Vi med pf..

[Gjest]

Kjære deg. Så vondt å lese om det du har opplevd! Jeg har også selv opplevd på en måt overgrep, men ikke så alvorlig som du har.

Når jeg leser det så tenker jeg at du har klart deg bra med den bakgrunnen du har! Det er jammen ikke lett!!

Jeg blir også bitter i perioder, og det er vel ikke så rart.

God klem!

Har du vært flink til å sette ord på det som har skjedd, og vet noen i familien om det og som du kan snakke med?

Det er ingen av mine som vet noe.

Jeg betrodde læreren min i er sårbart øyeblikk om incest'en. Han lovet å ikke fortelle noe til noen. Noen år etter da jeg var voksen konfronterte moren min meg med det. Helsesøster på skolen hadde sagt det til henne men forsvart faren min.

Flere år etter det igjen slang faren min det ut til meg som lyn fra klar himmel. Vi var på besøk til mine foreldre og ante fred og ingen fare. Han truet meg med rettsak. Konfliktsky som jeg er, pakket vi sakene og dro.

Jeg har aldri vært flink til å sette ord på det. Bare skjøvet det vekk og konsentrert meg om å mestre dagens problemer. Har heller ikke taklet at folk synes synd på meg, det er mye av årsaken til at jeg er redd for å snakke om det - redd for å bli tolket dithen.

Endret 3. mai 2015 av hww

[Kayia]

Kjære hww, dette var vond lesing. Jeg ble sittende å tenke på innlegg du har skrevet om mannen din, og lurer på om du også i dag er dårlig til å vurdere - på egen vegne - hvor grensene går? Han er vel ikke så samarbeidsvillig og støttende mannen din heller? I forhold til åpningsinnlegget ditt håper jeg du snart får krefter til å sette grenser sånn at du og ungene dine får det bedre. Jeg har sagt det til deg før, men det er greit å sette grenser og bryte kontakt med mennesker som gjør en ondt!

 

Klem til deg!

[DoleMari]

Har du vært flink til å sette ord på det som har skjedd, og vet noen i familien om det og som du kan snakke med?

Det er ingen av mine som vet noe.

Jeg betrodde læreren min i er sårbart øyeblikk om incest'en. Han lovet å ikke fortelle noe til noen. Noen år etter da jeg var voksen konfronterte moren min meg med det. Helsesøster på skolen hadde sagt det til henne men forsvart faren min.

Flere år etter det igjen slang faren min det ut til meg som lyn fra klar himmel. Vi var på besøk til mine foreldre og ante fred og ingen fare. Han truet meg med rettsak. Konfliktsky som jeg er, pakket vi sakene og dro.

Jeg har aldri vært flink til å sette ord på det. Bare skjøvet det vekk og konsentrert meg om å mestre dagens problemer. Har heller ikke taklet at folk synes synd på meg, det er mye av årsaken til at jeg er redd for å snakke om det - redd for å bli tolket dithen.

Jeg har vel også bare "kjørt på". Det har ikke vært på samme måte som du har opplevd, men jeg har et temperament så det holdt, så det var bare å glemme å komme i nærheten av meg. Men han var ekkel og kom med tilnærmelser veldig mye. En far skal ikke være sånn! Æsj!

Nevnte det for broren min en gang, eller psykologen. Men har egentlig vært så mye annet så jeg har ikke tatt det sååå tungt ( bortsett fra at det helt sikkert har ødelagt forholdet mitt til menn, og sikker mye annet også).

 

Jeg liker heller ikke at folk synes synd på meg. Men det faren din har gjort meg deg, og tillegg true med rettssak, det er nesten ikke til å fatte. Jeg kjenner jeg blir helt tom for ord. Jeg skulle ønske du ikke følte noe ansvar for ham nå som han er syk. Er du redd for at han skal innse hva han har gjort mot deg en dag? Eller skulle du ønske det?

Jeg snakket med broren min om det en gang

[DoleMari]

Takk alle sammen, og for at dere ikke blir sinte på meg. Det var veldig vanskelig å sette ord på det. Jeg var i tvil om jeg skulle trykke send også når jeg skrev alt med fast nick. Men det gjorde også godt å si det uten å legge skjul på verken ord eller noe annet.

Det siste du fortjener er at noen skal bli sinte på deg! Men kanskje litt sint fordi du ikke har lyst å leve, for du har mye å leve for. Tenk på barna dine og hunden din. Kan trøste deg meg at jeg er ute å kjøre økonomisk her også! Men nok om det.

[Gjest]

Hva sa broren din til deg da du snakket med han? Vet mannen din om det?

Nei, jeg håper han tar det med seg i graven. Jeg øsnker ikke å snakke med han om det. Klarer det ikke heller.

Men jeg har lenge hatt en følese av at det er derfor han bryr seg og hjelper meg økonomisk. Takket være han har vi hatt mat på bordet det siste året.

Har foresten skjønt at vi har en del felles. Virker som vi forstår hverandre litt. Det gjør godt å snakke med deg, du har en så positiv holdning selv om du har det vanskelig, og det smitter over pp meg

Endret 3. mai 2015 av hww

[DoleMari]

Hva sa broren din til deg da du snakket med han? Vet mannen din om det?

Nei, jeg håper han tar det med seg i graven. Jeg øsnker ikke å snakke med han om det. Klarer det ikke heller.

Men jeg har lenge hatt en følese av at det er derfor han bryr seg og hjelper meg økonomisk. Takket være han har vi hatt mat på bordet det siste året.

Har foresten skjønt at vi har en del felles. Virker som vi forstår hverandre litt. Det gjør godt å snakke med deg, du har en så positiv holdning selv om du har det vanskelig, og det smitter over pp meg

Så godt å høre! Du hjelper meg masse også!!

Jeg har vel ikke akkurat vært så positiv i det siste egentlig. Sliter endel ja:( Men jeg orker heller ikke gå ned i materien med faren min. Det synes jeg du ikke trenger heller hvis du ikke ønsker det. Og du skal ta imot øknomisk hjelp med god samvittighet!!! Det mener jeg virkelig!!! Du har fortjent det. Så rart at jeg skriver sånn til deg, når jeg sliter med akkurat samme ambivalens:) Letter å se andre enn seg selv.

 

Jeg har nevnt det for mannen ja, men han sier ingenting. Får ikke mye respons der ( hehe).

[Gjest]

Du har også holdt deg på beina, dolemari. Vær stolt av det det må vel være denne positive holdningen som har gitt oss styrken vi trengte?

[Gjest]

Men jeg skjønner ikke hvorfor vi med pf må behandles så brutalt i terapi også? Eller er det slik for andre tilstander også?

Er det slik at vondt skal vondt fordrive er det eneste som funker?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Terapi for pf har personlighetsutvikling som mål. Dette står ofte i motsetning til lindring av ubehag som det kan være fristende å ønske seg.

[Gjest]

Terapi for pf har personlighetsutvikling som mål. Dette står ofte i motsetning til lindring av ubehag som det kan være fristende å ønske seg.

Er det ikke greit å innimellom få _litt_ lindring når angsten er på sitt verste i stedet for at en skal slite seg helt ut og slutte å fungere?

[XbellaX]

Men jeg skjønner ikke hvorfor vi med pf må behandles så brutalt i terapi også? Eller er det slik for andre tilstander også?

Er det slik at vondt skal vondt fordrive er det eneste som funker?

 

Det høres nesten ut som om du tror terapi for andre tilstander er rene skjønnhetspleien :-) 

[AnonymBruker]

Terapi for pf har personlighetsutvikling som mål.

 

Hva hvis man aldri kommer i nærheten av målet?

Anonymous poster hash: 7b5fb...905

[Gjest]

Det høres nesten ut som om du tror terapi for andre tilstander er rene skjønnhetspleien :-)

Er det noe jeg vet mye om, er det at terapi ikke er skjønnhetspleie - eller det finnes sikkert, men det er ikke den type terapi som funker for meg

[stjernestøv]

Du har også holdt deg på beina, dolemari. Vær stolt av det det må vel være denne positive holdningen som har gitt oss styrken vi trengte?

Får ikke håpe du tror jeg mente at det er bare å tenke positivt, det var ikke det jeg mente. Jeg mente lyspunkt i hverdagen, små lysglimt. Det kan være et smil, en klem, en sol som skinner osv. Men hvis alt er svart så er det svart....

[issalja]

faren min voldtok moren min flere ganger. Våknet av hennes smerte og gråt som følge av at han lå bak henne og forgrep seg på henne i samme seng som meg da vi var på ferie.

Han hadde sex med meg flere ganger før jeg begynte på skolen/var 7år. han var hardhendt med meg og jeg turte ikke en gang si at det gjorde vondt, ville bare ha det overstått så han gikk.

han slo moren min og truet henne med en kniv på strupen flere ganger. Han sto med tau rundt halsen mens vi så på flere ganger.

Politiet rykket ut til oss flere ganger pga husbråk der han hadde klikket og revet ned gardiner, knust bilder osv.

Han nektet moren min å gå på jobb fordi han var sjalu på kollegene, og beskyldte jenne for å være utro. Han kjørte etter henne og dro dere inn i bilen når hun prøvde å komme seg på jobb.

Jeg var alltod redd når han kjørte bil fordi han plutselig bråbremset i sinne som følge av ett eller annet han ikke taklet.

Vi måtte besøke han på sykehuset fordi han hadde gjort et selvmordsforsøk med piller og brennevin.

Vi lette etter klær i søppelcontainere fordi foreldrene minr ikke hadde råd til å kjøpe nye klær til oss. Også mat hadde vi knapt. Vi måtte dusje i kaldt vann fordi vi ikke hadde strøm i perioder. Pengene gikk til hans hobby.

Vi levde isolert i en skog fordi han ville det slik. Vi kunne ikke ta med venner hjem, det så jo ikke ut hjemme heller.

Folk snakket om oss. Faren min ble sint på alle som ikke var enig med han. Han måtte behandles med silkehansker fordi han var så skjør. De som ikke kjente han kunne gå rett i fella og få et helvetes bråk. Vi kunne ikke ha naboer fordi han ikke taklet det.

Dette er bare en brøkdel av min barndom. Og det var ikke bare engangshendelser - men det gjentok seg i hele oppveksten. Det fortsatte også etter at vi barna var ute av redet. Jrg forsøkte å få moren min til å gå, men jeg klarte det ikke. På slutten sa legene til henne at hun ikke skulle ha noe stress fordi hun kunne bli alvorlog syk av det, hun klarte å begynne å åpne seg for legen sin, men han bare fortsatte.. Og til slutt var det for sent. Legene fikk rett.

Jeg går normalt ikke rundt og er bitter. Det er mer som med ladytron at vi er deprimerte og da kommer slike tanker. Hadde det ikke vært for det og det så hadde det vært sånn og sånn.

 

Så trist å lese. Men heldigvis er du ikke blitt som dine foreldre, heldigvis så er du fornuftigere enn dem. Så sånn sett er du kommet veldig langt (uten at jeg kjenner deg) og det er ikke noen grunn til at du ikke skal fortsette å bevege deg. Jeg forstår du ikke har fått  livet du vil ha, men i alle fall er du sikkert blitt en klok og reflektert person av all motgangen.

[Gjest]

Får ikke håpe du tror jeg mente at det er bare å tenke positivt, det var ikke det jeg mente. Jeg mente lyspunkt i hverdagen, små lysglimt. Det kan være et smil, en klem, en sol som skinner osv. Men hvis alt er svart så er det svart....

Du aner ikke hvor mye svaret ditt betydde for meg og gjorde med meg. Jeg skrev det bare ikke direkte til deg, for jeg la inn en felles takk for omtanken til alle. Det hjalp meg, jeg klarte å tenke positivt og faktisk se dette lyset. Det var et godt råd som jeg satte stor pris på

[Madelenemie]

Men jeg skjønner ikke hvorfor vi med pf må behandles så brutalt i terapi også? Eller er det slik for andre tilstander også?

Er det slik at vondt skal vondt fordrive er det eneste som funker?

Hei!

 

Det forklarer nok en del av din passive aggresjon det vonde du ble utsatt for i barndommen.

Du ble jo faktisk utsatt for overgrep av mange voksne, både din far, men også de som visste om, men unnvek fra å hjelpe deg.

 

Det er vel også slik at når man trenger det som liten å bli sett, hørt, føle seg trygg og bli møtt, når det blir lite av det, og mer av engstelse, uro og sorg, så bærer en nok dette med seg videre, inn i voksenlivet, og det farger de nye møter man har med andre mennesker.

 

Det er nok lettere å vise omsorg til et menneske som er mer hengivent og tillitsfult, den samme omsorgen kan nok være der i andre tilfeller, men kanskje ikke komme til uttrykk på samme måte fra behandler, og motsatt ikke bli oppfattet så ukomplisert av pasient.

 

Jeg husker jeg leste om hvordan du stiller opp for din far m.fl. Det er jo på en måte flott, men selv om ikke jeg har hatt det så vondt som deg i oppveksten, så har jeg opplevd nok til å bli veldig sint. på de som ikke var greie mot meg.

Jeg tror dette sinne, selv om det til tider var skummelt, var helsebringende, på den måten at jeg var sint på de som fortjente det, plasserte skyld der den hørte hjemme og fikk ut mitt indre sinne.

 

Mitt råd er derfor bli mer sint, på de riktige menneskene, de som fortjener det.

Jeg er heller ikke av de som mener alt kan tilgis, jeg tilgir ikke nødvendigvis alt, men jeg blir ferdig med ting.

Tilgivelse er et misbrukt ord, som rommer også en del uforstand, for man kan gå videre, legge ting bak seg også selv om man ikke tilgir handlingen.

 

Håper du får det gradvis bedre på alle måter.

[DoleMari]

Du har også holdt deg på beina, dolemari. Vær stolt av det det må vel være denne positive holdningen som har gitt oss styrken vi trengte?

Ja. For min del tror jeg at jeg alltid har hatt en veldig livsglede:) Jeg har alltid ville hatt det gøy. Men dermed også fucka til voksenlivet litt og ikke kommet meg dit jeg vil.

Jeg husker noen sa til meg at jeg var sterk osv. Men har man noen valg? Jeg hadde ikke noe valg, for jeg hadde ingen der som hadde plukka meg opp om jeg hadde falt utpå. Om jeg hadde ligget i sengen i ukesvis, hadde ingen kommer og hentet meg. Jeg har sånne dager enda, men av en eller annen grunn kommer jeg meg opp og ut igjen.

[stjernestøv]

Du aner ikke hvor mye svaret ditt betydde for meg og gjorde med meg. Jeg skrev det bare ikke direkte til deg, for jeg la inn en felles takk for omtanken til alle. Det hjalp meg, jeg klarte å tenke positivt og faktisk se dette lyset. Det var et godt råd som jeg satte stor pris på

Det var godt å vite Jeg ville ikke si noe galt.

[DoleMari]

Er det noe jeg vet mye om, er det at terapi ikke er skjønnhetspleie - eller det finnes sikkert, men det er ikke den type terapi som funker for meg

 

Er det noe jeg vet mye om, er det at terapi ikke er skjønnhetspleie - eller det finnes sikkert, men det er ikke den type terapi som funker for meg

Jeg er sånn som tar til takke med det jeg får, man skal jo ikke kreve noe!... typisk meg.

Jeg oppsøkte en gang akuttlegevakt, jeg hadde en dødsangst jeg aldri har kjent før. Han sa bare takk for praten, hyggelig å prate med deg... hehe... vi snakket i over en time. Jeg tror han klarte å roe meg. Huff a meg.

Men sa også at det er viktig at jeg har kjemi med psykologen, jeg kan ikke ha "hvem som helst" som han sa. Antagelig fordi jeg har opplevd mye og tenkt mye. Jeg tror kjemien er viktig ja. For jeg er lett påvirkelig av det psykologen sier.