Millitæret

[stjernestøv]

Jeg kunne ikke vært i militæret. Jeg klarer ikke ha andre rundt meg hele tiden, jeg klarer ikke akseptere ting uten å få en grundig forklaring på hvorfor jeg skal akseptere det, jeg er sta og liker meg best alene. Men om jeg hadde hatt psyken til å takle militæret ville jeg blitt hundefører. Det høres ut som en fin jobb.

Nei en har jo endel utfordringer som autist.

[skrevet]

Egentlig ikke!

 

Kun likhetene, som er en del: stå opp tidlig, hardt arbeide, disiplin, tåle ubehag, følge kommando m.m.

 

Jeg kjenner meg i vertfall igjen i det gutter har fortalt om fra militæret.

 

Sterk Smerte, hadde jeg en gang, og det tok flere mnd før jeg fikk hjelp med betennelsen, så det er hardere enn mange aner!

Tviler ikke på at det er hardt i kloster, snarere tvert imot. Det er helt irrelevant, dog.

Det tingene du nevner der er nok viktig (nødvendig) for en militær karriere. Men det er forskjell på nødvendighet og tilstrekkelighet.

Hva med å være ingeniør og jobbe med utvikling av nye våpen? Det passer mye bedre.

[stjernestøv]

Når jeg hører gutter fortelle fra førstegangstjenesten er jeg av og til forundret over likhetene.

 

Ok, vi hadde ikke våpen, men det var fryktelig strengt!! Man fikk matporsjoner og enten man likte maten eller ikke, skulle alt spises opp:-( Om man var syk en dag, var det bare å gå i en kald dusj, bruke to min. få på seg klærne, ut i vintermørket og løpe med fuktig hår en halv kilometer til messe.

 

Så stå på kne på en hard trebenk enten man hadde hodepine eller andre smerter. Stå der til man trodde man skulle falle sammen av smerte, løpe etter en time enda en halv kilometer til frokost, spise opp all mat selv om kvalm og syk, stå på oppstlling, med brettet forkle og pent hodetørkle, få dagens instrukser, og ikke før da spørre om lov til å sitte ned, eller få en tabl.

 

Da jeg en slik dag bad om en tabl for ørebetennelsen var grusom, fikk jeg ikke det, jeg fikk beskjed om å måke snø, eller feie i hagen, eller på senhøsten plukke inn alle blomster av en art, men høstluften gjorde smertene verre og timer kjentes som dager, og man ikke hadde noe annet, enn å fortsette dagen,

 

spise middag, arbeide mer, gå til tidebønner, løpe mellom husene, holde seg for ørene, spørre om noen hadde en lue, for så vondt, så bare en ny dag, med ny dusjing, ny frysing, ny forespørsel om medisin, jeg ga meg ikke, men det tok noen mnd før jeg ble hørt.

Høres tøft ut ja.

[Madelenemie]

Tviler ikke på at det er hardt i kloster, snarere tvert imot. Det er helt irrelevant, dog.

Det tingene du nevner der er nok viktig (nødvendig) for en militær karriere. Men det er forskjell på nødvendighet og tilstrekkelighet.

Hva med å være ingeniør og jobbe med utvikling av nye våpen? Det passer mye bedre.

 

Ja jeg er enig med deg i mye, jeg mente bare at autister er ulike:-)

 

Som folk flest med ulike kompetanse og interesser, jeg tror heller ikke at flertallet av autister egner seg for militæret, men

kanskje noen.

 

Jeg ser jo at min egen egenrådighet ble komplisert innenfor systemer der man også blindt må lyde, om du forstår.

[slabbedask]

Jeg syns både militæret og kloster egner seg godt for godtfungerende autister,)

Kloster ja, men militæret? Absolutt ikke!

[slabbedask]

Jeg kunne ikke vært i militæret. Jeg klarer ikke ha andre rundt meg hele tiden, jeg klarer ikke akseptere ting uten å få en grundig forklaring på hvorfor jeg skal akseptere det, jeg er sta og liker meg best alene.

Der er vi helt like gitt.

[slabbedask]

Når jeg hører gutter fortelle fra førstegangstjenesten er jeg av og til forundret over likhetene.

 

Ok, vi hadde ikke våpen, men det var fryktelig strengt!! Man fikk matporsjoner og enten man likte maten eller ikke, skulle alt spises opp:-( Om man var syk en dag, var det bare å gå i en kald dusj, bruke to min. få på seg klærne, ut i vintermørket og løpe med fuktig hår en halv kilometer til messe.

 

Så stå på kne på en hard trebenk enten man hadde hodepine eller andre smerter. Stå der til man trodde man skulle falle sammen av smerte, løpe etter en time enda en halv kilometer til frokost, spise opp all mat selv om kvalm og syk, stå på oppstlling, med brettet forkle og pent hodetørkle, få dagens instrukser, og ikke før da spørre om lov til å sitte ned, eller få en tabl.

 

Da jeg en slik dag bad om en tabl for ørebetennelsen var grusom, fikk jeg ikke det, jeg fikk beskjed om å måke snø, eller feie i hagen, eller på senhøsten plukke inn alle blomster av en art, men høstluften gjorde smertene verre og timer kjentes som dager, og man ikke hadde noe annet, enn å fortsette dagen,

 

spise middag, arbeide mer, gå til tidebønner, løpe mellom husene, holde seg for ørene, spørre om noen hadde en lue, for så vondt, så bare en ny dag, med ny dusjing, ny frysing, ny forespørsel om medisin, jeg ga meg ikke, men det tok noen mnd før jeg ble hørt.

Hva er egentlig poenget med å gå i kloster? Virker helt meningsløst.

[Trine]

Der er vi helt like gitt.

 

Fantastisk Er greit å vite at jeg ikke skiller meg ut fra hele folkemengden!

[Madelenemie]

Jeg kunne ikke vært i militæret. Jeg klarer ikke ha andre rundt meg hele tiden, jeg klarer ikke akseptere ting uten å få en grundig forklaring på hvorfor jeg skal akseptere det, jeg er sta og liker meg best alene. Men om jeg hadde hatt psyken til å takle militæret ville jeg blitt hundefører. Det høres ut som en fin jobb.

Mmm

 

Hadde ikke tenkt på det.

 

I kloster er det i vertfall stille, selv om man har vondt er det ingen som bryr seg, det er greit også,

man får være i fred.

 

Man får jobbe i fred, og ofte er det ikke lov å snakke, det syns andre er dumt, men jeg fint

[skrevet]

Kanskje Maglor, som jeg ser leser i denne tråden, og opplyser om at han har jobbet som befal, kan kaste litt faglig/profesjonelt lys over saken. Her er en lenke til en Wikipedia-artikkel om høytfungerende autisme:

http://no.wikipedia.org/wiki/Høytfungerende_autisme

Maglor to the resque.

[Madelenemie]

Hva er egentlig poenget med å gå i kloster? Virker helt meningsløst.

Det er ikke meningsløst når man tror på Gud,

 

og vil kjempe for en mer rettferdig verden, ved selv å gi avkall på materielle goder, bli "lik" den som er fattig, gi avkall på bekvemmelighet, og bidra med arbeide, som feks jeg jobbet på barnehjem, hjem for døende, stelle sår, underviste i abc, lage urigami osv...

[Trine]

Mmm

 

Hadde ikke tenkt på det.

 

I kloster er det i vertfall stille, selv om man har vondt er det ingen som bryr seg, det er greit også,

man får være i fred.

 

Man får jobbe i fred, og ofte er det ikke lov å snakke, det syns andre er dumt, men jeg fint

 

Sånn er det ikke i militæret, man må sove på rom sammen med andre og det er mange på kasserne og de bråker noe helt enormt. Når det var ting som måtte repareres på en kasserne så prøvde jeg å ta det mens de var ute. Det er mer spetakkel der enn i en barnehage.

[Madelenemie]

Kanskje Maglor, som jeg ser leser i denne tråden, og opplyser om at han har jobbet som befal, kan kaste litt faglig/profesjonelt lys over saken. Her er en lenke til en Wikipedia-artikkel om høytfungerende autisme:

http://no.wikipedia.org/wiki/Høytfungerende_autisme

Maglor to the resque.

Maglor to the resque. 

 

 

[slabbedask]

]

Kanskje Maglor, som jeg ser leser i denne tråden, og opplyser om at han har jobbet som befal, kan kaste litt faglig/profesjonelt lys over saken. Her er en lenke til en Wikipedia-artikkel om høytfungerende autisme:http://no.wikipedia.org/wiki/Høytfungerende_autismeMaglor to the resque.

At "de fleste " med HFA / AS må ha tilrettelagt bolig tviler jeg på stemmer.

Endret 16. januar 2015 av slabbedask

[Trine]

Forsvaret trenger mange forskjellige typer mennesker. Forsvaret dreier seg ikke bare om strid. De trenger ingeniører, analytikere og mye annet som en autisk vil kunne klare.Men en typisk førstegangstjeneste kunne nok blitt vanskelig, mest med tanke på det sosiale og kommunikasjon, og den ofte manglende evnen til å takle stress.

Endret 16. januar 2015 av Trine

[Trine]

]

 

At "de fleste " med HFA / AS må ha tilrettelagt bolig tviler jeg på stemmer.

 

 

Man skal ikke stole blindt på alt man leser på wikipedia, det er ihvertfall sikkert

[Madelenemie]

Sånn er det ikke i militæret, man må sove på rom sammen med andre og det er mange på kasserne og de bråker noe helt enormt. Når det var ting som måtte repareres på en kasserne så prøvde jeg å ta det mens de var ute. Det er mer spetakkel der enn i en barnehage.

hm

 

har du vært i militæret?

 

Vi sov både på sal og tomannsrom, men vi hadde vonde senger.

Men det var stille:-)

 

Må forte meg, 

[Trine]

hm

 

har du vært i militæret?

 

Vi sov både på sal og tomannsrom, men vi hadde vonde senger.

Men det var stille:-)

 

Må forte meg, 

 

Nei jeg har ikke vært i militæret, men der jeg jobbet før hadde vi forsvaret som kunde så jeg har jobbet veldig mye på en militærleir.

[Maglor]

Maglor to the resque. 

 

 

Haha

 

Jeg kjenner ikke til hvilke retningslinjer man har for dette. Jeg kan tenke meg det er ganske strengt siden man i dag har et innsatsforsvar, dvs de man tar inn til førstegangstjeneste er egentlig først og fremst potensielle deltakere i internasjonale operasjoner. Der trenger man folk med hodet riktig skrudd fast, no offense. "Ola Dunk" som man spøkende kalte den jevne norske infanterist som ikke nødvendigvis var smart eller velfungerende sosialt finnes kanskje ikke lenger.

Endret 16. januar 2015 av Maglor

[Madelenemie]

]

 

At "de fleste " med HFA / AS må ha tilrettelagt bolig tviler jeg på stemmer.

 

Jeg tror ca halvparten av de jeg kjenner med asperger trenger hjelp i hverdagen, som:

 

Enten bolig med døgnbemanning,

 

eller ukentlig besøk av kommunen, (mest vanlig)

 

eller assistent, (timebasis hver uke)

 

Veldig mange klarer seg ikke helt selv, men mange gjør det også, men de strever, for det handler jo om mer enn mat og hygiene, man må huske på regninger og holde avtaler m.m. Det er ofte noe som kan bli komplisert når man er som mest opptatt av noe helt annet.