Ekspertsvar Jeg ER Viggo venneløs - hva er feil med meg?

[B-vare]

Jeg regner meg som en relativt oppegående person, ikke akkurat Einstein, men på gjennomsnittet når det gjelder skole og jobb. Jeg er gift og har to barn, er i en trygg jobb, og har et nokså vanlig A4-familieliv.

 

Jeg nærmer meg 40 år og har i grunn ingen venner. Jeg har alltid forsøkt å være en trivelig person å omgås med, både på jobb og i sosiale settinger, men de aller fleste viser lite interesse for å se og høre meg. F.eks: det er jeg som legger til folk på facebook, ikke omvendt. 

 

Jeg har lyst til å bli kjent med folk, men kvier meg da jeg føler at jeg har blitt brent så mange ganger av folk jeg trodde jeg hadde funnet tonen med(vennskap altså).

 

Jeg har hatt tre gode venner opp gjennom årene, men to av disse flyttet til andre deler av landet og har dannet familie, Den siste sluttet plutselig å ta kontakt for 10 år siden, og vi har knapt sett hverandre siden den gangen - uten at jeg vet hva som skjedde.

 

Vel, jeg har noen tidligere kollegaer som jeg møter noen ganger i løpet av året for en pils eller tre, men det er stort sett den eneste sosiale biten i livet mitt. Sånn har det vært i mange år. Vi i familien er så og si aldri på besøk hos andre enn besteforeldre og søsken(bursdager). På skoleavslutninger etc så er det mange av foreldrene som har gode relasjoner seg i mellom, mens spesielt jeg sitter på sidelinjen som en passiv tilskuer - min kone snakker heldigvis med noen. Jeg er livredd for at ungene mine skal vokse opp og bli like asosial som det jeg har blitt. 

 

På jobb har jeg alltid gjort det bra og har blitt belønnet med høyere ansvar på de stedene jeg har jobbet, men jeg er en rastløs person som har byttet jobb en del ganger - og dermed begynt på bunnen igjen.

 

Når det gjelder naboskap, trening og ellers i livet så er jeg en person som ofte kommer i konflikter. Det hender jeg blir med på fotballtrening gjennom min storebror. Av en eller annen grunn er det nesten alltid meg som kommer opp i konflikter på grunn av at jeg "gjorde det og det, og ikke følger reglene", mens andre slipper unna når de gjør det samme. I nabolaget der vi bor er jeg knapt på hils med noen pga at styret har sladret videre om noen ting jeg har tatt opp med dem.

 

Jeg prøver alltid å være rettferdig og følge livets moralske spilleregler, men dette faller alltid mot meg. Jeg husker godt en kollega sa til meg på et julebord at hun oppfattet meg som arrogant. Kan det være at jeg ikke ser det selv, kan det være at jeg sender ut så mange signaler at folk styrer unna?

 

Jeg begynner å bli veldig sliten av å komme i konflikter her og der, og ikke minst, så savner jeg å ha en venn eller to som jeg kan gjøre venneting med. Greia er at jeg så og si har mistet troen på meg selv sosialt, og jeg ikke vet hvor jeg skal begynne å lete etter en venn. 

 

Hvordan blir man et bedre menneske som folk finner interesse i, og hvor finner mann en venn i en alder av snart 40?

 

 

[Bella Dotte]

Du sier selv at du har fått tilbakemelding på at du virker arrogant. Jeg har ett tips: Den mest effektive måten å bli interessant, er å være interessert! Vis at du bryr deg om dem du omgås, at du liker dem du liker, spør, men ikke grav, still oppfølgingssprøsmål, vis interesse for det de driver med og er opptatt av. Fortell om deg selv, vær åpen, men ikke påtrengende og overlessende eller sytete. Vær positiv, men ikke falsk. Vis at du har selvtillit, men ikke vær selvgod. Vær deg selv, det er det ingen andre som kan være!

[rose23]

Jeg kjenner maaaaange og hare ingen uvenner. Oppstår det krangel er jeg ivrig med å lytte til andre og legge fram min versjon på en vennelig måte.... 90 prosent av oss er greie folk heldigvis :-)  

[Madelenemie]

Jeg regner meg som en relativt oppegående person, ikke akkurat Einstein, men på gjennomsnittet når det gjelder skole og jobb. Jeg er gift og har to barn, er i en trygg jobb, og har et nokså vanlig A4-familieliv.

Jeg nærmer meg 40 år og har i grunn ingen venner. Jeg har alltid forsøkt å være en trivelig person å omgås med, både på jobb og i sosiale settinger, men de aller fleste viser lite interesse for å se og høre meg. F.eks: det er jeg som legger til folk på facebook, ikke omvendt.

Jeg har lyst til å bli kjent med folk, men kvier meg da jeg føler at jeg har blitt brent så mange ganger av folk jeg trodde jeg hadde funnet tonen med(vennskap altså).

Jeg har hatt tre gode venner opp gjennom årene, men to av disse flyttet til andre deler av landet og har dannet familie, Den siste sluttet plutselig å ta kontakt for 10 år siden, og vi har knapt sett hverandre siden den gangen - uten at jeg vet hva som skjedde.

Vel, jeg har noen tidligere kollegaer som jeg møter noen ganger i løpet av året for en pils eller tre, men det er stort sett den eneste sosiale biten i livet mitt. Sånn har det vært i mange år. Vi i familien er så og si aldri på besøk hos andre enn besteforeldre og søsken(bursdager). På skoleavslutninger etc så er det mange av foreldrene som har gode relasjoner seg i mellom, mens spesielt jeg sitter på sidelinjen som en passiv tilskuer - min kone snakker heldigvis med noen. Jeg er livredd for at ungene mine skal vokse opp og bli like asosial som det jeg har blitt.

På jobb har jeg alltid gjort det bra og har blitt belønnet med høyere ansvar på de stedene jeg har jobbet, men jeg er en rastløs person som har byttet jobb en del ganger - og dermed begynt på bunnen igjen.

Når det gjelder naboskap, trening og ellers i livet så er jeg en person som ofte kommer i konflikter. Det hender jeg blir med på fotballtrening gjennom min storebror. Av en eller annen grunn er det nesten alltid meg som kommer opp i konflikter på grunn av at jeg "gjorde det og det, og ikke følger reglene", mens andre slipper unna når de gjør det samme. I nabolaget der vi bor er jeg knapt på hils med noen pga at styret har sladret videre om noen ting jeg har tatt opp med dem.

Jeg prøver alltid å være rettferdig og følge livets moralske spilleregler, men dette faller alltid mot meg. Jeg husker godt en kollega sa til meg på et julebord at hun oppfattet meg som arrogant. Kan det være at jeg ikke ser det selv, kan det være at jeg sender ut så mange signaler at folk styrer unna?

Jeg begynner å bli veldig sliten av å komme i konflikter her og der, og ikke minst, så savner jeg å ha en venn eller to som jeg kan gjøre venneting med. Greia er at jeg så og si har mistet troen på meg selv sosialt, og jeg ikke vet hvor jeg skal begynne å lete etter en venn.

Hvordan blir man et bedre menneske som folk finner interesse i, og hvor finner mann en venn i en alder av snart 40?

Hei!

Venner er et komplisert tema, man bør revurdere å tenke gjennom om dette er noe man vil bruke tid på å gå inn i!! Gresset er kanskje grønnere enn det ser ut for på andre siden av gjerdet, det stemmer mye for min del. Nå har jeg fått venner og jeg er på din alder, jeg mener jeg kunne levd et lykkelig liv uten.

Jeg er selv hyggelig mot andre mennesker, smilt ,takket ,bukket lett, men jeg er ganske stille/ står gjerne uten å si noe, ikke av vilje, men fordi jeg ikke vet hva jeg plutselig kan si/ bør si eller viktigst : hensikten med å si noe før jeg har noe fornuftig og meningsfylt å formidle. Jeg har fått høre via andre at jeg kan virke arrogant, det forstår jeg ikke, men tror det har med kroppsspråk og "feil" måte å bruke blikk og kroppsspråk på.

Jeg har også min egen humor og jeg virker til tider formell fordi jeg bruker etternavn og titler.

Saken er at jeg er opptatt av samfunnets spilleregler jeg også.

Jeg har de siste årene forstått mer av det sosiale spillet, venner/bekjente , lest på nettet, stilt spørsmål på forum osv... Jeg er ikke sikker på om det er så fantastisk som jeg trodde, men nå har jeg noen å treffe om jeg trenger det. Jeg finner det såpass overfladisk det hele at det byr på problemer. Videre bryter venner avtaler, kommer for sent til avtaler, dreper stillheten uten grunn, osv..alt dette må man tåle skal man ha venner, jeg velger å tåle det.

Jeg stiller mye opp for andre mennesker, naboer, mine barns venners foreldre osv.. Jeg liker å hjelpe mennesker praktisk, jeg blir så invitert på fester/ inn på kaffe/ på turer, jeg takker i 99% av tilfellene nei. Men gamle naboen min sier jeg ja takk til bare fordi hun er ensom.

Så du kan jo tilby å hjelpe noen.

Min mann er sosial og har mange venner, og det er et av barna som ligner sin far, de andre, har få venner, men nære venner, de ønsker ikke mange venner og har tydelig formidlet dette og jeg støtter dem. De er sjelden med venner og er lykkelige alene.

Dette med venner er relativt nytt for meg, trodde en periode det var viktig å forstå/få venner,, det er jeg usikker på nå i hvilken grad er rett. Jeg blir fort sliten og straks de snakker " for mye" merker jeg hvor lei jeg blir, men jeg liker mer å ha mennesker rundt meg, det er alle ordene jeg blir så sliten av.

Jeg tror jeg ville foretrukket en venn som meg selv, Dvs en som kan være litt stille også.

Kanskje jeg ville likt å være venn med en jeger.

Jeg både liker og ikke liker "vennesystemet"

Personlig ville jeg foretrukket et annet system, men det fins ikke, så jeg innretter meg.

Men har man ingen venner har man lett for å tro at dette med venner er så viktig.

Da jeg var i botanisk forening, hygget jeg meg feks mer der, enn med såkalte venner, jeg begynte da å føle større grad av vennskap med de i foreningen. De jeg hjelper praktisk føler jeg også vennskap med. Da min nabo som har så mange venner ringte meg midt på natten Pga var redd hadde sykt barn, sa hun" hadde bare deg jeg viste jeg kunne ringe" da tenker jeg, menneskers vennesystemer er merkelige!

Nå har jeg rykket opp som min nabos beste venn og nå er min nabo enig med meg i min definisjon av vennskap/ tanker rundt det og spørsmål.

Ingen av hennes venner er altså egentlig venner, da nøden meldte seg var det kun naboen ( meg) hun viste ville stille opp med støtte, kjøring til legevakt og praktisk bistand.

Konklusjon: venner er hyggelig i porsjoner og av og til, men viktigere er det å ha interesser.

Meld deg inn i en foreningveller på turer ned DNT, der kan man sikkert også etter hvert få venner. Jeg har kanskje selv brent meg...flere jeg trodde var venner, sluttet plutselig å være det, feks en dame jeg fornærmet...uten å mene det selvsagt, det hjalp ikke å si unnskyld, derfor syns jeg man skal være bevisst dette med at det tar mye energi å få venner, man må orke å bli oppgitt, og at de plutselig bare forsvinner. Uforutsigbart og uten forpliktelse som vennesystemet tydeligvis innebærer. Det er de to siste tingene ved vennesystemet jeg misliker mye. Samt at det kan bli for mange ord.

Det er også overfladiskhet og en viss uærlighet i vennesystemet. Sånne elementer misliker jeg sterkt, men jeg er glad de som ikke tåler ærlighet i vertfall forsvinner , selv om jeg misliker endringer.

Det er derfor energitappende å ha venner.

Og det er komplisert.

En rekke kjente personer har ikke og ønsker ikke venner, de er lykkelige uten, feks Tor Erling staff m. fl.

Jeg er vel glad jeg har noen venner, men det er som om jeg ikke helt forstår, og venner meg til dette med venner...

Forstå seg på vennesystemet er for meg umulig!

Nå har jeg noen til å finne på ting med, men det er på et overfladisk plan, jeg foretrekker forpliktelse og ansvar og på den måten er ekteskapet en kjekk innretning.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er sikkert en klar sammenheng mellom å være venneløs og det å komme i konflikter.

 

Snakk med din storebror og evt andre som kjenner deg godt. Be dem beskrive hva det er med deg som gjør at du stadig kommer i konflikter. Ta dette alvorlig, og prøv å gjøre noe med det.

 

En "ja, men ..." tilnærming til de svarene du får vil ikke føre deg til målet.