MÅ man gå i en begravelse?

[påskelilje]

Det var egentlig hele inspirasjonen til et av de første svarene mine :-)  

Foreldres dødsfall vil alltid være sårt, du skriver du har bearbeidet dette, av det du skriver leser jeg at du har en tid igjen før du er ferdig, skjønt, visse ting blir man vel egentlig aldri ferdig med, men de kan bli litt mindre sår med tid.

Dersom du virkelig ikke ønsker å gå, så lag deg en forklaring som tåler dagens lys. Gi folk rundt deg ord som : "vår relasjon var ikke alltid så enkel, jeg tror jeg velger å ta farvel på min egen måte, eller jeg tror jeg trenger litt tid alene når jeg tar farvel med (navn)", eller noe tilsvarende. 

Jeg tror det gjør noe med prosessen din, jeg tror du kan komme deg litt videre dersom du våger å stå oppreist og stødig (stødig står man aldri i en slik situasjon men kall det stødigere) dersom du våger å si litt av sannheten. 

 

Frosken skriver forøvrig noe klokt om hvordan begravelser også kan romme andre følelser enn tristhet ved tap. Jeg tenker at sinne, tristhet, sårhet, raseri, kan og være sorg. Man trenger ikke ha elsket et menneske dypt og inderlig for å gå i begravelsen, det er mulig å ta farvel på sin egen stille måte, uten å kjenne kjærlighet.

 

Du skriver veldig kloke ting her, XbellaX.

 

En person i min familie har gjort mye vondt mot flere av sine nærmeste gjennom mange tiår. Jeg har flere ganger tenkt på at når han en gang dør, så er det nok mange som vil ha blandede og sterke følelser av mange slag i hans begravelse - og det vil helt sikkert vært noen som ikke kommer, som normalt sett "burde ha kommet".

[AnonymBruker]

Takk forat du svarte. Men når det gjelder akkurat dette:

 

du skriver du har bearbeidet dette, av det du skriver leser jeg at du har en tid igjen før du er ferdig,

så syns jeg dette er nokså respektløst å skrive. Du kjenner ikke meg overhodet, og vet ikke hvordan jeg har bearbeidet ting. Det virker nærmest som du mener at dersom man har bearbeidet ting nok, så må det innebære et helt bestemt resultat, slik du definerer det? Eller feks at da ønsker man å gå i en begravelse? 

 

 

 

 begravelser også kan romme andre følelser enn tristhet ved tap. Jeg tenker at sinne, tristhet, sårhet, raseri, kan og være sorg. Man trenger ikke ha elsket et menneske dypt og inderlig for å gå i begravelsen, det er mulig å ta farvel på sin egen stille måte, uten å kjenne kjærlighet.

 

 

De der følelsene har jeg forlengst bearbeidet. Også i terapi. Jeg tok farvel med denne foreldren forover tjue år siden, og "begravet" vedkommende med en symbolsk handling. Jeg har ikke særlig med følelser igjen for vedkommene i det hele tatt. Har følt først og fremst likegyldighet, kombinert med en viss forakt. Dessuten en irritasjon over å måtte treffe på vedkommene i familietreff. Det vanskeligste gjelder egentlig familien, som har en fasade som de ønsker oppretthodt, og  forventer at alle kommer i begravelsen.

 

Den største lettelsen for meg, er å kunne gå i familieselskap uten å trenge å irritere meg over støte borti denne personen.

 

Begravelsen føler jeg ikke noe behov for å gå i. Men selvsagt vil jeg vise respekt for andres sorg, så hva jeg unnskylder meg med, bør vel kanskje være sagt på en høflig måte. 

 

Anonymous poster hash: acec0...d28

[XbellaX]

 

Takk forat du svarte. Men når det gjelder akkurat dette:

 

 

så syns jeg dette er nokså respektløst å skrive. Du kjenner ikke meg overhodet, og vet ikke hvordan jeg har bearbeidet ting. Det virker nærmest som du mener at dersom man har bearbeidet ting nok, så må det innebære et helt bestemt resultat, slik du definerer det? Eller feks at da ønsker man å gå i en begravelse? 

 

 

 

 

 

De der følelsene har jeg forlengst bearbeidet. Også i terapi. Jeg tok farvel med denne foreldren forover tjue år siden, og "begravet" vedkommende med en symbolsk handling. Jeg har ikke særlig med følelser igjen for vedkommene i det hele tatt. Har følt først og fremst likegyldighet, kombinert med en viss forakt. Dessuten en irritasjon over å måtte treffe på vedkommene i familietreff. Det vanskeligste gjelder egentlig familien, som har en fasade som de ønsker oppretthodt, og  forventer at alle kommer i begravelsen.

 

Den største lettelsen for meg, er å kunne gå i familieselskap uten å trenge å irritere meg over støte borti denne personen.

 

Begravelsen føler jeg ikke noe behov for å gå i. Men selvsagt vil jeg vise respekt for andres sorg, så hva jeg unnskylder meg med, bør vel kanskje være sagt på en høflig måte. 

 

Anonymous poster hash: acec0...d28

 

 

 

Å miste en av sine foreldre, en far eller mor man har hatt et vanskelig forhold til over flere år, er ikke noe man blir ferdig med i terapi. Det er en prosess.

I samme setning du referer til skriver jeg også: ” skjønt, visse ting blir man vel egentlig aldri ferdig med, men de kan bli litt mindre sår med tid.”

 

Jeg håper du gjør det som kjennes riktig ut for deg, og lager en forklaring som er lettfattelig/ avdramatiserende, og viser respekt for de som opplever å ha mistet.

[AnonymBruker]

Å miste en av sine foreldre, en far eller mor man har hatt et vanskelig forhold til over flere år, er ikke noe man blir ferdig med i terapi. Det er en prosess.

 

Selvsagt er det en prosess. Poenget er, at du vet ingenting om min prosess.

 

Dessuten er en slik prosess også veldig avhengig av hvor tett på en person man har levd.  I dette tilfelle har det vært et svært distansert forhold i svært mange år, med svært lite kontakt. Det blir veldig annerledes enn dersom det er en man har vært i et nært forhold til.

 

 

Anonymous poster hash: acec0...d28

[Nicklusheletida]

 

Hvis det er en person som man er lettet over at er død.

Hvis det er en person som har gjort en såpass mye vondt at en har hatt veldig liten kontakt.

Hvis man hadde et elendig forhold til vedkommene og mange vet det.

Hvis man rett og slett ikke har lyst til å gå i en begravelse og høre mange gode ord og taler om en person som man har sett helt andre sider av.

Hvis man rett og slett ikke har lyst til å gå i den begravelsen.

Må man da gå?

Bare fordi familie og slekt forventer at man går?

 

 

Anonymous poster hash: acec0...d28

 

Jeg synes ikke det. Skyld på sykdom. Tror det er det enkleste.

 

Jeg har tenkt tanken selv om jeg ville greid å gå i begavelsen til mine barns far og det hadde jeg ikke orket.

 

Men jeg håper han lever lenge for mine barns skyld.

[AnonymBruker]

Jeg har allerede bestemt meg for at jeg ikke kommer til å gå i min fars begravelse den gang han går bort. Og jeg føler ingen behov for å måtte forklare det til noen. Hvorfor skal jeg delta i en begravelse for noen jeg ikke kjenner, som aldri har stilt opp for meg annet enn på en negativ måte, og jeg knapt har hørt fra siste 15 år?

Dette er helt avklart meg med selv, og andre kan mene hva de vil:)

 

Så, gjør akkurat det du føler for, uten å tenke på at du må forklare for noen. Hadde det vært meg, hadd jeg nok fortalt grunnen og ikke brydd meg om hva andre mener.

Anonymous poster hash: 1a2db...aee