par ganger og greier ikke med min beste evne å se hvorfor du skulle være et monster.

 

En drittsekk er en drittsekk, uavhengig av om han er en fremmed på gaten, din kjæreste eller din far. Som kjent var det ikke du som valgte foreldrene dine. Du har ingen forpliktelser ovenfor en far som ikke stiller opp for deg (og det virker det i høyeste grad som din far IKKE har gjort).

 

Støtt deg på de familiemedlemmer som faktisk gir deg noe. Hold mest mulig avstand til resten. Ut fra hva du beskriver fortjener ikke din far din oppmerksomhet i det hele tatt. 

 

Og ut fra hva du beskriver må da det dummeste du kunne gjøre være å henge deg. Det hjelper ingenting. Din far blir ikke mindre drittsekk av den grunn. La de konstruktive tankene dine styre, for de virker meget fornuftige.

[Marie Mel]

Jeg tror det... 

 

Jeg skulle sitte på med foreldrene mine til øye-klinikken, fra første stund jeg satte meg inn i bilen, var faren min rett og slett ufordragelig.

Helt fra jeg ble født har han hatt store sinneutbrudd, rett og slett vært en ufordragelig liten unge med trass. 

Alt var galt, han var sint fordi jeg skulle begynne på skolen, noe faren min mener jeg ikke klarer. 

Han var sint for at jeg ikke fant bussruten. 

Han var sint for at jeg har vondt i ryggen, noe sykepleieren mener jeg må til legen for, noe faren min ikke mener fordi han mener at ryggplagene mine skyldes at jeg er feit. 

Sykepleieren mener det kan være prolaps siden jeg har hatt det før og kjenner igjen symptomene, men igjen min far mener det skyldes at jeg er for feit. 

Han ser det ikke selv at han oppfører seg slik, han ser kun problemene til alle andre, ikke seg selv. 

I dag konfronterte jeg han med at han var sur, da fornektet han dette, og sa at han kun sier sin mening. 

Jeg er rett og slett møkka lei av han akkurat nå. 

Han blir sur for alt, kritiserer alt, gir aldri noen komplimenter, bare stygge kommentarer. 

Han blir sur hvis han ikke får det han har lyst på til middag. 

Han blir sur hvis vi ikke springer på pinne for ham. 

Når han er syk så prater han om hvor dårlig han er for å få sympati. 

Men når vi andre er syke så gidder han ikke bry seg. 

Løfter aldri en finger når det gjelder husarbeid. 

Jeg kjenner det grøsser i kroppen min når jeg forteller alt dette, jeg skjønner når jeg leser dette at min far ikke er helt frisk slik han holder på. 

Jeg sitter nå med tårer i øynene. 

Jeg synes dette er så trist, trist for de som må leve med ham. 

Han er akkurat som et barn, som skriker helt til han får viljen sin. 

I dag fikk jeg en tanke oppi hodet, jeg bestemte meg for at når han dør skal jeg ikke komme i hans begravelse. Hvorfor skal jeg egentlig sørge over en som har vært med på å ødelegge livet mitt? En som har gjort alt for å bryte ned selvtilliten og nesten fått deg til å ta selvmord? 

Jeg vet jeg høres ut som et monster, men jeg er bare så lei. 

Jeg sa til moren min i dag at jeg hadde lyst å bryte kontakten med ham. 

Jeg har jo mulighet for dette siden jeg bor i egen leilighet. 

Han har aldri støttet meg, og da mener jeg aldri. 

Da jeg ble mobbet på både barne og ungdomsskolen sa han at jeg ikke trengte å komme til ham og få hjelp siden det var min skyld at jeg ble mobbet da jeg var feit. 

Da jeg var innlagt ringte han til avdelingen ofte og fortalte mye dritt om meg som er dokumentert i journalen. 

Han sa at jeg spiste for mye, at jeg var feit og mye mer.. 

I dag så klarte han å få meg deprimert, nok en gang så lar jeg ham vinne. 

Nok en gang klarer jeg ikke å sette foten ned. 

Nok en gang er jeg en taper. 

Kanskje faren min har rett? 

At jeg er bare en feit dust som fortjener å bli mobbet? 

 

Jeg har snart ikke mer energi til å kjempe. 

Jeg klarer lenger ikke synet av min egen far. 

Jeg missliker ham, jeg er redd ham. 

 

Jeg er et monster... 

 

Du begynner ditt innlegg litt uskyldig med at du bare skulle bli kjørt til en øye-klinikk, din far var ufordragelig fra første stund, gir oss på DOL informasjon om at han bruker å ha sinneutbrudd, det blir hva du oppfatter som surhet og din far sier meninger, og du får tanker om å ikke komme i begravelse og føler deg mobbet av din far. 

 

Her er det så mye galt at andre på DOL kan ikke dømme i dette. Grenser og følelser er trått over så mye, ut ifra hva du sier, at du nå ikke tåler synet av din far. 

 

Vi vet ingen ting om hva som utspant seg i forkant av kjøreturen. Vi leser at det blir nevnt at du ikke kan busstidene. Hva dine foreldre evt. måtte forsake for å hente deg, eller hvorfor din far er sur når han kommer, det er utelatt. Om dette har vært en grei avtale i god tid om å kjøre deg, og at dine foreldre ønsket å kjøre deg men dukker opp sure, så vet du til en annen gang at de ikke kan brukes. Jeg lurer vel litt på om det monsterspørsmålet har noe med hva som skjedde i forkant å gjøre.   

 

Om du er så lei din far, ikke takler hans sinneutbrudd og som fører deg helt til enden av misnøye med å ikke ville gå i begravelse og ikke kan fordra ham, hvorfor lar du dem hente deg? 

Slike dårlige forhold må da endres over tid og kontakt må være slik at en ikke sårer hverandre. 

Er det mulig å la være og forholde deg til dine foreldre når du tenger hjelp, men være en som bidrar ovenfor dem en gang i blant når du ønsker det? Du må sette grenser for ditt liv. 

 

Slik du beskriver dette høres det ikke ut som dine foreldre er lykkelige for å kjøre deg, og du høres ikke lykkelig ut av å bli kjørt av dem. Dette har gått alt for langt når du opplever å bli mobbet og at du missliker din far. Dette er skadelig, utmattende og det bør søkes å finne andre løsninger. 

 

Jeg håper du ser at det har gått alt for langt. Fordeling av monsterroller ut i fra historikken her blir feil fokus. Ha fokus på å få etablert en god framtid. Kast det gamle og snu trenden. Lykke til!