Var dette en psykose? Er det vanlig ved depresjon?

[Kayia]

Må jo bare fortelle om det nye og siste symptomet han fortalte meg om i dag. I går var han borte i noen sekunder/ minutter før han plutselig kom til seg selv igjen. Dette var ute på byen med venner. Ellers beskriver han kvelden med venner i går som kjempefin og dette er samme kveld som han fikk angstanfall på butikken litt tidligere på kvelden. Og så i kveld er han plutselig i kjempehumør. Han kom plutselig på at han ville ta imunnsviktmedisinene sine. Hva skjer??? og han tok Cipralex helt uten at jeg trengte å mate han eller minne han på det. Det har vært plent umulig å få til tidligere i høst. Er det rart man blir forrvirret og får pendelreaksjoner ????? Det er kveld og han er i kjempeform ???? Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

Jeg syns det er rart st du ikke skjønner at man kan agere ulikt fra dag til dag, selv om man er syk. Man er ikke én, agerer ikke på én måte (hverken som frisk eller syk) og det er dette Frosken og jeg har gitt råd i forhold til. Har du ikke lest nok tråder her inne som viser et grunnproblem som man kan "leve med", helt til det skjærer seg fullstendig? Handlingen er gjerne håndterbar, utgangspunktet var gjerne det samme, men siden man som syk opplever både forankednung, situasjon og følelser etterpå annerledes som syk blir det veldig sterkt og stort. Jeg syns det er litt rart at du ikke skjønner at dette er tilfelle med sønnen din nå. Hele denne høsten har vært en akuttsituasjon, ikke bare de nettene han utagerer. Han har et problem og behov for hjelp ut over det lekfolk på et nettsamfunn kan gi, og jeg ville aldri turt å gå omveger av fagfolk i rl om det var min sønn som hadde det sånn. Dette har vært utgangspunktet for mine råd, og jeg står ved det- som jeg også står ved min opplevelse av at tolkninger svinger dom en pensel fra dramatisk til håndterbar. Jeg skjønner at du opplever det sånn, men jeg skjønner ikke at du ikke skjønner at dagene og opplevelsene til sønnen din er to sider av samme sak, og at han trenger hjelp på generelt nivå. Endret 21. desember 2014 av Kayia

[frosken]

 

Nhd: Beklager at jeg stadig kommer tilbake til hva søsteren sier, men hun tenker på ting som jeg glemmer å tenke på og hun er av de som kjenner han best. De har et veldig godt forhold disse to og hun jobber i psykiatrien med alvorlig psyke mennesker ( riktignok bare i feriene)

 

Hun er ikke enig i at Cipralex ikke vil hjelpe. Hun har kommet hjem og mener det er bedring i depresjonen siden sist hun var hjemme og det stemmer. Tiltakslysten ser ut til å begynne komme tilbake. Han tar nå medisiner uoppfordret og det er mer liv over han igjen. Ingen angstanfall i går.

 

Det hun sier som jeg ikke har tenkt på : Bror har alltid vært litt sånn. Han har alltid synes det var litt ubehagelig å ta bussen og han har ikke likt at vi har snakket høyt på gata i redsel for at andre skal høre ( Altså litt småparanoid). Det har bare gått litt over stokk og stein nå mens han var så deprimert. Det har hun jammen rett i og det har jeg ikke tenkt over.

 

Hun sier også: Dette er ikke noe problem så lenge han greier å deale med det. Det som er viktig er at han har det bra og får bukt med depresjonen, så er ikke dette noe som vil komme til å styre livet hans. Derfor mener hun at Cipralex er viktig. Jeg tenker at litt av de medisinene du også foreslår hadde vært bra å bruke som et tillegg. Skal ringe Dps på mandag.

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

 

Bra at du ringer akutteamet og drøfter situasjonen med dem:-)

 

Jeg får litt lyst til å minne om at han blir verken sykere eller friskere av å få sin tilstand vurdert av kompetente fagfolk. Jeg ser ikke helt at han har noe å miste på å få en god vurdering, så hadde det vært meg som var i din situasjon så ville jeg satt mye inn på å sikre meg at han fikk en kompetent vurdering. Om jeg ikke fikk tilstrekkelig respons fra dps, så hadde jeg benyttet private aktører som f.eks. ressursklinikken.no (etter min oppfatning er disse en av de private aktørene med høyest kvalitet). 

 

Det finnes mange som bruker flere år på å få adekvat hjelp, blant annet fordi velmenende hjelpere bidrar til at problemene snarere tildekkes enn behandles. Jeg sier ikke at du gjør det, men kan se for meg at familiesystemet som helhet kan bidra i den retningen hos dere. Til tross for at sønnen din får full oppvartning, har ingen jobb- eller skolekrav, så har allikevel flere uker nå vært fullstendig preget av hans tilstand. I mitt hode kvalifiserer dette for høykompetent hjelp relativt raskt.

[AnonymBruker]

Kayia: Ja, men jeg har jo også skaffet hjelp ut over råd her på dol. Dol er bare et sted jeg lufter tankene og kan få innspill.

 

 

Han får hjelp nå og jeg skal ringe Dps på mandag. Først og fremst for å spørre om han trenger de medisnene som Nhd foreslår i tillegg til Cipralexen.

 

Dol fungerer sånn for meg at jeg sorterer ut litt og tar til meg det som gir mening og hopper over det andre F.eks det første svaret til Nhd ga mening. Det andre svaret, at han ikke skulle ha depresjon og angst likevel plutselig, det gir ikke mening, så det sorterer jeg ut. Det er det jo soleklart at han har og det ser vi alle. Medisinen han foreslår gir likevel mening (pga paranoiaen) og DET velger jeg å høre på.

 

Siden det hele startet i høst har det gått mye opp og ned og det har gjort meg forvirret, men det har tross alt gått gradvis oppover heldigigvis og det er det nok Cipralexen som er årsaken til. Gradvis små fremskritt og det gleder jeg meg over. Noen tilbakefall når angstanfallene kommer.

 

Men ringer Dps på mandag ellers sprekker du vel snart :-) Jeg tar dette alvorlig Kaiya. Ikke tro noe annet. Jeg tar det så alvorlig at jeg får høre på hjemmebane at jeg krisemaksimerer. Det gjør jeg muligens også. Blir så sliten, så veldig vanskelig for meg å vite om jeg krisemaksimerer eller ikke.

 

Det jeg er nødt til å gjøre er å gå bak sønnen min nå da og gjøre hva dere sier. Fikk nemlig mail av fastlegen om at sønnen ikke ønsker videre hjelp i psykiatrien, så da må jeg gå bak ryggen på han. Frosken sier at jeg ikke skal overkjøre han, så det er ikke så lett som det kan se ut for utenifra.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[AnonymBruker]

Frosken: Ja, enig i det, men samtidig så mener du jeg ikke skal kontrollere han. Men jeg må gå bak ryggen på han når jeg ringer Dps. Jeg har ikke noe annet valg.

 

Han har brukt medisiner nå i  5 uker og nå kan vi se at depresjonen har letnet siden det hele startet, men det er langt frem til målet.

 

Han blir ikke bra på 1,2,3, så alvorlig som dette har vært /er.

 

Han trenger noe antipsykotika i tillegg. Kan nesten virke som han kan være litt småpsykotisk når angstanfallene kommer og går ut av psykosen igjen når anfallene er over. Da har han full selvinnsikt og kan fortelle hvordan han opplevde det når han var midt inne i det.

 

Bare min vurdering, men det er slik jeg oppfatter han.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[frosken]

Jeg har en liten tilleggskommentar: Jeg tror det vil være mye bedre hjelp om din sønn blir vurdert av kompetent psykiater enn at du forsøker å få en lege/psykiater til å skrive ut de medisinene nhd foreslår. Han trenger mer enn medikamenter for å få adekvat hjelp på lang sikt.

 

Hvis han er dårlig nok, så kan det også være helt nødvendig å overkjøre ham. Men i første omgang har jeg stor tro på at det skal være mulig å få ham til å stille opp på en samtale med en kompetent psykiater om en slik først er tilgjengelig. Det mener jeg at både du, søster og far må kunne stå sammen om.

 

Håper du får noen gode råd for hvordan forholde seg til dette, både nå og på litt lengre sikt, av akutteamet.

[AnonymBruker]

Frosken : Jeg greier ikke få han til det. Jeg hadde håpet fastlegen kunne få han til det, men nei det greide han ikke.

 

Jeg har mest tro på at søsteren i kan greie det i så fall. Han har sånn tiltro til henne. Problemet er jo bare at søsteren mener at jeg krisemaksimerer noe voldsomt, men jeg skal snakke med henne.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[frosken]

 

Frosken: Ja, enig i det, men samtidig så mener du jeg ikke skal kontrollere han. Men jeg må gå bak ryggen på han når jeg ringer Dps. Jeg har ikke noe annet valg.

 

Han har brukt medisiner nå i  5 uker og nå kan vi se at depresjonen har letnet siden det hele startet, men det er langt frem til målet.

 

Han blir ikke bra på 1,2,3, så alvorlig som dette har vært /er.

 

Han trenger noe antipsykotika i tillegg. Kan nesten virke som han kan være litt småpsykotisk når angstanfallene kommer og går ut av psykosen igjen når anfallene er over. Da har han full selvinnsikt og kan fortelle hvordan han opplevde det når han var midt inne i det.

 

Bare min vurdering, men det er slik jeg oppfatter han.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

 

 

Jeg synes ikke det er å gå bak ryggen hans at du som pårørende bruker det tilbudet dps gir til pårørende i slike situasjoner. Det er nemlig noe av det unike med den metodikken akutteamene jobber etter, de setter ikke klare skiller mellom pasienter og pårørende, de innser at pårørende trenger å kunne drøfte slike situasjoner med fagfolk.

 

Hvis de kommer med konkrete råd som innebærer også at noen snakker med sønnen din, så må han selvfølgelig informeres om dette. Men du som mor har rett til å ivareta ditt eget behov for å vite at du håndterer denne situasjonen på en konstruktiv måte.

[frosken]

 

Frosken : Jeg greier ikke få han til det. Jeg hadde håpet fastlegen kunne få han til det, men nei det greide han ikke.

 

Jeg har mest tro på at søsteren i kan greie det i så fall. Han har sånn tiltro til henne. Problemet er jo bare at søsteren mener at jeg krisemaksimerer noe voldsomt, men jeg skal snakke med henne.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

 

 

Hør hva akutteamet foreslår. Jeg er ikke sikker på at sønnen din kommer til å stå fast på dette standpunktet i all evighet, men han trenger vel også tro på at en samtale med fagfolk vil være til nytte. Kanskje vil han synes det er ok at de kommer hjem til dere og at dere snakker med dem sammen? Det vil være en vanlig fremgangsmåte for akutteamet.

[AnonymBruker]

Ja, nå LOVER jeg å ringe :-) :-) Ikke minst for egen del. Takk for at dere holder ut med innleggene mine. Jeg skjønner at jeg kan virke irriterende når jeg blåser ut på dol både om fremskritt og tilbakesteg og alle mine forrvirrede tanker som sikkert gjør dere like forvirret, men jeg er nå mye alene med tankene mine og jeg forsøker å spare kjæresten, selv om han vet litt. Vil ikke slite ut forholdet med dette.

 

Jeg er veldig sånn at jeg blir så glad når jeg ser at det går fremover og så ramler jeg ned igjen når tilbakestegene kommer. Viktig at jeg ikke begynner å slappe for mye av når fremskrittene kommer, men fortsetter å handle slik Kayia er inne på.

 

Sønnen har sagt at han vil snakke med psykolog når HAN bestemmer, så det er ikke sikkert han er uvillig i all fremtid nei.

 

Jeg gir deg tilbakemelding her på mandag etter å ha ringt Dps, men etter dette tror jeg det er lurest at jeg holder meg unna dol og ikke skriver mer før jeg har observert utviklingen over noen uker ;-)

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[Kayia]

Kayia: Ja, men jeg har jo også skaffet hjelp ut over råd her på dol. Dol er bare et sted jeg lufter tankene og kan få innspill.

Han får hjelp nå og jeg skal ringe Dps på mandag. Først og fremst for å spørre om han trenger de medisnene som Nhd foreslår i tillegg til Cipralexen.

 

Dol fungerer sånn for meg at jeg sorterer ut litt og tar til meg det som gir mening og hopper over det andre F.eks det første svaret til Nhd ga mening. Det andre svaret, at han ikke skulle ha depresjon og angst likevel plutselig, det gir ikke mening, så det sorterer jeg ut. Det er det jo soleklart at han har og det ser vi alle. Medisinen han foreslår gir likevel mening (pga paranoiaen) og DET velger jeg å høre på.

 

Siden det hele startet i høst har det gått mye opp og ned og det har gjort meg forvirret, men det har tross alt gått gradvis oppover heldigigvis og det er det nok Cipralexen som er årsaken til. Gradvis små fremskritt og det gleder jeg meg over. Noen tilbakefall når angstanfallene kommer.

 

Men ringer Dps på mandag ellers sprekker du vel snart :-) Jeg tar dette alvorlig Kaiya. Ikke tro noe annet. Jeg tar det så alvorlig at jeg får høre på hjemmebane at jeg krisemaksimerer. Det gjør jeg muligens også. Blir så sliten, så veldig vanskelig for meg å vite om jeg krisemaksimerer eller ikke.

 

Det jeg er nødt til å gjøre er å gå bak sønnen min nå da og gjøre hva dere sier. Fikk nemlig mail av fastlegen om at sønnen ikke ønsker videre hjelp i psykiatrien, så da må jeg gå bak ryggen på han. Frosken sier at jeg ikke skal overkjøre han, så det er ikke så lett som det kan se ut for utenifra.

Jeg føler meg helt HELT sikker på at du tar dette alvorlig, og håper jeg ikke har gitt inntrykk av noe annet Hadde jeg ikke trodd det hadde jeg ikke brukt tid på å svare deg, og jeg tror ellers at jeg bryr meg mer om dere enn andre siden jeg både har "fulgt" deg og dine lenge, har mange felles referanser på flere omåder og dessuten har en sønn på samme alder som din. Jeg har et oppriktig ønske om at alt skal gå fint for dere:) Rådene mine har kun vært godt ment, og jeg har også kommentert på at det er mulig jeg leser deg annerledes enn jeg bør siden jeg har merket at du skriver direkte, spesielt når du er fortvilet. Jeg har ikke vanskelig for å skjønne at det blir sånn heller, og tenker at gutten din er en heldig en som har deg rundt seg. Jeg er sikker på at dette går fint om litt, men tener at det er viktig at han blir vurdert ordentlig. Mannens søskenbarn er lege, og irriterer seg fremdeles over at hunselvdiagnostiserte sin sønn som liten, slik at han ikke fikk riktig behandling tidlig. Dette er fort gjort når man er ressurssterk og har ressurssterke mennesker rundt seg, men av og til kan det være fatalt å "ordne opp" og håndtere alt selv. Det du har beskrevet rundt gutten din i høst er for alvorlig, og derfor har jeg tenkt at det er superviktig å få han vurdert ordentlig fagpersoner som både ser og snakker med han over tid. Klem igjen:)

[Kayia]

Gurimalla, leste mitt første innlegg i dag på nytt - iPhone og lange svar er en SVÆRT DÅRLIG kombo ser jeg Sorry for lange uforståelige setninger, skrivefeil og det som bare kan defineres som "nyord" haha

[AnonymBruker]

Kayia og Frosken :

 

Da har jeg ringt Dps og det gikk slik jeg forventet på forhånd og dette er også grunnen til at jeg ikke har ringt før. Jeg kommer jo ikke noe videre ved å ringe dit. Jeg får bare beskjed om at fastlegen må henvise han videre eller sønnen må ta kontakt selv.

 

Fikk forklart situasjonen med sønnen og dette er som han sa folkesykdom nummer 1 : Depresjon med angst og at han godt kunne øde Cipralex til 20 mg etter hvert. Han var enig i at en liten dæsj antipsykotika ved siden av, sikkert ikke hadde vært dumt.

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[frosken]

 

Kayia og Frosken :

 

Da har jeg ringt Dps og det gikk slik jeg forventet på forhånd og dette er også grunnen til at jeg ikke har ringt før. Jeg kommer jo ikke noe videre ved å ringe dit. Jeg får bare beskjed om at fastlegen må henvise han videre eller sønnen må ta kontakt selv.

 

Fikk forklart situasjonen med sønnen og dette er som han sa folkesykdom nummer 1 : Depresjon med angst og at han godt kunne øde Cipralex til 20 mg etter hvert. Han var enig i at en liten dæsj antipsykotika ved siden av, sikkert ikke hadde vært dumt.

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

 

Ok. Da var du ikke blant de heldige som opplever at dette teamet jobber mindre tradisjonelt og lytter bedre enn gjennomsnittet.

Jeg stusser over kategoriseringen av din sønns tilstand som folkesykdom nummer 1, - den kategoriseringen forutsetter at han har en ordinær depresjon og ikke annen psykisk lidelse.

 

Dere får kanskje holde litt familieråd og vurdere om dere skal benytte private tjenester etter hvert.

 

God jul :-)

[AnonymBruker]

Frosken : Ja og det er slik vi oppfatter han at det kom brått. Det startet nok så vidt bittelitt før jeg skjønte det, men det er bare snakk om noen uker. Dette forstår jeg nå når jeg tenker tilbake. Han hadde en super sommer. Da var han fortsatt i den dørsalgjobben og da var han i kjempeform og virket som han hadde en utrolig god selvtillit. Så ble dagene litt sånn opp og ned alt etter hvor mye han fikk solgt og til slutt mer og mer oppgitt. Tror det var en stor skuffelse akkurat dette her fordi han hadde en urokkelig tro på seg selv da han startet i den jobben. Til slutt ga han opp hele jobben, men han fikk en veldig god attest derifra og det kan jeg skjønne, fordi han er veldig flink til å opptre korrekt og til å snakke. Han er ikke veldig taletrengt person, men når han først snakker så er han veldig flink til å ordlegge seg.

 

Om du hadde møtt han nå på dagtid, ville du ikke ha mulighet til å se at han er syk. Du ville bare sett en pen, høflig, normal  og rolig gutt som ikke snakker mer enn nødvendig, men som snakker godt for seg.

 

Det jeg tror er at han i tillegg til å ha depresjon og angst, kan ha et bittelite snev av en paranoid personlighetsforstyrrelse.

 

Dette fordi han viste noe små tegn til det tidligere også, men det gikk på at han ikke ville snakke høyt på gata, at han mener det er skummelt å legge ut ting på facebook. En periode slettet han kontoen sin også. Det dreier seg altså bare om små ting. Det er vanskelig å si hva som er hva for både faren og jeg kunne være litt sånn i ungdomsårene og det er jo ikke unormalt å være litt slik før man vokser til og blir tryggere på seg selv.

 

Jeg mener faren har et snev av dette fortsatt, men ikke i en slik grad at det styrer livet hans. Likevel er det såpass at jeg ofte sa til han. - Nå må du gi deg, nå er du helt paranoid. Likevel ikke verre enn at han greier seg fint :-)

 

Så min teori er : Tung depresjon med angst og bittelitt paranoid personlighetsforstyrrelse i bunnen som har forverret seg under depresjonen.

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[AnonymBruker]

Ok. Da var du ikke blant de heldige som opplever at dette teamet jobber mindre tradisjonelt og lytter bedre enn gjennomsnittet.

Jeg stusser over kategoriseringen av din sønns tilstand som folkesykdom nummer 1, - den kategoriseringen forutsetter at han har en ordinær depresjon og ikke annen psykisk lidelse.

 

Dere får kanskje holde litt familieråd og vurdere om dere skal benytte private tjenester etter hvert.

 

Jeg syntes det er ille at tilbudet i det offentlige er så dårlig (flere andre eksempler på det her i det siste). Hva med de som ikke har råd til private tjenester?

Anonymous poster hash: 3a566...620

[Kayia]

AnonymBruker, on 22 Dec 2014 - 13:18, said:AnonymBruker, on 22 Dec 2014 - 13:18, said:AnonymBruker, on 22 Dec 2014 - 13:18, said:

Kayia og Frosken :

 

Da har jeg ringt Dps og det gikk slik jeg forventet på forhånd og dette er også grunnen til at jeg ikke har ringt før. Jeg kommer jo ikke noe videre ved å ringe dit. Jeg får bare beskjed om at fastlegen må henvise han videre eller sønnen må ta kontakt selv.

 

Fikk forklart situasjonen med sønnen og dette er som han sa folkesykdom nummer 1 : Depresjon med angst og at han godt kunne øde Cipralex til 20 mg etter hvert. Han var enig i at en liten dæsj antipsykotika ved siden av, sikkert ikke hadde vært dumt.

Så utrolig dumt! Kritikkverdig at de ikke tar hensyn til at gutten er myndig og at det derfor ikke er like lett å følge opp for foreldre via fastlegen. Mannen min har en kollega som har en gutt som fikk store problem da han var 21, og de har slitt mye med å få lov til å hjelpe han. For dem ble det avgjørende sda de traff fagpersonell som forstod at gutten best kunne hjelpes gjennom god og jevn dialog ogs med de foresatte.

 

Godt å høre at han virker roligere og gladere, men jeg gjetter at du desverre nok må belage deg på flere runder. Han blir sikkert ikke bedre av press og stress, så det er godt at han har en mor og familie som følger med han og er der nå i jula!

Endret 22. desember 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Til anonym : Jeg er enig og det er fortvilende når gutten selv er myndig og du ikke kan få gjort noe. Jeg alene har ikke økonomi til å ta i bruk privat hjelp. Faren har økonomi til det, men det nytter ikke å ha familieråd med en som synes jeg krisemaksimerer og helst vil putte huet under armen. Datteren synes også jeg krisemaksimerer, men henne går det i hvert fall an å snakke med. Hun forstår mer.

 

Mitt håp nå er jeg kan snakke med sønnen selv når han friskner til. Har merket at han er mer mottagelig og er mer villig til å høre på meg når han har det bra. Når han er på sitt dårligste blir det bare oppfattet som mas.

 

Vi skal nok få den riktige hjelpen etter hvert, men jeg må gå litt forsiktig frem og gi han tid.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[AnonymBruker]

Kayia : Helt enig og press og stress er det siste han trenger nå. Han trenger ro og trygghet og han trenger mye tid for seg selv. Han kan være i godt humør på dagtid, men han blir fort sliten og da trekker han seg tilbake og vil være alene. Denne depresjonen er nok så tung at det vil ta lang tid å bli helt frisk igjen.

 

Men jeg gleder meg over de små fremskrittene jeg ser. Han har tatt frem et gammelt flysett som han har begynt å bygge på og dette vil han holde på med i jula , sier han. Han har ryddet rommet sitt. Dette brukte han riktignok lang tid på. Det gikk over 3 dager.

 

Så ting går sakte med han siden han blir så fort sliten, men det er positivt bare det at han begynner å få lyst til slike ting igjen. Han har bodd hos faren sin de siste dagene. Det er jo håpløst at vi skal tråkke oppå hverandre her i leiligheten. Jeg ser han likevel daglig.

 

Jeg forberedt på at dette vil ta lang tid og det er helt greit så lenge det går rett vei.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[AnonymBruker]

Nå har det gått noen dager og her er en liten oppdatering for de som skulle ha interesse av det.

 

Det har så langt vært en veldig fin jul med jevn fremgang. Ikke så mye opp og ned lenger som før jul. Jeg synes en økning til 15 mg Cipralex har hatt en veldig god virkning på han og han synes det faktisk selv også.

 

Han ser mye gladere ut. Jeg ser ikke den angstpregede uroen på kvelden lenger. Han sier selv at de går litt opp og ned på kveldstid. At han kan få litt angst enda noen ganger på kvelden, men ikke hver kveld og han mener at det er mye mildere enn det han tidligere har følt. I hvert fall er det ikke på et nivå som jeg ser lenger. Tidligere var det veldig tydelig. Det var fryktelig å se på.

Han tar medisinene sine uoppfordret nå. Dette fordi han selv ser at de hjelper. Han har skrevet opp legetimer og kjøretimer i en kalenderbok. Bare en sånn liten ting som det viser at han er på rett vei. At han ønsker å ha oversikt.

Jeg synes også merke at han snakker mer positivt om menneskene rundt seg. Ikke så mange paranoide uttalelser fra han nå.

 

Så alt i alt ser det ut til at Cipralex hjelper på alt sammen og det har jeg ikke turt å håpe på. Det er nesten for godt til å være sant og jeg tør ikke puste ut enda, men jeg føler jeg er i ferd med å få sønnen min tilbake. Det er tidlig enda, men de siste dagene har i hvert fall gått rett vei og han har ikke vært slik stabil over flere dager tidligere som han er nå.

 

Uansett så har vi snakket sammen om at det kunne vært lurt at han går til psykiater og nå er han veldig positiv til det og han sier han vil ta det opp med fastlegen neste gang han har time. Han sier at han er litt redd for å få angstanfall på steder han ikke bør få det. F.eks på hyttetur med kamerater og i slalombakken. Dette er grunnen til at han nå er mer positiv til å bli henvist til psykiater.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[Katt-ja]

Godt å høre at det går bedre!