Blant ulver

[XbellaX]

vet ikke om det er bravo .. Redd mine uhyre sterke emosjoner ift terapi samtaler og det å gå til dps kan sette meg ut av spill igjen. Verdt et forsøk likevel - ingen alternativer uten for mye strev jeg ikke orket/føler meg ekstra ordinært ynkelig der , vond følelse !

 

Joda, det er absolutt et bravo når du skriver du forstår du ikke har klart å gjøre noe med din tilstand selv og vil forsøke på nytt med terapi. Etter så mye motstand du har produsert over de siste ukene er det du skrev i går veldig flott namnlaus. Dessuten er ikke alle piggene dine ute hele tiden lenger, du er ørlite grann mer tilgjengelig, jeg håper det varer. 

 

Når er din ferie over, og når er neste time? 

[Gjest]

Frosken: jepp , bør kanskje legge vekk teori og heller tenke på min egen rolle for å bli bedre .. Hvordan jeg er mottagelig for hjelp med de forhold jeg sliter med. Litt vrient må vite , da jeg har fordypet meg i klinisk psykologi- var svært engasjert også og utforsket levende relasjoner i et praksisfelt , voksne/ barn. Men er på ingen måte terapeut da.. Og slik ikke ekspert på psykisk sykdom/ vansker.. M utgangspunkt i Schibbye ( 2009)har jeg imidlertid en rett på min egen opplevelsesverden... Å la denne være gyldig vet jeg ikke er det samme som å akseptere eller være enig i den- det er dette jeg tenker med å bli dradd videre oa. Et problem for meg at jeg ønsker å ha et paraplyperspektiv på selve terapiprosessen .. Akkurat som jeg har en indre sjekkliste - litt forstyrrende og gjør m litt på hugget dessverre. Jeg er klar over at jeg heller burde fokusere på angsten og det som setter meg ut fremfor dette .

[Gjest]

Joda, det er absolutt et bravo når du skriver du forstår du ikke har klart å gjøre noe med din tilstand selv og vil forsøke på nytt med terapi. Etter så mye motstand du har produsert over de siste ukene er det du skrev i går veldig flott namnlaus. Dessuten er ikke alle piggene dine ute hele tiden lenger, du er ørlite grann mer tilgjengelig, jeg håper det varer.

Når er din ferie over, og når er neste time?

[frosken]

Frosken: jepp , bør kanskje legge vekk teori og heller tenke på min egen rolle for å bli bedre .. Hvordan jeg er mottagelig for hjelp med de forhold jeg sliter med. Litt vrient må vite , da jeg har fordypet meg i klinisk psykologi- var svært engasjert også og utforsket levende relasjoner i et praksisfelt , voksne/ barn. Men er på ingen måte terapeut da.. Og slik ikke ekspert på psykisk sykdom/ vansker.. M utgangspunkt i Schibbye ( 2009)har jeg imidlertid en rett på min egen opplevelsesverden... Å la denne være gyldig vet jeg ikke er det samme som å akseptere eller være enig i den- det er dette jeg tenker med å bli dradd videre oa. Et problem for meg at jeg ønsker å ha et paraplyperspektiv på selve terapiprosessen .. Akkurat som jeg har en indre sjekkliste - litt forstyrrende og gjør m litt på hugget dessverre. Jeg er klar over at jeg heller burde fokusere på angsten og det som setter meg ut fremfor dette .

Av og til kan intellektualisering av terapi virke svært destruktivt på selve terapiprosessen. Jeg tenkte også på Schibbye da jeg nevnte Skjervheim og Buber for deg, jeg ser at det du skriver er preget av en slags idealisert teoretisk forestilling om den ideelle terapirelasjon. Jeg er ikke uenig i at mye av det disse teoretikerne står for er svært verdifullt, men dersom man bruker denne teorien som et slags skjold mot å arbeide med egen sårbarhet, så blir det destruktivt.  Jeg tenker at ditt ønske om å ha et paraplyperspektiv fungerer som et slikt skjold, du nekter å forholde deg til f.eks. at du i utpreget grad har vært mistenksom i forhold til hjelpeapparatet gjennom lang tid, og din jobberfaring tyder også på at du har vesentlige problemer som trenger å jobbes med.

 

Jeg tenker noe av det samme om det du skriver om nav. Jeg er klar over at du har hatt noen uheldige erfaringer og du påpeker deg en slags rett til å generalisere disse da du ikke er alene om å ha negative erfaringer med nav. Nei, du er ikke alene om det, men svært mange mennesker har også positive erfaringer, og hvorfor skulle ikke du kunne klare å være såpass konstruktiv i relasjonen til nav at du kan få hjelp fra dem?

[Gjest]

Selvsagt er terapisituasjonen asymetrisk. Behandleren har minst 5 års utdannelse i dette og mye erfaring.

Slik er det også i somatisk medisin, og slik er det også når jeg søker råd hos bilmekanikeren.

Men det er kanskje et problem for deg å akseptere at det er noen som er dyktigere enn deg på sine spesialområder?

Jeg tenker ikke nødvendigvis jeg ikke aksepterer andres profesjonelle ståsted og spisskompetanse , men er overrasket over at jeg rett og slett føler meg " vaktsom" ift hvordan de diagnostiserer også litt fundert på skjønn ( men dette har vel m symptomer å gjøre ).Blr ikke jeg vite hva disse symptomene er bygd på? Trodde ikke min sosial angst kunne linkes til paranoid beredskap og synes skillelinjene er er diffuse.. Bør stole på de vurderer meg " riktig" vet det. Virker som du synes jeg virker arrogant ?! Vet jeg ikke er psykolog el psykiater . Vet veldig godt jeg har mine begrensninger også.. Men opptatt av å ikke ta alt for god fisk, når det gjelder det m antydninger om pf syntes jeg det gikk for langt ( uten at jeg fikk forklaringer på hvorfor). Men har vært litt svart/ hvitt og hatt latt meg styre av angsten, kan da virke litt enkel el primitiv....Når jeg er hos tannlegen tenker jeg du vet best.. Hos bilmekanikere likeså ( de omgås jeg ikke..) , når det gjelder eget sjeleliv og hva som foregår her blir dette slik jeg opplever det vanskeligere..,ikke minst for jeg tenker jeg selv vet best hva som foregår i eget hode Endret 22. juli 2014 av En namnlaus

[Gjest]

... Når det gjelder hvilke tankerekker som Evt er " patalogiske" eks vanetenkning knyttet til angst / paranoid beredskap inni hodet mitt kan det hende terapi kan hjelpe meg til å stillie spørsmål & utfordre unnholdet i ved disse. Vanskelig for jeg kan la meg styre av tanker jeg innerst inne vet er overdreven frykt og noen er litt skumle å fortelle om ...

[Gjest]

Av og til kan intellektualisering av terapi virke svært destruktivt på selve terapiprosessen. Jeg tenkte også på Schibbye da jeg nevnte Skjervheim og Buber for deg, jeg ser at det du skriver er preget av en slags idealisert teoretisk forestilling om den ideelle terapirelasjon. Jeg er ikke uenig i at mye av det disse teoretikerne står for er svært verdifullt, men dersom man bruker denne teorien som et slags skjold mot å arbeide med egen sårbarhet, så blir det destruktivt. Jeg tenker at ditt ønske om å ha et paraplyperspektiv fungerer som et slikt skjold, du nekter å forholde deg til f.eks. at du i utpreget grad har vært mistenksom i forhold til hjelpeapparatet gjennom lang tid, og din jobberfaring tyder også på at du har vesentlige problemer som trenger å jobbes med.

Jeg tenker noe av det samme om det du skriver om nav. Jeg er klar over at du har hatt noen uheldige erfaringer og du påpeker deg en slags rett til å generalisere disse da du ikke er alene om å ha negative erfaringer med nav. Nei, du er ikke alene om det, men svært mange mennesker har også positive erfaringer, og hvorfor skulle ikke du kunne klare å være såpass konstruktiv i relasjonen til nav at du kan få hjelp fra dem?

Frosken : mistenksomheten knyttet til hj apparatet linkes først og fremst til Evt pf påstander . Ja synes kunnskap relatert til terapi kan fungere uhensiktsmessig for meg, jeg måler liksom terapeuten etter noen " standarder".. Slik jeg gjorde når jeg analyserte m utg punkt i dialektisk relasjonstenkning under videreutdanning. Hva angår nav så håper jeg at jeg kan klare å få en jobb uten deres medvirkning.. Det vil de neste månedene vise. Kunne innerst inne ønsket meg " mindre" krav , men er redd dette vil gjøre meg svært nedtrykt.... Endret 22. juli 2014 av En namnlaus

[Gjest]

Bittelitt tiltro skader ikke XBelllaX:)) jeg føler meg styrket over å kjenne meg tatt litt på alvor her på forumet . Godt- vondt!! Blir rådløs og føler m hjelpesløs når fam kun sier jeg skal slutte i terapi jeg virker å ikke ha godt av og se fremover og ikke minst bidra m inntekt..Phu! De to siste kjenner jeg på, men synes jeg har tråkket i onde sirklet litt for lenge. Er " hårsår" får jeg høre og det er ikke noe godt å være , slike påpekninger får meg og til å kjenne m usympatisk . Går det an å bli mindre nærtakende da tro, kjenner m så utsatt og tenker andre lett fordømmer meg:( har terapi time d uka ( mot slutten ).. Blandede følelser ift dette - Ah!!! Blanke ark og fargestifter ? Vet ikke . Skal be om unnskyldning. Å slamre en dør er tydeligvis umoden adferd, ja vet- skal heller verbalisere sin kommunikasjon , men når det kokte og jeg egentlig ville være behersket ble det å slamre døren en impuls som slo ned i meg!!! Angret etterpå(

[frosken]

Frosken : mistenksomheten knyttet til hj apparatet linkes først og fremst til Evt pf påstander . Ja synes kunnskap relatert til terapi kan fungere uhensiktsmessig for meg, jeg måler liksom terapeuten etter noen " standarder".. Slik jeg gjorde når jeg analyserte m utg punkt i dialektisk relasjonstenkning under videreutdanning. Hva angår nav så håper jeg at jeg kan klare å få en jobb uten deres medvirkning.. Det vil de neste månedene vise. Kunne innerst inne ønsket meg " mindre" krav , men er redd dette vil gjøre meg svært nedtrykt....

 

Nå synes jeg du bagatelliserer din mistenksomhet i forhold til hjelpeapparatet. For noen dager siden sa du at du var overbevist om at fastlege og dps hadde vært i kontakt med hverandre og blitt enige om hvordan møte deg, du har gjentatt utallige ganger hvilke negative ting du tror psykologen tenker om deg, og at det ikke vil nytte med et evt. terapeutbytte, da du antar at hele teamet og vel så det, vil stå sammen "mot" deg.

 

Dette med at psykologen har journalført at du ikke ønsker å bli utredet for pf, blåser du opp til noen enorme proporsjoner.  Om det nå var slik at psykologen hadde tanker om at du kunne ha en pf og du ikke har det, så vil jo vedkommende etter all sannsynlighet også se dette når depresjonen din letter. Som ndh påpekte i går, så skal ikke pf-diagnose settes under aktiv depresjon, men siden du har vært sykemeldt i ett år, så var det jo ikke så rart at psykologen ønsket å utrede også i forhold til mer vedvarende personlighetsmessige vansker.  Du har sagt at psykologen har sagt at hun nå har lagt dette med pf til side, men du fortsetter å kverne på det.  Hvis du bruker din logiske sans, så tror jeg du vil kunne se at du har blitt ganske rigid i din tenkning rundt dette med pf og psykologen.

 

Jeg tror du prøver å trøste deg selv og å ha en slags kontroll over situasjonen gjennom det å intellektualisere og måle din psykologs atferd opp mot noen ideelle kriterier. Du har brukt mer energi på å analysere psykologens atferd enn din egen. Det bør du slutte med nå.  

[XbellaX]

Bittelitt tiltro skader ikke XBelllaX:)) jeg føler meg styrket over å kjenne meg tatt litt på alvor her på forumet . Godt- vondt!! Blir rådløs og føler m hjelpesløs når fam kun sier jeg skal slutte i terapi jeg virker å ikke ha godt av og se fremover og ikke minst bidra m inntekt..Phu! De to siste kjenner jeg på, men synes jeg har tråkket i onde sirklet litt for lenge. Er " hårsår" får jeg høre og det er ikke noe godt å være , slike påpekninger får meg og til å kjenne m usympatisk . Går det an å bli mindre nærtakende da tro, kjenner m så utsatt og tenker andre lett fordømmer meg:( har terapi time d uka ( mot slutten ).. Blandede følelser ift dette - Ah!!! Blanke ark og fargestifter ? Vet ikke . Skal be om unnskyldning. Å slamre en dør er tydeligvis umoden adferd, ja vet- skal heller verbalisere sin kommunikasjon , men når det kokte og jeg egentlig ville være behersket ble det å slamre døren en impuls som slo ned i meg!!! Angret etterpå (

 

Du er ikke den første som har slamret med dører, du blir ikke den siste :-) Si sorry, det holder så lenge du ikke lar det bli en vane. Fokuser heller på jobben foran deg, du har litt å ta fatt på i høst. Brett opp armene.

[Gjest]

Nå synes jeg du bagatelliserer din mistenksomhet i forhold til hjelpeapparatet. For noen dager siden sa du at du var overbevist om at fastlege og dps hadde vært i kontakt med hverandre og blitt enige om hvordan møte deg, du har gjentatt utallige ganger hvilke negative ting du tror psykologen tenker om deg, og at det ikke vil nytte med et evt. terapeutbytte, da du antar at hele teamet og vel så det, vil stå sammen "mot" deg.

Dette med at psykologen har journalført at du ikke ønsker å bli utredet for pf, blåser du opp til noen enorme proporsjoner. Om det nå var slik at psykologen hadde tanker om at du kunne ha en pf og du ikke har det, så vil jo vedkommende etter all sannsynlighet også se dette når depresjonen din letter. Som ndh påpekte i går, så skal ikke pf-diagnose settes under aktiv depresjon, men siden du har vært sykemeldt i ett år, så var det jo ikke så rart at psykologen ønsket å utrede også i forhold til mer vedvarende personlighetsmessige vansker. Du har sagt at psykologen har sagt at hun nå har lagt dette med pf til side, men du fortsetter å kverne på det. Hvis du bruker din logiske sans, så tror jeg du vil kunne se at du har blitt ganske rigid i din tenkning rundt dette med pf og psykologen.

Jeg tror du prøver å trøste deg selv og å ha en slags kontroll over situasjonen gjennom det å intellektualisere og måle din psykologs atferd opp mot noen ideelle kriterier. Du har brukt mer energi på å analysere psykologens atferd enn din egen. Det bør du slutte med nå.

[Gjest]

Frosken: setter pris på at du hjelper meg å se andre innfallsvinkler. Ja kjent m rigid på visse punkt og det har vært så sårt å kjenne hvordan helsevesenet har karakterisert min " lidelse", blitt så opprørt av dette m pf og fullstendig besatt av å renvaske meg fra den slags diagnostikk. Har et savn inni meg etter en noe bedre samtalepartner enn psykologen min, hva tenker dere gjør henne så dyktig?! Hun er kul på en litt fasinerende måte. Litt sånn gi f dame- kan nok sitt fag men innbiller meg hun er veldig i startgropa. Kan gjøre m utrygg. Jeg har savnet slike samtaler jeg hadde m min veileder ( professor) under master. Hun møtte meg på en måte jeg ikke har opplevd hos andre, med stor tiltro samtidig gikk hun ikke av vegen for å være litt skarp - utfordret meg. Fortalte henne jeg var gått på en heftig smell ! Å er du der sa hun, kan jeg anbefale deg en psykolog? Hun kommer fra urbane strøk og lurte på om jeg skulle prioritere å reise litt. Men har jo ikke lyst til å vrenge sjela mi for hennes omgangskrets.Slikt personell vokser i alle fall ikke på trær i min bygd/ by. Bør som du sier jobbe m meg selv i stedet for å tenke på min ideal psykolog.. Kunne forresten tenkt m en psykiater som kunne ta både det psykologiske og medisinske i et jafs. De finnes det i alle fall ikke mange av her, og jeg er sikkert ikke syk nok til psykiater?! Har en slektning som er avtale spes i bygda mi, han gråt jeg sammen m forleden. Han var også trist, nyskilt og desperat ulykkelig. Jeg fortalte jeg hadde hatt et ublidt møte m helsevesen. Vedk sa jeg kanskje hadde truffet feil hode til feil tid på feil sted. Vi lo når jeg fortalte hvordan jeg var blitt betegnet som vaktsom og mistenksom. Jammen ikke lett å forholde seg til " råd". Tipper de eksterne råd kanskje er bedre å høre på enn de familiære?! Er vel ikke uten grunn en ikke skal søke helsehjelp hos helsepersonell i fam?!

[stjernestøv]

Namnlaus du er sikkert yngre enn meg

 

Husker første gang jeg var innlagt på dps og var dypt uenig med en psykolog og psykiater, da gikk jeg bare sint ut og smalt døren igjen. Kunne aldri gjort det i dag, så en blir vel mer moden med alderen

[frosken]

Frosken: setter pris på at du hjelper meg å se andre innfallsvinkler. Ja kjent m rigid på visse punkt og det har vært så sårt å kjenne hvordan helsevesenet har karakterisert min " lidelse", blitt så opprørt av dette m pf og fullstendig besatt av å renvaske meg fra den slags diagnostikk. Har et savn inni meg etter en noe bedre samtalepartner enn psykologen min, hva tenker dere gjør henne så dyktig?! Hun er kul på en litt fasinerende måte. Litt sånn gi f dame- kan nok sitt fag men innbiller meg hun er veldig i startgropa. Kan gjøre m utrygg. Jeg har savnet slike samtaler jeg hadde m min veileder ( professor) under master. Hun møtte meg på en måte jeg ikke har opplevd hos andre, med stor tiltro samtidig gikk hun ikke av vegen for å være litt skarp - utfordret meg. Fortalte henne jeg var gått på en heftig smell ! Å er du der sa hun, kan jeg anbefale deg en psykolog? Hun kommer fra urbane strøk og lurte på om jeg skulle prioritere å reise litt. Men har jo ikke lyst til å vrenge sjela mi for hennes omgangskrets.Slikt personell vokser i alle fall ikke på trær i min bygd/ by. Bør som du sier jobbe m meg selv i stedet for å tenke på min ideal psykolog.. Kunne forresten tenkt m en psykiater som kunne ta både det psykologiske og medisinske i et jafs. De finnes det i alle fall ikke mange av her, og jeg er sikkert ikke syk nok til psykiater?! Har en slektning som er avtale spes i bygda mi, han gråt jeg sammen m forleden. Han var også trist, nyskilt og desperat ulykkelig. Jeg fortalte jeg hadde hatt et ublidt møte m helsevesen. Vedk sa jeg kanskje hadde truffet feil hode til feil tid på feil sted. Vi lo når jeg fortalte hvordan jeg var blitt betegnet som vaktsom og mistenksom. Jammen ikke lett å forholde seg til " råd". Tipper de eksterne råd kanskje er bedre å høre på enn de familiære?! Er vel ikke uten grunn en ikke skal søke helsehjelp hos helsepersonell i fam?!

Jeg har ingen klar formening mht om din psykolog er dyktig eller ikke. Hun virker å være god på å etablere ryddige terapeutiske rammer, og det er etter min oppfatning et godt tegn, men for øvrig har jeg ikke noe tydelig inntrykk av henne. Jeg tenker imidlertid at hun sannsynligvis er god nok til at du bør kunne nyttiggjøre deg hennes behandling akkurat nå.  Du er for tiden såpass langt unna optimal fungering, at jeg ser for meg at dps vil være rette instans til å hjelpe deg videre. Du bør insistere på å få en medisinvurdering av en lege, og du bør sannsynligvis jobbe ganske konkret mht hva du skal gjøre i den nærmeste fremtid. Slik jeg ser det, så har du vært sykemeldt lenge, og jeg tror ikke hundre prosents sykemelding er gunstig i lengden.

 

Hvis du etter å ha prøvd ordentlig, finner at du ikke har tillit til at din psykolog kan hjelpe deg, så bør du ta opp dette skriftlig med dps, og be om behandlerbytte. Du må nå enten begynne å nyttiggjøre deg det psykologen kan tilby _eller_ ta initiativ til et bytte.

 

Når det gjelder psykoterapi, som er det du snakker mest om, så er det liten forskjell på psykologer og psykiatere. Siden du har fått tildelt en psykolog, så synes jeg du skal benytte deg av dette tilbudet akkurat nå.

 

På lengre sikt kan du tenke nytt rundt dette med behandling, om du ønsker det. Kanskje skal du se etter en privatpraktiserende avtalespesialist; noen av disse vil kanskje være mer den samtalepartneren du ønsker deg. Dette tror jeg imidlertid du bør vente med til du igjen fungerer rimelig bra i både familiesituasjonen og jobb. Jeg tror ikke du bør vektlegge enkeltstående uttalelser fra familiemedlemmer som jobber med psykiatri, så lenge de ikke har gjort grundige faglige vurderinger. Det er lett å få støtte fra folk i sin omgangskrets om at det er _de andre_ (i ditt tilfelle helsepersonell) det er noe galt med, enten du har rett eller ikke. Du har fortalt ganske mange ting her på dol som du selv ser på som sosial angst, men som kanskje like gjerne kan tematiseres som relasjonelle vansker (for ordens skyld, jeg sier ikke nå at jeg mener du har en pf) og som du har hatt innslag av i svært mange år. 

[Gjest]

Nå ble jeg alvorlig nysgjerrig? Er jeg for emosjonelt ladd eller for engstelig ? Kan det være andre faktorer en sosial angst -/paranoid beredskap?! Hva tenker du på ift relasjonelle vansker?? Huff , alltid følt min sosiale angst er litt rar- noen ganger klart å se bort i fra den , andre ganger på felgen. Legger visst min selvfølelse i prestasjoner i følge psykolog .. Tror jeg måjobbe med den på noe vis og min redsel for andres mulige fordømmelser av meg om jeg ikke holder. Ksn og være veldig oppe og veldig nede...i morgen dps- skummelt!!!!!!!

[Gjest]

Enig i at jobb ville vært bra, ikke sunt m isolasjon kjenner jeg- får litt lyst til å bare råtne i blant.. Men å få rett jobb en utfordring

[frosken]

Nå ble jeg alvorlig nysgjerrig? Er jeg for emosjonelt ladd eller for engstelig ? Kan det være andre faktorer en sosial angst -/paranoid beredskap?! Hva tenker du på ift relasjonelle vansker?? Huff , alltid følt min sosiale angst er litt rar- noen ganger klart å se bort i fra den , andre ganger på felgen. Legger visst min selvfølelse i prestasjoner i følge psykolog .. Tror jeg måjobbe med den på noe vis og min redsel for andres mulige fordømmelser av meg om jeg ikke holder. Ksn og være veldig oppe og veldig nede...i morgen dps- skummelt!!!!!!!

Det virker for meg som om du tillegger det andre sier eller mener om deg, veldig stor betydning. Kanskje både på godt og vondt. Jeg har også inntrykk av at du kobler dine prestasjoner og selvfølelse veldig tett, og at du tenker litt enten eller i forhold til prestasjoner. Enten er du nesten "verdensmester" - eller så er du ingenting verdt.  Du fortalte om noe fra lærerutdanningen for noen dager siden, som jeg syntes var ganske spesielt. Jeg husker ikke detaljene lenger, men det var noe med hva som skjedde mellom deg og de andre studentene.  Det er også noe med hvor viktig det er for deg å bli likt av f.eks. barn - og hvordan du snakker om hva de rundt deg mener om deg. Hva med din egen oppfatning? Hvem er du? Hva står du for (bortsett fra kravene til den ideelle terapirelasjon)? Hva er dine styrker og svakheter?

[Gjest]

Det var omfattende spørsmål Frosken . I min livshistorie har jeg slitt med en del selvforakt , knyttet til utseende og prestasjon. særlig etter en utfrysningsepisode i ungdomstid. Fikk trolig ikke helt optimale råd hjemme når min mor sa jeg skulle vende alle ryggen.. Finne m andre..Trodde jeg hadde lagt dette bak meg, men begynte plutselig å slite m Gjensidige relasjoner. Ble veldig opptatt av å hjelpe sndre, barneversbarnet som kom inn i klassen og en jente m selektiv mutisme. Følte jeg utslettet meg sel og kun tok hensyn til disse over lang tid.. Var en del ensom:( på videregående fikk jeg plutselig høre jeg var så stille og gikk inn i den rollen. Fikk noen venner .Blr fastlåst i dette , mistet den jeg hadde opplevd jeg var teatralsk og sprudlende. Ble plutselig innadvent, særlig m mange til stede. På lærerskolen mestret jeg det faglig og praktiske m god respons ( kreativ og engasjert, god kommunikasjon og faglig holdt j mål)- i studentgruppa knyttet til prosjekt og praksis gikk det fint- bidro på linje m andre.men m andre studenter i uformelle settinger gikk det dårlig. Var stum på fest og i pause flyktet jeg.. Når jeg kjente meg sett " slik" var alt ødelagt:(( klarte imidlertid etter en del indre kamp og krisefølelse å fullføre annen type lærerutdanning annet sted i landet etter at jeg sluttet. Før det var jeg på grensen til å ha lyst til å gjøre ende på meg selv. Fikk plutselig fornyet energi da jeg tok sesongarb på gartneri, begynte å blomstre selv og glede meg over mangt og meget i livet. Ikke minst de vakre blomstene.Bodde m min bror v neste studiekorsvegTror vi reddet hverandre litt. Begynte å unnvike , mistet troa på det sosiale siden jeg merket sngst bare slo m ut. Var mye trist over dette, men godt og humørfylt selskap av min tvilling ga livskvalitet likevel.Så fikk jeg en vidunderlig kjæreste i en alder av 23...!! Trodde livet mitt ville snu , men neida! Redd hans sukserike slekt , som elsker kunnskapsspill og politiske diskusjoner. Klarer ofte ikke være m selv sammen med dem. Lider under dette og unnviker så ofte jeg kan, kjenner m lite vellykket og har lett for å tro at sndre mener jeg er komplett udugelig. Har vært i jobb ca 4 år.. Gått opp og ned .. Kan ha ledet store barbegrupper, fått de til p bli engasjert og le.. For så å dukke opp på pause helt stiv:(( barn har ofte vært mitt frirom sosialt , lite fordømmende. Fått gode tilbake meldinger på arbeid m dem. Personaledelse er er imidlertid min store frykt selv om jeg og har hatt slikt ansvar.Er så spent på fremtiden , vet nesten ikke hvilken fot jeg skal stå på. Ting kjennes fastlåst. Jeg vil ikke være selvopptatt, men kjenner jeg er det til de grader nå. Nok med meg selv - håper jeg ikke er narsissist . Opptatt av andres ve og vel og, passer på at barna har meningsskapende sysler, omsorg og trygghet - er litt åpen om at mamma sliter.. Sier det ikke er deres skyld og at jeg får råd av psykolog. Tror jeg er blid , glad og kreativ, og til vanlig vet jeg at jeg er en veldig god mamma.. Er en god ektefelle.. Selv om vi befinner oss på veldig ulike kloder, kan likevel kose oss men vårt minimum av felles gleder og jeg gir/ får kjærlighet .negativ: usikker på meg selv, skiftende, opp /ned ...

[Gjest]

Huff lurer i blant på om jeh er angrepet av melankoli.. Synes forferdelig synd på meg selv.. Dårlig samvittighet!!!!