Gå til innhold

Avvisning fra sitt eget barn


Gjest Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Gjest Anonym bruker

Jeg er mamma til en gutt på 4 og et halvt år og jeg har diagnosen bipolar lidelse. De siste tre månedene av svangerskapet var jeg veldig dårlig, var innlagt på psykiatrisk institusjon. Rett etter fødsel var jeg ekstremt sliten og måtte trappe opp på medisiner, ammingen ble ikke noe av og jeg sov på eget rom de første to månedene av guttens liv. Jeg var sammen med mitt barn hele dagen og tok meg godt av han. Da gutten var ett år merket jeg med til min store fortvilelse at jeg ikke klarte å trøste mitt eget barn. Han oppførte seg overfor meg som om jeg var en fremmed. Han skrek og skrek, jeg ville gi han alt av kjærlighet og nærhet , men han ville på et vis ikke ta det i mot. Det var bare pappa som gjaldt og han klarte å roe han bedre enn jeg i alle fall. Jeg ble kjempe lei meg og bestemte meg for å gå rett inn i krigen. Hver gang han gråt og ikke ville sove på dagen, bar jeg han i bæresele eller lå tett inntil han helt til han etter ett kvarter eller lengre sovnet. Hver kveld lå jeg ved siden av han helt til han sovnet, om han skrek en halv time, jeg bare var der og var der helt til han sovnet. Etter ett halvt år ble det bedre og etter ett år ble det ehda bedre. Så kom det perioder som han nesten var mer mammadalt enn pappa.Han hang rundt beina mine når vi var inne og når jeg hentet han i barnehagen var det en lang periode som han kom løpende mot meg og ga meg en lang klem når jeg hentet han. Nå igjen, de siste to månedene så er han så innmari pappa igjen. Han sier: Jeg vil bare kose pappa og du får ikke kysse meg. For du gifta deg med pappa fordi jeg var ikke stor nok. Derfor får du kysse han. For noen måneder siden spurte han hver kveld en periode: Hvorfor må du gå når jeg sover, hvorfor må du gå å ligge ved siden av pappa, hvorfor kan du ikke ligge ved siden av meg hele natta. Jeg svarte vel at jeg var gift med pappa og at det var naturlig å ligge ved siden av han om natta. Er han nå sjalu på pappa og vil straffe meg? Jeg føler på et vis at jeg aldri får gjort helt godt igjen det at den første tilknytningen hans var til pappa. Det kjennes ut som samme hvor god mamma jeg er så er pappa bedre, det kjennes som han ikke har bruk for min kjærlighet. Er han like glad i meg selv om han kjører ut ulike greier på meg. Kan jeg noen gang få et varmt og godt forhold til min sønn, sjøl om den første tilknytningen hans var til pappa og ikke mamma? Jeg henter han i barnehagen hver dag, legger han hver kveld og ligger ved siden av han til han sovner, leser bøker for han, går turer, baker og er mye sammen med han på fridagene. Jeg tenker vell at det en gang vil jevne seg ut og at han forstår at han kan være glad i begge sine foreldre. Det er bare så sårt og tøft for meg å kjenne på den avvisningen som han kjører ut på meg med jevne mellomrom. Jeg er helt frisk nå og har vært det siden to- tre månender etter fødsel. Jeg har også en voksen sønn på 21 år, jeg var alenemamma med han og hadde alltid et nært og varmt forhold til han under oppveksten, så den type problematikk som jeg har opplevd med minstemann kom helt uventet på meg. Håper du har noen kloke råd å gi meg , jeg vil så gjerne være nær og varm, men det kjennes som om han ikke behøver meg.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Barn er ofte slik. Vår jobb som voksne er å være stabile, enten barnet avviser eller omfavner oss. Fortsett slik du gjør. Ut i fra hva barnet sier så handler det ikke om mangel på kjærlighet for og tilknytning til deg.

Min datter drakk brystmelk kun de to første ukene. Etter det har jeg riktignok vært den som er hjemmeværende, men pappaen har vært veldig tilstede. Matet, skiftet bleie, stått opp om natten, sovet ved siden av når syk, tørket oppkast-... Om noen reiser bort, så er det meg. Jeg har hatt ca. to uker per år borte fra ungene og pappaen. Hun er mammadalt til det slitsomme. Hun kan bli helt hysterisk bare jeg skal på kiosken nede i gata uten henne og hun er snart fire år. Jeg må ofte minne pappaen på å holde ut og fortsette i samme spor, for det gir henne trygghet og tilknytning selv om hun ikke viser det på overflaten - og nærheten han gir henne vil betale for seg når hun blir eldre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette må du møte med fornuft, ikke med følelser. Barn kan ha mange årsaker til at de gjør som de gjør, rett og slett fordi de ikke er modne til å kunne vurdere konsekvenser av egne handlinger eller følelser. Det kan imidlertid vi voksne, og det er vår primæroppgave å vise barnet at det er trygt sammen med oss og elsket - hele tiden.

 

Gjør som du har gjort så langt, dvs vis barnet at du alltid er der for det, svar fornuftig og forståelig på alle spørsmål (på en forenklet måte), og hold på definisjonsretten i forhold til hvordan verden rundt barnet henger sammen. Om barnet igjen skulle ta opp dette med deling av seng og giftemål, så gjør det tydelig at du elsker barnet akkurat som du elsker barnets far, men at det er annerledes å være mamma enn å være kjæreste :)

 

Om jeg var deg ville jeg ikke spekulert mer på sammenhengen mellom svangerskapsperioden og tiden rett etter fødsel (dette kan du uansett ikke gjøre noe med, ut over å plage deg selv), men jeg ville rettet fokus mot å forstå hvor barnets forvirring kommer fra (feks sjalusi) for å kunne møte barnets følelser på en tydelig og betryggende måte. 

 

Små barn ser seg selv gjerne i forlengelsen av sine foreldre, og det er ikke uvanlig at barn veksler på tilknytningsgrad til mor og far. Ikke la barnet vippe deg (dere?) av pinnen pga dette. Min jr skulle feks bli søppeltømmer da han var tre-fire, faren skulle kjøre bilen mens jr og jeg skulle gifte oss og jeg skulle steike vafler inne i førerhuset mens han selv hentet søppel. Sånn kan verden godt se ut for en tre-fireåring :) For å si det sånn - to år senere var det definitivt ikke dette han så for seg for framtiden, da skulle han bli astonaut og forlate oss begge på bakken mens han selv forserte verdensrommet hehe...

 

Mitt råd er: Ikke vis barnet at du blir lei deg, for du ønsker jo ikke å påføre barnet ansvar (og dårlig samvittighet) for dine følelser sant. Vis derimot barnet at du er der, vær stabil, og vis din ubetingede kjærlighet uten å bli klengete og påtrengende. Lykke til :)

Endret av Kayia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er han like glad i meg selv om han kjører ut ulike greier på meg?

Det tror jeg definitivt at han er. Mange "tester" foreldrene i den alderen, det er som om de vil bevise at de virkelig alltid kommer til å være der og elske dem, selv om de ikke oppfører seg eksemplarisk. Det er ikke sikkert han ville våget å være avvisende mot deg (f.eks. kysseforbudet) dersom han hadde vært i tvil om at du var glad i ham uansett.

Mange barn forkynner at de vil flytte (til kompisen, til Afrika, til besteforeldrene eller bare "langt bort"). Spesielt adoptivforeldre kan (naturlig nok) ofte ta dette tungt. Men det er bare en test - noen ganger i irritasjon over at foreldrene setter grenser, slik de er nødt til å gjøre.

Noen ganger blir pappa en kul fyr som leker og herjer, mens mamma er nødt til å være den som gjør mer kjedelige ting som vasking og legging. Dette må hver familie finne ut av selv, men det er viktig at dere er enige utad, f.eks. at pappa er tydelig enig i at det er sengetid, hvis du skjønner hva jeg mener. Men det er veldig vanlig at barn bytter "favorittforelder" i perioder. Ikke la det få noen betydning for ditt forhold til de to andre.

Det er du som husker hva som skjedde da han var to måneder, han led ingen nød og har ingen begreper om hevn. Pass på at det ikke er noen konkurranse dere tre imellom, altså at pappa er aller mest glad i både deg og ham i hele verden, og at junior ikke kommer noen vei med å be deg rangere seg selv og pappa. Det er dere alle tre som hører sammen og er glade i hverandre, uansett hvor dere sover ;)

Endret av laban
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du overfokuserer på den vanskelige starten dere hadde og på hvordan sønnen din er nå.... Det beste du kan gjøre er å gi ham ubetinget kjærlighet og vise ham at du elsker ham og er der for ham uansett hva som skjer. La ham for all del ikke skjønne at du bekymrer deg når han vil mer til pappa enn til deg, for det er helt normalt at barn kan oppføre seg slik. Noe sier meg at sønnen din har merka at du bekymrer deg for denne tilknytingen, og at han derfor tester deg for å finne ut hvordan du reagerer? Husk at de lykkeligste barna er de som får ubetinget kjærlighet, men samtidig også faste grenser i hverdagen. IKKE fall for fristelsen til å la sønnen din styre deg, og virker du bestemt, sikker og kjærlig, så vil du få det i fullt monn tilbake uansett :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler på et vis at jeg aldri får gjort helt godt igjen det at den første tilknytningen hans var til pappa. Det kjennes ut som samme hvor god mamma jeg er så er pappa bedre, det kjennes som han ikke har bruk for min kjærlighet. Er han like glad i meg selv om han kjører ut ulike greier på meg. Kan jeg noen gang få et varmt og godt forhold til min sønn, sjøl om den første tilknytningen hans var til pappa og ikke mamma? Jeg henter han i barnehagen hver dag, legger han hver kveld og ligger ved siden av han til han sovner, leser bøker for han, går turer, baker og er mye sammen med han på fridagene. Jeg tenker vell at det en gang vil jevne seg ut og at han forstår at han kan være glad i begge sine foreldre. Det er bare så sårt og tøft for meg å kjenne på den avvisningen som han kjører ut på meg med jevne mellomrom. 

 

Håper du har noen kloke råd å gi meg , jeg vil så gjerne være nær og varm, men det kjennes som om han ikke behøver meg.

 

Som mange andre i denne tråden har sagt, så tror jeg også at du fokuserer litt for mye på de første månedene av din sønns liv.  Ut i fra det du skriver så tenker ikke jeg at det er noe galt med guttens tilknytning, men det virker som om du strever etter å kjenne følelsen av at han trenger deg. Det tror jeg er et problem du eier mer enn din sønn.

 

Det som bekymrer meg litt i det du skriver, er at jeg lurer på om du i din kamp for din sønns hengivelse skyver faren litt unna? Hvorfor er det du som både henter i barnehagen og legger ham _hver_ kveld?

 

Det er viktig at gutten får lov til å regulere avstand og nærhet i en viss grad selv. Som andre har sagt, så bør du fokusere på å være stabil og tilstedeværende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...