Gå til innhold

Var dette en psykose? Er det vanlig ved depresjon?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Når de paranoide tankene er korrigerbar ved argumentasjon, er det mer typisk for en paranoid pf og ikke for psykose.

Han er korrigerbar når han har det bra, men ikke når han er midt oppe i det.

 

Det begynner å tegne seg et klart mønster her nå og jeg tror ikke lenger det er depresjon som er hovedgreia. Det ser heller ut som det er angsten som hovedproblemet her og så følger det med depresjon når angsten oppstår.  Det skjer på kveldstid. På dagen er han normal og i dag var han til og med i veldig godt humør, sang og trallet mens han ryddet rommet sitt og vi andre pyntet til jul.

 

Han avtaler å treffe kompiser og ta noen pils på kvelden. Så kommer mørket. Han blir med meg på butikken fordi han vil kjøpe øl for å ta med til kompisen.

 

Når vi etterpå setter oss i bilen er hele ansiktet brått forandret. Så dyster. - Hissig, jeg får ikke snakke.- Hold kjeft ! osv.

 

Det han da hadde opplevd, var at alle der inne på butikken hadde stirret på han som om han var Justin Bieber ( hans egne ord) . Han hater det og får panikk, føler han mister kontroll på kroppen.

 

Han dro derfor ikke til kompisen med det samme. Han måtte hjem. Tok et par pils, satte seg ned og hørte på musikk, så ble han bedre. Ringte til kompisen og sa at han ble forsinket fordi det " er noe rart som skjer oppe i huet på meg "

 

Fra i dag av skal han øke Cipralex til 15 mg. Hva mener du om denne dosen for en slik problematikk ? Høres det greit ut ?

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Slik jeg ser det, så burde dere ha brukt akutt-teamet da dette oppsto. Hvis du hadde lest nøye på deres nettsider, så ville du sett at det er ikke helt sammenlignbart med å bruke legevakt. Fordelen med akutt-teamet er at man får situasjonen vurdert av folk med mye høyere kompetanse på psykiatri enn hva fastlegen har.

 

I nåværende situasjon kan du som pårørende fortsatt få råd på telefon fra akutt-teamet, men de vil nok mene at din sønn nå må gå gjennom sin fastlege. Hvis jeg var det, så ville jeg foreslått for din sønn at du ble med på en samtale med hans fastlege hvor dere fortalte nøye om hvordan den siste tiden har vært og hvor dere ber om henvisning til dps. Det er viktig at det fremkommer av henvisningen at dere mener det har vært psykotiske innslag i hans tilstand.

 

Hvis din sønn ikke er villig til å la deg være med på en samtale med fastlegen, så ville jeg ha skrevet et utfyllende brev til fastlegen og bedt ham ta tak i situasjonen. Det er neppe slik at fastlegen har oppfattet alvoret i situasjonen.

 

Dersom du bare legger til rette for din sønn i hverdagen uten at han samtidig får faglig hjelp, så er du på en måte med på å muliggjøre at han blir gående passiv og vente på bedring.

Jeg er veldig, veldig enig i dette. På den ene siden er det ingenting som tyder på at gutten selv forstår hvor alvorlig syk han er og dermed uoppfordret vil be om hjelp, og på den andre siden er det tydelig at gutten trenger å utredes og behandles av fagpersoner. Jeg syns det jeg tidligere sa om pendelreaksjoner kommer godt fram i trådene den siste tiden, og framfor å tenke "de siste dagene har han vært helt fin og seg selv igjen" ville jeg tenke at han er mer eller mindre plaget. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Han er korrigerbar når han har det bra, men ikke når han er midt oppe i det.

 

Det begynner å tegne seg et klart mønster her nå og jeg tror ikke lenger det er depresjon som er hovedgreia. Det ser heller ut som det er angsten som hovedproblemet her og så følger det med depresjon når angsten oppstår.  Det skjer på kveldstid. På dagen er han normal og i dag var han til og med i veldig godt humør, sang og trallet mens han ryddet rommet sitt og vi andre pyntet til jul.

 

Han avtaler å treffe kompiser og ta noen pils på kvelden. Så kommer mørket. Han blir med meg på butikken fordi han vil kjøpe øl for å ta med til kompisen.

 

Når vi etterpå setter oss i bilen er hele ansiktet brått forandret. Så dyster. - Hissig, jeg får ikke snakke.- Hold kjeft ! osv.

 

Det han da hadde opplevd, var at alle der inne på butikken hadde stirret på han som om han var Justin Bieber ( hans egne ord) . Han hater det og får panikk, føler han mister kontroll på kroppen.

 

Han dro derfor ikke til kompisen med det samme. Han måtte hjem. Tok et par pils, satte seg ned og hørte på musikk, så ble han bedre. Ringte til kompisen og sa at han ble forsinket fordi det " er noe rart som skjer oppe i huet på meg "

 

Fra i dag av skal han øke Cipralex til 15 mg. Hva mener du om denne dosen for en slik problematikk ? Høres det greit ut ?

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

 

 

Tror ikke mer Cipralex vil gjøre noe fra eller til her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Jeg tenker at dette er noe annet enn angst/depresjon (dessverre). Hvis jeg har rett, vil nok ikke en økning av Cipralex føre til bedring.

 

Derimot ville Seroquel 300 mg vært interessant å prøve.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nhd : Da lurer jeg på om du tenker det samme som søsteren hans ? Husker hun sa at det første hun sat var at det virket som det var en paranoid personlighetsforstyrrelse under utvikling. Hun får ikke observert han så mye, da hun bor langt unna.

 

Det jeg i så fall synes er rart er at denne personlighetsforstyrrelsen bare er til stede på kvelden. Skulle tro at en personlighetsforstyrret person var personlighetsforstyrret hele døgnet og ikke bare en viss tid på døgnet ?

 

Det er litt fortvilende at en fastlege ikke hører på det jeg skriver til han og virker å ta så lett på dette.



Anonymous poster hash: 0ac96...7f5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kayia: Pendelreaksjoner kommer av at det nettopp er slik det er . Jeg mener at jeg har beskrevet ganske godt gjennom trådene mine hvordan det er.

 

Han er ikke plaget på dagen. Han er plaget på kvelden. Det har tatt meg noen uker å se mønsteret i det, men det er jo altså en grunn til at han blir beskrevet som både bra og dårlig. Han ER både bra og dårlig.

 

Jeg har dessuten ringt akutteamet, noe jeg ikke burde ha gjort i det hele tatt, da de skjønner ikke problemet. De ser  tydeligvis en normal gutt og de fikk meg til å føle at det var jeg som overreagerte. Følte meg så dum etterpå.

 

Jeg har til og med skrevet til fastlegen at sønnen må henvises til psykiater, noe han bare gir blaffen i da fastlegen tydeligvis også mener at jeg tar feil. Jeg har beskrevet tydelig alle paranoide tanker han har hatt, men fastlegen ser bare angst og depresjon.

 

Faren hans ser heller ikke problemet. Han sier bare: - Dette er jo alderen. Husker selv at jeg kunne føle litt sånn og dette vokser han av seg.

 

 

Jeg skjønner ikke hva mer jeg skal gjøre nå. Jeg har jo gjort ALT.



Anonymous poster hash: 0ac96...7f5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kayia : En ting til: - Det er feil at han selv ikke skjønner hvor alvorlig syk han er. Han skjønner veldig godt selv at han er syk. Han er også veldig klar på at det hele startet i høst og det ser vi andre også. Det startet i høst.

 

Men han synes jeg blander meg for mye.



Anonymous poster hash: 0ac96...7f5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette må være tøft for deg. Så vondt.

Min datter er deprimert (fått diagnosen). Men det er ikke like alvorlig som det er med din sønn. Jeg forstår derfor at det må være forferdelig tøft og vondt for deg. Det er vondt når "barna" våre blir syke.

Jeg håper at du får gode svar fra nhd.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nhd : Nå skrev jeg ny mail og en kanskje litt for sinna mail til fastlegen og skrev hva du har sagt. Jeg brukte ikke navnet ditt.

 

Ba han i tillegg kalle inn på nytt relativt raskt og sende han videre til psykiatrien. Må få litt fortgang på dette. Det har jeg bedt om før også, men det blir ikke gjort.



Anonymous poster hash: 0ac96...7f5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker, on 20 Dec 2014 - 12:47, said:AnonymBruker, on 20 Dec 2014 - 12:47, said:AnonymBruker, on 20 Dec 2014 - 12:47, said:AnonymBruker, on 20 Dec 2014 - 12:47, said:

Kayia: Pendelreaksjoner kommer av at det nettopp er slik det er . Jeg mener at jeg har beskrevet ganske godt gjennom trådene mine hvordan det er.

 

Han er ikke plaget på dagen. Han er plaget på kvelden. Det har tatt meg noen uker å se mønsteret i det, men det er jo altså en grunn til at han blir beskrevet som både bra og dårlig. Han ER både bra og dårlig.

 

Jeg har dessuten ringt akutteamet, noe jeg ikke burde ha gjort i det hele tatt, da de skjønner ikke problemet. De ser  tydeligvis en normal gutt og de fikk meg til å føle at det var jeg som overreagerte. Følte meg så dum etterpå.

 

Jeg har til og med skrevet til fastlegen at sønnen må henvises til psykiater, noe han bare gir blaffen i da fastlegen tydeligvis også mener at jeg tar feil. Jeg har beskrevet tydelig alle paranoide tanker han har hatt, men fastlegen ser bare angst og depresjon.

 

Faren hans ser heller ikke problemet. Han sier bare: - Dette er jo alderen. Husker selv at jeg kunne føle litt sånn og dette vokser han av seg.

 

Jeg skjønner ikke hva mer jeg skal gjøre nå. Jeg har jo gjort ALT.

 

--

Kayia : En ting til: - Det er feil at han selv ikke skjønner hvor alvorlig syk han er. Han skjønner veldig godt selv at han er syk. Han er også veldig klar på at det hele startet i høst og det ser vi andre også. Det startet i høst.

Men han synes jeg blander meg for mye.

Hei igjen!

Jeg tror jeg har forklart meg for dårlig, for jeg tror du misforstår hva jeg mener med pendelreaksjoner. Det jeg prøver å si er at jeg oppfatter deg som en som lettere handler når ting topper seg, og da kanskje spinner litt for mye rundt også. Jeg tror at dette mange ganger gjør situasjonen værre for deg og dine, ikke bedre, og det er derfor jeg har nevnt dette i samme setning som "ta kontakt med helsevesenet og sørg for å få gutten i behandning samt få råd om hvordan du kan være en støtte når det topper seg, men ta kontakt når du er rolig". Jeg har tenkt dette med pendelveksling/ handlingsmønster i flere år når jeg har lest trådene dine, både i perioden der valg ble tatt over hodet på (vil ikke si mer siden dette er historie og ikke hører hjemme i denne tråden, men jeg håper du skjønner hva jeg mener), når det ble flyttet, i tiden etter det og nå med gutten din. Det er mulig det er jeg som misforstår fordi du skriver ting mer dramatisk enn du handler, men jeg syns ikke det virker sånn på det du forteller, og i dette tilfellet tenker jeg at ett eksempel på dette er den tlf til helsevesenet på natta. For meg var det veldig uforståelig at du etter en av de første urolige nettene der du skrev at du var engstelig både fordi du så en skummel endring, at du var engstelig fordi han gjorde mye rart (gikk hjem fra kino, var sint, ville padle alene, var mistenksom etc) ikke handlet dagen etter, men sa at du ikke ville ta kontakt med akutt-teamet fordi dere skulle på kafe med foreldrene dine og han virket roligere. Jeg tenker at det ville vært bedre å ta tak i dette og kontakte helsevesenet når både du og han er er rolige, nettopp fordi dere da ikke presser hverandre emosjonelt (som ser ut til å bringe fram hhv press- og unnvikelsesreaksjoner hos dere). Som jeg skrev til deg den gangen; det var ingenting som tydet på at dette var siste gang eller at det går over av seg selv, og om jeg var deg ville jeg rustet meg til å håndtere en tilsvarende situasjon på nytt. Hverken nhd, søsteren eller vi lekfolk på dol er de rette til å si hva du og han skal gjøre slike netter, det er det fagpersoner som får snakke med han over en periode som er. Jeg tror at det å ta kontakt med fastlegen ville vært ett mulig sted å begynne, mens det å ta kontakt med akutt-teamet ville vært et annet. Du ville i begge tilfeller blitt vist videre i systemet om de selv ikke var rette instans, og kanskje ville dere endt hos en privatpraktiserende også. Det neste steget da ville vært å inkludere far, som var påkoblet og grei å snakke med sist du nevnte han. Han burde ta kostnaden ved at sønnen deres får den hjelpen han trenger, uavhengig av om han syns det er et fasade-tap at sønnen ikke har det bra (som ikke ville overrasket meg ut fra det du tidligere har skrevet om han før).

 

Ellers: Jeg tror ikke som deg at han skjønner hvor syk han er, eller kanskje rettere sagt - skjønner på hvilken måte han er syk og trenger hjelp. Jeg tror helt klart at han opplever å ha et sterkt ubehag og at han ikke er som han skal, men til det å forstå hva det er som vil kunne gjøre livet hans bedre er det et stykke. Det er ingenting som tyder at han forstår dette, og en av tingene jeg legger dette på er det at han gjorde alt for å virke "normal" den natten helsepersonal kom hjem til dere, og ikke vil følges opp generellt. Han tror at dersom han får ro og slipper mas blir ting bedre, men det er jo ikke mas og uro som er problemet her.

 

Jeg skjønner innmari godt at dette er fortvilende, men desto mer sikker er jeg på at det er lurt å bygge sten på sten når man er rolig og har overskudd, og ikke agere når man er som mest bekymret. Klem til deg!

Endret av Kayia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hww: Ja, det er klart det er tøft.

 

Det som er tøffest er følelsen av å rote rundt i blinde, ikke få svar og ikke få den rette behandlingen.

 

Hater slik prøving og feiling. Akkurat det samme skjedde da han var liten også.

 

Jeg skjønte at gutten var syk og det var helt unormalt å få så mange infeksjoner. All prøvinga og feilinga var megafrustrende. Følelsen av ikke å bli hørt på.

 

Når jeg ba om blodprøve fikk jeg bare til svar at : - Nei, det var ingen vits i siden vi har så godt kosthold her i Norge.

 

Så var det altså en blodprøve som likevel skulle til for å finne ut at gutten har immunsvikt. Da var gutten 11 år og  immunsvikten er medfødt.

 

Har ikke tenkt å bruke like lang tid på surring og roting nå ! Jeg er utålmodig.



Anonymous poster hash: 0ac96...7f5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kayia : Jeg synes du snakker mot deg selv. I det ene øyeblikket mener både du og Frosken at jeg skulle kontakte akutteam i første omgang når det var på sitt verste.

Det har dere fortsatt å si .

 

Dette gjorde jeg ikke. Så har dere fortsatt å si i hvert eneste innlegg at jeg skal kontakte akutteam. Jeg ville ikke fordi jeg mener det er noe en gjør når noe er akutt. Da skrev Frosken at det var dumt at jeg ikke gjorde det i første omgang.

 

Dette har jeg hatt i bakhodet hele tiden, så når det ble akutt, gjorde jeg det dere sa og så ble det veldig feil fordi gutten tar seg sammen og blir høflig, rolig og virker ok når det kommer folk.

 

Jeg er derfor ikke enig i at det er jeg som overreagerer. Jeg bare hørte på råd dere ga meg og ringte slik dere sa. Jeg kan ikke ringe akutteam på dagen når han er rolig. Det sier seg vel nesten selv ?

 

Så har jeg fått nummeret til Dps og når det gjelder Dps har Frosken innrømmet her at også de kommer bare til å si at ting må gå gjennom fastlegen og da er jo det litt meningsløst. Blir ikke noe fortgang på ting da. Dessuten kan sønnen gå i vranglås hvis han opplever at jeg har gått bak ryggen på han.

 

Det er riktig at jeg skriver når jeg er som mest frustrert og at jeg i virkeligheten handler mer fornuftig og tenker meg om før jeg handler.

 

Men nå har jo dette vært en prosess. Jeg begynte å skrive her med det samme det ble oppdaget og innleggene mine viser hvordan det hele vært uten overdrivelser. Etter hvert som dagene har gått har jeg mer sett et klart mønster på ting.

 

Og jo det kan virke som sønnen min skjønner at han er alvorlig syk. Jeg har overhørt samtaler han har hatt med kameratene sine på telefonen og jeg hører han beskriver seg selv akkurat slik jeg også oppfatter han. Så jeg synes det virker som han har full selvinnsikt. Men selvinnsiktet kommer jo da når angstanfallet er over. Det er vel i grunnen ganske naturlig. Så at dette er angst er ganske tydelig, men de paranoide tankene han får når angstanfallet kommer, de har jeg ikke hørt at andre med angst har. Derfor tror jeg nå at Nhd har rett når det gjelder hva slags medsisner han trenger.

 

Grunnen til at jeg stadig nevner hva søsteren sier er at jeg stoler mer på hennes vurderinger enn mine egne. Hun jobber i psykiatrien med alvorlig psyke mennesker. Det har hun gjort i noen år nå .

 

Jeg vet ikke hva du mener med denne flyttinga. Jeg brukte MANGE år på å ta avgjørelsen om å flytte. Jeg har aldri vært en person som handler impulsivt. Heller tvert i mot :-)

 

 



Anonymous poster hash: 0ac96...7f5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Hww: Ja, det er klart det er tøft.

 

Det som er tøffest er følelsen av å rote rundt i blinde, ikke få svar og ikke få den rette behandlingen.

 

Hater slik prøving og feiling. Akkurat det samme skjedde da han var liten også.

 

Jeg skjønte at gutten var syk og det var helt unormalt å få så mange infeksjoner. All prøvinga og feilinga var megafrustrende. Følelsen av ikke å bli hørt på.

 

Når jeg ba om blodprøve fikk jeg bare til svar at : - Nei, det var ingen vits i siden vi har så godt kosthold her i Norge.

 

Så var det altså en blodprøve som likevel skulle til for å finne ut at gutten har immunsvikt. Da var gutten 11 år og  immunsvikten er medfødt.

 

Har ikke tenkt å bruke like lang tid på surring og roting nå ! Jeg er utålmodig.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

 

Jeg husker hvordan du strevde da gutten hadde alle infeksjonene, og jeg tror at du kommer til å finne gode løsninger denne gangen også.

 

Grunnen til at jeg har foreslått det som kalles ambulant akutteam, er at de jobber på en måte hvor de er interessert i å høre pårørendes oppfatninger av hva som skjer. Jeg mener at du ikke helt er klar over at akkurat når det gjelder dette "akutteamet" så foreligger deg ikke et krav om at situasjonen skal være så veldig akutt, de åpner jo blant annet for at pårørende kan ringe dem kun for å drøfte sin bekymring. Og selv om akutteamet ligger under dps organisasjonsmessig, så krever de ikke henvisning - det er et lavterskeltilbud. For å få kartlagt situasjonen best mulig, så tror jeg det er viktig at helsepersonell snakker med både din sønn og deg. Han vet hvordan han opplever sin situasjon, du vet hvordan du oppfatter ham. Selv om han ikke benekter at han har det vanskelig og delvis kan beskrive det, så betviler jeg at han har kunnskap og innsikt nok til å kunne vurdere alvorlighetsgraden og hva som er adekvat behandling.

 

Det vil alltid være et dilemma hvor mye man skal bry seg med  unge voksnes liv når de selv ikke ønsker alt for mye innblanding. I de fleste sammenhenger mener jeg at foreldre må respektere at det er snakk om unge voksne med selvbestemmelsesrett. Når det gjelder mulig alvorlig psykisk lidelse, så ser jeg annerledes på det. Konsekvensene av å gå ubehandlet kan være dramatiske, både på kort og lang sikt, og selv om det langt fra er sikkert at han trenger en behandling han ikke får i dag, så hadde jeg ikke tatt sjansen på å unngå at det ble vurdert av kompetent psykiater.

 

For din egen del så synes jeg du skal prøve å ringe akutteamet tidlig mandag morgen. Ikke fordi du ønsker at de skal gjøre noe akkurat nå, men fordi du trenger å komme i gang med å drøfte situasjonen med noen kompetente personer. Jeg vil anta at de kan gi deg noen råd om hvordan gå frem videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Frosken : Ja, da har jeg tydelig misforstått dette med akutteam. Jeg regner med at du mener Dps nå og ikke akuteam på legevakta som du også har vært inne på ? Det er riktig at jeg har et veldig stort behov for å lufte tankene med noen og grunnen til at jeg lufter tankene her er fordi jeg er flinkere til å skrive enn å snakke. Jeg fåpr bedre frem problemet og når jeg snakker i telefonen kan jeg glemme å si det mest vesentlige.

 

F.eks når legevakta var her. De satt sikkert igjen med det inntrykket av at jeg var mest sår fordi sønnen var paranoid i forhold til kjæresten min fordi jeg glemte å fortelle om kinoepisodene, opplevelsene på bussen, butikken ovs. Kunne sikkert virke som det var jeg som var helt sprø. Når jeg skriver kan jeg få frem problemene fortløpende akkurat slik jeg opplever det. Det er dessuten godt jeg ikke har gjort det tidligere, da det først nå begynner å tegne seg et klart mønster.

 

En annen ting er at sønnen kan bli helt i vranglås hvis jeg gjør det og de tar kontakt med han. Jeg er redd det vil ødelegge. Det at jeg ringte legevakta gjorde jo ikke situasjonen her hjemme noe bedre. Tvert i mot.

 

Det jeg derfor gjør i steden er å skrive til fastlegen, siden min sønn vil gå dit og siden min sønn hører på han. Men det er klart at hvis fastlegen feilbehandler han, må jeg jo gå til litt mer drastiske skritt.

 

Derfor fint om dere holder ut med innleggene mine for innspill her hjelper meg litt til å forstå hva jeg bør gjøre. Selv om det kan virke som jeg ikke tar i mot råd, så gjør jeg det. Jeg vil bare ikke overreagere og være for impulssiv. Jeg er ikke like impulssiv i RL som det kan virke som at jeg er her på dol. :D

 

Kayia: Nei, jeg kan ikke innvolvere faren for mye. Ikke fordi han ser det som et nederlag at sønnen er syk, men jeg merker at jeg har et bedre forhold til han og at det er best for ungene at faren har det bra med seg selv. Han har ikke selv psyke til å takle dette med ungenes sykdom.

 

Det har vært slik tidligere da de var små også. Han blir så redd at han reagerer med aggresjon og da er det best at han blir spart mest mulig.

 

Husker da den yngste hadde Rs-virus. Hun var 6 mnd. Faren ville helst tro at hun bare var forkjølet. Samme fastlegen skjønte heller ikke hvor alvorlig det var. Bare jeg som skjønte det den gangen også. Hun hadde ikke krefter til å puste. Ikke en gang å gråte hadde hun krefter til. Jeg dro til Ullevål, noe fastlegen mente var helt unødvendig. Det var rett på intensiven og nummeret før respirator. Hun måtte ligge i oksygentelt. Da var hun bare forkjølet i følge faren og i følge samme fastlege bare et ufarlig virus. Så det er meningsløst å innvolvere faren for mye :-) Jeg må ta dette selv.



Anonymous poster hash: 0ac96...7f5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg sier akutteam, så mener jeg det som kalles ambulant akutteam og som er underlagt dps, men hvor man ikke trenger henvisning for å henvende seg - verken som pårørende eller pasient. De er åpent på dagtid på hverdager. Du kan henvende deg dit for din egen del, for å lufte hvor vanskelig det er å være mor i en slik situasjon og få råd fra dem om hvordan forholde deg konstruktivt. Du kan snakke med dem på telefon, og de kan også komme hjem til dere for å snakke med både deg og din sønn om dere skulle komme frem til at det er ønskelig. Din sønn er i en situasjon som nettopp er en av grunnene til at slike akutteam er blitt etablert en del steder i landet. Det er viktig at man kjapt kommer i kontakt med folk med høy kompetanse, at det ikke går mye tid til spille mens man snakker med fastlege med lite psykiatrikompetanse eller står i kø etter at fastlegen har henvist til dps.

 

Det stemmer at jeg i tillegg har nevnt at Oslo legevakt har psykiatrisk legevakt på kveldstid, også her jobber det svært kompetente mennesker. For å henvende seg dit, bør situasjonen være akutt for den det gjelder. Dersom det oppstår en akutt situasjon utenfor akutteamets åpningstid, vil psykiatrisk legevakt være rette instans å henvende seg til.

 

På natten må ting være helt prekært, for at det er lurt å henvende seg til legevakten. Da er det vanlige allmennleger på vakt, og det eneste de vurderer er hvorvidt det er nødvendig med en akutt innleggelse eller ikke. Så langt det er mulig, bør man forsøke å ligge i forkant og heller ta kontakt på dagtid med akutteamet før ting topper seg.

 

Jeg har liten tro på å bruke fastlegen som førstevalg i denne situasjonen, siden det finnes et mye bedre alternativ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må jo bare fortelle om det nye og siste symptomet han fortalte meg om i dag. I går var han borte i noen sekunder/ minutter før han plutselig kom til seg selv igjen. Dette var ute på byen med venner. Ellers beskriver han kvelden med venner i går som kjempefin og dette er samme kveld som han fikk angstanfall på butikken litt tidligere på kvelden.

 

Og så i kveld er han plutselig i kjempehumør. Han kom plutselig på at han ville ta imunnsviktmedisinene sine. Hva skjer??? og han tok Cipralex helt uten at jeg trengte å mate han eller minne han på det. Det har vært plent umulig å få til tidligere i høst.

 

Er det rart man blir forrvirret og får pendelreaksjoner ?????

 

Det er kveld og han er i kjempeform ????



Anonymous poster hash: 0ac96...7f5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror ikke mer Cipralex vil gjøre noe fra eller til her.

Cipralex er riktig i den forstand at det kan se ut som det begynner å hjelpe på depresjonen. Spørsmålet er vel heller om det også kan hjelpe på angstanfallene med de påfølgende paranoide tankene han får under angstanfallene.

 

Og det er da jeg forstår Nhd slik at det ikke vil gjøre det og at han trenger Seruqsell i tillegg. 

 

At det dreier seg om depresjon og angst er det nemlig fortsatt ingen tvil om. Det er om det dreier seg om noe mer som er det store spørmålet. Ingen angst og uro nå i kveld. Siden det hele startet har humøret bedret seg, men angstanfallene og de paranoide tankene som da oppstår, ser ikke ut til å ha bedret seg nevneverdig. Det er under anfallene at sinnet hans oppstår også. Han ber ofte om unnskyldning for å vært urimelig etterpå.

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nhd: Beklager at jeg stadig kommer tilbake til hva søsteren sier, men hun tenker på ting som jeg glemmer å tenke på og hun er av de som kjenner han best. De har et veldig godt forhold disse to og hun jobber i psykiatrien med alvorlig psyke mennesker ( riktignok bare i feriene)

 

Hun er ikke enig i at Cipralex ikke vil hjelpe. Hun har kommet hjem og mener det er bedring i depresjonen siden sist hun var hjemme og det stemmer. Tiltakslysten ser ut til å begynne komme tilbake. Han tar nå medisiner uoppfordret og det er mer liv over han igjen. Ingen angstanfall i går.

 

Det hun sier som jeg ikke har tenkt på : Bror har alltid vært litt sånn. Han har alltid synes det var litt ubehagelig å ta bussen og han har ikke likt at vi har snakket høyt på gata i redsel for at andre skal høre ( Altså litt småparanoid). Det har bare gått litt over stokk og stein nå mens han var så deprimert. Det har hun jammen rett i og det har jeg ikke tenkt over.

 

Hun sier også: Dette er ikke noe problem så lenge han greier å deale med det. Det som er viktig er at han har det bra og får bukt med depresjonen, så er ikke dette noe som vil komme til å styre livet hans. Derfor mener hun at Cipralex er viktig. Jeg tenker at litt av de medisinene du også foreslår hadde vært bra å bruke som et tillegg. Skal ringe Dps på mandag.

 

 



Anonymous poster hash: 0ac96...7f5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Quetiapin har også antidepressivt effekt, i tillegg til antipsykotisk.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i den uroen sønnen din opplever, og jeg også merker det mest om kvelden/natten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...