Var dette en psykose? Er det vanlig ved depresjon?

[missmas]

Takk for svar :-) Nei, jeg skal ikke friskmelde han enda. Han går jo på medisiner, men jeg fatter ingen verdesn ting. Jeg vet jo ikke om han var psykotisk, men det er merkelig å føle at alle stirrer på en? . Han dro jo ut midt i kinosalen og turde ikke ta bussen hjem, men gikk for å unngå folk. Jeg har aldri sett han slik før. Da han kom hjem så det ut som han hadde sett et spøkelse. Det var ikke bare jeg som ble bekymret, men kameratene også. Og den uroen og anspentheta. Det var vondt å se på.

Først forsvant paranoiaen og uroen, men fortsatt deprimert. Så ble han i bedre og bedre humør for hver dag. Nå er han kjempeblid, ingen mistroiske tanker, venner med faren sin igjen, lager sjokoladekake (slik han ofte gjør), serverer meg kaffe, trener igjen, skal ta kjøretime neste uke.

Jeg skjønner ingen ting av dette. Hele greia er bare VELDIG VELDIG merkelig. Cipralexen skal da ikke virke så raskt ?

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

Når du er bipolar virker antidep superraskt, men kortvarig før du blir enda mer deprimert

Bare min erfaring

[AnonymBruker]

Når du er bipolar virker antidep superraskt, men kortvarig før du blir enda mer deprimert

Bare min erfaring

Hjelp, nå skremmer du meg. Så du mener det er det han har fått sånn plutselig ? Kan du si noe om hva du begrunner det med? Jeg trodde Bipolare fant på masse rart og var helt ute av kontroll når de var maniske ? Jeg har jo tenkt tanken, men har aldri sett noe manisk med han. Han har ikke vært ute av kontroll, bortsett fra den uroen han hadde disse dagene, som jeg tolket som angst . Han har egentlig bare vært en litt beskjeden og rolig gutt hele livet.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[missmas]

Hjelp, nå skremmer du meg. Så du mener det er det han har fått sånn plutselig ? Kan du si noe om hva du begrunner det med? Jeg trodde Bipolare fant på masse rart og var helt ute av kontroll når de var maniske ? Jeg har jo tenkt tanken, men har aldri sett noe manisk med han. Han har ikke vært ute av kontroll, bortsett fra den uroen han hadde disse dagene, som jeg tolket som angst . Han har egentlig bare vært en litt beskjeden og rolig gutt hele livet.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

Første mani kan komme 15 år etter første depresjon den

[missmas]

Jeg er og beskjeden og rolig

[missmas]

Jeg aner jo ikke om han har bipolar

Bare kjenner meg litt igjen

[AnonymBruker]

Første mani kan komme 15 år etter første depresjon den

Jeg har tenkt på om faren kan være Bipolar, men han er ressurssterk med høy utdannelse, vært i jobb hele tiden, lite syk. Mange mipolare her inne, sier jo at de ikke mestrer jobb. Det gjør han, men han har mange baller i luften. Investeringer, spekulasjoner og stadig nye prosjekter ved siden av full jobb. Det er bare det at han har hatt full kontroll på alt han har fortatt seg og greid seg meget bra helt uten medisiner. Ingenting har gått over styr økonomisk. Virker som han vet hva han gjør.Godt humør når vi reise på ferie. Det samme i høytider når han var avslappet. Men vi ble skilt og det er ikke uten grunn. I hverdagene var han stresset og sinna. Stresset påførte han seg selv. Kjedet seg fort.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[missmas]

Moren min var bipolar med psykose og jobbet fulltid som overlege

Men hadde noen innleggelser

Høres ikke ut som faren er bipolar ?

Endret 5. desember 2014 av missmas

[AnonymBruker]

Moren min var bipolar med psykose og jobbet fulltid som overlege

Men hadde noen innleggelser

Høres ikke ut som faren er bipolar ?

Du mener at det ikke høres ut som faren er Bipolar? Vet ikke helt hvordan jeg skal tolke siste setningen din. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva faren måtte ha lenger, men hadde jo vært greit å vite om det kunne være noe arvelig her. Det får jeg sannsynligvis aldri svar på. Forholdet kunne kanskje ha vært reddet men men...

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, dette var nok en psykose. Det er den alvorligste graden av depresjon.

 

Om han ikke trenger medisiner livslangt, skal han i hvert fall ha medisiner i mer enn 5 år. Så får en se.

Om han ønsker det selv, bør han få samtaler i tillegg.

[Gjest]

Bare lurer. Når paranoian er korrigerbar ( du prøver og lytter til motargument ) er du vel ikke psykotisk - bare forstyrret ? Prøver å skjule at paranoian tar makt over tankene for andre, men tror det er et trist faktum. Uansett så har jeg vel grunn til å være paranoid .

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når de paranoide tankene er korrigerbar ved argumentasjon, er det mer typisk for en paranoid pf og ikke for psykose.

[Gjest]

Takk for oppklaring. Jeg var livredd jeg hadde hatt paranoid psykose en tid. Slik min slektning har hatt

Leste boken sosial angst og smerte og forsto hvor skrudd jeg var i tankene en en tid. Trodde nav var ute etter meg og at kollegaer pratet on meg og at alle ville funksjonsvurdere m.

Min legebror sa dog: " du har ikke patologisk paranoia".

[AnonymBruker]

Ja, dette var nok en psykose. Det er den alvorligste graden av depresjon.

 

Om han ikke trenger medisiner livslangt, skal han i hvert fall ha medisiner i mer enn 5 år. Så får en se.

Om han ønsker det selv, bør han få samtaler i tillegg.

Tusen takk for svar :-) Selv om jeg har tenkt mye rart og vært innom forskjellige diagnoser etter å ha googlet, var det dette jeg trodde mest på jeg også.

 

Det jeg nå lurer på er hvordan jeg som mor skal forholde meg til han. Det har skjedd en nye episode som fikk meg til å skjønne at han slett ikke er frisk enda til tross for bedring. Han viste tegn til bedring da jeg bare dullet med han og lot han få fred. Det er så vanskelig å vite hvor mye krav jeg kan sette til han. Han skal begynne å ta kjøretimer neste uke, men jeg har tenkt at en jobb vil gjøre han godt også.

 

Vet man ikke skal lese andres mailer, men han gikk i fra pc med mailen oppe og da kunne jeg ikke unngå se at det var kommet inn en mail i fra et firma han søkte jobb hos før alt dette skjedde. Den lå øverst. De ønsket å vite mer om han og stilte noen spørsmål. I to dager forsøkte jeg å få han til å svare på mailen. - gjør det senere, gjør det senere, skal gjøre det før jeg legger meg osv. Stadige utsettelser.

Da jeg skjønte at det ikke kom til å bli noe med han, ble jeg sint. Da viste han noe som igjen virket som angst. Han ble fryktelig urolig igjen. Reiste seg opp, sint, tråkket frem og tilbake, fikk vondt i knærne igjen sa han og det var min skyld. ( han har klaget en del på knærne i det siste, noe jeg skjønner også kommer av depresjonen), Begynte å vri på kroppen for å løse opp musklene, tok armhevinger. Altså en angstpreget uro som kom veldig brått etter å ha blitt satt krav til.

 

Dette er en gutt som kom hjem full av selvtillit etter ett år på folkehøgskole med fysisk krevende turer og brå ompakninger med tidsfrister hvor det gjaldt å pakke riktig. Han stortrivdes i denne tiden. Kom hjem full av pågangsmot. Fikk seg jobb med samme.

 

Så var det feil jobb. En tullesalgsjobb, (dørsalg) , så et nederlag til i den campingvogna. Etter dette er det som all selvtillit er forduftet. Ingen mestringsfølelse.

 

Derfor lurer jeg på : Er det nok for han nå å bare konsentrere seg om kjøretimene og sørge for å få sertifikatet? Ta en ting av gangen ? Blir det for mye å kreve at han skal ut i jobb samtidig ?

 

Jeg har tenkt at det vil være sunt for han med ny jobb og få mestringsfølelsen tilbake, men jeg er i tvil. Kanskje det er nok å konsentrere seg om lappen akkurat nå? Han skal ta opp fag på Bjørknes også, men det får komme senere.

 

Et spørsmål til: Jeg er enig i at han bør ta antidepressiva i lang tid. Har lest det du har skrevet om psykose tidligere, at funksjonen blir lavere for hver psykose.

 

Jeg lurer på om det er irriterende for en lege hvis en mor til en myndig person blander seg inn i behandlingen, sender mail og sier at en psykiater anbefalte medisiner i minst 5 år ?

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[frosken]

Jeg synes fortsatt du skal bidra til at han får kompetent behandling av psykiater, og ikke tenke at du kan overstyre hans liv de nærmeste årene. Hva gjør at du ikke tror han trenger hjelp fra psykiater? Ønsker han det ikke selv?

[AnonymBruker]

Jeg synes fortsatt du skal bidra til at han får kompetent behandling av psykiater, og ikke tenke at du kan overstyre hans liv de nærmeste årene. Hva gjør at du ikke tror han trenger hjelp fra psykiater? Ønsker han det ikke selv?

Jeg r jo ikke sagt at jeg ikke trenger hjelp fra psykiater ? Hvor har du lest dette ? Det jeg har sagt er at det ikke var noe som var akutt som tilsa at jeg burde ringe et akutteam. Det blir det samme som å bruke legevakten når noe kan vente. Man misbruker ikke legevakten heller.

 

Og jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal gå frem for å skaffe han en pskykitarer på egen hånd. Jeg trodde alt sånt gikk gjennom fastlegen ? Altså at det var fastlegen som måtte skaffe det ?

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[frosken]

Slik jeg ser det, så burde dere ha brukt akutt-teamet da dette oppsto. Hvis du hadde lest nøye på deres nettsider, så ville du sett at det er ikke helt sammenlignbart med å bruke legevakt. Fordelen med akutt-teamet er at man får situasjonen vurdert av folk med mye høyere kompetanse på psykiatri enn hva fastlegen har.

 

I nåværende situasjon kan du som pårørende fortsatt få råd på telefon fra akutt-teamet, men de vil nok mene at din sønn nå må gå gjennom sin fastlege. Hvis jeg var det, så ville jeg foreslått for din sønn at du ble med på en samtale med hans fastlege hvor dere fortalte nøye om hvordan den siste tiden har vært og hvor dere ber om henvisning til dps. Det er viktig at det fremkommer av henvisningen at dere mener det har vært psykotiske innslag i hans tilstand.

 

Hvis din sønn ikke er villig til å la deg være med på en samtale med fastlegen, så ville jeg ha skrevet et utfyllende brev til fastlegen og bedt ham ta tak i situasjonen. Det er neppe slik at fastlegen har oppfattet alvoret i situasjonen.

 

Dersom du bare legger til rette for din sønn i hverdagen uten at han samtidig får faglig hjelp, så er du på en måte med på å muliggjøre at han blir gående passiv og vente på bedring.

[AnonymBruker]

Takk for oppklaring. Jeg var livredd jeg hadde hatt paranoid psykose en tid. Slik min slektning har hatt

Leste boken sosial angst og smerte og forsto hvor skrudd jeg var i tankene en en tid. Trodde nav var ute etter meg og at kollegaer pratet on meg og at alle ville funksjonsvurdere m.

Min legebror sa dog: " du har ikke patologisk paranoia".

Veldig mye handler om deg her inne. Til og med i andres tråder. Jeg ser du er lettet, men for å være ærlig så er du nok mye sykere enn det min sønn er. Hele forskjellen mellom dere er at han ønsker hjelp og motarbeider ikke de som vil hjelpe. Han er ikke paranoid overfor hjelpeapparatet. Din paranoia virker å være mer omfattende dessverre.

 

Har tro på at du oppnår raskere hjelp ved ikke å motarbeide hjelpeapparatet.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[AnonymBruker]

Frosken : Takk for svar : )

 

Da skriver jeg mail til fastlegen.  Jeg tror min sønn vil synes det er flaut å dra med mora si, men han har ikke noe i mot at jeg skriver mail. Jeg spurte han om han synes det var ok sist jeg gjorde det og det synes han.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[AnonymBruker]

Veldig mye handler om deg her inne. Til og med i andres tråder. Jeg ser du er lettet, men for å være ærlig så er du nok mye sykere enn det min sønn er. Hele forskjellen mellom dere er at han ønsker hjelp og motarbeider ikke de som vil hjelpe. Han er ikke paranoid overfor hjelpeapparatet. Din paranoia virker å være mer omfattende dessverre.

Har tro på at du oppnår raskere hjelp ved ikke å motarbeide hjelpeapparatet.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

absolutt ikke meningen å ta oppmerksomhet vekk fra ditt innlegg . Hva angår min psykelighet så vet jeg ikke hva som er verst og om våre lidelser kan sammenliknes. Ingen mening i å gjøre det heller. Samarbeider fortiden m helsevesen .

din sønn er jo pur ung , tror det må være flott for han om han kan få hjelp m sin paranoide beredskap så tidlig. Sikkertgod forebygging for fremtiden. Han har en mor som bryr seg og tar han på alvor det er jammen bra.

Anonymous poster hash: 811d8...46d

[AnonymBruker]

absolutt ikke meningen å ta oppmerksomhet vekk fra ditt innlegg . Hva angår min psykelighet så vet jeg ikke hva som er verst og om våre lidelser kan sammenliknes. Ingen mening i å gjøre det heller. Samarbeider fortiden m helsevesen .

din sønn er jo pur ung , tror det må være flott for han om han kan få hjelp m sin paranoide beredskap så tidlig. Sikkertgod forebygging for fremtiden. Han har en mor som bryr seg og tar han på alvor det er jammen bra.

Anonymous poster hash: 811d8...46d

Enig i at det er meningsløst å sammenligne og beklager at jeg kunne virke noe skarp. Jeg er litt sliten for tiden av alt sammen. Har vært en ny runde med paranoia igjen i dag og jeg har merket et mønster i at den angstpregede uroen kommer på kveldstid. Det er tungt.  Føler meg veldig alene om å skulle takle det. Jeg må holde meg sterk og rolig,  da jeg merker at faren ikke har psyke  til å takle det. Merker at faren må skånes og merker at sønnen trenger mye ro, omsorg og trygghet.  Kjæresten kan jeg ikke ta inn i leiligheten lenger fordi min sønn har vrangforestillinger og paranoia ovenfor han som bare er snill og god, men som i min sønns øyne ser noe vondt i han som ikke noen av oss andre ser. Min sønn er redd han. Sønnen sier ingenting mens han er her og jeg tror alt er ok, men så får jeg høre de rareste forestillinger etterpå. Da satt jeg en times tid og fikk høre hvordan min kjæreste _ egentlig_ er. ( i sønnens øyne). Puh!

 

Det er jammen ikke lett dette og samtidig ha så liten plass å være på. Føler meg sterk innimellom og kjenner meg nær bristepunktet andre ganger.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5