Får angst av det nye forslaget om uføretrygden

[slabbedask]

Hei!

Nettopp.

Har en uføretrygdet jeg kjenner, fikk hjelp til å kjøpe seg leilighet , støtte også av husbanken, best for henne, og best for samfunn, det viktigste er dog best for henne!!

Man vil ha menneskeverd ikke rå kynisme.

 

Jeg har stemt Høyre før, men er det definitivt slutt på nå! Dette til tross for at jeg faktisk vil få skattelette pga skattbar formue.

[slabbedask]

Hvor store endringer blir det egentlig. Er ung ufør. Jeg har det helt ok slik jeg har det i dag. Men frykter framtida. Er det snakk om flere tusenlapper her.

 

Nei, for de fleste blir det ingen endring. Men for noen, som har mye lån, blir det mindre utbetalt da skattefradraget for renter går ned fra 57% til 27%.

[Madelenemie]

For meg dreier det seg overhode ikke om at noen "ikke er gode nok" eller ikke bidrar nok til fellesskapet. Det handler om at hvis dette landet ikke skal gå under, så er landet avhengig av at flest mulig er i arbeid. Da må det være et økonomisk insentiv for å jobbe. Jeg sier ikke at uføre mennesker skal sulte eller lide, men det kan ikke være lønnsomt å ikke jobbe.

 

Det er dessverre ikke alle som har samme positive syn på helse og arbeid som du har :-)

Hei!

Jo jeg er enig med deg i ditt syn på helse og arbeid.

Jeg syns likevel vi som får det til, enten vi har " lettere" lidelser, da mener jeg din angst og min autisme, bør trå varsomt.

Ikke så varsomt mot de som bør tåle, dvs oppover i systemet,

Men bli flinkere til å trå varsomt nedover i systemet.

Det er oppover i systemet skattesnylteri og økonomiske kriminalitet , økonomiske fordeler, Etc..utgjør store tap for samfunnet.

Det er nedover i systemet svindel som følge av sykdom.. Blir latterlig å nevne, ( det utgjør fint lite)

Det er mange jeg kjenner som svindler, de svindler med loven på sin side, og det stemmer sikkert, de lurer unna millioner og millioner, fordi de får lov, der har vi som samfunn mye mer å hente, ikke minst fordi dette er mennesker som har mer enn de trenger og avskrivingene er fult lovlige:-(

[Nycora]

Jeg håper jeg overlever, det gjør jeg nok. Vet at jeg har null sjanse til å greie og arbeide på noe sett og vis. Jeg har heldigvis ikke små unger. Ikke så nøye med meg, kan jo bo i telt. Er lei av denne hetsen mot de som er uføretrygdet, samme hvor jeg snur og vender meg, er det noen som er nedlatende.

Har veldig dårlig samvittighet fra før fordi jeg mottar trygd, nå har jeg lyst til å grave meg ned!

[Kayia]

Jeg er ung ufør pga psykiske lidelser. Og nå har jeg rett og slett fått angst for hvordan den nye hverdagen til uføretrygdede kan bli fra januar.

Jeg har heldigvis ikke noe gjeld og lån nå. Men er meningen jeg skal kjøpe meg leilighet til våren. Og da får jeg jo gjeld.

Jeg skjønner ikke hvordan det skal gå med meg og andre som er i den situasjonen da. Har prøvd å kommet meg i jobb i flere år før jeg ble ufør. Men jeg har ikke klart å jobbe dessverre, selv om jeg har prøvd og ønsket så mye jeg kunne.

Jeg syns det er så jævlig at vi skal bli straffet fordi vi ikke er i stand til å jobbe. Vi blir straffet for det rett og slett.

Måtte bare få ut min frustrasjon og smerte her inne.

Jeg skjønner godt din uro, og ville nok også følt det sånn selv om jeg var i din situasjon. Jeg gjetter - som jeg skrev et annet sted - at dette ikke går igjennom, og at revidert budsjett ser bedre ut. Fattig trøst, men alt er bedre enn dette hårreisende forslaget syns jeg. Ellers kan du også vite at regjeringen (rettere sagt H og FrP) er i mindretall om å ønske denne utviklingen, og det er mange som jobber politisk mot forslaget. Klem til deg

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor mye det går utover de som har lån, så det legger jeg meg ikke borti. Og jeg skjønner de som har barn, da kjøpepresset er stort.  Men skjønner ikke hvorfor folk med ung ufør klager. Jeg kjenner mange som har ung ufør, og de bruker opp pengene sine på røyk og snus, flere tusen pr mnd, så sitter de å klager for at pengene ikke strekker til. I tillegg kjøper de mye mat ute på 7/11 osv. Det er slikt jeg aldri gjør.

 

jeg har det helt ok økonomisk. Men det er jo kanskje fordi jeg heller ikke går så mye ut, og bruker penger på det nødvendigste. Og kan spare opp penger slik at jeg har råd til pc osv.

Anonymous poster hash: 18809...16d

[ISW]

Jeg har lenge vært enig med de som sier at du innimellom skriver for å tekkes psykiateren her inne, men har ikke kommentert på det tidligere Årsaken er at jeg har tolket disse innleggene ut fra ditt behov for å bli sett og å mestre, å være flink og å tåle, og det er fint det. Når du tråkker på andre for å kunne framstå som flink selv syns jeg imidlertid ikke det er greit lenger, og det er bakgrunnen for mitt første svar til deg.

 

Syns du virkelig at det er graverende å ønske å eie når man er bosatt i Norge? Bør de som er syke avstå fra å eie? Jeg syns ikke det. I Norge er nemlig omlag 80% av befolkningen selveieere (Kilde: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/nouer/2009/nou-2009-10/5/9/2.html?id=568320), og dette er et direkte resultat av en styrt politikk (bl.a gjennom å opprette Husbanken i 1946 for å "bygge opp landet" etter krigen og finansiere - sammen med Statens Pensjonskasse og landets kommuner - startlån/ rimelige lån til økonomisk svakere husstander slik at "alle" skal få lik mulighet til å komme inn på boligmarkedet).

 

Hvem tror du utgjør de 20% som ikke eier? Og hvordan er det med leiepriser vs eierutgifter der du bor? Om du ikke bor på et svært unntaksvist sted betaler de som leier like mye som de som eier pr år, men siden de ikke har fast heltidsjobb får de ikke lån slik at de kan eie selv. Det betyr at avkastningen av deres investeringer går til en annen, nemlig den som eier så mye at h*n ikke kan bruke alt areal selv. Videre betyr dette at når mitt og ditt husvære stiger (min forrige steg med 350% fra jeg kjøpte i 2001 og til jeg solgte i 2012) tjener vi enormt på dette, og siden vi får mye mer enn vi ga kan vi by mer på det nye vi skal kjøpe. Og hva blir konsekvensen da? Jo - prisene stiger, og de 20% fattigste leiere blir hengende enda lenger etter. I motsetning til deg syns jeg ikke dette er greit. Jeg syns det er en systematisk skjevfordeling som man bør motvikre politisk, og jeg har vodt både for de voksne og ungene som rammes av denne systematiske nærsyntheten.

 

La en ting være helt klart: Jeg skriver enten for å formidle mine egne syn, eller for å hjelpe andre (fortrinnsvis en kombinasjon). Hva NHD mener (vedr. saken) om det jeg skriver, driter jeg egentlig i. Det er hyggelig å være enige såvel som uenige - slik blir det debatt av og det er bra. Det er klart at jeg tilstreber å være saklig og ryddig, ikke få kjeft av admin, osv. Men det kaller jeg folkeskikk og ikke smisking (eller hva det nå var du antydet).

 

Kan jeg spørre om hvem jeg egentlig tråkker på i det jeg skriver? Har jeg noen gang sagt at de uføretrygdede ikke fortjener pengene sine? At noen fortjener å gå sultne?

 

Nei, jeg skriver om noe som er tabu, men som må tåle debatt. Det er hele poenget mitt. Det er tabu å si at alle overfallsvoldtekter utføres av personer med minoritetsbakgrunn, likevel er det et statistisk faktum som ikke kan bestrides. Det betyr ikke at enhver person med minoritetsbakgrunn er en overgriper. Det er også et faktum at altfor mange i Norge står utenfor arbeidslivet. Det betyr ikke at enhver som står utenfor arbeidslivet er en snylter som fortjener å sulte.

 

Jeg er fullt klar over at jeg kaster meg hodestups ut i Helvete ved å ta opp disse tingene på psykiatriforumet. Jeg mener imidlertid at debatten er viktig som nevnt over. Og igjen, det er ikke for å tråkke på enkeltpersoner, det er en samfunnsdebatt rundt et ubestridt problem.

[motorPrøysen]

Jeg syns det politikerskapte slagordet "det skal lønne seg å jobbe" er uredelig. Det impliserer at det ofte ikke gjør det, og at de som er trygdet har valgt det ut fra en økonomisk overveining. Dette stemmer ikke med realitetene. Dermed må politikernes retorikk oppfattes som et forsøk på å få debatten til å handle om noe annet enn realitetene. Dén realiteten syns jeg er tragisk.

[Kayia]

Kan jeg spørre om hvem jeg egentlig tråkker på i det jeg skriver? 

Du tråkker på trådstarter, og de som evt kjenner på samme redsel som ts. Dette blir du påpekt av mange i denne tråden, og jeg syns det er urovekkende at du ikke skjønner hva det er vi reagerer på i det føste svaret ditt.

[AnonymBruker]

Jeg er fullt klar over at jeg kaster meg hodestups ut i Helvete ved å ta opp disse tingene på psykiatriforumet. Jeg mener imidlertid at debatten er viktig som nevnt over. Og igjen, det er ikke for å tråkke på enkeltpersoner, det er en samfunnsdebatt rundt et ubestridt problem.

 

Men dette er jo et politisk ønsket "problem".

Anonymous poster hash: a7baf...f07

[ISW]

Du tråkker på trådstarter, og de som evt kjenner på samme redsel som ts. Dette blir du påpekt av mange i denne tråden, og jeg syns det er urovekkende at du ikke skjønner hva det er vi reagerer på i det føste svaret ditt.

 

Kan du være snill og gå gjennom posten min og finne ut hvor jeg spesifikt tråkker på trådstarter?

Jeg etterlyser en viss ydmykhet for at det er de som er i arbeid som betaler lønnen til de som ikke er det.

Jeg mener også at en reform av trygdesystemet ikke er en "straff".

 

Jeg befinner meg på "andre siden av bordet" fra trådstarter, og har full rett til å fremme mine syn. Jeg kunne, gitt din logikk, sagt at trådstarter tråkket på meg siden det blir forventet at de som arbeider skal betale mer skatt for å finansiere uføretrygd. Det har jeg imidlertid ikke påstått.

 

Det skremmer meg at du trekker "tråkket-på-kortet" i denne debatten, på linje med de som trekker "rasisme-kortet" i saken med overgrepsvoldtekter, for å slippe en ubehagelig debatt.

[frosken]

 

Jeg etterlyser en viss ydmykhet for at det er de som er i arbeid som betaler lønnen til de som ikke er det.

 

Jeg befinner meg på "andre siden av bordet" fra trådstarter, og har full rett til å fremme mine syn. Jeg kunne, gitt din logikk, sagt at trådstarter tråkket på meg siden det blir forventet at de som arbeider skal betale mer skatt for å finansiere uføretrygd. Det har jeg imidlertid ikke påstått.

 

 

 

Jeg tenker at de som er uføretrygdet virkelig i stor nok grad opplever seg som langt nede på samfunnets rangorden, om de ikke i tillegg skal føle ydmykhet og nærmest takke arbeidstakere for sin eksistens.

[AnonymBruker]

Kan du være snill og gå gjennom posten min og finne ut hvor jeg spesifikt tråkker på trådstarter?

Jeg etterlyser en viss ydmykhet for at det er de som er i arbeid som betaler lønnen til de som ikke er det.

Jeg mener også at en reform av trygdesystemet ikke er en "straff".

 

Jeg befinner meg på "andre siden av bordet" fra trådstarter, og har full rett til å fremme mine syn. Jeg kunne, gitt din logikk, sagt at trådstarter tråkket på meg siden det blir forventet at de som arbeider skal betale mer skatt for å finansiere uføretrygd. Det har jeg imidlertid ikke påstått.

 

Det skremmer meg at du trekker "tråkket-på-kortet" i denne debatten, på linje med de som trekker "rasisme-kortet" i saken med overgrepsvoldtekter, for å slippe en ubehagelig debatt.

 

I steden for å straffe uføre for å ikke ta jobber som ikke finnes, hva om staten la til rette for å få uføre ut i jobb, bl.a. de 1000-vis av funksjonshemmede som ikke får jobb pga sin funksjonshemming?

 

Her har du ett eksempel: http://www.dagbladet.no/2014/10/09/kultur/meninger/kronikk/uforetrygd/barnetillegg/35661028/

 

Det skjer ikke fordi de trolig er mer lønnsom å la disse gå på trygd, og i steden importere arbeidskraft.

Anonymous poster hash: a7baf...f07

[ISW]

Jeg tenker at de som er uføretrygdet virkelig i stor nok grad opplever seg som langt nede på samfunnets rangorden, om de ikke i tillegg skal føle ydmykhet og nærmest takke arbeidstakere for sin eksistens.

 

Hadde jeg mottatt ytelser fra Staten, hadde jeg vært virkelig takknemlig for det. Når jeg en gang blir pensjonist, så vil jeg være takknemlig for ytelsene jeg mottar (selv om jeg forsåvidt har betalt det inn selv). Jeg er ydmyk ovenfor oljesektoren som pumper penger inn i økonomien vår, jeg er ydmyk ovenfor de som har gitt meg en jobb, ovenfor de som har hjulpet meg i helsevesenet (selv om jeg har betalt for det), osv.

 

Det er forskjell på ydmykhet/takknemlighet og det å være krenket. 

[laban]

Jeg etterlyser iblant en viss form for takknemlighet ovenfor samfunnet for at man faktisk mottar penger uten å være i arbeid. I veldig mange andre land er det langt verre.

 

Du skriver at du skal kjøpe deg en leilighet til neste år. Du har mat på bordet, tak over hodet, de nødvendige medisiner, osv. Jeg synes alt i alt at dette ikke er så galt. 

Trådstarter uttrykker engstelse for en forverring av situasjonen, akkurat som du eller jeg kunne kommet til å gjøre dersom det f.eks. ble varslet en betydelig skjerpelse i skatter og / eller avgifter som gjaldt alle.

 

Når det planlegges en forverring eller noe som betyr veldig økt usikkerhet, er det naturlig å lure på hvordan det vil gå for en selv, selv om intensjonene er aldri så gode. 

 

Vi hadde ferskt, ganske stort boliglån i de årene bankkrisen etter jappetiden slo inn for fullt.  Lånerenten var tosifret, og det kom brev fra banken nesten hver eneste måned om ny økning.  Jeg husker godt følelsen av at det var vanskelig å planlegge noe som helst, fordi vi ikke visste hvor mye lønn vi ville få beholde.  Vi hadde ikke noe ønske om at landets finansvesen skulle gå på trynet, men vi var mest opptatt av vår egen økonomi. 

 

Selvfølgelig kan man være glad for at man bor i et land med høyt velferdsnivå, men det er naturlig å reagere med annet enn ydmyk takknemlighet når det varsles noe som kan se ut som en klar forverring.    

[skal]

Kan du være snill og gå gjennom posten min og finne ut hvor jeg spesifikt tråkker på trådstarter?

Jeg etterlyser en viss ydmykhet for at det er de som er i arbeid som betaler lønnen til de som ikke er det.

Jeg mener også at en reform av trygdesystemet ikke er en "straff".

 

Jeg befinner meg på "andre siden av bordet" fra trådstarter, og har full rett til å fremme mine syn. Jeg kunne, gitt din logikk, sagt at trådstarter tråkket på meg siden det blir forventet at de som arbeider skal betale mer skatt for å finansiere uføretrygd. Det har jeg imidlertid ikke påstått.

 

Det skremmer meg at du trekker "tråkket-på-kortet" i denne debatten, på linje med de som trekker "rasisme-kortet" i saken med overgrepsvoldtekter, for å slippe en ubehagelig debatt.

 

 

Hva vil være passelig ydmykhet for deg? Skal jeg komme med blomster på jobb? Eller gå med bøyd hode når jeg går ut kanskje? Jeg vet hva det er å slite seg på jobb jobb til tross for at livet er et helvete. Jeg har gjort det i åresvis. Og jeg kan love det at jeg ikke en eneste gang ønsket ydmykhet ifra de som ikke har klart det. Tross slitet er det et vinnerlodd og klare å jobbe. 

 

Dessverre vet jeg og hvordan det er å ikke klare det. Og jeg skal love deg at ydmykhet blir en hverdagsfølelse. For det er et nederlag, et enormt nederlag. Så vær så snill, ikke be meg om å bøye nakken enda mer. 

[Kayia]

Kan du være snill og gå gjennom posten min og finne ut hvor jeg spesifikt tråkker på trådstarter?

 

Klart jeg kan.

 

Såvidt jeg har fått med meg har du ingen diagnose som tilsier at du ikke skjønner mer-kommunikasjon, dvs du er fullt ut i stand til å forstå det som formidles mellom linjene. Jeg forventer derfor at du er klar over at man sier mer enn de spesifikke ordene man bruker når man kommuniserer, og at man derfor må velge begrep med nennsomhet, spesielt i forhold til mennesker i en sårbar posisjon. 

 

Dette er utgangspunktet et innlegg som uttrykker engstelse for framtiden, og dette er en engsteles som kommer i tillegg til hennes patologiske angst. Redselen rundt økonomi er i høyeste grad begrunnet (henne finansielle situasjon vil bli svekket med foreliggende budsjett), dvs engstelsen er ikke ubegrunnet - slik angst (som du sliter med) ofte er.

 

Så hvordan møter du denne uttrykte engstelsen til ts? Jo gjennom en grunnleggende ovenfra og ned- holdning, og du velger ganske så ydmykende begrep. Dersom jeg var ts ville jeg følt meg liten etter å ha lest svaret ditt der du starter med å si at du "undrer deg litt over formuleringene her, med tanke på straff". "Å undre seg over" er en veldig distansert og lett arrogang måte å uttrykke en underkjennelse på, og spesielt malplassert blir det fordi det er ts sine følelser det er snakk om. 

 

Videre trekker du inn deg selv. Du forteller at privat bidrar med 40 000 til NAV (som jeg ikke helt skjønner hvordan du vet?), og at siden du bare bruker 10 000,- selv kan du med ts sin logikk si at du straffes fordi du jobber. Jeg trenger ikke engang være trådstarter for heve øyebrynene HØYT over denne besserwisserattituden, der flinke deg bidrar for at klagende ts skal få noe i det hele tatt. Om du mente dette annerledes burde du formulert deg annerledes - sannsynligvis droppet å trekke inn deg selv i det hele tatt.

 

Det neste du gjør er å etterlyse "en viss form for takknemlighet", og med dette antyder du at ts er utakknemlig, til tross for at hun etter din mening "bare får og får". Ts har, slik du formulerer deg totalt sett - ikke lov til å klage, hun bør takke for at du og andre flinke bidrar til at hun bare kan sitte og ta imot av velferdsstaten. 

 

Dette topper du med å trekke fram hennes ønske om å eie egen bolig som urimelig. Du synes videre å vite at hun har mat på bordet og penger til medisin (noe du tydeligvis vet?) og formulerer dette som at det samlet fratar henne retten til å engste seg ( hun har vel det hun trenger, synes å være budskapet ditt). Gjennom svaret ditt tar du systematisk fra henne retten til å klage og engste seg: Takk heller ydmykt, og ikke føl det du føler", blir budskapet.

 

Som om ikke dette er nok syns du å være den rette til å be henne vurdere å jobbe noen timer for å spe på. Du spør henne ikke engang om hun har anledning ut fra helsesituasjonen, om hun allerede har vurdert eller prøvd dette - du bare kjører på. Du mer enn antyder gjennom dette at hun e i dine øyne er en som ikke har prøvd nok, som ikke er takksam nok, og som syter.

 

Hele innlegget uttrykker et syn som svært mange i ts sin situasjon møter ofte, og som jeg syns er ufint og nedverdigende, og dessuten tror medfører masse skam- og mindreverdighetsfølelse.

Endret 10. oktober 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Jeg undrer meg litt over formuleringene her, med tanke på straff.

 

Om lag 40.000 kr i året av skatten jeg betaler, går til NAV (da har jeg trukket ut pensjonsinnskuddet, som cirka utgjør samme beløp). Jeg vil si at jeg kanskje bruker NAV sine tjenester (medisiner på blå resept, blodprøver, fastlege, mv.) for cirka 10.000 kr i året. Betyr det, gitt samme logikk, at jeg straffes med 30.000 kr i året for at jeg er i arbeid og ikke mottar trygd? Nei, fordi jeg vet at dersom noe galt skjer, så vil jeg bli ivaretatt av velferdsstaten.

 

Jeg etterlyser iblant en viss form for takknemlighet ovenfor samfunnet for at man faktisk mottar penger uten å være i arbeid. I veldig mange andre land er det langt verre.

 

Du skriver at du skal kjøpe deg en leilighet til neste år. Du har mat på bordet, tak over hodet, de nødvendige medisiner, osv. Jeg synes alt i alt at dette ikke er så galt. 

 

På sikt kan du kanskje vurdere å jobbe noen timer i uken (deltid) for å spe på inntekten? Jeg har full forståelse for at du ikke kan jobbe fulltid, men kanskje som sagt at en deltidsjobb kunne hjulpet?

På sikt kan du vurdere å jobbe noen timer i uken ( deltid) for å spe på inntekten, sier du.

Du får det til å høres så lettvint ut, som om det bare er å bestemme seg for å skaffe seg en jobb. 

Aller først må man ha restarbeidsevne, det er det slett ikke alle som har, og hva med de da? 

Og så er det de som har restarbeidsevne igjen, for dem er det ikke akkurat jobber som står i kø.

En deltidsstilling er gjerne en 50% stilling, klarer man det, behøver man heller ikke være uføretrygdet mer enn 50%. De som er trygdet 100% er det fordi de ikke klarer 50%.

Og hvor er jobbene til alle de trygdede som nå skal ut i arbeid. Til en deltidsstilling er det mange, og da mener jeg mange søkere. Hvem vil ha en trygdet? 

Får disse trygdede noe hjelp til å komme seg i arbeid? Er det noen som kartlegger hva de trenger for å kunne arbeide?

Nei, de skal konkurrerer om jobben med friske mennesker som kan yte maks.

Hvem vil for eksempel ha en trygdet som er i slutten av femtiårene, og i tillegg trygdet, når det er 40 friske 30 åringer som søker på samme jobben.

Ikke er det opprettet flere verna bedrifter som kunne ha gitt trygdede en bedre mulighet til å både mestre og siden komme ut i andre stillinger.

Hver eneste gang noen påpeker dette, sier politikerne at de skal se på dette også, burde de ikke ha sett på det før de kaster en hel gruppe mennesker ut i utrygge tider?

Men du som kan gå på jobben hver dag, og ha den økonomiske tryggheten behøver jo ikke engste deg for dette. Du har allerede en jobb og er lykkelig uvitende i den troen at kan man jobbe 20% så er det bare å begynne å jobbe.

 

Anonymous poster hash: d92a2...98a

[laban]

Når jeg en gang blir pensjonist, så vil jeg være takknemlig for ytelsene jeg mottar (selv om jeg forsåvidt har betalt det inn selv).

Men hvis det så varsles at det er altfor mange alderspensjonister som i tillegg er frekke nok til å leve altfor lenge, og at det derfor må kuttes betydelig i pensjonen din (og min) - ikke kosmetisk slik at vi ikke får reist på ferie, men slik at vi kanskje må selve boligen vår - tror du ikke vi vil føle noe annet enn bare ydmyk takknemlighet da?

 

Jeg lover i hvert fall ingenting for min egen del

Endret 10. oktober 2014 av laban

[slabbedask]

Og hvor er jobbene til alle de trygdede som nå skal ut i arbeid. Til en deltidsstilling er det mange, og da mener jeg mange søkere. Hvem vil ha en trygdet? 

 

 

Nettopp. Kiwi fikk nettopp 600 søkere til en butikkjobb. Hvor stor sjange har en uføretrygdet her?

 

http://www.dt.no/nyheter/hundrevis-soker-ledige-butikkjobber-1.8345625