Dårlig magefølelse allerede - kjæreste

[ung mamma!:)]

Jeg har vært kjæreste med en mann i 8 måneder, han er 13 år eldre enn meg. Jeg fikk barn i veldig ung alder så vi har barn på samme alder, han har to jenter og jeg en gutt. Jeg har ville vært forsiktig med å la kjæresten møte min sønn, og ville/burde kanskje egentlig ventet lenger, men dette var det ikke så mye forståelse for fra kjæresten.

 

Jeg har bak meg et tidligere forhold med en som også hadde barn, vi var mye uenige i barneoppdragelse. Han var utrolig streng mot sitt barn, det skulle helst "sees og ikke høres". Jeg føler ikke at jeg har en slapp holdning til oppdragelse, men var veldig uenig i slik som han kjeftet på barnet sitt for den minste ting. Så jeg vet at slikt kan være vanskelig.

 

Nå i sommer har vi vært en del sammen med barna. Kjæresten min er fryktelig til å kommentere hvis min sønn gjør noe som han ikke burde. Her en dag drakk vi brus på terrassen til middag. Min sønn gikk inn på rommet sitt med en kamerat etter en stund. Når vi kom inn hadde de åpnet en ny flaske brus og tatt hver sitt glass uten å spørre om lov. Min sønn "unnskyldte" det med at han trodde det var greit, siden vi satt ute og drakk brus og det var tomt der. Jeg tok opp med han at han måtte alltid spørre om lov før han åpner nye ting.

 

Dette og noen lignede "småting" kommenterer kjæresten min og gir seg liksom ikke. Det er liksom sånne "stikk" hele tiden, min sønn har en uvane at han av og  til smeller døren når han går ut, dette får han selvfølgelig tilsnakk av meg for,  men jeg trenger ikke høre kjæresten si med en spydig stemme " gjør han alltid det der?"

 

I dag kom min sønn hjem ti minutter etter han skulle, fem minutter etter tiden sa kjæresten  "han klarte ikke å være hjemme tidsnok nei."  Det har ALDRI vært et problem at min sønn kommer hjem for seint, men at det av og til kan skje - klart.

 

Kjæresten er altså snar med å kommentere slike feil på min sønn men er veldig rask til å skryte over sine døtre. Her om dagen sa han "jeg er så glad for at mine barn er som de er -  de er så snille og greie og gjør som de får beskjed om." Like etter at vi hadde snakket om dørsmellingen til min sønn.

 

Jeg har nå virkelig sett at hans barn har nektet å gjøre som de får beskjed om - det gjør alle barn i blant, men jeg er forsiktig med å kommentere det, det er tidlig i forholdet og jeg vet at de får tilsnakk fra faren. Med fare for å høres ut som "min sønn gjør aldri noe galt..." så sier jeg det allikevel: Jeg vet og får høre at jeg har en veloppdragen gutt på mange områder, noen ting er det selvfølgelig å ta tak i - men slik er det vel med barn? Han får det til å føles som at mitt barn gjør fryktelig mye galt mens hans er bare snille, spesielt etter den kommentaren over her..

 

Jeg merker at dette irriterer meg, at han påpeker og kommenterer alt, samtidig som han passer på å si når hans barn gjør noe riktig. Jeg får en dårlig magefølelse hva tror dere om dette? Hvordan kan jeg evt. ta det opp med han?

[veien å gå]

Bare si det som det er, det enkle er ofte det beste.