Gå til innhold

Vi med pf..


Gjest

Anbefalte innlegg

Først fikk mange av oss livet vårt ødelagt av foreldrene våre. Mange av oss har opplevd svært mye smerte, angst, trusler, vold, drapstrusler, invest, overgrep, redsel osv osv. Kun de som har vært gjennom det vet hvordan det er å vokse opp i en evig frykt.

Årene går med fortsatt mye angst og problemer, selv om vi ikke bor hjemme lenger.

For å rette opp i alt dette må vi gå årevis i behandling fordi man til slutt ikke orker mer, og man blir nødt til å gjøre noe med det for å klare å fungere og opprettholde kravene fra samfunnet.

I behandlingen også blir vi behandlet brutalt.

Når vi er ferdige med behandlingen, har vi kanskje halve livet igjen, hvis vi er heldige.

Hvilket liv er dette?

Jeg orker egentlig ikke å leve lenger, men jeg har jo ikke noe valg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 55
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • DoleMari

    8

  • stjernestøv

    6

  • AnonymBruker

    5

  • Madelenemie

    4

Jeg for min del har kanskje ikke så lenge igjen av livet. I hvertfall ikke er liv uten alvorlig sykdom. Begge mine foreldre ble jo alvorlig syke lenge før de ble 60. Likeledes mine besteforeldre. Moren min svevde mellom liv og død før hun var 50 og lå 2 mnd på isolat.

Skulle virkelig ønske jeg slapp å leve mer, jeg har ikke noe liv å se frem til uansett :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg for min del har kanskje ikke så lenge igjen av livet. I hvertfall ikke er liv uten alvorlig sykdom. Begge mine foreldre ble jo alvorlig syke lenge før de ble 60. Likeledes mine besteforeldre. Moren min svevde mellom liv og død før hun var 50 og lå 2 mnd på isolat.

Skulle virkelig ønske jeg slapp å leve mer, jeg har ikke noe liv å se frem til uansett :(

 

Man må da 1 gang om gangen .

Anonymous poster hash: 2cd35...074

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ladytron

Nei, det er ikke alltid så lett. Det virker som om du er langt nede nå, men har også sett mange innlegg fra deg der du var mer optimistisk. Bare husk at det kommer bedre dager igjen.

 

Selv er jeg inne i en depressiv periode etter flere år uten nevneverdige psykiske plager. Da er det lett å bli bitter på barndommen og mer spesifikt på foreldre og hvordan de har påvirket meg. Kanskje ville jeg ikke hatt tilbakevendende depresjoner hvis det ikke var på grunn av dem. Kanskje jeg kunne nådd lenger i forhold til jobb og karriere hvis det ikke var på grunn av dem. Kanskje jeg ville hatt flere nære relasjoner hvis det ikke var på grunn av dem. Kanskje jeg hadde vært tryggere på meg selv så jeg ville sluppet så mange år med mobbing. Det er slike ting som opptar meg... Men det er ikke så mye å gjøre med barndommen nå.

 

Jeg tenker at man må vel bare gjøre det beste ut av det man har fått. Prøver å ta en dag av gangen, uten å ha noe bestemt mening om hvordan den skal bli. Litt vanskelig når man heller vil sove og bli liggende i sengen enn å ta fatt på det som måtte være av plikter og fritid, men noen dager blir likevel ok. På sikt så blir det nok bra igjen.

 

Håper du får det bedre snart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv

Nei, det er ikke alltid så lett. Det virker som om du er langt nede nå, men har også sett mange innlegg fra deg der du var mer optimistisk. Bare husk at det kommer bedre dager igjen.

 

Selv er jeg inne i en depressiv periode etter flere år uten nevneverdige psykiske plager. Da er det lett å bli bitter på barndommen og mer spesifikt på foreldre og hvordan de har påvirket meg. Kanskje ville jeg ikke hatt tilbakevendende depresjoner hvis det ikke var på grunn av dem. Kanskje jeg kunne nådd lenger i forhold til jobb og karriere hvis det ikke var på grunn av dem. Kanskje jeg ville hatt flere nære relasjoner hvis det ikke var på grunn av dem. Kanskje jeg hadde vært tryggere på meg selv så jeg ville sluppet så mange år med mobbing. Det er slike ting som opptar meg... Men det er ikke så mye å gjøre med barndommen nå.

 

Jeg tenker at man må vel bare gjøre det beste ut av det man har fått. Prøver å ta en dag av gangen, uten å ha noe bestemt mening om hvordan den skal bli. Litt vanskelig når man heller vil sove og bli liggende i sengen enn å ta fatt på det som måtte være av plikter og fritid, men noen dager blir likevel ok. På sikt så blir det nok bra igjen.

 

Håper du får det bedre snart.

Støtter dette innlegget for det var bra. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nei. Det er lite positivt som skjer i mitt liv. Det er en masse negativt som skjer.

Og jeg har lite positivt å se frem til:

Jeg må snart flytte til et sted jeg egentlig ikke vil bo

jeg må ta en ny runde med kreditorer

jeg har brukt opp alt jeg har av økonomiske midler og kredittkort på regninger, så nå har jeg ingeting å gå på og vet ikke hva jeg skal gjøre når jeg ikke klarer å betale hele regningsbunken neste gang

ingen kom på visningen vår så jeg mistet litt håp der også (men skal ha en til)

ungene flytter sikkert snart ut, for den ene vil ikke bo på det nye stedet, og det gjør meg mye vondt å tenke på

foreldrene mine mister jeg vel om ikke så lenge slik utviklingen er der

jeg sliter så mye med helsa at jeg er sykemeldt for første gang på 8 år - klarte ikke mer, det stoppet seg selv

sjefen er avhengig av meg og ba meg begynne igjen neste uke selv om jeg sa jeg ikke er bedre, og jeg gruer meg til det

Osv

Jeg har mye negativt å se frem til, og nesten ingenting positivt. Jeg må tilogmed være med på en tur jeg ikke har noe lyst til å være med på fordi jeg ikke orker.

Jeg så frem til våren, jeg elsker våren, men denne er så langt ødelagt, og jeg har lite positivt å se frem til. Det blir et slit hele sommeren.

Jeg har virkelig ikke lyst til å leve lenger. Jeg vet mange har det ti ganger verre enn meg også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv

Det er vondt å lese om det du sliter med, håper det kommer lysere tider. Livet er jammen tøft for enkelte. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ladytron

Nei. Det er lite positivt som skjer i mitt liv. Det er en masse negativt som skjer.

Og jeg har lite positivt å se frem til:

Jeg må snart flytte til et sted jeg egentlig ikke vil bo

jeg må ta en ny runde med kreditorer

jeg har brukt opp alt jeg har av økonomiske midler og kredittkort på regninger, så nå har jeg ingeting å gå på og vet ikke hva jeg skal gjøre når jeg ikke klarer å betale hele regningsbunken neste gang

ingen kom på visningen vår så jeg mistet litt håp der også (men skal ha en til)

ungene flytter sikkert snart ut, for den ene vil ikke bo på det nye stedet, og det gjør meg mye vondt å tenke på

foreldrene mine mister jeg vel om ikke så lenge slik utviklingen er der

jeg sliter så mye med helsa at jeg er sykemeldt for første gang på 8 år - klarte ikke mer, det stoppet seg selv

sjefen er avhengig av meg og ba meg begynne igjen neste uke selv om jeg sa jeg ikke er bedre, og jeg gruer meg til det

Osv

Jeg har mye negativt å se frem til, og nesten ingenting positivt. Jeg må tilogmed være med på en tur jeg ikke har noe lyst til å være med på fordi jeg ikke orker.

Jeg så frem til våren, jeg elsker våren, men denne er så langt ødelagt, og jeg har lite positivt å se frem til. Det blir et slit hele sommeren.

Jeg har virkelig ikke lyst til å leve lenger. Jeg vet mange har det ti ganger verre enn meg også.

Høres ut som om du har mye å stri med, ikke rart du har det tøft for tiden da.

Noe av dette kan sikkert avhjelpes når dere får solgt boligen deres. Andre ting vil kunne endre seg på sikt. Det med foreldre som blir gammel og syk kan man dessverre ikke gjøre noe med :( Skjønner at det er vanskelig å stå i det, men jeg er sikker på at du vil få det bedre etterhvert. "This too shall pass"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Rart å lese om at dere er bitre og legger skylden på foreldre og oppvekst.

 

Jeg har også opplevd en del kjipe ting, og hatt en vanskelig oppvekst, men jeg har ikke lagt skylden over på andre av den grunn.

 

Det jeg er lei meg for er at jeg ikke fungerer godt i nære relasjoner, redd for nærhet, har mye angst, depresjon, og at de fleste folk på samme alder som meg har ordnet seg med mye jeg ikke har kommet til ennå. For eksempel egen bolig, kjærester, jobb/karriere, unger.

 

Jeg får meg ikke til å legge noe spesifikk skyld over på andre av den grunn.

 

Sier ikke at dere har feil og jeg gjør rett, bare rart at vi tenker så forskjellig om dette.



Anonymous poster hash: 76407...29d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ladytron

Rart å lese om at dere er bitre og legger skylden på foreldre og oppvekst.

 

Jeg har også opplevd en del kjipe ting, og hatt en vanskelig oppvekst, men jeg har ikke lagt skylden over på andre av den grunn.

 

Det jeg er lei meg for er at jeg ikke fungerer godt i nære relasjoner, redd for nærhet, har mye angst, depresjon, og at de fleste folk på samme alder som meg har ordnet seg med mye jeg ikke har kommet til ennå. For eksempel egen bolig, kjærester, jobb/karriere, unger.

 

Jeg får meg ikke til å legge noe spesifikk skyld over på andre av den grunn.

 

Sier ikke at dere har feil og jeg gjør rett, bare rart at vi tenker så forskjellig om dette.

Anonymous poster hash: 76407...29d

Hvordan var foreldrene dine da du vokste opp da? Behandlet de deg bra? Var de gode og kjærlige foreldre? Det er ikke noen grunn til å være bitter på foreldrene dine hvis de stort sett var snill og gjorde sitt beste, men hvis de ikke var ålreit så synes jeg ihvertfall det er greit å plassere skylden der den hører hjemme. Hvordan oppveksten din var er uansett ikke din skyld, for du var et barn og kan ikke lastes. Det er ihvertfall sånn jeg tenker om det.

 

Som voksen er det vel bedre å ta ansvar for seg selv, så man ikke ender opp med å føle seg som et offer. Men hvis du alltid har tenkt at de tingene du har vært gjennom i oppveksten er ditt ansvar og din skyld så trenger du kanskje hjelp med å bearbeide dem?

 

Jeg sier ikke at det er konstruktivt å være bitter på foreldrene sine som voksen. Det er noe jeg helst prøver å unngå, men det kommer litt til overflaten igjen nå som jeg er deprimert. Men jeg synes det har vært konstruktivt å plassere skyld for hvordan barndommen min ble og så prøve å legge det bak seg. Før jeg gjorde det følte jeg meg helt defekt, verdiløs. I etterkant har jeg fått bedre selvfølelse og mer positiv mestringstro, selv om det kommer og går litt i dårlige perioder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Får ikke til å legge skyld på dem, fordi det er så synd på dem. Folk som ikke vet bedre, eller kan bedre, eller som er skadd selv. Jeg kan være sint, dog, på de som ikke klarer å ta voksenansvar.

 

Lav verdi kan jeg kjenne meg igjen i.

 

Kanskje jeg burde gjøre som deg. Det høres vanskelig ut.



Anonymous poster hash: 76407...29d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var et rørende innlegg. Skjønner at du har det vondt og har grunn til å ha det.

Jeg har også lurt på om fravær av empati er det "nye store" innen psykiatri. Tanker avskrives som uproblematiske fordi de bare er tanker, følelser er lite rasjonelle og trenger ikke tas på alvor, angst lever man fint med, fortid er fortid og skal ikke dveles ved. Det er selvfølgelig pragmatisk og det foreligger helt sikkert forskning som viser at dette gir resultater. Men jeg tror virkelig at med inntoget av metakognitiv terapi, så forsvant empatien i psykiatrien. I alle fall opplevde jeg det veldig slik med min første behandler og også ut fra det jeg leser her.

Så kan man selvfølgelig argumentere: "Vil du bli frisk, eller vil du ha empati?" Det må vel være litt svart/hvitt?

Jeg skjønner at du opplever at du har blitt hardt straffet i livet. Du har opplevd mye vondt, og så skal du f... meg straffes i behandlingen også? Jeg prøver å illustrere ovenfor hvorfor jeg tror ting er som de er i terapi. Hvis forskning viser at denne "tough love"- metoden virker på gruppenivå, så betyr det jo ikke nødvendigvis at det er best for deg?

Selv er jeg glad for at jeg har en behandler som både kan le og gi støtte. Jeg trenger mye trygghet, og slik som jeg "kjenner" deg her på DOL så tenker jeg at det er kanskje noe du også trenger?

Selv om det skulle ta litt lengre tid å bli frisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

faren min voldtok moren min flere ganger. Våknet av hennes smerte og gråt som følge av at han lå bak henne og forgrep seg på henne i samme seng som meg da vi var på ferie.

Han hadde sex med meg flere ganger før jeg begynte på skolen/var 7år. han var hardhendt med meg og jeg turte ikke en gang si at det gjorde vondt, ville bare ha det overstått så han gikk.

han slo moren min og truet henne med en kniv på strupen flere ganger. Han sto med tau rundt halsen mens vi så på flere ganger.

Politiet rykket ut til oss flere ganger pga husbråk der han hadde klikket og revet ned gardiner, knust bilder osv.

Han nektet moren min å gå på jobb fordi han var sjalu på kollegene, og beskyldte jenne for å være utro. Han kjørte etter henne og dro dere inn i bilen når hun prøvde å komme seg på jobb.

Jeg var alltod redd når han kjørte bil fordi han plutselig bråbremset i sinne som følge av ett eller annet han ikke taklet.

Vi måtte besøke han på sykehuset fordi han hadde gjort et selvmordsforsøk med piller og brennevin.

Vi lette etter klær i søppelcontainere fordi foreldrene minr ikke hadde råd til å kjøpe nye klær til oss. Også mat hadde vi knapt. Vi måtte dusje i kaldt vann fordi vi ikke hadde strøm i perioder. Pengene gikk til hans hobby.

Vi levde isolert i en skog fordi han ville det slik. Vi kunne ikke ta med venner hjem, det så jo ikke ut hjemme heller.

Folk snakket om oss. Faren min ble sint på alle som ikke var enig med han. Han måtte behandles med silkehansker fordi han var så skjør. De som ikke kjente han kunne gå rett i fella og få et helvetes bråk. Vi kunne ikke ha naboer fordi han ikke taklet det.

Dette er bare en brøkdel av min barndom. Og det var ikke bare engangshendelser - men det gjentok seg i hele oppveksten. Det fortsatte også etter at vi barna var ute av redet. Jrg forsøkte å få moren min til å gå, men jeg klarte det ikke. På slutten sa legene til henne at hun ikke skulle ha noe stress fordi hun kunne bli alvorlog syk av det, hun klarte å begynne å åpne seg for legen sin, men han bare fortsatte.. Og til slutt var det for sent. Legene fikk rett.

Jeg går normalt ikke rundt og er bitter. Det er mer som med ladytron at vi er deprimerte og da kommer slike tanker. Hadde det ikke vært for det og det så hadde det vært sånn og sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nicklusheletida

Det er virkelig en dyster liste du har og det er fryktelig å lese at små barn skal måtte oppleve slike ting. :(

 

Men jeg håper at du kan klare å se at det er et lys i tunellen. Det er det alltid. Det vil alltid komme tider som ser mørkere ut. Det vil alltid være noe man må kjempe seg i gjennom, men så får man glede seg over de gode stundene som er.

 

Du vil  at dine unger skal lage en annen liste, ikke sant ?  Du har mye å leve for når du har barna dine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for all omtanke. Dere har vært til god hjelp for meg disse dagene.

Man får jo beskjed om å se fremover når livet er vanskelig. Men det er jammen ikke lett å være optimistisk og positiv når fremtiden er fylt av masse bekymring også, så det funker jo ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for all omtanke. Dere har vært til god hjelp for meg disse dagene.

Man får jo beskjed om å se fremover når livet er vanskelig. Men det er jammen ikke lett å være optimistisk og positiv når fremtiden er fylt av masse bekymring også, så det funker jo ikke.

Kjære deg. Så vondt å lese om det du har opplevd! Jeg har også selv opplevd på en måt overgrep, men ikke så alvorlig som du har.

Når jeg leser det så tenker jeg at du har klart deg bra med den bakgrunnen du har! Det er jammen ikke lett!!

Jeg blir også bitter i perioder, og det er vel ikke så rart.

God klem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv

Takk for all omtanke. Dere har vært til god hjelp for meg disse dagene.

Man får jo beskjed om å se fremover når livet er vanskelig. Men det er jammen ikke lett å være optimistisk og positiv når fremtiden er fylt av masse bekymring også, så det funker jo ikke.

Det er virkelig vondt å lese om alt du har opplevd, ikke rart du sliter i dag. Er det heller ingen små lyspunkter i hverdagen? Sikkert ikke lett å finne lyspunkt når du er deprimert, men noe? Alt virker så mørkt ut hos deg nå, så sender deg litt lys  og en god klem <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Takk for all omtanke. Dere har vært til god hjelp for meg disse dagene.

Man får jo beskjed om å se fremover når livet er vanskelig. Men det er jammen ikke lett å være optimistisk og positiv når fremtiden er fylt av masse bekymring også, så det funker jo ikke.

Å tenke positivt vil for din del være et umenneskelig krav akkurat nå. Av og til er det beste man kan gjøre å la de vonde følelsene, frykten og fortvilelsen få flomme fritt. Erkjenne at ja, akkurat nå er livet vondt, og at man ikke ser løsningene. Å stritte i mot, forsøke å kontrollere det man ikke kan kontrollere, gjør at man bare blir enda mer fastlåst. 

 

Du har opplevd mer frykt og svik enn de fleste gjennom din oppvekst. Og du klarte å bære det. Du er sterk. Du vil klare dette og. Prøv å vær snill og tålmodig mot deg selv. Det er ingenting feil med å kjenne seg fortvilet og motløs. Livet er tøft og urettferdig. For noen mer enn andre.  

Anonymous poster hash: a7fb7...39e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk alle sammen, og for at dere ikke blir sinte på meg. Det var veldig vanskelig å sette ord på det. Jeg var i tvil om jeg skulle trykke send også når jeg skrev alt med fast nick. Men det gjorde også godt å si det uten å legge skjul på verken ord eller noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...